Ble du slått som barn?

[Susse]

Jeg ble regelrett klappet til, hardt i ansiktet med flat hånd, mange,mange ganger opp i gjennom barndommen. Det som et helt klar såret mer var når jeg ble kallt stygge ting.
Jeg har vokst opp med bare pappa og han hadde absolutt ikke kontroll på sinnet sitt da han var ung. Han ble alene med meg da han var tidlig i 20-årene.
I tenårene begynte jeg å ta igjen og ikke finne meg i sånn behandling og det tok slutt. Jeg har sakt tydelig ifra om hva jeg mener om denne formen for "barneoppdragelse" og han har bedt meg om unnskyldning mange ganger. Vi har for lengst skværet opp og er veldig gode venner i dag.
Mine unger skal aldri måtte oppleve å være redd for foreldrene sine !

[goldnugget]

Nei, aldri.

[Lilith]

Jeg fikk ris på rompen noen ganger i løpet av oppveksten. Jeg har et godt forhold til mine foreldre og opplever det som skjedde som totalt udramatisk. Jeg husker veldig godt at det ikke var med kraft eller gjorde vondt, men at det var ydmykende. Jeg vet også at 2-3 av mine venninner også fikk ris noen få ganger i løpet av barndommen og at de også har godt forhold til sine foreldre og ikke opplever det som noe dramatisk eller spesielt grovt.

[Najade]

Det hendte da jeg var ganske liten at jeg fikk ris på rumpa. Det var nok mest effekt i ydmykelsen, for jeg kan ikke huske at det gjorde spesielt vondt.
Det var det å få straff som var vondt sånn psykisk.

Det tok ganske fort slutt, og jeg lurer på om det rett og slett var en sånn "nå er ikke ris ansett som noe bra lenger, så da slutter vi med det" type beslutning.

Ellers hadde pappa det med å ta hardt i armen, eller holde rundt haka når han skulle kjefte på meg. Husker at jeg kanskje var 13-14 år da jeg utrolig forbanna ba slippe (det grepet var ganske vondt husker jeg), og at han aldri skulle legge en hånd på meg igjen.

Jeg har et godt forhold til foreldrene mine i dag. Men jeg er uenig i mange ting de gjorde i oppveksten.

[Mandino]

Nei, ble aldri slått og har heller ikke hatt husarrest.

[MillyMollyMandy]

...

[Libra]

Jeg kan ikke huske at jeg har fått hverken ris eller klaps, slått har jeg aldri blitt. Jeg har blitt tatt hardt i armen og geleidet i riktig rettning og jeg tror at jeg har fått ørene vaflet ved en anledning eller to (men er usikker på om det egentlig "bare" var trussel om vafling eller om det faktisk ble gjennomført). Jeg har et helt greit forhold til mine foreldre, litt sånn tennåringsanspenthet mellom meg og min mor i noen år, men plutselig ble vi voksne begge to.

[MillyMollyMandy]

Jeg klarer ikke skjønne at noen av dere sier dere fikk ørefiker, dask, ble kløpet og fortjente det!???

Kall en spade en spade, en dask er et slag! Man trenger aldri bruke vold i "barneoppdragelsen", da har man tapt.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av MillyMollyMandy, her.

Man trenger aldri bruke vold i "barneoppdragelsen", da har man tapt.

Selv om jeg er i mot fysisk avstraffelse, så blir jeg litt sur, faktisk, når noen blåser opp et dask og kaller det vold. Det underminerer nesten all den grusomme volden barn faktisk utsettes for. Ja, i dag ER det regnet som vold, fordi det er definert som det, og jeg er enig i at det er veldig greit å lovfeste en nulltoleranse på dette, men jeg BLÅNEKTER på at jeg ble utsatt for vold selv om jeg fikk ett dask på rompa ved to anledninger i min barndom. Vi snakker om ting som hendte for over 30 år siden, og oppdragerformen var annerledes, og jeg ser på det å gi et dask som en engangsforeteelse da, det samme som å brøle til ungene som en engangsforeteelse nå. Det vil si, ikke noe man er stolt av, og man angrer seg, men man tenker likevel ikke på det som vold.

Jeg synes ofte folk har det med å bli litt historieløse.

For å presisere: Jeg snakker ikke om de som fikk juling eller utsatt for lignende voldelige handlinger, eller om de som måtte leve under en stadig trussel om vold. Igjen, det er et skille på det å være brølemamma nå og da og å drive med psykisk terror.

[MillyMollyMandy]

...

[Che]

Jeg har aldri fått noen form for fysisk avstraffelse. Om jeg tenker meg om har jeg knapt nok fått kjeft heller...*veldig fri barneoppdragelse*

Helt normalt forhold til foreldre.

[Superior]

nei, kan ikke si jeg ble slått. Heller mer tatt kraftig i armen som i "nå kommer du her". ( Ble ikke merker altså..)
Jeg forstår jo hvorfor, for jeg var ram til å stikke av. Det var jo ikke noe godt, men ikke noe jeg har problemer med i dag. Jeg har nok gjort det med mine også når jeg tenker meg om.

Apekatten derimot husker han fikk både ris, knips på fingrene og det var både husarrest og unndragelse av goder. Det stod nok ikke helt i samsvar med graden av forbrytelse, men virker ikke som han har tatt noe skade. Foreløpig.
Eksen klaget på at han ble banket av faren og låst inne på rommet. Det var nok en mer skadelig form for straff. Han ble også utsatt for stadig nedverdigelser og han fikk høre at han var "domm såm et brø". Trist sannhet.

[Neket]

En gang, med en sammenrullet avis. Det gjorde ikke vondt, men jeg husker både jeg og pappa (som gjorde det) fikk sjokk. Og for å være ærlig var det nok fortjent.

Jeg har veldig godt forhold til begge foreldre - og slår aldri mine egne barn.

[Ru]

Nei, det kan jeg ikke huske. Husarrest, derimot. Og jeg fortjente det noe så inderlig.

[Ami]

Opprinnelig lagt inn av Lille Ru, her.

Nei, det kan jeg ikke huske. Husarrest, derimot. Og jeg fortjente det noe så inderlig.

Samme her.

[Fløyel]

Opprinnelig lagt inn av Lille Ru, her.

Nei, det kan jeg ikke huske. Husarrest, derimot. Og jeg fortjente det noe så inderlig.

Jeg får vel signere her...

[Apple]

Nå bare undrer jeg høyt, altså. Ikke påstander om noe som helst, men jeg registrerer at de som har svart her at de har fått jevnlig bank/slag/straff osv har et dårlig/lunket forhold til foreldrene. Selv om det ikke har direkte årsakssammenheng med voldsbruk, så gjør jeg meg noen tanker mennesker som bruker vold mot barn. Altså at de også svikter i større grad på andre områder?

Jeg bare tenker på det og argumentene som mange (ikke her, men eldre genrasjoner) bruker om at fysisk avstraffelse ikke har skadet dem. Men det er sannsynlig at det sier noe om personen som utfører den og holdninger til barns integritet osv som kan få konsekvenser for senere relasjoner. Tenker jeg.

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Lille Ru, her.

Nei, det kan jeg ikke huske. Husarrest, derimot. Og jeg fortjente det noe så inderlig.

Eller mamma har slått meg en gang, men det var så alldeles min egen feil og jeg var blitt voksen. Jeg skremte henne noe så innfernalsk, og det med vilje, mamma ble så redd at hun hylte rett it og dasket til meg rett over nesa. DEt var selvsagt litt ont, men i grunn mest komiskt da mamman min er to epler høy og en melkpakke tunge. Hun gjorde det jo i affekt da hun ble vanvittig redd, ikke før hun traff nesa mi så hun at det var meg.

[Luftslottet]

Nei. Kan forøvrig huske å ha bedt om å få "ris" selv, en gang jeg angret noe forferdelig for noe ulovlig og farlig jeg hadde gjort. Fikk det ikke, da.

[Floksa]

Nei.
Derimot bivånet jeg visstnok sjokkert en jevnaldrene som fikk ris og da min far så på meg (jeg hadde gjort samme rampestrek) så jeg strengt: du skal ikke slå små barn, de vet ikke hva de gjør......