Bytter feminister etternavn?

[-ea-]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Usikker på om du tuller nå, men jeg for min del ville iallfall aldri beholdt navnet til en jeg hadde skilt meg fra, selv om vi hadde skiltes som venner.

Selvsagt tuller jeg ikke. Bytter man navn, så har man byttet navn og har like stor rett på å fortsette å ha etternavnet selv om man blir skilt. Det finnes det faktisk en dom på (Kim Friele som giftet seg til Friele-navnet i sin ungdom, og ble skilt, og talskvinne for lesbiske og homofile, der Friele-familien gikk til rettssak for ikke å få navnet sitt forbundet med denslags).

Hvis man ikke ville ønske å ha "mannens navn" om man blir skilt, ja, så kan man la være å bytte navn når man gifter seg da.

Enkelt.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg vurderer å få meg signaturen Fru Etternavnet Den Aller Første. Så burde hun få Fru Etternavnet Forhåpentligvis Den Siste.

Og jeg skjønner godt de som ikke vil skifte tilbake til "eget"/første etternavn ved en skilsmisse. Særlig hvis man har hatt navnet i mange år.

[Bille]

Hm. Jeg tror ikke jeg kjenner noen skilte damer som ikke har endret tilbake til pikenavnet sitt etter en skilsmisse. Om de har vært gift i tre eller tretti år.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Usikker på om du tuller nå, men jeg for min del ville iallfall aldri beholdt navnet til en jeg hadde skilt meg fra, selv om vi hadde skiltes som venner. Jeg aner ikke om nykonenene snurter eller ikke (og er verken ny eller gammel kone selv) men jeg synes faktisk nyekonen har mer "rett" på navnet enn den gamle. Hadde forresten ikke skiftet navn for jeg var sikker på at den gamle kona ikke lenger hadde navnet.

Jeg tenker at dersom man bytter etternavn til ektefellens etternavn, så har man da like mye hevd på det nye navnet som alle andre som heter det samme. Man får jo ikke navnet på lån.

Hvis man er redd for å ende opp med en eks som har samme navn som en selv, så får man da bare sørge for 1) at ingen bytter etternavn når man gifter seg, eller 2) være den som bytter navn, slik at man står fritt til å bytte tilbake igjen ved en eventuell skilsmisse.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg tenker at dersom man bytter etternavn til ektefellens etternavn, så har man da like mye hevd på det nye navnet som alle andre som heter det samme. Man får jo ikke navnet på lån.

Hvis man er redd for å ende opp med en eks som har samme navn som en selv, så får man da bare sørge for 1) at ingen bytter etternavn når man gifter seg, eller 2) være den som bytter navn, slik at man står fritt til å bytte tilbake igjen ved en eventuell skilsmisse.

Og akkurat det sa jeg faktisk den gang da. Vær klar over at om jeg bytter og barna våre kun får det navnet, så bytter jeg ikke ved en skilsmisse. You've been warned.

Jeg gidder virkelig ikke være den eneste som ikke heter det samme som ungene mine bare fordi eksen min er loco. Men jeg vurderer å sette bindestrek mellom mellomnavn og etternavn på trass.

[Blå]

Og her forstår jeg Milfrid veldig godt.

Jeg var 25 da jeg giftet meg, og følte at identiteten min var for sterkt knyttet til etternavnet mitt til at det var komfortabelt.

Nå har jeg vært gift en stund, jeg har levert en hovedfagsoppgave og vært yrkesaktiv i 17 år. Dersom jeg hadde vært det med et annet etternavn og så blitt skilt nå, så tror jeg at det hadde sittet langt inne å gå tilbake til det andre. Navn er identitet og jeg tror jeg har bygget minst like mye identitet mellom 25 og 43 som jeg gjorde opp til 25.

I tillegg til argumentet om å hete det samme som mine barn. Som, for meg, ville vært en hovedgrunn til å skifte navn i det hele tatt.

Og så knegger jeg litt med Teofelia. Det skal sies at de som har sendt disse brevene ikke har kjent meg særlig godt. Og jeg har en svigerfamilie som nok mener at min mann er en undertrykket tøffelhelt fordi jeg ikke har hans navn, fordi han lager middag minst noen ganger i uken og fordi han har tatt barselpermisjon.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg tenker at dersom man bytter etternavn til ektefellens etternavn, så har man da like mye hevd på det nye navnet som alle andre som heter det samme. Man får jo ikke navnet på lån.

Naboen til foreldrene mine var gift med ei med et litt sjeldent dobbeltnavn. Hun hadde hans etternavn. Nå er han gift på nytt med en ny dame som har akkurat det samme dobbeltnavnet. Og også HUN har tatt hans etternavn. Det er litt spezielt, altså.

[Milfrid]

Jeg fniser også av svigerinnen min som byttet bort kort og fint og uvanlig etternavn med et helt ordinært og lengre navn som slutter på -sen. Jeg tviler ikke et sekund på at det er rimelig mange som tar tradisjonelle valg fordi mannen ikke vil bytte mens der det tydeligvis er viktig at man har felles navn. Som mor kommer jeg helt sikkert ikke til å være i stand til å holde munn hvis sønn eller datter kommer og skal gifte seg til Olsen. Så jeg er muligens en navnesnobb.

Jeg er enig i at man ikke bør være bevisstløse mht valg man tar. Men navneskifte er en av de tingene jeg mener få relativt små konsekvenser. Rent bortsett fra at man kan påføre noen haremfølelse om man ikke bytter tilbake ved en skilsmisse da. ).

[rine]

Nå måtte jeg ta en kjapp kikk på vennelista mi på FB, der har jeg jo ganske grei oversikt over hvem som har hatt hvilket navn før og hvem som er gift og sånn. Det er langt over halvparten av de gifte damene som har mannens navn, altså, og det er bare i ett tilfelle eller to at jeg ser at mannens navn er "bedre" eller mindre kjedelig enn damas. I ganske mange tilfeller har de skiftet fra et kjedelig -sen-navn til et annet. I ett tilfelle har mannen tatt konas navn. Og så er det få overraskelser i forhold til hvem som har tatt mannens navn og ikke. (Noen overraskelser i begge retninger, men ikke mange.)

[Tallulah]

Vi pleier å få julekort til Familien Tallulahsen fra mine venner og Familien Høvdingsen fra hans venner. Jeg tror det egentlig bare er fordi de ikke gidder å gå rundt å huske hva alle heter. Jeg syns det er helt greit.

[rine]

Nå fikk du meg til å le høyt her, noen.

[Milfrid]

Jeg var ikke gammeldags. Jeg var praktisk. Jeg vet at du ikke aksepterer den forklaringen, men det er altså tilfelle. Jeg byttet fordi jeg ønsket at vi hadde ett felles etternavn og fordi ungene skulle slippe to (som jeg hadde insistert på hvis ikke). I og med at mitt går det 14 av på dusinet mens eksens er vesentlig mer sjelden, var det naturlig at jeg la til hans. I og med at det var min ide var det unaturlig å insistere på at han også tok mitt). Jeg vet at det er uinteressant med enkelthistorier, men jeg er nå en gang den elefanten i rommet som har beholdt navnet som vi diskuterer her. Hadde jeg tatt navnet som en romantisk gest hadde jeg garantert byttet da fyren byttet meg ut. Men når det som gjorde at jeg byttet ikke er endret, ser jeg ikke poenget. Jeg har hatt navnet i 17 år. Alle papirer, inkludert eksamenspapirer og alle jobbattester etc er i det nye navnet. Det er mye arbeid å skifte navn.

[rine]

Teofelia: Joda, men ekstra ille om noen hadde spurt meg "åh- er du i slekt med..." og så måtte jeg svare ja.

Esme: Hvis det var en OK dame, hadde jeg ikke brydd meg. Bortsett fra å Tenke Mitt (bare en ørliten stund, jeg lover!) om at hun var så forutsigbar at hun tok mannens navn, så klart.

[Milfrid]

Jeg er faktisk vesentlig mer knyttet til det navnet jeg giftet meg til enn det jeg hadde som barn. Fordi det er det navnet min familie har. Ungene mine. Det føles helt feil å bytte til noe de ikke heter. Og det føles enda mer feil at det da hadde vært sånn at mine unger da het det samme som eksens nye kone mens jeg heter noe jwlt6 annet.

I Colombia får barna automatisk mors navn, Olsen eller ikke. Det er i grunnen en grei regel, i alle fall for mødre.

Det er mulig at jeg hadde hatt et mer intenst forhold til etternavn om jeg ikke hadde delt pikenavn med fryktelig mange tusen andre. Jeg kan forstå at det finnes de som er som Esme. Jeg for min del er der at jeg ikke uten videre vil bytte bort det navnet jeg deler med ungene. Så kan man diskutere pm om det var en usmart ting å gjøre i utgangspunktet - det at jeg byttet og at ungene kun heter det. Men det er nå virkeligheten, og den forholder jeg meg til.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg er faktisk vesentlig mer knyttet til det navnet jeg giftet meg til enn det jeg hadde som barn.

Samme her. Det føltes som en lettelse å bytte etternavn (og jeg skal innrømme at det var litt kjekt å bli kvitt et gørrkjedelig -sen-navn og få et navn kun vår familie har i hele Norge, det må jeg jo innrømme). Og jeg er glad min svigerfamilie ikke hadde noe imot at jeg byttet. Har egentlig aldri hørt den problemstillingen før her på FP (bombe), men her gikk det i hvert fall smertefritt.
Jeg skjønner jo at de som har veldig tilhørighet til slektsnavnet sitt, ikke vil ta bort navnet. Men da må man vel skjønne at det finnes folk som virkelig IKKE har tilknytning til det whatsoever.

[Myria]

Opprinnelig lagt inn av Dixie Diner, her.

Men da må man vel skjønne at det finnes folk som virkelig IKKE har tilknytning til det whatsoever.

Det er bare så underlig at det (nesten) alltid er kvinner som sier de ikke har det.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Det er bare så underlig at det (nesten) alltid er kvinner som sier de ikke har det.

Næsj, de ønsker vel å knytte seg til mannen sin da.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Det er bare så underlig at det (nesten) alltid er kvinner som sier de ikke har det.

Jeg har ikke tilhørighet til etternavnet mitt fordi jeg aldri har syntes det passer til fornavnet mitt. Jeg får ikke puste hvis jeg sier mine to fornavn med pikenavnet mitt som er -sen navn. Jeg var bare et barn når jeg begynte å lete i mamma sin familie etter et nytt etternavn jeg heller ville ha. Det har overhode ikke noe med at jeg er kvinne at jeg mener at jeg ikke har tilknytning til pikenavnet mitt. Samtidig så har jeg jo en form for tilknytning, jeg vil bare ikke hete det.

Gir det noen mening?

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Det er bare så underlig at det (nesten) alltid er kvinner som sier de ikke har det.

Hvorfor kan det ikke like gjerne være en negativ greie å være sykt opptatt av å beholde navnet sitt da? Hvem bestemte at det var så viktig med et navn? Er det fordi menn flest ikke vil bytte at vi kvinner ikke bør gjøre det heller? Jeg forstår ikke helt greia. Altså, en ting var da slektsnavn hadde en funksjon og fortalte hvilken gård du kom fra. Men nå? Det er jo ikke akkurat personnummer man bytter.

Og hva i alle dager gjør man om to som begge er like opptatt av å bevare navnet sitt? En unge hver? Og om man bare får en da, hva med taperen som ikke får føre slekta videre? Hvordan bestemmer man hvem som får føre etternavnet videre til førstefødte? Loddtrekning, statistisk sentralbyrå og "sjeldneste vinner".

Nei, jeg forstår ikke hva som er greia. For meg er etternavn en praktisk greie. Men som sagt, jeg var en av tusen med navn som sluttet på -sen. Som byttet ti å bli en av vesentlig færre. Fordi det var praktisk. Og som nå altså ikke har byttet igjen. Fordi det er mest praktisk å beholde.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Hvorfor kan det ikke like gjerne være en negativ greie å være sykt opptatt av å beholde navnet sitt da? Hvem bestemte at det var så viktig med et navn? Er det fordi menn flest ikke vil bytte at vi kvinner ikke bør gjøre det heller? Jeg forstår ikke helt greia..

Teit og søkt argumentasjon.
Du bør heller stille spørsmålet hvorfor det er så viktig å bytte for mange kvinner. Og hvorfor menn åpenbart er mer knyttet til etternavnet sitt sitt enn kvinner.
Jeg for min del har beholdt det meste jeg er født med, både fornavn, dialekt og mere til. Etternavn er verken mer eller mindre viktig enn andre ting, men jeg tenker at man har tapt når argumentasjonen har kommet ned til "er det så viktig med et navn, da."