Bort med barn med downs syndrom (VG)

[banana]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Jeg elsker sønnen min over alt i verden, og ville ikke vært ham for uten -
men jeg må likevel si at dersom jeg hadde visst hva vi hadde i vente -
både av smerter og sykdom for gutten sin del, og for slit, redsel og hva det må være får vår del -
for psykiske plager og usikkerhet for Storebror sin del...

Hadde jeg visst alt dette før vi fikk gutten vår - hadde vi aldri fått ham.

Jeg elsker ham høyt - akkurat som han er - men det er ikke en dag jeg ikke ønsker for ham at han var frisk og glad.

Man elsker jo mennesket, personen, ikke sant. Og jeg tror at mange ville sagt at hvis de kunne velge om igjen så hadde de valgt annerledes - om mange ting, om mange barn. Det betyr jo ikke at man ønsker barnet bort når det først er her. Jeg tror mange ikke klarer å skille mellom fenomenet barn, og personen barnet er når de sier at "ingen angrer på at de valgte å få barn(et)".

[Maz]

Nakkefoldtest i kombinasjon med blodprøve er flott som et utgangspunkt for en beslutning om fostervannsprøve.

Tidligere var det slik her at alle over en gitt alder (37/38?) ble tilbudt fostervannsprøve. En slik prøve har jo i seg selv en abortriskio på minst 1%. Resultatet var mange friske fostere som ble abortert som følge av prøven enn de som ble terminert for kromosonfeil.

Før jeg fikk datteren min ville jeg ikke ha valgt terminasjon, men nå ville jeg nok det. For et søsken med utfordringer som oftest er en belastning for søsken også. En belastning de vil ha med seg nesten hele livet.

[Estrella]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Ja, det hadde jeg. :egoist:

Jeg er 100 % for at foreldre til barn med spesielle behov skal få all den hjelp og oppfølging de har behov for. Men så lenge man må slite så fryktelig for å kunne ha et godt familieliv, for å kunne gi barnet det som det trenger, for å kunnen fortsette i jobb, få alt man har krav på og ikke minst fremdeles ha krefter til søsken, partner og venner, så vil jeg ikke. Jeg akter ikke å velge å bli en frontkjemper i en håpløs kamp mot offentlige kontorer, manglende nattesøvn og hele tiden vaklende på kanten av samlivsbrudd.

Dette er et likestillingsproblem, ettersom det å få barn med spesielle behov fører med seg at mor må slutte i jobben og være hjemme med ungen i årevis. Ingen menn gjør det. Damer blir eksperter på ungenes sykdom, og må fungere som sykepleiere 24/7 for ungene sine uten avlastning. Og samlivet ryker med enorm hyppighet. Dette livet ønsker jeg ikke. :ærlig:

Jeg tar det om det kommer, men jeg VELGER det ikke.

Må bare signere Mim her. Og jeg vet hvordan det er å ha et annerledes barn.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av Hobbes, her.

Og hvem skal da bestemme hvem som får lov og hvem som ikke får lov?

Det bør vel hver forelder avgjøre da, eller? Vi ser jo i slike diskusjoner som dette at på langt nær alle ville valgt abort.

[Inagh]

Jeg tror dessuten at til syvende og sist så er det bare foreldrene som kjenner hvor mye de er i stand til å makte å ta på seg av oppgaver...

En nemd av leger og/eller andre typer helsepersonell/forståsegpåere, vil fint kunne sitte og se på økonomi, nettverk etc og avgjøre at disse menneskene fint kan ta seg av et barn som er fysisk- og eller psykisk utivklingshemmet - uten at disse foreldrene psykisk er i stand til å takle det.

[Libra]

Jeg kjenner at jeg skulle ønske at jeg kunne ha svart at jeg ikke ville ha gjort det. Men, når det kommer til stykke så tror jeg at abort hadde vært løsningen for meg. Føler meg kald og egoistisk når jeg sier det.

[Nenne]

Etter å ha sett hva våre nærmeste naboer sliter med og hva nær familie har å slite med er jeg sikker på at jeg ville ha tatt abort. Det er ikke mye Dissimilis å spore i hverdagen noen av stedene.

Opprinnelig lagt inn av Libra, her.

Jeg kjenner at jeg skulle ønske at jeg kunne ha svart at jeg ikke ville ha gjort det. Men, når det kommer til stykke så tror jeg at abort hadde vært løsningen for meg. Føler meg kald og egoistisk når jeg sier det.

Jeg er ikke enig i at det er kaldt og egoistisk å velge bort et barn man vet ikke er friskt. Vi velger bare forskjellig, rett og slett, og det er jo helt opp til hver enkelt av oss å ta ansvar for eget liv!

Det er jo veldig sterkt å lese alle dere som har barn med helst spesielle behov - deres ord veier tungt på vektskåla når jeg tenker på dette temaet :ydmyk:

Og jeg må jo si at jeg først og fremst i utgangspunktet ikke ville tatt fostervannsdiagnostikk nettopp for å slippe det vanskelige valget. Jeg vet med meg selv at jeg ikke ville klart å velge bort et barn med downs, selv om man ikke kan vite graden av det. Og et barn kan uansett ha helt andre sykdommer som man ikke ville kunne se... Hvis jeg tenker tanken på å få et barn med f.eks multifunksjonshemming eller autisme blir jeg ganske skjelven - dette opplever jeg/har jeg opplevd på nært hold og her har jeg sett virkelig nedkjørte foreldre.

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Jeg tror dessuten at til syvende og sist så er det bare foreldrene som kjenner hvor mye de er i stand til å makte å ta på seg av oppgaver...

En nemd av leger og/eller andre typer helsepersonell/forståsegpåere, vil fint kunne sitte og se på økonomi, nettverk etc og avgjøre at disse menneskene fint kan ta seg av et barn som er fysisk- og eller psykisk utivklingshemmet - uten at disse foreldrene psykisk er i stand til å takle det.

Dette er viktige ord. Ingen kan dømme andre eller kreve at de skal velge utfra egne idealer. Har inntrykk av at det ofte er de som selv bare har friske barn (eller ingen barn) som fordømmer et valg om å avbryte et svangerskap.

[lil'c]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Jeg tror dessuten at til syvende og sist så er det bare foreldrene som kjenner hvor mye de er i stand til å makte å ta på seg av oppgaver...

En nemd av leger og/eller andre typer helsepersonell/forståsegpåere, vil fint kunne sitte og se på økonomi, nettverk etc og avgjøre at disse menneskene fint kan ta seg av et barn som er fysisk- og eller psykisk utivklingshemmet - uten at disse foreldrene psykisk er i stand til å takle det.

You must spread some reputation around before giving it to Inagh again.

[LilleLeo]

Jeg vet ærlig talt ikke hva vi hadde gjort. I og med at vi har en liten engel, tror jeg at valget ville blitt særdeles vanskelig.

[Lykken]

Veldig vanskelig, og jeg mener det er umulig å si helt sikkert før man er i den situasjonen. Men vi hadde vurdert abort. Hvordan barnet ville fått det, mht smerter og vanskeligheter hadde veid tungt, samt krefter, ressurser og økonomi til å takle dette.

[jolie]

Jeg hadde tatt abort. Det har jeg stått fast ved siden jeg begynte å tenke på at jeg kom til å få egne barn en gang.

Jeg har ikke vokst opp med en bror med Downs, men jeg har vokst opp med en multifunksjonshemmet bror. Det var til tider tøft å være søsken, og jeg kan ikke forestille meg hvor tøft det var å være mor - og etterhvert stefar; himmel, for en tøff mann han i grunnen er. All respekt til mine foreldre.

Å få et funksjonhemmet barn er en ting. Det greier man nok. Men samtidig som man føder det barnet, så går starten på en årelang kamp mot all verdens byråkrati for å få det man har krav på av hjelpemidler og støtte.

Jeg synes Madam Mim sa det veldig bra i det første svaret her.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av pippimamma, her.

Skal vi sortere ut alle barn som tilsynelatende blir mer krevende enn "normalen"? Hva med hjertebarna? (Jeg er selv ett av dem), celebral parese, ryggmarksbrokk etc etc... Listen er uendelig.

Men det er jo ikke snakk om "vi", det er ikke snakk om samfunnet som helhet, det er snakk om individuelle valg. Jeg er helt for at man skal kjempe for at støtteapparatet blir bedre for dem som har barn med spesielle behov og dem som får det, men jeg syns også at det må være opp til hver enkelt forelder å vurdere om man orker det.

Jeg er ganske sikker på at jeg hadde tatt abort. Hadde det vært mitt første barn er jeg ikke sikker, men nå tar sambo og jeg ikke lenger valg bare for oss selv, vi tar også valg for sønnen vår og hvordan hans liv skal være, også etter vi er borte. Jeg vet ikke om jeg hadde ønsket å gi ham et slikt ansvar.

[Maverick]

Uten å ha vært i situasjonen kan jeg selvfølgelig ikke si hva jeg hadde gjort, men det virker veldig utenkelig for meg at jeg noensinne skulle ta abort på noe som helst grunnlag.

[LaLuna]

Har heldigvis aldri vært i en situasjon der jeg har vært nødt til å vurdere abort, uansett grunnlag. Men jeg var faktisk glad for at jeg var under fostervannsprøvealderen (såvidt) da jeg var gravid, så jeg slapp å få tilbud om det. :struts:

Om jeg hadde fått vite at jeg ventet et barn med downs syndrom, så føler jeg meg ganske sikker på at jeg ville beholdt det. Jeg er klar over at det ikke er bare solskinnshistorier når det gjelder downs, men det er det da jammen ikke alltid med "friske" barn heller.

Ja, jeg ville tatt abort dersom jeg ventet et barn som hadde downs.

[Blånn]

Jeg vet ikke hva vi ville gjort om vi fikk vite at vi ventet et barn med Dawns syndrom. Mannen er ganske klar på at han ville valgt abort, jeg vet ikke.

[Palmen]

Jeg hadde tatt abort.

Jeg var gravid i et land der UL av nakkefolden og blodprove i uke 12 var standard prosedyre, og siden de testene viste at det var hoy risiko for downs tok jeg også en fostervannsprove. Vi fikk mye tid til å snakke om problemstillingen mens dette pågikk, men var begge enige om at for oss ville det riktige valget vært å ta abort dersom det skulle vist seg at det var en genetisk feil.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Jeg tror dessuten at til syvende og sist så er det bare foreldrene som kjenner hvor mye de er i stand til å makte å ta på seg av oppgaver...

En nemd av leger og/eller andre typer helsepersonell/forståsegpåere, vil fint kunne sitte og se på økonomi, nettverk etc og avgjøre at disse menneskene fint kan ta seg av et barn som er fysisk- og eller psykisk utivklingshemmet - uten at disse foreldrene psykisk er i stand til å takle det.

Dette er også mitt fremste argument for å ha selvbestemt abort. Dette må hver enkelt familie og hver enkelt kvinne bestemme selv. Ikke en en nemnd.