Are you beautiful and just don't know it?

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Ja, det var noe sånt jeg skulle ha svart, men jeg ble litt perpleks.

Det er vel bare å venne seg til det. Så det er greit å ha standardfrasene inne. Ikke bare for barnets del, tenker jeg, men også for den som kommenteres sin skyld. Jeg syns det er noe flaut over barn som bare hysjes på, som om foreldrene deler meningene deres. Derfor syns jeg iallfall det er greit å kommentere menneskeverd overfor barnet, for å ikke minske selvfølelsen til den som kommenteres. Sikkert en teit tankegang, men som sterkt overvektig selv så syns jeg det er pinlig når foreldre rødmende forsøker å overse et nysgjerrig barn.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

I dag var vi på restaurant, og ei svært røslig dame på godt over 1,80 passerte bordet vårt. "Det var en stor dame," sa Liv (heldigvis ikke så høyt ). Jeg svarte at sånt bør man ikke kommentere. "Hvorfor ikke," spurte hun. Jeg kunne sikkert ha håndtert situasjonen bedre enn å mumle noe ullent.

Jeg tror jeg bare ville ha svart "ja, det var en stor dame," med ikke så veldig høy stemme, og uten noe ettertrykk eller spesiell interesse. Som jeg ville ha sagt "ja, det var en rød bil," hvis det var det som ble kommentert.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg tror jeg bare ville ha svart "ja, det var en stor dame," med ikke så veldig høy stemme, og uten noe ettertrykk eller spesiell interesse. Som jeg ville ha sagt "ja, det var en rød bil," hvis det var det som ble kommentert.

særlig siden det faktisk ofte er slik barnet ser det. De legger merke til at noen er litt utenfor det vanlige, om det nå er større, mindre eller med et veldig buskete skjegg.

Ang størrelser: det er omvendt, er det ikke? En 38 nå er større en før, i takt med den generelle vektøkningen? Det har jeg lest en gang, mener jeg.

[Mandarin]

Alle , uansett hvordan de ser ut., har jo sider ved seg selv som man er mindre fornøyd med. Jeg måtte tenke litt nå, - men jeg føler at dette er jeg ganske flink til. Jeg reagerer ihvertfall på mamma som kan plumpe ut med div. ting i tide og utide om sine 1.5 kilo for mye. Overgangsalderen?

Vi har ikke vekt i hus (det hadde ikke jeg da jeg vokste opp heller), og tror at det kan være viktig. Tror ikke ungene mine vet at man kan veie seg en gang.

Men som dere selv påpeker her.,- hvor mye de ser av hvordan jeg ser meg selv på en dårlig dag? Heldigvis er speilet på badet, så jeg satser på at det ikke er alt for ofte... Men jeg pynter meg jo i blant, i leggetid, dersom jeg skal ut på noe f.eks.. Og det har i grunnen slått meg at jeg ikke synes det er komfortabelt å la de se meg ta mascara, sminke, føne håret og alt slagt stæsj på meg.

Et fint innlegg i grunn.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Mandarin, her.

Men som dere selv påpeker her.,- hvor mye de ser av hvordan jeg ser meg selv på en dårlig dag? Heldigvis er speilet på badet, så jeg satser på at det ikke er alt for ofte... Men jeg pynter meg jo i blant, i leggetid, dersom jeg skal ut på noe f.eks.. Og det har i grunnen slått meg at jeg ikke synes det er komfortabelt å la de se meg ta mascara, sminke, føne håret og alt slagt stæsj på meg.

Er det så galt å være forfengelig selv om man har barn, da? Skal man sminke seg i skjul, eller bare være helt naturell og iføre seg noen tilfeldige, flagrende gevanter? (Sa hun som ikke engang går ned til postkassa uten maskara. )

[Mandarin]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Er det så galt å være forfengelig selv om man har barn, da? Skal man sminke seg i skjul, eller bare være helt naturell og iføre seg noen tilfeldige, flagrende gevanter? (Sa hun som ikke engang går ned til postkassa uten maskara. )

Nei, men jeg tenker bare på det faktum at vi gjør det, de kommer jo tidsnok til å forstå det, men det er jo veldig rart. Sånt egentlig.

Jeg går virkelig aldri uten maskara.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Er det så galt å være forfengelig selv om man har barn, da? Skal man sminke seg i skjul, eller bare være helt naturell og iføre seg noen tilfeldige, flagrende gevanter? (Sa hun som ikke engang går ned til postkassa uten maskara. )

Ja, forfengelighet er ikke bra. Det er selvsagt helt greit å sminke seg, bruke klær som fremhever former, farge håret og gå på spa. Men; om man fremstiller det som om at det ikke går an å la vær, da blir det ikke bra. Om man ikke engang kan vise barna sine at det går fint an å være naturlig, da er forfengeligheten usunn. Syns jeg.

[Skilpadda]

Det faller meg ikke naturlig å snakke stygt om meg selv eller å klage over hvordan jeg ser ut, og i alle fall ikke overfor unger. Poden er veldig lite opptatt av ytre ting - det er ikke fordi han er så "dyp", det er fordi han ikke får med seg ting - og det har aldri hendt at han har sagt til oss (eller vi har sagt til ham) noe om hvordan noen ser ut.

Når det gjelder eget selvbilde, så synes jeg at jeg ser helt grei ut - jeg synes jeg er penere og nettere når jeg er slankere, men det har ikke så mye med selvbildet eller identiteten min å gjøre. Jeg identifiserer meg ikke med speilbildet mitt i så veldig stor grad, men når jeg ser meg i speilet, synes jeg jeg ser bra nok ut. Og jeg snakker aldri om at jeg synes jeg er for tjukk, eller at jeg heller burde vært slankere. Hverken for å si noe om utseendet eller helsen min.

[Trulte]

Jeg synes jeg ser helt grei ut. Jeg hadde flere dårlige dager før i tiden. Men jeg tror det lå i psyken.
Jeg synes ALLE er pene, sålenge man ikke er skitten og lurvete men velstelt. Men det viktigste er: (i fare for å virke klisjeaktig) at man er pen innvendig. Utstråling er vakkert, og selv den mest billedskjønne blir fæl dersom den ikke har karakter eller positiv utstråling.

[Susse]

Selvbildet mitt er ikke så galt, takket være pappa og verdens beste farmor i oppveksten.
Vakker eller pen vil jeg ikke kalle meg. Føler meg rett og slett ganske vanlig, men kan fikse meg opp og føle meg fin når jeg vil det.
Kroppen min er ikke noe fruktfat, med hengemage, celluliter og strekkermerker nok til fem. Den virker og stort sett samarbeider den og er fin å ha med å gjøre. Mannen min elsker den som den er. Husker jeg var godt over 20+ overvektig og spurte han om hvordan i alle dager han orket å ha sex med meg. Han bare smilte og sa han sto støtt til rors. fine mannen min. Han har alldri, noen sinne på alle våre år sammen kommentert noe som helst negativt ved utseende mitt.
Jeg har gått ned i vekt mange ganger, før svangerskap og etter svangerskap. Eldstesønnen har nok fått med seg noe av det, men vi har aldri brukt ordet slanking hjemme. At mamma prøver å spise litt sunnere mat har blitt sakt.
Vår eldste driver med trening på høy nivå og jeg merker at han har blitt mer kroppsbevisst det siste halve året. Han er godt i stand, men også i svært god form og veldig sterk (svømmer) Ble uansett litt skremt da han kom og fortalte lykkelig at han hadde gått ned 3 kg siden sommerferien. Da tok jeg bort badevekta og det har ikke vært tema siden.
Vi har venner og familie i alle farger, fasonger og legninger og det har barna vokst opp med og tenker ikke videre over tror jeg.

[tink]

Opprinnelig lagt inn av Susse, her.

Vi har venner og familie i alle farger, fasonger og legninger og det har barna vokst opp med og tenker ikke videre over tror jeg.

Dette er nok et godt utgangspunkt, og noe jeg også er glad for å kunne gi mine barn som en del av bagasjen.

[Mandino]

Jeg har en mann som gir meg mange komplimenter og som faktisk får meg til å føle meg vakker. Det samme gjelder jentene våre - og de hører at pappa sier mye fint om mamma. Det smitter over på meg og jeg er blitt flinkere selv til å gi komplimenter. Komplimentene gjelder ikke bare det ytre, men like mye det indre.

[Avelonia]

Får jo høre at jeg er veldig beautiful, men jeg vet ikke om jeg er helt enig jeg altså.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg identifiserer meg ikke med speilbildet mitt i så veldig stor grad,.

Ikke jeg heller, og det har jeg aldri gjort. Jeg har tenkt på det flere ganger, for det er noen ganger litt rart, siden det jeg ser i speilet jo er det andre mennesker ser, men det er ikke slik jeg oppfatter meg selv og jeg blir ofte litt "overrasket" når jeg ser meg i speilet. Det er liksom ikke meg.

Jeg er stort sett fornøyd med utseendet mitt, men jeg har enkelte komplekser. Ikke enkelte, forresten. Ett. Magen min. Den harmonerer ikke med resten av kroppen min, og den er helt grei som den er, synes jeg.

[Obelix]

Det kommer an på dagen, men jeg er generelt veldig lite flink til å fokusere på det positive ved meg.
Jeg føler meg absolutt ikke som noe fruktfat mesteparten av tiden.

Jeg snakker aldri nedsettende om noens utseende, og jeg tror jeg er flink til å rose andres nnsats.

Jeg har aldri hatt noe godt selvbilde, ei heller på utseende. Men jeg har slitt såpass mye med det at jeg er innstilt langt inn i margen på å ikke la det smitte over på ungene mine. Så da jenta mi en gang spurte om jeg hadde blitt tjukkere fordi puppene tøt ut av bh'en så svart jeg med at "jo, jeg er blitt større men er jeg ikke fin, da?" - på en stolt og konstaterende og ikke spørrende måte. Ikke bare fordi jeg vil at hun skal kunne se på det slik, men fordi det er min hellige overbevisning at det ikke er kiloene det kommer an på hvorvidt man er vakker eller ei. Jeg følte meg ikke nødvendigvis fin - og gjør det ikke alltid nå heller selv om jeg har endret veldig syn på kropp generelt og min egen spesielt med årene - men jeg er helt bestemt på at det er helt riktig å gjøre det. Føle seg fin, altså, selv om man faller utenfor A4 -vakker -bildet.

Så får det heller være at jeg for ti år siden - den gang jeg var slank og såkalt "fin" - og hadde blitt jålet opp med lånt kjole og sminke av kolokviegruppens bimbo, fikk stjernekommentaren (fra bimboen selv):
"Næmmen jøss, Frøken Rattata. Du er jo sånn i det skjulte pen, du!"

[Anne C]

For et par dager siden så jeg og gutta på TV på dagtid. Tror de var TV3 og det var en fantastisk reklame for noe slankegreier. De snakket om å bli lekker og smekker og få ny kropp. Sønnen min på 7 år lurte på om jeg skulle slanke meg. Jeg lurte på om han syntes at jeg trengte det, og da sa han at han syns jeg var fin så det trengte jeg ikke. Ikke det at jeg egentlig tror han vet helt hva slanking er, men jeg likte svaret hans.

[Mjau]

Jeg håper jeg kan klare å legge kompleksene mine til side og ikke prate om dem til min datter.
Selv er jeg vokst opp med en kjempeflott mamma utseendemessig som alltid har klaget over stor mage og små pupper. Det gjorde faktisk noe med meg selv om det ikke har noe med slanking å gjøre. Jeg har alltid vært opptatt av hvordan magen min ser ut. Puppene har jeg forøvrig alltid vært fornøyd med.

Kjenner at jeg er mye mer komfortabel med utseendet mitt nå enn det jeg var tidligere. til tross for en del kilo mer enn for ti år tilbake.

Det å lære barn til å ikke kommentere andres utseende og kropper negativt tror jeg er veldig viktig. Jeg husker godt kommentarene jeg har fått om kroppen min. Det er ikke mange, og de er kanskje bagatellmessige, men jeg husker dem godt. Som da en venninne av meg påpekte at lårene og leggene mine var store i forhold til resten av kroppen. Da broren til en venninne påpekte at jeg var jo faktisk blitt litt pen med årene jeg og. (var jeg så stygg før da eller?) Og fysioterapeuten!!!! min som da jeg var 15 påpekte mine rare tær, og lurte på om jeg ikke fikk mat hjemme fordi jeg var så tynn.

[LilleRosin]

Jeg synes sjelden jeg er pen akkurat nå, bare på bilder tatt før akkurat nå.

Det er ikke så objektivt, og jeg prøver å rette lite fokus på kropp og dårlig selvbilde. Jeg har ikke så fryktelig dårlig selvbilde altså, men kanskje noe vrangt? Jeg er oppvokst med en mor på kontinuerlig slankekur, og tenkte for lenge siden at dette ikke var noe jeg selv skulle fronte.

Nei pen er jeg ikke, men det er egentlig helt greit. Jeg skremmer ikke vekk folk heller, så det går så fint så.
Kroppen min er alt for stor, men jeg jobber med saken. Den er stort sett frisk, og den er ganske sterk. Og den er ikke større enn at jeg kan finne tøy i vanlige butikker, så egentlig er jeg ikke sååå fokusert på at den er veldig stor lenger.
Og slankesnakk foran barna mine er helt uaktuelt. Det blir ikke nevnt med et ord. Når lillebror stolt stikker ut magen sin, og sier " seee så stooooor"! Så klappes han lett på magen, og får skryt for at han har en perfekt mage. For å sette det på spissen ja. De får aksept og støtte på at den kroppen de har er perfekt til å være deres, og at det er viktigere å være smart og sterk enn smellvakker, men at mamma selvsagt synes hun har de vakreste guttene i verden.
En annen ting, som har hjulpet meg mye i det siste, er de gode tilbakemeldingene jeg får fra pasienter. Jeg har visst gode hender, og jeg hører at ting ordner seg når jeg er der. Det er godt for psyken. Og når psyken min har det bra, ja da er det ganske greit med det meste. Jeg er helt ok faktisk.