Hvordan forholde seg til "vanskelige" elever i klassen

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av sjuggerpløm, her.

Hvis det er ett barn som får gjennomgå alltid, så må man jo reagere selvsagt, og er det ens eget barn må man jo verne om det.

Her var det flere barn som fikk gjennomgå. Faktisk de fleste, bortsett fra et par av hennes yndlinger. Jeg vurderte en periode om vi kunne snu trenden ved å invitere henne hjem til oss, men slik hun fungerte ville det i såfall bare ført til at han ville bli en "yndling", og andre ville få gjennomgå.

Jeg hadde selv en plageånd på skolen, som mamma tvang meg til å invitere i alle bursdager, og jeg syns det var pyton. Jeg aner ikke ikke hvordan jeg selv vil takle en slik situasjon. Jeg er i teorien i mot utestengelse, og syns man skal prøve andre tilnærmelser for å løse et problem, men ikke til en hver pris. Min plageånd hadde definitivt ikke blitt bedre av å bli utestengt, men hun ble i grunn ikke bedre av å bli inkludert heller.

Så min konklusjon er at jeg syns sånt er kjempevanskelig, og det som jeg vet er rett i teorien kan være vanskelig å gjennomføre i praksis.

[Tito]

Hvis man da sitter med et barn som har litt problemer, og kanskje ikke alltid kan for at han/hun gjør som han/hun gjør - og klassevennene synes vedkommende er litt slitsom og litt mer styr med enn de andre som er mer "normale" - hvordan skal foreldrene til "problembarnet" leve med at klassevennene ikke velger sitt barn som lekevenn? Se for deg ditt eget barn som problembarnet - hvordan ville du taklet det? Bare akseptert at barn ikke skal tvinges til å leke med ditt barn? Selvsagt kan man ikke tvinge, men kan ikke barn lære seg å være sammen med de som er litt mer styrete også?

[Polyanna]

Det er nesten umulig å si noe generelt.

<sletter eksempel>

Så i noen tilfeller er det riktigst å beskytte sitt eget barn. I andre tilfeller kan man hjelpe til og bygge en ok relasjon som i utgangspunktet var vanskelig. Begge deler er nødvendig, begge deler er viktig lærdom å ha med seg.

[Tito]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Så i noen tilfeller er det riktigst å beskytte sitt eget barn. I andre tilfeller kan man hjelpe til og bygge en ok relasjon som i utgangspunktet var vanskelig. Begge deler er nødvendig, begge deler er viktig lærdom å ha med seg.

Stjeler dette utsagnet jeg. Hvordan skal man da som foreldre til et problembarn, som kanskje ikke kan noe for det, beskytte sitt barn?

[rine]

Det er vel ikke verre enn å tenke seg situasjonen snudd på hodet: Ditt barn er utagerende og vanskelig å være sammen med, er det da greit at de andre barna trekker seg unna? Jeg går jo ut fra at alle som har svart at det er greit at barna slipper å leke med vanskelige barn, synes det er greit at deres eget barn blir holdt utenfor?

[Polyanna]

Tito: Du snakker om "urolige" barn og barn med problemer. Men ungene våre støter faktisk også på barn som er regelrett ondskapsfulle. Det er sikkert grunner til at de er sånn, hva vet jeg. Men jeg akter ikke å la mitt barn ofres i et (sannsynligvis mislykket) forsøk på å gjøre et annet barn snillere.

[Polyanna]

rine: Hvis mitt barn intrigerte, var voldelig, manipulerende og drev utestengelse og mobbing mot de svake og mer forsiktige elevene i klassen, så hadde jg forventet hjelp og støtte fra ppt og fra lærere og skolen ellers. Men jeg tror faktisk ikke jeg hadde forlangt at mobbeofrene skulle invitere ham hjem og utsette seg for hersingen hans.

[Tito]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Tito: Du snakker om "urolige" barn og barn med problemer. Men ungene våre støter faktisk også på barn som er regelrett ondskapsfulle. Det er sikkert grunner til at de er sånn, hva vet jeg. Men jeg akter ikke å la mitt barn ofres i et (sannsynligvis mislykket) forsøk på å gjøre et annet barn snillere.

Nei, klart det. Men hvis det er snakk om ikke ondskapsfulle barn, eller fysisk utagerende barn - men barn som bare er litt mer slitsomme, impulsive og intense enn "vanlige" barn - er det greit å holde dem utenfor? Er det ok?

[Mor til 4]

Opprinnelig lagt inn av Go\jenta, her.

Hvilken alder har barna?
Jeg vil i utgangspunktet oppfordre barna mine til å bli kjent med og inkludere alle. Jeg ville ikke ha oppfordret barnet mitt til å ekskludere en person fordi vedkommende var "vanskelig." Barna er satt sammen på skolen i et miljø, og målet må jo være at de skal fungere sosialt sammen. Dersom det er noen problemer med enkelte i gruppa, får man si fra til lærer, så kan lærer observere samspill og hjelpe barna med den sosiale kompetansen i samarbeid med foreldrene. Det må være grusomt å bli stemplet som den"vanskelige" og brysomme, og bli ekskludert pga dette. Dersom denne personen blir fryst ut av flere, er det jo faktisk mobbing.

Det er bedre å ta tak i problemene, jobbe med de på skolen og hjemme, og fremme gode opplevelser med barna, slik at de opplever andre sider med hverandre også. Dersom en har et atferdsproblem, må skolen ta tak i dette og kontakte foreldrene. Men å oppfordre barn til ikke å være sammen med dette barnet, synes jeg er veldig, veldig feil. Hva om det var ditt eget barn det var snakk om?

Signerer denne.

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Stjeler dette utsagnet jeg. Hvordan skal man da som foreldre til et problembarn, som kanskje ikke kan noe for det, beskytte sitt barn?

Tja, i mange tilfeller så tror jeg de foreldrene må våkne opp litt, og faktisk se hva som skjer, og så gjøre noe med det... Da beskytter de barnet sitt. Det være seg om det er en diagnose som ligger bak, eller om det er mangelen på grenser hjemme som er årsaken. For jo; mange foreldre er blinde når det kommer til ens egne barn.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det er vel ikke verre enn å tenke seg situasjonen snudd på hodet: Ditt barn er utagerende og vanskelig å være sammen med, er det da greit at de andre barna trekker seg unna? Jeg går jo ut fra at alle som har svart at det er greit at barna slipper å leke med vanskelige barn, synes det er greit at deres eget barn blir holdt utenfor?

Hadde jeg oppdaget at andre unger skygget unna mine barn, så hadde jeg gjort hva jeg kunne for å komme til bunns i hvorfor det skjer. Hadde jeg da funnet ut at mitt barn skremte vekk de andre pga sin oppførsel, så hadde det vært helt ok at de andre skygget unna.

Jeg omgåes da ikke mennesker som skremmer meg og er slem jeg heller.

Videre hadde jeg gått hardt inn for å rette på mitt barns oppførsel. Jeg ville satt i gang tiltak for å finne ut hvorfor mitt barn er sånn, og så etterhvert, når ting har begynt å rette på seg, så skulle jeg hjulpet barnet mitt med å finne tilbake til de vennene som forsvant.

Og uansett "problembarn eller ei: jeg håper for all del at mine barns venner er venner med dem fordi at de vil, og ikke fordi at det står foreldre i bakgrunnen og sier at de MÅ...

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Nei, klart det. Men hvis det er snakk om ikke ondskapsfulle barn, eller fysisk utagerende barn - men barn som bare er litt mer slitsomme, impulsive og intense enn "vanlige" barn - er det greit å holde dem utenfor? Er det ok?

Nei, det syns jeg ikke. Men hvorvidt man skal sende sitt eget barn "i krigen" for dette andre barnet kommer kanskje litt an på hvor sårbart eller sterkt ens eget barn er.

[Kaija]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Det er vel ikke verre enn å tenke seg situasjonen snudd på hodet: Ditt barn er utagerende og vanskelig å være sammen med, er det da greit at de andre barna trekker seg unna? Jeg går jo ut fra at alle som har svart at det er greit at barna slipper å leke med vanskelige barn, synes det er greit at deres eget barn blir holdt utenfor?

Jeg hadde ikke vært glad for situasjonen, men om mine barn er utagerende eller slemme med andre, må de og jeg innse at konsekvensen er at andre ikke vil være sammen med dem. Så må barna mine jobbe for å justere adferden sin, og med hjelp av oss, og om nødvendig lærer, miljølærer m. fl. til å få en mer positiv rolle i klassen/barnemiljøet etter hvert.

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Nei, klart det. Men hvis det er snakk om ikke ondskapsfulle barn, eller fysisk utagerende barn - men barn som bare er litt mer slitsomme, impulsive og intense enn "vanlige" barn - er det greit å holde dem utenfor? Er det ok?

Slitsomme, impulsive og intense er litt ulne ord for meg. Vanskelig å skjønne helt hva som gjør at det blir problemer. Overkjører barnet de andre barna? respekterer det ikke de andres grenser? Vil det ikke rette seg etter lekereglene ...

Slik jeg tolker beskrivelsen din tror jeg det også her er det viktig å jobbe mye med det slitsomme og intense barnet. Finne ut hva det er som gjør at andre skygger unna, og prøve å hjelpe barnet til å finne væremåter som gjør at det kan fungere bedre sammen med andre barn. Hjelpe barnet til å tolke andre barns signaler om at de begynner å få nok. Lære det å respektere grensene til andre. Ikke klenge eller mase for mye, klare å stå i kø, vente på tur. Leke på en slik måte at flere får slippe til med sine innspill i leken. Lære å gå inn i lek og ut av lek på en positiv måte osv. Så må en jobbe for å finne møteplasser der barnet kan få vise seg frem positivt, slik at andre barnkan se at det også er gode ting med å være sammen med "den slitsomme".

[Tallulah]

I eksempelet mitt så mener jeg at foreldrene hadde en stor del av skylden til at situasjonen ble som den ble, og det er synd at ingen fikk dem til å innse dette. De er garantert lei seg på vegne av sitt barn, men de må også ta til seg tilbakemeldingene de fikk på hvordan de håndterte det hele.

At barnet mitt ikke valgte et litt intenst barn som favoritt syns jeg er greit, akkurat som at han sikkert også har en personlighet som ikke alle andre liker, men utestenging er ikke greit. Alle kan ikke like alle like mye.

[Tito]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

Tja, i mange tilfeller så tror jeg de foreldrene må våkne opp litt, og faktisk se hva som skjer, og så gjøre noe med det... Da beskytter de barnet sitt. Det være seg om det er en diagnose som ligger bak, eller om det er mangelen på grenser hjemme som er årsaken. For jo; mange foreldre er blinde når det kommer til ens egne barn.

Mange foreldre er blinde og naive når det kommer til eget barn. Det er jeg helt enig i. Men i tilfeller hvor man kanskje ender opp med en dianose, er dette noe som kan være en lang prosess og ikke er gjort på en dag. Mye kan være gjort i løpet av denne prosessen i forhold til vennskap. Da trenger det ikke nødvendigvis hjelpe så mye for "problembarnet" at foreldrene er våkne og prøver å gjøre noe med det - for som sagt, hjelp kan ta tid. Ditt innlegg viser at voksne kan tenke at hvis barn er vanskelige så er det enten foreldrene sin feil, eller så er de ikke flinke nok til å gjøre noe med problemet.

[Tito]

Opprinnelig lagt inn av glitterchick, her.

At barnet mitt ikke valgte et litt intenst barn som favoritt syns jeg er greit, akkurat som at han sikkert også har en personlighet som ikke alle andre liker, men utestenging er ikke greit. Alle kan ikke like alle like mye.

Klart det, men hvis ingen liker en, er det ok?

[Polyanna]

Og noen ganger ER det foreldrene. Det er ikke SÅ overraskende at bøllas foreldre også er noen bøller som degger for ungene sine, men kjører som svin på skoleveien, parkerer hensynsløst, oppfører seg uhøflig på foreldremøter og ellers er ufyselige...

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Klart det, men hvis ingen liker en, er det ok?

Nei, som jeg skrev, utestengelse er ikke OK. Da må man jobbe med klassemiljøet, både på skolen og på fritiden.

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Mange foreldre er blinde og naive når det kommer til eget barn. Det er jeg helt enig i. Men i tilfeller hvor man kanskje ender opp med en dianose, er dette noe som kan være en lang prosess og ikke er gjort på en dag. Mye kan være gjort i løpet av denne prosessen i forhold til vennskap. Da trenger det ikke nødvendigvis hjelpe så mye for "problembarnet" at foreldrene er våkne og prøver å gjøre noe med det - for som sagt, hjelp kan ta tid. Ditt innlegg viser at voksne kan tenke at hvis barn er vanskelige så er det enten foreldrene sin feil, eller så er de ikke flinke nok til å gjøre noe med problemet.

Da misforstår du meg litt, for jeg snakker om to tilfeller her: tilfeller hvor det er en diagnose, eller utredning pågår, og tilfeller hvor det IKKE er snakk om diagnose, men rett og slett et barn som er på ville veier.

Og det er vel sjelden at et barn selv er årsak til at det er på ville veier, uten at det er en diagnose inne i bildet. Og da er det veldig ofte foreldrene som på et eller annet punkt har gjort noe galt. Jeg tror i hvert fall ikke at barn er født til å bli utagerende og slemme.

Men når det gjelder barn som er under utredning. Ja, det er en langvarig prosess, og det tar tid før resultater foreligger. Både hva diagnose gjelder, og også en bedring av barnets adferd. Men, når man er kommet så langt som at utredningen er på gang, så er det vel viktig å være åpne om det som skjer. Kanskje mest overfor ungene som daglig omgår dette barnet.

I det tilfellet jeg nevnte fra guttungens første skoleår, så var de veldig åpne om dette i klassen. Da selvfølgelig i samråd med familien. De snakket mye om at denne gutten kanskje feilet noe, og de snakket om dette at han slettes ikke mente å være slem, han bare "ble sånn" til tider, og at de nå jobbet med å finne ut hvorfor.

Nå er vi heldige, for vi har en skole med masse ekstraressurser, og i klassen til guttungen så var det allerede flere assistenter. Noen av disse hadde kapasitet til å ta litt ekstra vare på denne gutten, i tillegg til "sitt" barn, så hele gruppa slo ring om denne gutten, og de skulle hjelpe han i mål med dette. han fikk tidlig en voksen på seg, spesielt ute i friminuttene, for å lede han vekk når han fikk disse voldsomme reaksjonene sine.

Overfor oss foreldre så var det lite og ingen info, bortsett fra at vi, deriblant jeg, som tok kontakt med skolen pga problemene. Vi fikk vite litt. Ikkenoe konkret, men lærer var gitt tillatelse til å fortelle at det var utredning gående, og at en diagnose var nær, og de ga meg info om hvilke forebyggende tiltak de ga, både i time, friminutt og sfo.

Dette ga meg veldig mye, for da viste jeg at her tar skolen, og foreldrene tak. de så også at de sto overfor en situasjon som ikke var holdbar.

Mot slutten av skoleåret så var han begynt med medisiner, og vi så fort en bedring, og han begynte å få flere venner igjen.

Da de begynte i 2. klasse, så ble denne gutten overflyttet til en annen gruppe. Den viktigste årsaken til dette var at denne klassen allerede var ganske belastet med elever med spesielle behov, og assistentantallet var deretter, så da de fikk "et tilfelle" til, så ble det rett og slett for stor belastning på klassen, i og med at det innebar nok en voksen inne.

Nå godt inn i 3. klasse, så fungerer denne gutten på lik linje med alle andre, og han har fått masse venner.

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Hvis man da sitter med et barn som har litt problemer, og kanskje ikke alltid kan for at han/hun gjør som han/hun gjør - og klassevennene synes vedkommende er litt slitsom og litt mer styr med enn de andre som er mer "normale" - hvordan skal foreldrene til "problembarnet" leve med at klassevennene ikke velger sitt barn som lekevenn? Se for deg ditt eget barn som problembarnet - hvordan ville du taklet det? Bare akseptert at barn ikke skal tvinges til å leke med ditt barn? Selvsagt kan man ikke tvinge, men kan ikke barn lære seg å være sammen med de som er litt mer styrete også?

Jeg tar utgangspunkt i at dette er litt større barn i mitt svar.

For barn som er forsiktige og stille er det ikke så lett å få leken til å gå med en som har kraftig adhd med dårlig humør. (Med forbehold om at det finnes mange variasjoner av unger med adhd, min favorittsolstråle er en av de som så absoultt er kraftig rammet - men jeg tar utgangspunkt i en av de som har problemene som kan henge med på adferden også. :redd for å trå på tær i dette innlegget: )

Man kan lære barn å forholde seg til en som er mer styrete. Men jeg tror ikke det uten videre er smart. Om ungen ikke vil så er det altså sånn at da må ungen enten fristes eller kommanderes. Det blir ikke naturlig med kommando synes jeg. Da står man igjen med å friste. Det funker.

Opprinnelig lagt inn av Tito, her.

Klart det, men hvis ingen liker en, er det ok?

Hvis Per ikke liker en, og Lise ikke liker en og ikke Lars eller Trine heller så er det helt greit. Men hvis foreldrene ser at absolutt ingen liker barnet deres så må de ta grep.

Mitt første ville vært å ta litt styring. Delta i leken selv. Sørge for at de andre barna hadde en positiv opplevelse av å leke med mitt barn. Javel så var den positive opplevelsen knyttet vel så mye til min tilstedeværelse som til det at de leker med barnet mitt - men det merker ikke barnet mitt noe til. Barnet har bare hatt det kult han. Og lekt med noen. Og de som kom på besøk har fått spise pannekaker og spille playstation sammen med en voksen også og skravle masse. Da vil de nok komme igjen tenker jeg. Spesielt når de så at jeg sørget for at de kun forholdt seg til smørsiden av ungen min. Resten ordnet jeg.

Komboen blid voksen og pannekake funker på de fleste unger. Da lar de seg friste.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

rine: Hvis mitt barn intrigerte, var voldelig, manipulerende og drev utestengelse og mobbing mot de svake og mer forsiktige elevene i klassen, så hadde jg forventet hjelp og støtte fra ppt og fra lærere og skolen ellers. Men jeg tror faktisk ikke jeg hadde forlangt at mobbeofrene skulle invitere ham hjem og utsette seg for hersingen hans.

Enig.