Sv: Bytter feminister etternavn?
Jeg ser absolutt det praktiske i å skifte navn. Og vurderte det da jeg giftet meg, men bestemte meg for å heller vente til jeg eventuelt fikk barn. Og da jeg fikk det så fant jeg ut at det fremdeles ikke var noe viktig.
For meg er det med navn en veldig lite viktig sak i det store likestillingsspørsmålet. Jeg fniser litt av at det stort sett bare er menn som har sjeldne og fine etternavn, men det er bare fnising. Hos oss har vi begge sjeldne navn (mannens er mest sjeldent), men jeg synes at mitt er finere.
Barnene har hans etternavn og mitt etternavn som mellomnavn, men det er et mellomnavn vi aldri bruker. Jeg synes at kombinasjonen er tung og i en verden som er full av barn med uendelig lange navn så foretrekker jeg at mine venner seg til å bruke ett fornavn og ett etternavn og heller ha de andre "i reserve". For meg ville nok det å ha samme navn som mine barn være viktigere enn å ha samme navn som min mann, men jeg har egentlig kommet til at det ikke er så viktig det heller. Jeg vet at de er mine, så det går bra. Men jeg skjønner Milfrids argumentasjon. Min egen mor ble skilt da jeg var tenåring og hun brukte veldig lang tid før hun gikk tilbake til sitt opprinnelige etternavn. Jeg tror nok at det å følge den prosessen, som var vanskelig for henne, er en av grunnene til at jeg ikke ville skifte navn. Ikke at jeg planlegger å bli skilt, men erfaringsmessig så kan det jo skje.
Det med navn er nok viktigere for mannen. Han ville aldri ha byttet og ville nok blitt litt glad om jeg hadde gjort det, uten at han noensinne har bedt meg om det. Hele familien hans regner med at jeg har gjort det da. Så jeg får brev med fru MannensEtternavn. Jeg har til og med opplevd brev med fru MannensFornavn MannensEtternavn. Men det var fra en gammel slektning, så det var bare litt søtt. |
) blir det litt klengete å holde fast på eksmannen sitt navn. Eller ekskonens, siden vi nå er i det feministiske hjørnet. 
Hybrid visning
