Redd for døden og holdning til eutanasi

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Dere som ikke er redde for å dø: Vil det si at dere ikke hadde opplevd dødsangst hvis dere f.eks fikk en dødsdom av legen i morgen?

Jeg hadde selvsagt blit trist og det hadde vært vondt. Men nei, jeg tror ikke jeg hadde fått dødsangst. Jeg tror ikke jeg hadde blitt redd. Bare trist.
Og jeg hadde for såvidt vært litt lettet over at jeg ikke fikk beskjed om at nå skal du ligge å være syk i ett år, og så skal du dø.

Jeg håper at jeg dør raskt når jeg først skal dø.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Det er jo umulig å vite. Men slik jeg tenker, uten å vite noe om dette, så tenker jeg som så at det hadde vært temmelig tøft. Veldig. Nok til å slå hvilken som helst person i bakken. Men dødsangst? Jeg klarer ikke forestille meg det. Jeg har aldri hatt angst for noe som helst. Da det sto 5-6 leger rundt min 4 uker gamle baby og diskuterte om hun skulle puttes i respirator var jeg ikke bekymret heller. For jeg følte at ting gikk skikkelig for seg. Så kanskje jeg hadde fått hetta om magefølelsen ikke var god. Umulig å si, men om jeg skal gjette, så tror jeg ikke jeg ville opplevd dødsangst sånn uten videre.

Jeg har hatt dødsangst flere ganger. Etterpå var det angsten for dødssangsten. Dødsangst er noe av det verste jeg har opplevd. Jeg er sterk psykisk, men dødsangsten kom kastende over meg da jeg fikk kreftdiagnosen første gang. Nå som jeg er evig kronisk kreftsyk så har jeg ikke hatt dødsangst. Takk og lov for det.

INGEN kan vite om de ikke ville fått dødsangst. Den kommer når den kommer og det er et helvete....

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Dere som ikke er redde for å dø: Vil det si at dere ikke hadde opplevd dødsangst hvis dere f.eks fikk en dødsdom av legen i morgen?

Det tviler jeg på. Det nærmeste jeg (i dag) kommer redsel for døden, er en redsel for å ikke skulle leve lenger.

Jeg ville helt sikkert gå i stykker innvendig av sorg over å ikke få leve lenger, ikke få se barna mine vokse opp og være der for dem lenger og ikke få bli gammel sammen med mannen min, men selve døden har jeg ikke angst for, og det er det ikke sikkert jeg ville få selv om jeg visste den var nært forestående.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Rettelse: Jeg går ikke rundt og er "redd for å dø" sånn til dagen, liksom. Jeg er likevel rimelig sikker på at jeg hadde fått veldig dødsangst den dagen jeg evt. sto ansikt til ansikt med døden. Mulig jeg hadde akseptert døden etter en stund, det er jo umulig å svare på, men jeg tror nok jeg hadde vært redd, ja. Å få beskjed om at jeg, eller noen av mine, skulle dø, er min verste frykt. Er det ikke slik for de fleste da?

Det er ikke det jeg er mest redd for, nei. Som Kirsebær er inne på, så kan jeg ikke tenke meg så veldig mye som ville vært grusommere, men det er andre ting jeg er reddere for sånn i det daglige.

[Fadese]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Dere som ikke er redde for å dø: Vil det si at dere ikke hadde opplevd dødsangst hvis dere f.eks fikk en dødsdom av legen i morgen?

Ikke angst for døden, nei. Men en helt forferdelig sorg over å ikke få oppleve barnas oppvekst, ikke få se dem bli voksne, ikke få støtte dem og overøse dem med kjærlighet. Og selvsagt i forhold til mannen min, men han er voksen og sterk og hadde taklet det. Det hadde vært min angst, ikke tanken på å ikke være mer.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Jessica, her.

Jeg er redd for den siste tiden og hvordan den blir. Jeg vil at jeg skal få smertelindring, men at døden kommer når den kommer. Jeg vil ikke at min familie skal lide over lang tid ved å se meg ligge der.

Jeg er redd for at dersom det blir tillatt med eutanasi så skal noen avslutte livet mitt før jeg ønsker det. Jeg er også redd for at jeg skal føle et press på å avslutte livet for å spare min familie. Det blir helt feil for meg.

Har jeg misforstått nå? Skal ikke pasienten samtykke? Det er vel ikke snakk om at legene plutselig bare kan sette i gang?

Jeg er faktisk imponert over at så mange har et avslappet forhold til døden. Jeg hadde ganske sikkert blitt hysterisk hvis jeg fikk vite at jeg skulle dø snart. Og jeg er ikke en spesielt hysterisk person til daglig, altså. Jeg tror nok jeg hadde avfunnet meg med situasjonen etter hvert, men tror nok at jeg likevel ville vært veldig redd når det nærmet seg, ja.
Jeg har lite erfaring med døden, (nå tenker jeg på nære familiemedlemmer som har dødd) så det er godt mulig at noe av grunnen ligger der.
Jeg har flere venninner som er sykepleiere, og de har nok helt klart mer ro når det gjelder dette enn det jeg har.

[rine]

[quote=Jessica;1963118]
INGEN kan vite om de ikke ville fått dødsangst. quote]

Det tenker jeg også.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Har jeg misforstått nå? Skal ikke pasienten samtykke? Det er vel ikke snakk om at legene plutselig bare kan sette i gang?

Jeg vil tro at pasienten skal samtykke dersom den kan det, men jeg er redd for at det skal føles som et press for å samtykke. Jeg ser at etter jeg ble kreftsyk så har jeg veldig mye mer fokus på min families ve og vel enn på meg selv. Jeg vil helst beskytte dem mot det vonde, men det går jo ikke. Jeg er redd for at jeg i en sånn situasjon ville valgt å få hjelp for å spare familien. Jeg er redd for at det blir mindre fokus på smertelindring og mer fokus på hjelp til å dø.

[Kirsebær]

Selvsagt kan jeg ikke vite at jeg ikke vil få dødsangst. Snakker vi ikke om hva vi tenker og tror her? Det er veldig få her inne som faktisk kan uttale seg om de får dødsangst eller ikke i en reell situajson.

[rine]

Jeg tror dødsangst er mer som en naturlov. Hvor hardt den treffer, og når og hvordan den treffer, er umulig å si, men jeg kan ikke tenke meg at noen slipper unna den.

[007]

Jeg er kanskje blånn, men jeg sklller dødsangst og eutanasi.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg tror dødsangst er mer som en naturlov. Hvor hardt den treffer, og når og hvordan den treffer, er umulig å si, men jeg kan ikke tenke meg at noen slipper unna den.

Jeg mener å ha kjent opptil flere som har dødd uten et snev av redsel/angst for å dø/døden.
Jeg kan selvsagt ikke vite helt sikkert, for de kan jo ha føt på dette uten å vise det elelr dele det, men det er i hvertfall det de har uttalt til siste slutt; at de ikke er redd, at de ikke har vondt og at de er klare for å dra.

[meisje]

Jeg har opplevd å sitte sammen med svært syk svigerfar (lungekreft/emfyseum) og min mann og svoger og sosialkurator. Temaet var min svigerfars ønske om eutanasi. Dette var en vanskelig situasjon for ingen av sønnene ønsket at faren skulle gjøre det. Selv syns jeg ikke at jeg som svigerdatter var meningsberettighet. Min svigerfar var redd for smerter. På dette stadiet var han fremdeles oppegående men måtte bruke oksygen. Veldig tynn og sliten.

Enden på visen ble at svigerfar valgte bort eutanasien. Han levde i 5 uker etter denne samtalen. Vi alle følte at det ble 5 gode uker, min mann tok seg fri fra jobben og brukte tiden på sin far. Og en eventuell eutansi ville kortet ned livet hans med 3-4 dager.

Jeg mener det er galt for jeg tror en av grunnen til svigerfars ønske også var å ikke være til bry...

Jeg er ikke (tror jeg) redd for å dø, men jeg er redd for å dø fra ungene mine.
Jeg skulle ønske at jeg ville fått hjelp til å dø om alternativet var langvarig pine, eller fullstendig hjelpeløshet.

[Tangerine]

Jeg tror det er "naturlig" å ha dødsangst. Men i det daglige er nok de fleste reddere for å få en bilring eller noe sånt.

Spørsmålet er om man er redd for å dø, sånn som situasjonen er i dag. Og da må jeg svare nei. Hvordan det hadde vært med en dødelig sykdom hengende over hodet kan jeg heldigvis ikke svare på akkurat nå. Jeg er usikker i forhold til eutanasi.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Tangerine, her.

. Men i det daglige er nok de fleste reddere for å få en bilring eller noe sånt.

Jeg skulle ønske jeg var reddere for det, da hadde jeg kanskje unngått den jeg har.

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg skulle ønske jeg var reddere for det, da hadde jeg kanskje unngått den jeg har.

Næsj... Det hjelper nemlig ikke å være redd. De kommer likevel.
Redsel har aldri fjernet en bilring så vidt jeg vet. :damn:

[mkj]

Jeg er ikke så redd for å være dø, men livende redd for å dø fra ungene mine. Det er på en måte det overskyggende målet, bli så gammel at de er oppdratt og voksne og har bagasje og ressurser til å greie seg selv.

Ellers så håper jeg jo selvsagt også for min egen del at jeg skal få en innholdsrik alderdom, men det er da sekundært. Så min angst for døden fortoner seg nå som en angst for å dø som småbarnsmamma.

Jeg er både for og i mot aktiv dødshjelp. Prinsipielt for, men realisten i meg er i mot. (for jeg kan ikke se bort fra de problemer det er å håndtere noe sånt)

[Crimina]

Er redd for å dø, for eutanasi

Jeg er redd for å dø en lang og smertefull død og er for dødhjelp. Jeg ønsker ikke å lide. Jeg er for dødshjelp i de tilfeller der det ender med døden, der det ikke er mere å gjøre for vedkommende.

Jeg har alltid fryktet døden og har angst for å dø. Spesielt en lang og pinefull død.

[Pappalille]

Jeg er ikke redd for å dø, og jeg er mot eutanasi.

Jeg har vært så nære døden at jeg vet den ikke er farlig, det er langt verre ting som kan skje meg. Jeg er heller ikke redd for å dø fra jenta mi, rett og slett fordi jeg vet hun har en utrolig pappa. Dét er godt å vite. Det ville selvsagt vært ufattelig trist å gå glipp av livet hennes, og det ønsker jeg ikke, men jeg føler ingen frykt for døden.