[Terroren] Har du skjermet barna for at det har skjedd noe?

[Sure Eplet]

Toåringen er nok ikke så interessert, og ikke femåringen heller. Jeg har fortalt om en bombe i hovedstaden og at en slem mann skjøt unge voksne på en øy, før han ble tatt av politiet. Der gjorde jeg en blemme - for jeg fortalte dette til både fem- og elleve- og tolvåringen. Ingen hadde spørsmål, og vi skjermer fra nyheter (bortsett fra supernytt. Vi har ikke fjernsyn engang). Femåringen brydde seg som sagt ikke, men utover lørdagen viste det seg at elleveåringen hadde laget seg ganske vanvittige forestillinger om hvordan dette måtte ha foregått. Stakkars gutten min han trengte å snakke, og heldigvis fikk jeg ham på tomannshånd i flere timer. Han kan være litt engstelig av seg, og jeg har vært litt etter ham for å se om han er prega, men det ser ut til å gå greit.

Barn er VELDIG forskjellige, og det er voksne også. Jeg tror det er viktig at vi voksne ikke bruker vårt snakke-om-det-behov på ungene. Det er det selvsagt ingen HER som gjør, men jeg kan tenke meg at det er en del barn som får en god dose overshare i disse dager.

[kokosbolle]

Foreåringen er informert om roser og lys og hvorfor folk er lei seg, men jeg har ikke utbrodert for han har ikke spurt.

[Fintdethei!]

Jeg har skjermet en del tv-bilder, men alle mine 3 barn vet hva som har skjedd, ja. (Alder 4, 8, 15).
Seinest for en halvtime siden snakket jeg og 4-åringen om den slemme mannen i Oslo, som nå var i fengsel. Største bekymringen var: "tenk om han må på do?"...

[Anne C]

Gutta mine er på camping med besteforeldrene sine nå, ved sjøen. 5-åringen driver visst å svømmer fra Utøya når han bader.

[gajamor]

De har vært med på fakkeltog, og vi har snakket om at noen vil at folk skal være slemme mot hverandre, mens andre vil at de skal være venner. Fakkeltoget var for de som vil være venner. Men de har fått med seg lite av hva som faktisk har skjedd. Lille skatt lever litt i sin egen verden, så hva hun tenker langt inni seg vet jeg faktisk ikke. Hun har nok heller ikke skjønt hva døden er.

Litjtausa har jeg prøvd å snakke med, men hun hører veldig dårlig for tiden, og vi er ikke SÅ gode på tegnspråk. Vi så supernytt-episoden både med og uten tolk, men det var ikke så stor interesse for det.

[Fersken]

Vi har skjermet 3,5-åringen i den grad at vi ikke har hatt på annet enn barnekanaler eller vanlige programmer på TV om den har stått på. Supernytt sin sending har hun sett flere ganger, men hun har ikke spurt om noe. Tror det er såpass fjernt siden vi bor på en annen kant av landet og ikke kjenner noen som var på Utøya eller er skadet.

[Morella]

Vi har snakket om det til begge jentene. Vi fortalte det på lørdags ettermiddag, når vi med sikkerhet kunne fortelle hva som hadde hendt. Nesten litt for sent, naboen begynte å buse ut om grusomhetene. Men vi fikk stoppet han i tide.

[Mrs. Longbottom]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Men seriøst, mener dere at jeg skal ta nesten-treåringene på fanget og forklare at en bombe (stooooort pang) sprengte et sted han ikke vet hvor er, og st en mann skøyt pang på mange mennesker så de døde?

Jeg har forsøkt å forklare hvorfor han ikke får leke "skyte pang" på faren og meg, at når man "skyter pang" så får folk veldig, veldig vondt, og kan dø. At å dø er at man ikke lever, ikke kan puste, spise, leke, man er ikke mer. Han forsto ikke for fem øre hva jeg snakket om. Så hvordan søren forklarer jeg ham at noe har skjedd, noe han ikke skjønner hva er, har skjedd et sted han ikke vet hvor er, og at derfor er folk trist?

nei, det syns jeg ikke. 6-7 åringer derimot. Jeg tenker fra 4-års alder, sånn ca, bør man begynne å tenke på slike ting.

[Elise]

Jeg har snakket endel om det med 6-åringen. Det som også er like viktig tror jeg, er å spørre henne hva hun hører fra andre barn, sånn at vi får rettet opp eventuelle misforståelser som kan være ganske dramatiske.

[Høyt&Lavt]

Vår 10-åring ar fått vite en god del, mens 6åringen har fått noe mer begrenset info. Vi er rammet, i den grad at en ungdom vi kjente rett borti veien først var savnet, nå funnet (død :leiseg så han har fått med seg en god del mer enn om vi ikke hadde kjent noen, føler jeg...

Til HI: jeg ville kanskje spurt hva grunnen var til full skjerming-metoden, og evt , hvis det ble mulig, kommet forsiktig med innspill om rådene som har kommet fra Fagfolket...
Kanskje synes de voksne det er så vondt å snakke om at de ikke helt vet hva de skal si? Eller at de er redde for at barna skal ta det altfor tungt?

[era]

Vi har slått av alt av tv og radio og de har ikke fått være med inn i butikk ol. med avisforsider. Vi har gått med hver vår mobil med headsett og og komunisert via sms, vi har fortalt dem det, men all info har kommet fra oss og ingen bilder av skadede mennesker. Mandag var vi på rådhusplassen. Etterpå gikk vi gjennom byen og så på alle blomstene.
Vi har snakket litt om terror og masse om demokrati.
(våre er 11 og 6)

[Macky]

Vi har fortalt barna hva som har skjedd, de har vært med å tent lys, lagt ned blomster og deltatt i fakkeltorg. Men vi har skjermet dem for nyhetssendinger og bilder. De har ikke behov for å se bilder av lik, blodige mennesker, høre skrik og redsel, mener da jeg. Men å late som om ingenting har skjedd, det hadde jeg ikke gjort.

[maggypop]

Vi satt i bilen med 30 mil å kjøre da vi fikk høre om bomben, og vi kunne rett og slett ikke la være å snakke om det, eller ha på radioen. Mannen jobber i kvartalet, og fikk en masse telefoner fra venner og familie som ville vite at han var OK.
Fireåringen har spurt og gravd mye, om de samme tingene om og om igjen. "Hvorfor ville han mannen sprenge en bombe på jobben til pappa?" Og da har vi prøvd å forklare så sant og enkelt som vi evner. Hun ville også gjerne se bildet av han. Og dagen etter ville hun se det samme bildet om igjen. Akkurat det var litt guffent, men jeg tenker hun har et behov for å sette hale på grisen, eller ansikt på monsteret i dette tilfellet.

[daffy]

Jeg har fortalt en forenklet versjon om en slem og veldig gal mann, som er sint på statsministeren og måte han styrer Norge på, og som har sprengt en bombe i Oslo der Statsministeren jobber, og så har han kledd seg ut som en politimann og skutt noen ungdommer.

Han er 6 år og jeg vurderer det til at det er mindre skremmende å høre dette fra meg, enn de historiene han vil få i gaten og på skolen.

Nå hørte jeg akkurat at en av naboguttene er blant de drepte på Utøya. Vi kjente ham ikke, men dette kommer jo sikkert til å bli noe barna kommer til å snakke om i gaten. Jeg har ikke sagt til sønnen min at nabogutten er drept, men jeg kjenner at jeg er velidg usikker på hva jeg bør si om dette til ham.

De to eldste har ikke blitt skjermet, men vi har snakket om det en god del.
Minste er bare tre, og har egentlig ikke fått med seg noe som helst, tror jeg.

[Bille]

Vi har snakket om det med fireåringen. Jeg har vært fryktelig mye trist og vi har bare ikke kunnet skjerme helt pga. det. Ikke synes jeg det er riktig at hun ikke skal få vite noe heller. Jeg er veldig ærlig med barna mine og denne gang har dette vært et tveegget sverd, dog. Jeg klarte rett og slett ikke å ikke svare sannheten ("han skjøt dem") når hun spør hva denne "mannen" har gjort for noe galt og hvorfor alle barna døde. Dette vet jeg virkelig ikke om har vært rett, men hun virker kun tankefull og ikke redd. I går var vi i tillegg på Utstranda og la ned blomster der, det var veldig sterkt og både jeg og mannen felte tårer. Jeg synes det var fint å ha henne med på det. Toåringen var selvsagt også med, men har ikke forutsetninger for å forstå ennå.

[Pøblis]

Jeg har en niåring og hun satt i bilen sammen med oss da vi hørte de første nyhetene på radio. Vi har latt henne ha på NRKSuper (kudos til dem for Supernytt!), også har vi snakket med henne om det som skjedde. Det første døgnet da alt var kaos, prøvde vi å skjerme henne fra Tv-sendingene.
Vi har skjermet for de verste bildene, men har sett på avisene og nyhetene sammen de siste dagene. Hun vil gjerne vite, og er en fornuftig jente som er veldig reflektert, så vi har prøvd å skjerme for de verste bildene, men ellers passet på å være sammen med henne og snakket med henne om alt hun vil vite. Hun har også vært veldig opptatt av denne saken fordi en av venninnene hennes er i nær slekt med en kjent politiker som er berørt av dette, så vi synes at vi må fortelle og la henne få vite det hun vil vite og spørre om alt hun måtte lure på.
Hun har også vært veldig opptatt av den 11 år gamle gutten som hadde svømt i land, og synes veldig synd på ham, samtidig som hun synes at han er veldig modig. Historien hans har hun fanget opp uten at det var vi som informerte om det, men vi har svart etter beste evne.
Hun har fått se alt av minnemarkeringer på på TV og i avisene, og vil gjerne at vi skal dra til byen når vi kommer hjem fra ferie for å se, og det kommer vi nok til å gjøre.

[jane]

Nei.

[Bergensis]

Sjølvsagt aldersavhengig, men det vil jo vere direkte ufint og respektlaust å ikkje fortelje barnet om ei så viktig og stor nyheit. Informasjonen skal sjølvsagt aldersjusterast, men noko bør barn få vite, synes eg. Dei får jo vite om det på ein eller annan måte, og såpass alvorlege greier bør helst kome frå foreldre på aldersadekvat vis.

Men det skal seiast at eg var veldig glad for å vere utandlands då dette skjedde. Det gav oss ein moglegheit til å dosere informasjonen på ein heilt annan måte enn om me var heima. Da tenker eg spesielt på niåringen som både sniker til seg nyheter på TV, aviser me har, nettaviser eller aviser i butikken (tjuvleser, ja), samt alt snakket barna i mellom.

[apan]

Vi har snakket med seksåringen om det, men vi var også utenlands og hadde ikke tv, noe som gjorde det lettere å dosere informasjonen. Vi fortalte ham først at det var en bombe, og etterpå fortalte vi at mannen som hadde plassert bomben dro et annet sted og skjøt mange unge mennesker. Så har vi avventet litt og svart på det han har spurt om, men det har vært veldig lite, og da har vi ikke presset på. Det er nok stor forskjell på seksåringer, men jeg føler ikke at storebror forstår omfanget, og heller ikke at det bekymrer ham. Og da kommer ikke jeg til å presse på for å gjøre det verre enn det er for ham. Dette hadde nok vært vanskeligere hvis det ikke hadde vært ferie. Men jeg kommer ikke til å ta ham med ned i byen når han ikke viser større interesse for det som har skjedd, jeg føler det blir å påtvinge ham en sorg han ikke har og ikke er moden for.

De første dagene hørte vi med vilje ikke på radio når han var der for vi vil ikke at han skal høre øyenvitneskildringene fra Utøya. De siste dagene har vi hørt på nyhetene også med ham til stede.