Utsagn i artikkel om at kvinner vil forsørges, fra Dagbladet

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Når det gjelder bortskjemte vestkantfolk som velger å være hjemme uten å tenke på penger fordi det er så fiiiiint - javel. Akseptér at dere tilhører et meget priviligert mindretall da - som kan gi f i å jobbe men åpenbart vasse i penger likevel. De fleste kan faktisk ikke det. For de fleste er det faktisk sånn at om de ikke jobber - uansett grunn - så har de ikke noen penger til å sende ungene på disse fritidsaktivitetene som de plutselig nå har tid til.

Medmindre noen andre skaffer pengene. Og da er altså det som regel mannen.

Og til de som syns det må være greit å gjøre det sånn - javel. Så sitt der da når ekteskapet ryker, alene, blakke som kjerkerotter og gråt dere inn i pensjonsalderen. Greit for meg. Jeg var så heldig å gå ut i arbeidslivet før KVINNER satt på nett med teorier om at kvinner av natur ikke orker så mye som menn, så jeg har heldigvis en jobb jeg kan leve av uavhengig av hva mannen min tjener. Og jeg er sørenmeg ydmyk nok til å ta inn at jeg er priviligert også - som er så heldig å stå på egne bein.

Og jammen greier jeg ikke å ha empati med medsøstre som ender med å bo i en mørk sokkelleilighet med ungene sine etter skilsmissen også. Enda de bodde i stor og fin villa og var eplekjekke mens de enda eide egen forsørger.

Jaysus!

Jeg syns du høres bitter ut. Eller misunnelig. Men det er du sikkert ikke. Kanskje bare i dårlig humør? Jeg har jobbet hardt i mange år for å skaffe meg en solid utdannelse som har gitt meg en god jobb. Og det har gitt meg økonomi til å jobbe redusert mens ungene er små.

Kvinner som gjør seg helt og fullt avhengig av mannen, har jeg ikke stor forståelse for, og heller ikke den store empatien for dersom alt går over styr for dem. En god utdannelse som gir økonomisk selvstendighet er en selvfølge for meg og noe alle burde skaffe seg.

[m^2]

Jeg sitter her som alenemamma og kjenner at jeg synes dette er en veldig interessant diskusjon i lys av det, også.
Om jeg - som alenemamma - prioriterer å gå ned i stilling for å ta meg av barn istedet, evt. dempe hverdagsstresset, få hjulene til å gå rundt eller kose meg på spa....

Er jeg også en av de som bidrar til å holde kvinner tilbake og øke kjønnsforskjellene i samfunnet? Når jeg altså betaler for kalaset selv?

Jeg spør fordi jeg prøver å få litt grep rundt logikken i argumentasjonen egentlig, og ikke helt klarer å se svaret.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Jeg syns du høres bitter ut. Eller misunnelig. Men det er du sikkert ikke. Kanskje bare i dårlig humør?

Oh, snap!

[m^2]

Også må jeg si at vi er temmelig bortskjemte her i landet når så mange kan velge å gå hjemme i deltid, gjerne med barn i barnehage, ha god økonomi og råd til å reise på ferie når vi vil og hva-har-du. Vi er det altså

Vi glemmer en av grunnene til at vi har dette valget her i Norge, mens det i andre land ikke finnes slike valg - vi har eksepsjonelt lav arbeidsledighet. Vi har også godt oppsigelsesvern, og rettigheter i forhold til reduserte stillinger.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Jeg syns du høres bitter ut. Eller misunnelig. Men det er du sikkert ikke. Kanskje bare i dårlig humør? Jeg har jobbet hardt i mange år for å skaffe meg en solid utdannelse som har gitt meg en god jobb. Og det har gitt meg økonomi til å jobbe redusert mens ungene er små.

Kvinner som gjør seg helt og fullt avhengig av mannen, har jeg ikke stor forståelse for, og heller ikke den store empatien for dersom alt går over styr for dem. En god utdannelse som gir økonomisk selvstendighet er en selvfølge for meg og noe alle burde skaffe seg.

Herlighet. :flirer:

Utdannelsen i seg selv gir ikke økonomisk selvstendighet, vettu.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Jeg syns du høres bitter ut. Eller misunnelig. Men det er du sikkert ikke. Kanskje bare i dårlig humør? Jeg har jobbet hardt i mange år for å skaffe meg en solid utdannelse som har gitt meg en god jobb. Og det har gitt meg økonomi til å jobbe redusert mens ungene er små.

Kvinner som gjør seg helt og fullt avhengig av mannen, har jeg ikke stor forståelse for, og heller ikke den store empatien for dersom alt går over styr for dem. En god utdannelse som gir økonomisk selvstendighet er en selvfølge for meg og noe alle burde skaffe seg.

Er det noe du hadde klart alene da, med andre ord? Altså om du stod uten forsørgende mann?

[007]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Jeg syns du høres bitter ut. Eller misunnelig.

Og alle de som sier de ikke vil ha BMW sier det kun fordi de ikke har råd og er misunnelig på de som har.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Utdannelsen i seg selv gir ikke økonomisk selvstendighet, vettu.

Det danner grunnlaget.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Er det noe du hadde klart alene da, med andre ord? Altså om du stod uten forsørgende mann?

Klart hva?

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Jeg syns du høres bitter ut. Eller misunnelig. Men det er du sikkert ikke. Kanskje bare i dårlig humør? Jeg har jobbet hardt i mange år for å skaffe meg en solid utdannelse som har gitt meg en god jobb. Og det har gitt meg økonomi til å jobbe redusert mens ungene er små.

Å jobbe redusert mens ungene er små.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Dette er rett og slett godt, gammeldags eksempel på å tilskrive kvinner svakheter som gjør at vi ikke egner oss til ett liv i offentligheten. Det handler ikke fysisike forskjeller som at kvinner tåler røyking dårligere enn menn.
Det er en frekk antydning til at kvinners hjerner ikke tåler belastningen med å ha ett yrke. Noe helt annet m.a.o.

En kjapp googling førte meg til en studie/presentasjon som bl.a. viser at kvinner er dobbelt så utsatt for depresjoner som menn. De var mest utsatt for de fleste andre psykiske lidelser også. Å påstå at det ikke er kjønnsforskjeller når det kommer til de enkelte lidelser har tidligere ført til at kvinners helse og lidelser ofte ikke er blitt tatt tilstrekkelig på alvor. Jeg syns det er uheldig å påstå at menn og kvinner er helt like, "plages" likt og har lik risiko.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Å jobbe redusert mens ungene er små.

Det hadde jeg nok klart, og uten en å dele arbeidsbyrden med ville det i tillegg vært svært påkrevd.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

En kjapp googling førte meg til en studie/presentasjon som bl.a. viser at kvinner er dobbelt så utsatt for depresjoner som menn. De var mest utsatt for de fleste andre psykiske lidelser også. Å påstå at det ikke er kjønnsforskjeller når det kommer til de enkelte lidelser har tidligere ført til at kvinners helse og lidelser ofte ikke er blitt tatt tilstrekkelig på alvor. Jeg syns det er uheldig å påstå at menn og kvinner er helt like, "plages" likt og har lik risiko.

Peker tilbake på link i mitt forrige innlegg. Kjønnsforskjeller i helse er veldokumentert. Årsakene er ikke klarlagt. Å hevde noe annet er å stikke hue i sanden. Man kan ønske at kjønnene var helt like men det er nå engang slik at vi er forskjellige.

[007]

Vi bør nok jobbe redusert hele gjengen. Vi er tross alt svakere, tåler mindre stress, er mer utsatt for psykiske lidelser og blir lettere sliten.

[ElinM]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Vi bør nok jobbe redusert hele gjengen. Vi er tross alt svakere, tåler mindre stress, er mer utsatt for psykiske lidelser og blir lettere sliten.

Hva er vitsen med å trekke diskusjonen ned til et slik lavmål med pisspreik?? Hvis du er gått lei av diskusjonen eller mangler konstruktive innspill syns jeg det er bedre at du trekker deg ut av den.

[Éowyn]

Men gjør kjønnsforskjellene i helse seg gjeldende uansett samlivssituasjon eller gir det utslag f.eks der hvor kvinner jobber tilnærmet 200 %? (100% jobb og nesten 100% arbeid hjemme.)

(Kan google etter dok., men burde legge meg.)

[007]

Opprinnelig lagt inn av ElinM, her.

Hva er vitsen med å trekke diskusjonen ned til et slik lavmål med pisspreik?? Hvis du er gått lei av diskusjonen eller mangler konstruktive innspill syns jeg det er bedre at du trekker deg ut av den.

Jeg oppsummerer de siste innleggene og linkene, søte deg.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Vi bør nok jobbe redusert hele gjengen. Vi er tross alt svakere, tåler mindre stress, er mer utsatt for psykiske lidelser og blir lettere sliten.

All forskning viser at det er store kjønnsforskjeller ifht helse. Å nekte for det er jo bare dumt. Tallene taler for seg. Så kan man velge å tro at det er fordi (andre) kvinner er late, men det løser hvertfall ikke problemet. Det vil bare føre til at problemet stadig fortsetter å bli ignorert. Det er trolig svært sammensatte grunner til kjønnsforskjellene og det er interesant og helt nødvendig å finne ut av hva som er årsaken, for å kunne gjøre noe med det.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Når det gjelder bortskjemte vestkantfolk som velger å være hjemme uten å tenke på penger fordi det er så fiiiiint - javel. Akseptér at dere tilhører et meget priviligert mindretall da - som kan gi f i å jobbe men åpenbart vasse i penger likevel. De fleste kan faktisk ikke det. For de fleste er det faktisk sånn at om de ikke jobber - uansett grunn - så har de ikke noen penger til å sende ungene på disse fritidsaktivitetene som de plutselig nå har tid til.

Medmindre noen andre skaffer pengene. Og da er altså det som regel mannen.

Og til de som syns det må være greit å gjøre det sånn - javel. Så sitt der da når ekteskapet ryker, alene, blakke som kjerkerotter og gråt dere inn i pensjonsalderen. Greit for meg. Jeg var så heldig å gå ut i arbeidslivet før KVINNER satt på nett med teorier om at kvinner av natur ikke orker så mye som menn, så jeg har heldigvis en jobb jeg kan leve av uavhengig av hva mannen min tjener. Og jeg er sørenmeg ydmyk nok til å ta inn at jeg er priviligert også - som er så heldig å stå på egne bein.

Og jammen greier jeg ikke å ha empati med medsøstre som ender med å bo i en mørk sokkelleilighet med ungene sine etter skilsmissen også. Enda de bodde i stor og fin villa og var eplekjekke mens de enda eide egen forsørger.

Jaysus!

Jaysus, ja.

Vet du smilefjes, sånn fordumsfullt pjatt er en av grunnene til at jeg virkelig lurer på om jeg har lyst til å flytte tilbake til Norge, noen gang, noen sinne.

Når likningen kommer til høsten vil den fremstille oss som "bortskjemte vestkantfolk". Og det er det en del som takler særdeles dårlig. Selv om vi i grunnen er akkurat de samme som vi var før (jeg er hjemmeværende fordi vi bor i USA og jeg ikke har arbeidstillatelse). Og hvor i alle dager får du det fra at alle som kvinner som er hjemmeværende er det fordi de har en mann som tjener mye og at de vil sitte i en mørk kjellerleilighet når ekteskapet ryker (selvfølgelig når, ikke om. Alle menn som tjener mye penger er overfladiske slasker som kommer til å droppe kona for en ung, pen en på et eller annet tidspunkt. ).

Jeg er selvfølgelig bare et eksempelt, men jeg tror faktisk ikke jeg er enestående! Vi har vært sammen siden vi var 19. Vi kommer fra vanlige familier som har telt kroner gjennom oppveksten. Vi har tatt oss utdannelse, og vi har jobbet. Vi har bygget hus, vi har hatt veldig dårlig råd, vi har spinket og spart. Og så har vi gjort noen heldige valg, noen heldige investeringer. Av våre penger. Feks blitt medeier i et konkurstruet verft og fått det på beina. Slik at pengene har vokst og blitt flere. Og flere vil de bli, om ikke den økonomien kolapser helt (som min kjære tror kommer til å skje i ikke all for fjern framtid, men det er en annen sak. ).

Vi sitter altså rett og slett godt i det, og kan prioritere både det ene og det andre. Som feks at når vi flytter hjem til Norge, så kan jeg jobbe redusert. Fordi det passer vår familie iom at vi har en datter som trenger ekstra oppfølging mht skolen (om vi ikke vil at hun skal bli en av dem som skal sitte i kassen på Rema da. Noen må det også, men vi håper jo at det ikke blir vår datter, siden vi gjerne vil at hun skal bli selvstendig og klare seg selv).

Mannen min? Han er en av dem som ikke jobber ræva av seg. Ikke litt en gang. Og han er veldig fornøyd med tingenes tilstand (med det mener jeg at han jobber og jeg er hjemme. Ikke at han har en kone som duller for ham, for det har han ikke. Jeg stinker på å holde huset ryddig, og vi har vaskehjelp. Men jeg lager god middag. ). Han har faktisk foreslått at jeg kan gå hjemme på fulltid om jeg føler for det når vi kommer hjem, men det føler jeg jo virkelig ikke for. Faktisk så lite at vi derfor nok kommer til å utsette hjemreisen et år, slik at jeg får gjort meg ferdig med studiene her i USA. Jeg vil jobbe når vi kommer hjem. Men altså ikke fulltid. Selv om jeg leser i denne tråden at jeg burde det, av solidaritet til andre kvinner.

Men altså. Verden er virkelig ikke så sort/hvitt at alle som har havnet i en situasjon der de får økonomi nok til å prioritere ting andre bare kan drømme om (og som andre ser ned på at de prioriterer ) er bortskjemte veskantfolk. Hvor kona går og sløver, mens mannen sliter og tjener penger, for å så å parkere kona i en mørk kjeller når ekteskapet går over styr.

Jeg kjenner forresten en slik "bortskjemt vestkantfyr". Der var det kona som sa takk og farvel fordi hun fant en annen (med normal inntekt). Og hun fikk halve kongeriket når hun gikk. For de hadde jo barn sammen, og mannen ville ikke straffe ungene for at kona var utro. Fremdeles bare et eksempel, men likevel et eksempel.



Jeg blir så forbanna over den surmage smålige sjalusien som preger mange i Norge. Her i USA så er "Good for you!" en frase som man støtt og stadig hører. Det finnes ikke noe tilsvarende holdning i Norge. Der er det snarere at en ikke skal tro en er noe. Og så møter man sånne holdninger som de du lirer av deg i innlegget ditt: Man bør virkelig skamme seg over at man har penger til å prioritere det andre kan se langt etter! (og så kan man bare ha det så godt når det går ille). Virkelig?!

Altså, jeg er helt enig i at det er lite smart å være trophy wife, og ikke ha noen bein å stå på. Men det er ille å anta at alle som er i den situasjonen at de kan "prioritere" feks å jobbe deltid, er noen stakkarser som det kommer til å gå ille. Jeg vet at jeg alldeles ikke er alene om å være i min situasjon - der man er sammen om å skape de verdiene som er (joda, det er min mann sin jobb, men det var våre penger som ble brukt).

Og til den som sa at det ikke er noe bra nok system i Norge for å ha en familie og kunne jobbe. Bullshit! Det finnes knapt et land i verden med et bedre system. Nordmenn har så mange puter under armene at de knapt kan stå oppreist selv.

Og selvfølgelig har kvinner like stor arbeidskapasitet som menn - hvis de gjør noe de liker! Jenter kan! Det er viljen det står på... Hvis det ikke ligger sykdom til grunn.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Arkana, her.

Men gjør kjønnsforskjellene i helse seg gjeldende uansett samlivssituasjon eller gir det utslag f.eks der hvor kvinner jobber tilnærmet 200 %? (100% jobb og nesten 100% arbeid hjemme.)

(Kan google etter dok., men burde legge meg.)

I den linken jeg la ut kan du lese noe om hvordan samlivsformer virker inn på helse.
(leser ingen den vanvittig interessante NOU jeg driver å linker til )