Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg bryr meg mindre om en person eller fem rundt meg ikke spiser kake. Men det at noen HØYLYTT ikke spiser kake, DET plager meg faktisk ganske mye.

Det gjør jeg aldri. Jeg drikker te, sender kakefatet videre uten mer fokus og skravler i vei.

Problemet er at de fleste som er truandes til å invitere meg noe sted jo også kjenner meg og dermed vet at jeg ikke spiser sukker og er superengasjert i kosthold. Og dermed blir det jo lagt merke til at jeg ikke forsyner meg. Det er som om det hadde vært greit for alle hvis jeg også spiste, men når jeg ikke spiser så ødelegger jeg kosen for de som vil ha.

Det er kjempedumt - jeg vil jo slettes ikke at det skal være sånn. Jeg syns folk selvsagt skal få spise kake om de ønsker det. Og de aller fleste har jo ikke min reaksjon på sukker heller så for dem er det jo ikke noe problem. Der jeg ville gått hjem og fortsatt med et etegilde så går jo de hjem og tenker ikke mer over det.

Etter at jeg fikk stoffskiftetrøbbel har jeg blitt en sånn som kan ta en kakesmule også er det ikke noe villdyr som våkner. Jeg kan spise den, la den ligge eller glemme - det er ikke noen forskjell. Villdyret er vekk. Jeg merker at det stresser folk langt mindre når jeg gjør det sånn.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Du mener altså at det er mer sannsynlig at 80% av en aldersgruppe har alvorlige psykiske problemer enn at jeg har rett i min vurdering at det er mer miljø/kultur og mer aksept for at det er greit å være overvektig, all den tid vi snakker om et sted du ikke har vært? Flottings.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Eh, ja? Er det noe galt i det? Har ikke en overvektig person lov til å si at maten var god? Eller å ev. lage kaken selv en gang? Skal den overvektige sitte stille i en sofa og diskré drikke en kopp svart kaffe mens de andre koser seg? Jeg VET det ikke er det du mener, men her uttrykte du deg klønete, Poly.

Jeg har alltid vært en som har skrytt av maten i selskaper og ofte kost meg voldsomt med maten. Da ofte som en motvekt til alle som uffer og akker seg over at "her var det mange kalorier, du" og "ja, nå MÅ jo joggeskoene på så snart vi kommer hjem" eller høylytte kommentarer av typen "nei, sååååå mange kalorier spiser man da ikke etter middag. Så jeg skal IKKE ha noenting" mens andre står der med kakestykket i hånda og plutselig føler seg ille til mote.

Nå syns jeg du er vrang, for jeg prøvde å beskrive et helhetsbilde. Altså, dette er SLEKTA. De ligner meg ganske mye. Jeg prøvde å beskrive folk som koser seg overvektige. Å skryte til vertinnen er selvsagt både hyggelig og høflig. Å kose seg med maten også. Jeg bare prøvde å formidle at jeg er brennsikker på at disse IKKE har et sånt traumatisk og skamfullt og overspisende forhold til mat som dere mener at ALLE veldig overvektige har. (Jeg kjenner også de som jeg er temmelig sikker på har det, uten at de har sagt det selv)


(En annen ting: Man er helseskadelig overvektig LENGE før man ikke får plass i stolen, altså!)

Det er man. Men for å sette en grense som er bombastisk så brukte jeg den der. Vekt er et problem før det - men etter det er det udiskuterbart.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg bare prøvde å formidle at jeg er brennsikker på at disse IKKE har et sånt traumatisk og skamfullt og overspisende forhold til mat som dere mener at ALLE veldig overvektige har.

Ja, jeg skjønner da det. Og det har jeg ikke noen problemer med. Men jeg skjønner ikke helt hva du prøver å argumentere med akkurat her? At siden de IKKE har spiseforstyrrelser, så burde de I ALLE FALL ikke kose seg med maten eller skryte av den? Jeg skjønner bare ganske enkelt ikke helt hvor du ville med akkurat de uttalelsene.

Forresten, det var noen stoler på lunsjrommet jeg ikke fikk plass i før operasjonen. Jeg hadde INGEN overvektsrelaterte sykdommer eller plager. Så det går an å ikke få plass i stolen UTEN å være helsefarlig overvektig, altså. Med helsefarlig overvektig mener jeg da "uten overvektsrelaterte helseproblemer i øyeblikket", ikke at det potensielt kan være helsefarlig å holde en slik vekt over tid.

[Milfrid]

Vi har en kompis som er tynn som en strek. Som fikk beskjed om at han var helseskadelig feit. Innvendig. Han var rett og slett tynnfeit. Tynn utenpå, men med alt for mye fett rundt innvollene - som er det fettet som er mest skadelig helsemessig. Fedme er ikke bare hvordan man ser ut, altså. Man kan ikke bruke BMI som mål på om en er helseskadelig tykk eller ei. Det er fullt mulig å ha en BMI på 30 + og være sterk og sunn som bare det, med en relativt lav fettprosent BMI tatt i betraktning. Og man kan ha en BMI i nedre ende av skalaen, men likevel ha en skyhøy fettprosent. Helsemessig er det ingen tvil om hva som er å foretrekke.

Men jeg har heller ingen tro på at man kan sette likhetstrekk mellom høy overvekt og psykiske problemer. Altså, jeg ble ganske deprimert da det gikk opp for meg at jeg hadde lagt på meg 31 kg og hadde gått fra å være slank til å være rimelig god og rund (vi snakker ikke om BMI på 30 og mye muskler, altså). Men jeg ble ikke tykk av å være deprimert, jeg ble deprimert av å være tykk. Og det er noe helt annet enn å bli tykk fordi man er deprimert.

[pippo]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Du mener altså at det er mer sannsynlig at 80% av en aldersgruppe har alvorlige psykiske problemer enn at jeg har rett i min vurdering at det er mer miljø/kultur og mer aksept for at det er greit å være overvektig, all den tid vi snakker om et sted du ikke har vært? Flottings.

Nei, jeg kan selvsagt ikke vite hvordan det er i "bygda di", men jeg har oppholdt meg, og oppholder meg, mye i miljøer der sosiale levekår er ganske stusselige, og jeg vet at mange av de som sliter med overvektsproblematikk ikke sliter fordi de koser seg så fælt, snarere tvert i mot. Det er igrunnen det som er poenget mitt.

[Brutus_]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Kompliserte spiseforstyrrelser som at man har et enormt sug etter søtsaker eller hva som en finnes, med overspising og skamfølelse etterpå er en helt annen liga enn de sosiale problemene som jeg tenker på her. Jeg sier ikke at folk var helt sinnsykt ulykkelige heller, men var i et miljø hvor man hadde annet å streve med enn vekten, ikke hadde så stort fokus på økologisk mat fra bunnen av, riktig måte å mosjonere på og pulsklokkene var mindre hyppig i bruk enn playstationene. Men matinntaket var ikke et symptom på et underliggende psykisk problem.

Dette er det man ser i stadig større deler av USA og UK nå. Sosial nød blir en ond sirkel med elendig ernæring fra spedbarnsalderen av, rusproblematikk, arbeidsløshet over flere generasjoner. Ghettoisering med områder som skys av middelklassene. Disse folka er ikke fete av trøstespising, men fordi de stapper i seg det som er billig, tilgjengelig og godt. Den skotske friterte marsbaren med cola er vel den beste metaforen på dette i en eneste matrett. Fett, på fett, sukker på sukker. Sitting i sofa, såpeserier eneste å se frem til er fyll med likesinnede på nærmeste pub.

[Amelie]

Har ikke lest hele diskusjonen, men jeg gleder meg til debatten i kveld på NRK1 2130, mellom Kari Jaquesson, Dag Viljen Poleszynski og Christian Drevon. Følg med!!

[Brutus_]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Kanskje du skal innse at det er en del rundt vektproblematikk du rett og slett ikke forstår?

Det er sikkert mulig det. Men jeg kan ikke se annet enn at det litt flåsete utspillet til Jaqueson har satt igang en debatt som har nyansert bildet mer og mer og gitt folk mer opplysning om fedme?

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Uten at det var ment å være stygg med noen eller få andre til å føle seg ille til mote. Kanskje man ikke tenkte på det engang?

Jeg mener ikke at folk uffer og akker seg for å være slemme, men jeg synes det er veldig påtakelig at det aldri skal kunne serveres god mat uten at det må gjøres et poeng ut av at det er kalorier i maten, for å sette det litt på spissen.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg mener ikke at folk uffer og akker seg for å være slemme, men jeg synes det er veldig påtakelig at det aldri skal kunne serveres god mat uten at det må gjøres et poeng ut av at det er kalorier i maten, for å sette det litt på spissen.

Jeg kjenner jeg nesten må spørre litt hva slags folk du omgås jeg altså, for å svare litt på spissen...
I min omgangskrets er det hvertfall EKSTREMT sjelden noen nevner noe som har med kalorier i den maten spises (eller ikke spises) overhodet. Eller det er ekstremt sjelden at jeg legger merke til det hvertfall, jeg skal ta høyde for det.

[007]

Dette med kaker er et evig problem for meg. Jeg er ikke noe særlig glad i kaker, jeg liker kun Verdens Beste og brownis, til nød litt gulrotkake eller litt langpannesjokoladekake. I alle sosiale lag der det blir servert kake må jeg forsvare at jeg ikke spiser og det er jo ikke særlig høflig å si at man ikke liker. "Jeg er ingen kakemenneske" blir mottatt med stor skepsis, og svigerinnen min jublet høylydt da hun hadde laget Pavlova og jeg spiste. Alle i selskapet fikk høre at jeg endelig spiste kake og jeg fikk mange kommentarer som "Du er da tynn du, og du må da unne deg litt kake." Jeg får forresten de samme kommentarene når det gjelder sjokolade, jeg er ekstremt kresen på sjokolade og liker kun få utvalgte. Men det er ikke lov å ikke like sjokolade - alle liker sjokolade og de som sier noe annet lyver.

(Men kom igjen når det er fersk gjærbakst eller vafler... )

[Hasselnøtt]

Opprinnelig lagt inn av Brutus_, her.

Jeg skjønner ikke at uttalelser fra en treningsnarkis på tv som lever av hasselnøtter, gress og vann skal ha for vanlige folk med overvekt sitt selvbilde. Det må da være å gjøre seg selv til unødig offer?

[Nessie]

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Vi har en kompis som er tynn som en strek. Som fikk beskjed om at han var helseskadelig feit. Innvendig. Han var rett og slett tynnfeit. Tynn utenpå, men med alt for mye fett rundt innvollene - som er det fettet som er mest skadelig helsemessig. Fedme er ikke bare hvordan man ser ut, altså. Man kan ikke bruke BMI som mål på om en er helseskadelig tykk eller ei. Det er fullt mulig å ha en BMI på 30 + og være sterk og sunn som bare det, med en relativt lav fettprosent BMI tatt i betraktning. Og man kan ha en BMI i nedre ende av skalaen, men likevel ha en skyhøy fettprosent. Helsemessig er det ingen tvil om hva som er å foretrekke.

Jeg så en presentasjon av en studie angående dette for noen uker siden, jeg er usikker på om den er publisert ennå, men jeg kan spørre hun som presenterte den. Uansett, den viste at hos overvektige var det godt samsvar mellom bmi og fettprosent.

[turi]

Da er det ett program med KJ, overvektige, slankeeksperter m.m på NRK idag klokka 2130.

Opprinnelig lagt inn av turi, her.

Da er det ett program med KJ, overvektige, slankeeksperter m.m på NRK idag klokka 2130.

Nja. Det er vel riktigere å si at det er KJ, Drevon og en eller annen til.

[turi]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Nja. Det er vel riktigere å si at det er KJ, Drevon og en eller annen til.

Tja, mulig. :skjønteikke:

[Elin]

Jeg synes Kari J. har rett i mye av det hun sier, det er bare det at hun ennå ikke helt har fått uttrykt det sånn som jeg går ut i fra hun egentlig mener... og det kommer vel forhåpentligvis på NRK i kveld.

Det er ingen tvil om at dersom man ønsker å gå ned i vekt, så er det mindre, og riktig mat, og mer bevegelse som skal til. Man må forbrenne fler kalorier enn man spiser.

Det som er så synd at ikke kommer fram er at slank ikke nødvendigvis betyr sunn, og at overvektig ikke nødvendigvis betyr usunn. Man kan godt være slank og trene masse, men leve svært usunt og på den måte herje med kroppen sin som er minst like farlig som overvekt. Jeg har et knippe kolleger som ser slanke og veltrente ut, men som jeg vet sulter seg slanke, lever på kaffe, vann og sigaretter og trener som gale. De blir sjelden sett på som usunne... og hvorfor ikke det egentlig? Man kan likeledes ha en god del kilo for mye uten å være usunn fordi man trener, spiser sunt, men dessverre spiser litt for mye av den sunne maten.

Jeg kjenner at jeg holder på å sprekke av sinne når man snakker om BMI. BMI er det største bullshit som finnes i debatten om overvekt. Samtlige på alpin-landslaget ville falt i kategorien farlig overvektig dersom de fulgte BMI-synsetøvet..