Fagfolk advarer mot gale ADHD-diagnoser

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Men om adhd-medisiner virker på dem enda de egentlig ikke har adhd men omsorgsmangler. Bør de ikke da få den også hvis det hjelper dem? (Egentlig bør de jo få riktig og rikelig omsorg, men det er jo ikke alltid det er et valgbart alternativ.)

Njaaa, da kan det jo være at man kamuflerer vansker som egentlig bør håndteres på annet vis. I tillegg gjør det jo noe med et barn å vokse opp med adhd-diagnosen i pannen og medisinene i lommen. Hva gjør ikke det med identitetsutviklingen, for ikke å snakke om følelsen av virkelig å være problemet i familien? Dersom hyperaktiviteten skyldes emosjonelle vansker som følge av en dysfunksjonell familie, er det mildt sagt ufint å medisinere bort barnets symptomer og fortelle historien om at alt ble så meget bedre når bare lille Ole kom på Ritalin. Jeg er fortsatt scheptisk.

Samtidig ser jeg poenget ditt, Smilefjes, jeg liker det bare ikke.

Jeg liker det ikke jeg heller. Jeg syns det er helt feil å skulle velge mellom grader av onder for barn. De skal kunne velge blant gode løsninger.

[carolin]

Kompetanseheving hos fagpersonell slik at man lettere kan avdekke de barna som blir utsatt for omsorgsvikt tror jeg må være veien å gå. Kanskje også strengere krav til å stille adhd diagnosen? feks, før man kan stille adhd diagnose så må visse andre mulige årsaker utelukkes.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av carolin, her.

Kompetanseheving hos fagpersonell slik at man lettere kan avdekke de barna som blir utsatt for omsorgsvikt tror jeg må være veien å gå. Kanskje også strengere krav til å stille adhd diagnosen? feks, før man kan stille adhd diagnose så må visse andre mulige årsaker utelukkes.

Vi følte oss virkelig satt under lupen som familie og foreldre før diagnosen ble satt. Det var ikke gjort på snipp snare, men tok flere år.

[carolin]

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Vi følte oss virkelig satt under lupen som familie og foreldre før diagnosen ble satt. Det var ikke gjort på snipp snare, men tok flere år.

Jeg ser den. Det blir en veldig vanskelig balansegang der man må skille fra de som virkelig har adhd, så de kan få best mulig hjelp og samtidig klare å avdekke de som er utsatt for omsorgsvikt eller har andre problemer som gir samme symptomer som adhd. Men om det er mulig å få det til vet jeg ikke. Utredningen vår tok også mange år og det var mange tester og undersøkelser og intervjuer underveis. Jeg leste alt jeg kom over om adhd og var ikke i tvil om at det var det datteren min hadde. Hun fikk diagnosen helt klar adhd, likevel viste det seg i ettertid at det ikke var det. Hadde jeg visst det jeg vet i dag om at andre årsaker kan gi samme symptomer så hadde hun nok aldri fått diagnosen.

[Kallisti]

Opprinnelig lagt inn av carolin, her.

Kompetanseheving hos fagpersonell slik at man lettere kan avdekke de barna som blir utsatt for omsorgsvikt tror jeg må være veien å gå. Kanskje også strengere krav til å stille adhd diagnosen? feks, før man kan stille adhd diagnose så må visse andre mulige årsaker utelukkes.

Godt poeng mht krav til utredningen/diagnostiseringen. Den praktiske realiteten er at symptomene på adhd til forveksling kan være svært like symptomene på en traumatisering/vanskelig traumatisering. Det kan også være at et barn/ungdom både er traumatisert og har adhd. Hvis hjelperapparatet ikke har kapasitet til å følge opp utprøving av adhd medikamenter på en adekvat måte, risikerer man altså å medisinere traumatiserte barn på en måte som kan være skadelig, i tillegg til at de ikke møter forståelse for sine faktiske behov. Ikke ukjent fenomen i jobben min.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Kallisti, her.

Hvis hjelperapparatet ikke har kapasitet til å følge opp utprøving av adhd medikamenter på en adekvat måte, risikerer man altså å medisinere traumatiserte barn på en måte som kan være skadelig, i tillegg til at de ikke møter forståelse for sine faktiske behov.

Benytter sjangsen til å spørre deg også. Vil mediakamenter mot ADHD fungerer på barn som har samme symptomer som ved ADHD, men som skyldes andre ting?

[Kallisti]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Benytter sjangsen til å spørre deg også. Vil mediakamenter mot ADHD fungerer på barn som har samme symptomer som ved ADHD, men som skyldes andre ting?

Nei, ritalin har ingen effekt på traumer, PTSD, etc. Sansynligvis vil det forverre situasjonen iogmed at vedkommende ikke får anerkjennelse/hjelp for den faktiske problematikken.

[Harriet Vane]

Jeg kjenner jeg får bittelitt lyst til å be legene sende en bekymringsmelding til barnevernet hver gang noen kommer og ber om ADHD-utredning.

De hadde sånne betegnelser og diagnoser og ulike typer behandling i gamle dager også. Jenter som var utsatt for overgrep og ble utagerende feks, de ble sendt på hjem for vanskelige piker fordi ingen lurte på hvorfor de var utagerende.

[Chanett]

Jeg kjenner at det blir veldig ensidig her. Man trenger ikke føle at man er problemet i familien selv om man har en diagnose i mappa og medisiner til frokost. Man kan snarere kjenne at medisinene hjelper en med å få ut maks av seg selv med hensyn til konsentrasjon og intelekt.

Mange av holdningene her er slike som gjør at det blir vanskelig å ha ADHD eller å være foreldre/familie til noen som har ADHD. Det er ikke diagnosen eller medisinene i seg selv som stigmatiserer.

Og ja, jeg vet at omsorgssvikt kan gi utslag i ADHD-liknende sypmtomer. Men det er ikke slik at alle vi som har barn med diagnosen driver omsorgssvikt. Men tro ikke at vi ikke ble undersøkt i alle bauger og kanter før diagnosen var et faktum.

[Propella]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Jeg skjønner at dette blir personlig for deg, og jeg har stor respekt for både deg og andre som kjemper sin vei gjennom systemet for å finne riktig hjelp for sine barn. Jeg håper og tror at du og de rundt deg har fått riktig hjelp.

Når det er sagt må jeg si at du er urimelig i dine motsvar i denne diskusjonen: Jeg tror både jeg og de andre som har skrevet her har understreket at både diagnosen og medisineringen har livets rett, og at det er bra at en del barn får denne hjelpen. Men i spørsmålet om det foregår en overdiagnostisering må det må det være lov å si tydelig ja, uten å få slengt i trynet at en stempler alle hjelpesøkende som barnemishandlere. Jeg synes for øvrig ikke at jeg har insinuert noe som helst - jeg har vært nokså klar på hva jeg mener, slik jeg ser det.

Som du kanskje skjønner kjenner jeg systemet fra den andre siden, og jeg vet at både jeg og mine kolleger gruer oss for å tematisere foreldrenes bidrag til barnets atferdsvansker. Det behøver ikke være snakk om omsorgssvikt en gang, bare en tendens til emosjonell utpressing, for eksempel. Eller en fiendtlig tone mellom mor og far som tydelig stresser barnet. De fleste hjelpere ønsker faktisk å hjelpe uten å trå noen i familien unødvendig nære, og uten å krenke eller provosere noen. Men det er pga dette at vi som hjelpere kan bli for feige, og jeg er ikke i tvil om at det finnes en god del barn som lider under fagpersoners motvillighet mot å agere på en dårlig magefølelse. Jeg kjenner virkelig INGEN som synes det er uproblematisk å sende en bekymringsmelding til barnevernet - det sitter langt inne hos de fleste. Tror du ikke dette rammer de med svakest stemme, altså barna?

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Jeg er enig i at det foregår en overdiagnostisering. Barn har ikke så mange måter å uttrykke seg på, og kommer til kort rent språklig når de blir bedt om å forklare hva som er problemet. Da er utagering/overaktivitet en nærliggende "strategi" for mange barn. Jeg tenker at overaktivitet delvis kan være et slags rop om hjelp, og delvis en måte å håndtere egne følelser på. Det å spinne rundt og bråke og lage skøy er bedre enn å sitte stille og kjenne på følelser som er både overveldende og uhåndterbare. Når disse barna blir diagnostisert med adhd begås det i realiteten et kraftig overtramp, etter mitt skjønn. Og jeg tipper at vi i fremtiden vil få mange søksmål fra voksne som vil fortelle at det de eller foreldrene egentlig behøvde var hjelp fra familievernkontoret, psykisk helsevern, rusomsorgen eller barnevernet.

Når alt dette er sagt så vil jeg understreke at jeg hverken vil ha diagnosen eller medisinene fjernet - jeg mener bare at begge deler blir misbrukt og overbrukt.

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Njaaa, da kan det jo være at man kamuflerer vansker som egentlig bør håndteres på annet vis. I tillegg gjør det jo noe med et barn å vokse opp med adhd-diagnosen i pannen og medisinene i lommen. Hva gjør ikke det med identitetsutviklingen, for ikke å snakke om følelsen av virkelig å være problemet i familien? Dersom hyperaktiviteten skyldes emosjonelle vansker som følge av en dysfunksjonell familie, er det mildt sagt ufint å medisinere bort barnets symptomer og fortelle historien om at alt ble så meget bedre når bare lille Ole kom på Ritalin. Jeg er fortsatt scheptisk.

Hva gjør det med et barns følelser og identitetsutvikling å vokse opp med følelsen av å være annerledes uten å vite hvorfor? Hvilken følelse tror du at barnet sitter igjen med da? Det at man har ADHD diagnose betyr ikke at man er familiens problem. Det betyr at man har et navn på de vanskene barnet har og kan forklare barnet hvorfor han/hun reagerer som han/hun gjør. En diagnose gjør at man lettere kan hjelpe barnet å oppnå sitt potensiale. En diagnose er som jeg ser er verktøy for å kunne gi riktig hjelp til barnet. Det gir også pekepinn på hva men kan forvente fremover og hvilke tiltak som kan bra å sette igang.

Jeg er helt enig i at en feil diagnose er veldig skadelig for barnet. Det bør ikke forekomme. Dessverre er det sånn at frem til ADHD kan diagnostiseres ved hjelp av blodprøve eller andre sikre måter, så vil det forekomme feildiagnsostisering. Det er tragisk men fakta. Det er tragisk at barn med andre vansker skal medisineres når det ikke er barnet som har et problem men kun et symptomen på at noe er galt i familien. Jeg tror at de mange av de tilfellene vil bli avdekket i løpet av utredningen. Det vil være være ting som er underlige og gjør at fagfolk vil se varsellampene. Hvordan man så skal gå frem for å kunne hjelpe den aktuelle familien vil aldri kunne bli likt.

Jeg tror også at det vil komme en del søksmål på grunn at ADHD-diagnostiseringer i fremtiden. Flertallet av de tror jeg ikke vil dreie seg om overdiagnostisering men om manglende tilrettelegging og hjelp etter at diagnosen er satt. På samme måte, for å bruke meg selv som et eksempel, ikke fikk noen diagnose som barn på grunn av den kunnskapen som fantes på den tiden. Tror jeg ikke at så mange vil komme med søksmål på grunn feildiagnostisering i fremtiden da man stiller diagnosen etter den kunnskapen som finnes på det tidspunktet. Forskningen og økt kunnskap vil føre til sikrere diagnoser med tiden. De fleste søksmålene tror jeg kommer til å handle om manglende oppfølging etter at diagnosen er satt. Det gjelder både fra BUP,kommune og skole. Den oppfølging som per idag tilbys er ikke eksisterende. Det er helt avhengig av foreldrene hvilken oppfølging og tilrettelegging barnet får etter at diagnosen er satt. Vi kan ikke komme fra at det finnes mange ressurssvake foreldre som ikke klarer å følge opp sine barn på riktig måte.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Urimeligheten ligger vel i at om Propella reagerer på det Mim skriver bør hun vel ikke quote Pida?

Jeg quotet Mim i et tidligere innlegg. Jeg må nok innrømme at jeg reager sterkt på en del av uttalelsene som har kommet i denne tråden. For den følelsen jeg sitter igjen med er at dere som mener at det er en overdiagnostisering av ADHD drar alle over en kam.

Jeg tror at det er viktig når en ADHD diagnose er satt så skal man ikke slippes uten videre oppfølging. Alle bør få tilbud om foreldreveiledning, en ansvaresgruppe bør opprettes rundt barnet, tiltak på skolen bør settes igang. Det burde finnes en standard pakke som settes igang på grunnlag av diagnosen (som selvsagt bør kunne justeres til det enkelte barns behov og familiens behov). Det vil være med på å sikre at barn som får en diagnose ikke er avhengig av foreldrenes evner for den hjelpen de trenger og har krav på. Per idag avgjøres den hjelpen et barn får av hvilke foreldre de har og kommunens økonomi. Det bør virkelig ikke være slik at tilfeldigheterne avgjør hvilken hjelp et barn får.

[bønna]

Opprinnelig lagt inn av Propella, her.

Jeg tror at det er viktig når en ADHD diagnose er satt så skal man ikke slippes uten videre oppfølging. Alle bør få tilbud om foreldreveiledning, en ansvaresgruppe bør opprettes rundt barnet, tiltak på skolen bør settes igang. Det burde finnes en standard pakke som settes igang på grunnlag av diagnosen (som selvsagt bør kunne justeres til det enkelte barns behov og familiens behov). Det vil være med på å sikre at barn som får en diagnose ikke er avhengig av foreldrenes evner for den hjelpen de trenger og har krav på. Per idag avgjøres den hjelpen et barn får av hvilke foreldre de har og kommunens økonomi. Det bør virkelig ikke være slik at tilfeldigheterne avgjør hvilken hjelp et barn får.

Jeg har skikkelig angst for skolestart til min sønn. Om han får en diagnose eller ei; han vil kanskje/antagelig komme til å trenge ekstra hjelp på skolen. Slik han nå har et godt utbytte av i barnehagen.
Jeg bor i en av de kommunene som bruker minst til skole.
Og lærerne sliter med mange elever med ekstra behov, men ingen ressurser. Jeg vurderer seriøst å flytte, men sambo vil ikke, og barna begynner å få nettverk her. Og er det noe disse barna trenger så er det stabilitet og forutsigbarhet, ikke akkurat noe som er forenlig med å flytte.

[Katta]

Jeg sliter litt med denne diskusjonen, delvis fordi jeg ikke kan nok om ADHD og ikke minst medisineringen. Det er jo ikke hvermannsen som kan skrive ut de medisinene der. Og det er ikke sånn at man hører på symptomene og dermed starter medisiner slik man kan gjøre i somatikken enkelte ganger. Det dreier seg om utstrakt testing og utprøving av medisiner.

Jeg synes det er rart at noen slår ut på alle de testene OG har effekt av medisiner og egentlig har et helt annet problem. Nei, ingen testing i verden er 100%, men de jeg kjenner som driver med ADHD-diagnostisering er veldig opptatt av å ikke sette den diagnosen på mangelfullt grunnlag. Og hvis noen slår ut på testingen og har medisineffekt, tenker jeg at de skal ha medisiner. Så får man heller bli flinkere til å ta tak i tilleggsproblematikk, og ikke minst ta tak i den problematikken for de barna som ikke scorer nok på testene til å få noen diagnose og bli medisinert, og der medisiner ikke virker. Det er et kjempeproblem at enkelte diagnoser medfører rett til oppfølging uavhengig av funksjonsnivå, mens manglende diagnose med dårligere funksjonsnivå ikke fører til samme rettigheter. Det gjelder både i BUP-spekteret og i somatikken. Og er uendelig frustrerende.

Jeg tror nok man kommer til å lande etterhvert. Det som foregår nå slik jeg ser det, er at envher "rampunge" og enhver vimsekopp får ADHD? og ADD? notert i margen. Så blir det utredning på mange som har helt andre problemstillinger og sikkert noen man burde akseptere som normale, men umodne. Men jeg sliter med å tro at det er veldig stor grad av overmedisinering, men det er ut fra hvordan jeg ser disse menneskene jobber før de prøver ut medisiner.

[Chanett]

Det er temmelig flåsete å si at hver en rampunge eller vimsekopp får ADHD/ADD. Det er i alle fall ikke min erfaring som lærer i ungdomsskolen. Og jeg har enda tilgode å se at noen blir tilmeldt PPT ene og alene på grunn av vimsethet/rampestreker. Det er alltid mange faktorer med (ofte elever som er triste eller mye alene etc) og de aller fleste ender opp med å få hjelp på helt andre måter enn medisiner for ADHD.

Opprinnelig lagt inn av Chanett, her.

Det er temmelig flåsete å si at hver en rampunge eller vimsekopp får ADHD/ADD. Det er i alle fall ikke min erfaring som lærer i ungdomsskolen. Og jeg har enda tilgode å se at noen blir tilmeldt PPT ene og alene på grunn av vimsethet/rampestreker. Det er alltid mange faktorer med (ofte elever som er triste eller mye alene etc) og de aller fleste ender opp med å få hjelp på helt andre måter enn medisiner for ADHD.

Nå var det vel ikke akkurat det Katta sa, tror du skal lese svaret hennes en gang til. Hun mente nok bare at foreldre/barnehage/skole er raske til å tenke adhd som en mulig forklaring på utagering og/eller konsentrasjonsvansker, ikke at alle rampeunger har eller får adhd-diagnosen.

Ellers synes jeg det er godt å høre at de av dere med barn med adhd har vært gjennom en ordentlig utredning først - det er slik det skal være, selv om det forståelig nok kan være ubehagelig underveis.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

Nå var det vel ikke akkurat det Katta sa, tror du skal lese svaret hennes en gang til. Hun mente nok bare at foreldre/barnehage/skole er raske til å tenke adhd som en mulig forklaring på utagering og/eller konsentrasjonsvansker, ikke at alle rampeunger har eller får adhd-diagnosen.

Joda, jeg forstod hva hun mente. Det er derfor jeg presiserer at rampestreker eller vimsethet alene sjelden er en grunn til å ta tingene videre. Det er alltid noe mer om man melder opp. Og det meldes jo ikke opp for å bestille en diagnose, men fordi man er bekymret og ser at barnet ikke har det optimalt slik tingene er.

[Propella]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg kjenner jeg får bittelitt lyst til å be legene sende en bekymringsmelding til barnevernet hver gang noen kommer og ber om ADHD-utredning.

De hadde sånne betegnelser og diagnoser og ulike typer behandling i gamle dager også. Jenter som var utsatt for overgrep og ble utagerende feks, de ble sendt på hjem for vanskelige piker fordi ingen lurte på hvorfor de var utagerende.

Skal du skremme bort alle som vil gi barnet sitt de beste forutsettningene for å få et best mulig liv fra og søke hjelp? Det er det man ender opp med hvis det det skal sendes bort bekymringsmelding til barnevernet. Det blir helt feil å angripe saken fra den siden. Det beste som kan bli gjort er at man ikke bare tilbyr medisiner til barna men også en rekke andre tiltak som foreldreveiledning/kurs, andre tiltak i hjemmet, bedre tilrettelegging på skolen og sfo. Det som er skremmende per idag synes jeg er at man idag får diagnosen og deretter ingenting. (Hvis ikke man vet hva man skal be om og krever å få det.) Oppfølgingen tar brått slutt etter at diagnose og medisiner er gitt.

Jeg tror forøvrig ikke at det er så mye overdiagnostisering. Det er slett ikke sikkert at de tallene som står nevt i denne artikkelen som det referes til i HI er riktig.

Sitat:

Forbruket av ADHD-medikamenter økte med 10,5 prosent fra 2008 til 2009. Dette viser beregninger Dagens Medisin har gjort, basert på tall fra Reseptregisteret.

Kommer herfra:http://www.dagensmedisin.no/nyheter/...isin/index.xml Her finner dere noe fra fhi: http://www.fhi.no/eway/default.aspx?...:5567:11:::0:0

Jeg skulle ønske at det fantes en blodprøve som kunne vise om man hadde ADHD eller ei. For å få slutt på slike debatter som dette og ikke minst for å sikre barn riktig hjelp og behandlig. Det er en somatisk grunn til at man får ADHD. Vet hva som forårsaker ADHD? Det man så langt har kommet frem til er at det er en kjemisk ubalanse i hjernen.

Sitat:

De områdene av hjernen som regulerer oppmerksomhet, planlegging og kontroll over muskelapparatet synes å være mindre aktivt blant barn med ADHD. I tillegg ser det ut til at både barn og voksne med ADHD har lavere mengder med dopamin i hjernen. Dopamin er et signalstoff i hjernen som har mange viktige funksjoner. Blant annet sender dopamin beskjeder til deler av hjernen som kontrollerer bevegelser, regulerer oppmerksomhet og påvirker motivasjon. Noen voksne med ADHD har svært lave verdier av det enzymet som lager dopamin (dopa decarboxylase). Andre mennesker med ADHD synes å ha for mange stoffer som fjerner dopamin straks det er laget.

DEtte står og lese her: http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/...ker-11738.html Det er derfor en med ADHD har effekt av ADHD-medisin.

Sitat:

Dagens ADHD-medisiner virker via såkalte signalmolekyler i hjernen, nærmere bestemt de som kalles dopamin og noradrenalin. Medisinene stimulerer til økt produksjon av disse. Man antar at dopamin spiller en rolle i hukommelse, mens noradrenalin har blitt assosiert med oppmerksomhet.

Dopamin mangel er også årsaken til en rekke andre sykdommer feks Parkinson og demens.

God faktaside om ADHD:
http://www.fhi.no/eway/default.aspx?...1:5647:2:::0:0

Jeg tror vel det blir mer sånn at i noen situasjoner så har barnet adhd-lignende problemer eller sågar adhd, men det er ikke mer alvorlig grad enn at det i et bedre miljø ikke vil gi symptomer.

Og syns det er et veldig viktig poeng at noen har adhd i hjem hvor absolutt alt er på stell og mer enn det også og hvor det ikke finnes faktorer igjen å justere på utover medisiner.

Men for disse som da har adhd og som kunne vært hjulpet tilstrekkelig av en bedre omsorgssituasjon - det hjelper jo ikke å ta de til barnevernet sånn helt uten videre heller. Dette er typisk gutt, 12 år og villbass. Det står ikke fosterhjem i kø i det hele tatt i dag - og for denne gruppen enda mindre enn ellers. Man har ikke så mange alternativer å gi denne gruppa faktisk. Man burde ha det - men har det ikke.

Man kan se på hva man kan gjøre for å styrke familien barnet allerede har. Jeg har ikke selv førstehåndskjennskap til utredningsprosessen, men jeg har inntrykk av at man i stor grad faktisk ser på familien og om noe kan gjøres der. For noen så hjelper dette. For noen ikke. Og for noen så greier ikke familien å bistå med det som kunne hjulpet.

For denne siste gruppen er da alternativet omsorgsovertagelse og plass på institusjon eller å forsøke å gjøre det beste ut av det lille man har - medisin og krysse fingre for at det går noenlunde. Ikke fordi det er bra nok - men det er det best tilgjengelige av flere dårlige valg.

[Mams]

De fleste jeg hører som snakker om at det er alt for mange som får diagnosen er mennesker som ikke har diagnosen selv eller har barn med det.
Det er så lett å si at det er foreldrene som ikke har kontroll på barna sine, uten tanke for hvordan hva foreldre med ADHD diagnose selv har tenkt. Man føler seg ganske så mislykket til tider som foreldre når barnet er som det er.

De fleste som får diagnosen er gjennom mange tester før en diganose blir satt.
De blir observert på skolen, foreldrene og skolen må fylle ut undersøkelsesskjemaer flere ganger. Det er i tillegg flre andre tester som blir tatt av de.
Det blir også gjort noen somatiske undersøkelser.

Det er IKKE slik at man som foreldre bare kan gå til fastlegen, be om en henvisning så får man respet på Ritalin eller tilsvarende medisiner.

Jeg har som mange andre foreldre hatt mine tvil ang å medisinere sønnen min, men den dagen han gledesstrålende kunne fortelle at han hadde sittet stille en hel skoletime viste jeg at vi hadde tatt rett valg. Det var nemlig første gangen han gjorde det. Han gikk da i 7. klasse........
Å si at gutter er gutter og de finner på mye tull, kan ikke sammenlignes med barn med ADHD. De guttene er gjerne de guttene som får skylda for alt, fordi de er de som finner på så alt for mye.
De er gjerne klassens klov, ikke fordi det er så himmla morsomt for de, men det får fokuset vekk fra at de sliter og at de rett og slett ikke klarer å konsentrere seg en hel skoletime. Det går ikke på at de klarer å konsentrere seg om ting så lenge de synes det er morsomt, for de gjør ikke det.
Mellomste min kunne se en hel film uten problemer, men han var også den som satt som en mark under hele filmen. I tillegg så fikk han sjeldent med seg alt, selv om det var aldri så mye norsk tale.

Til slutt kan jeg ta med hva legen på BUP sa til oss når mellomste hadde fått sin diagnose.

Medisiner er ikke alt, det aller viktigste er en tilrettelegging på skolen. Men det alene er heller ikke nok for alle. Sammen derimot er tilrettelegging og medisiner den rette "kuren" for barna.

[annemede]

Jeg må si at jeg synes ikke det er så rart at det er noen fylker som det er en overrepresentert med personer med medisinert ADHD all den tid det også finnes andre fylker der det er en overrepresentasjon av MS og brystkreft, bl.a.