Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

[kie]

Klart du er det. Det jeg ville frem til er at for andre så er de kanskje flinke når de er i gang med å rydde unna de tingene som skal til for å makte å ta de samme valgene. Altså må de ikke vente med å være flinke, som det ble nevnt et sted. De er allerede flinke, fordi de gjør sitt beste utifra sine forutsetninger der og da.

[Tjorven]

Jeg var for eksempel kjempeflink som gjennomførte Oslo Marathon 10K selv om jeg kom inn som en av de siste i min klasse.

[tink]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Jeg var for eksempel kjempeflink som gjennomførte Oslo Marathon 10K selv om jeg kom inn som en av de siste i min klasse.

Jepp!

[Anne C]

Denne uka har jeg vært veldig flink til å ikke like meg selv. Det er det eneste jeg har fått ut av dette.

[Brutus_]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Denne uka har jeg vært veldig flink til å ikke like meg selv. Det er det eneste jeg har fått ut av dette.

Du liker ikke deg selv på grunn av en fedmediskusjon?

Opprinnelig lagt inn av Brutus_, her.

Du liker ikke deg selv på grunn av en fedmediskusjon?

Hvilken del av "sånt som dette bidrar bare til å øke skamfølelse og ikke til løsninger" er det som er så mye som bittelite uklar, egentlig?

AnneC - du er faktisk superflink til å ta vare på deg selv. Opp med hodet.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Brutus_, her.

Du liker ikke deg selv på grunn av en fedmediskusjon?

Synes du det er så rart? Jeg har heller ikke vært i strålende humør akkurat etter KJs utspill.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Hvilken del av "sånt som dette bidrar bare til å øke skamfølelse og ikke til løsninger" er det som er så mye som bittelite uklar, egentlig?

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av Brutus_, her.

Du liker ikke deg selv på grunn av en fedmediskusjon?

Hvorfor er det rart? Jeg har hatt nøyaktig de samme tankene etter KJ-utspillet.

[007]

Jeg synes det er litt rart.
Jeg er en av dem KJ snakker om, jeg koser på meg kilo og som er lat. Hun treffer meg midt i margen, men jeg tenker ikke ille om meg selv av den grunn. Jeg tenker mer at jeg må skjerpe meg og ta meg sammen.

[Blondie]

Det er ikke rart, det er veldig bra! God egenskap å ikke falle rett i "jeg-har-bare-meg-selv-å-takke-så-jeg-havner-i-kjelleren-og-fortjener-ikke-bedre"-fella. Det er det jeg kaller flink.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg synes det er litt rart.
Jeg er en av dem KJ snakker om, jeg koser på meg kilo og som er lat. Hun treffer meg midt i margen, men jeg tenker ikke ille om meg selv av den grunn. Jeg tenker mer at jeg må skjerpe meg og ta meg sammen.

Er du? Har du noen gang tenkt eller påstått at du er syk, slik at det berettiger at KJ svarer at du er feit, ikke syk?

[rine]

Jeg tenker at et samfunn der man ikke kan si noe i frykt for at man kan såre eller tråkke på tær, er et skummelt samfunn. KJ har jo rett; fedme er ikke noe man plutselig får/har, og fryktelig mange av oss har godt av å høre akkurat det. Jeg skjønner at hun legger stein til byrden for noen, men det skal da ikke være nødvendig å helgardere seg med en hel rekke "hvisomatter" hver gang man uttaler seg i media.

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg synes det er litt rart.
Jeg er en av dem KJ snakker om, jeg koser på meg kilo og som er lat. Hun treffer meg midt i margen, men jeg tenker ikke ille om meg selv av den grunn. Jeg tenker mer at jeg må skjerpe meg og ta meg sammen.

Jeg vet. Det er derfor jeg prøver å forklare at det virkelig er en helt sentral forskjell på en som har lyst til å gå ned noen kilo - og på en som spiser seg så opp i vekt at det er fare for livet.

Jeg vet at det er utrolig vanskelig å forstå hvorfor i alle dager en som er gedigen ikke for pokker kan la søppelmaten være og heller gå seg en tur. Det hender jeg glemmer selv hvordan det var å være sånn og kjenner på den samme følelsen av irritasjon eller oppgitthet. Men så husker jeg.

Det er rett og slett en helt annen problemstilling. Per i dag så trenger jeg å gå ned noen kilo. Men jeg gidder ikke stresse med det. De kiloene jeg har ekstra plager meg aldeles minimalt sånn egentlig. Jeg er sterk, jeg har god kondis, jeg har ikke en aktiv spiseforstyrrelse mer og det er såpass lenge siden jeg hadde det at jeg visst har begynt å glemme hvordan det var.

Jeg tror jeg er rund på den normale måten nå, om man kan si det sånn.

Da jeg var stor var det helt annerledes. I dag handler det å avstå fra boller eller sjokolade kun om å la det være. Det koster meg svært, svært lite. Og nederlagsfølelsen om jeg nå spiser en bolle er ikke mange millimetrene høy den heller.

Men dengang da var det sånn at jeg drømte om usunn mat om natta. Jeg tenkte på sjokolade hele døgnet. Jeg var fortvilet over at jeg ble mett og kvalm og ikke greide å spise enda mer. Samtidig var jeg ikke en idiot på den tiden heller, så jeg var jo fullt klar over hva spisingen dro med seg. Ergo skammet jeg meg over meg selv. Langt inn i benektelsen - ihvertfall overfor andre. Jeg visste jo selv hva jeg åt, men jeg orket ikke si det til noen. Jeg handlet inn sjokolade på forskjellige steder så ikke de i kassen skulle tro jeg spiste mye. Mim skrev en sammenligning en gang som er det beste jeg har lest: Den typen sult kan sammenlignes med et angstanfall. Sånn var det.

Det er med andre ord noe helt og fullstendig annet enn det jeg kjenner i dag når jeg lett kan glemme ett sekund etter at tanken var tenkt at jeg hadde lyst på bolle.

Og nøkkelen til å komme over i riktig retning er altså å fjerne skammen sånn at man kan adressere problemet på en seriøs måte fremfor å bruke alle krefter på å skjule det. Så kan det løses som alle andre problemer.

[007]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Er du? Har du noen gang tenkt eller påstått at du er syk, slik at det berettiger at KJ svarer at du er feit, ikke syk?

Nja - jeg har lurt litt på om jeg har problemer med stoffskiftet og tatt noen blodprøver opp gjennom årene. Og så har jeg selvsagt skylt på gener. Det er veldig greit å ha en grunn til at man går opp 12 kg på 3 måneder, det er ikke så kjekt å innrømme at kosthold (brus, vin, boller og diverse) og sofasitting er grunnen.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tenker at et samfunn der man ikke kan si noe i frykt for at man kan såre eller tråkke på tær, er et skummelt samfunn. KJ har jo rett; fedme er ikke noe man plutselig får/har, og fryktelig mange av oss har godt av å høre akkurat det. Jeg skjønner at hun legger stein til byrden for noen, men det skal da ikke være nødvendig å helgardere seg med en hel rekke "hvisomatter" hver gang man uttaler seg i media.

Om man skal tas seriøst så bør man jo uttale seg seriøst. Særlig til media syns jeg.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Er du? Har du noen gang tenkt eller påstått at du er syk, slik at det berettiger at KJ svarer at du er feit, ikke syk?

Dette synes jeg var et godt poeng. Hele greia meg forundrer litt. At folk som jeg anser som innenfor normal BMI utseendemessig iallefall, kategoriserer seg inn i den gruppa KJ retter pekefingeren mot, og derfor synes det er uproblematisk. Man er ikke blant de såkalt feite med rundt 27 i BMI altså. Ærlig talt. Ikke er man blant de som defineres som syklig overvektige heller, som vel er de KJ retter hovedskytset mot. Da må man over 40 i BMI. Hadde ikke KJ snakket om sykelighet og brukt ordet feit, så hadde saken stilt seg annerledes etter min mening.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Brutus_, her.

Du liker ikke deg selv på grunn av en fedmediskusjon?

Jeg velger å ikke kommentere dette.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg vet. Det er derfor jeg prøver å forklare at det virkelig er en helt sentral forskjell på en som har lyst til å gå ned noen kilo - og på en som spiser seg så opp i vekt at det er fare for livet.

Jeg vet at det er utrolig vanskelig å forstå hvorfor i alle dager en som er gedigen ikke for pokker kan la søppelmaten være og heller gå seg en tur. Det hender jeg glemmer selv hvordan det var å være sånn og kjenner på den samme følelsen av irritasjon eller oppgitthet. Men så husker jeg.

Det er rett og slett en helt annen problemstilling. Per i dag så trenger jeg å gå ned noen kilo. Men jeg gidder ikke stresse med det. De kiloene jeg har ekstra plager meg aldeles minimalt sånn egentlig. Jeg er sterk, jeg har god kondis, jeg har ikke en aktiv spiseforstyrrelse mer og det er såpass lenge siden jeg hadde det at jeg visst har begynt å glemme hvordan det var.

Jeg tror jeg er rund på den normale måten nå, om man kan si det sånn.

Da jeg var stor var det helt annerledes. I dag handler det å avstå fra boller eller sjokolade kun om å la det være. Det koster meg svært, svært lite. Og nederlagsfølelsen om jeg nå spiser en bolle er ikke mange millimetrene høy den heller.

Men dengang da var det sånn at jeg drømte om usunn mat om natta. Jeg tenkte på sjokolade hele døgnet. Jeg var fortvilet over at jeg ble mett og kvalm og ikke greide å spise enda mer. Samtidig var jeg ikke en idiot på den tiden heller, så jeg var jo fullt klar over hva spisingen dro med seg. Ergo skammet jeg meg over meg selv. Langt inn i benektelsen - ihvertfall overfor andre. Jeg visste jo selv hva jeg åt, men jeg orket ikke si det til noen. Jeg handlet inn sjokolade på forskjellige steder så ikke de i kassen skulle tro jeg spiste mye. Mim skrev en sammenligning en gang som er det beste jeg har lest: Den typen sult kan sammenlignes med et angstanfall. Sånn var det.

Det er med andre ord noe helt og fullstendig annet enn det jeg kjenner i dag når jeg lett kan glemme ett sekund etter at tanken var tenkt at jeg hadde lyst på bolle.

Og nøkkelen til å komme over i riktig retning er altså å fjerne skammen sånn at man kan adressere problemet på en seriøs måte fremfor å bruke alle krefter på å skjule det. Så kan det løses som alle andre problemer.

Jeg signerer hele pokkers innlegget fordi det godt kan leses flere ganger. Det er så riktig beskrevet!

[rine]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Om man skal tas seriøst så bør man jo uttale seg seriøst. Særlig til media syns jeg.

Jeg tenker at det er seriøst at overvekt ikke er noe man får, men noe man er (det er ordet feit man blir støtt av, er det ikke?) og at hun har rett i akkurat det. Så bruker jo media- naturligvis- ordet feit, og setter hele saken litt på spissen, slik at de selger mest mulig aviser, og slik at det blir en debatt ut av det. Vi har vel slått fast at KJ snakker til de med kosekilo, (om det nå er fem eller femti) og ikke til de med en eller annen form for spiseforstyrrelse. Spørsmålet blir da om hun skulle latt være å si noe, fordi noen kan bli såret? Jeg heller mot at det hun sa var greit, selv om det var sårende for noen. Og så lurer jeg på en ting: Er skam alltid en negativ ting, eller kan det komme noe positivt ut at man faktisk skammer seg litt av og til? (Igjen -jeg snakker ikke til de som har er overvektige pga en diagnose/sykdom.)