Et ord for ikke-religiøse faddere?

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Ulvefar, her.

Det ga meg litt feil vibber kjenner jeg...

[Lisa]

Vi hadde heller ingen vitner eller faddere. Ser ikke helt poenget i å kopiere "religiøse" ritualer eller tradisjoner hvis man velger et annet alternativ.

Bare et lite tips, hvis dere ønsker å ha seremoni i Rådhuset så book tidlig!

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Ser ikke helt poenget i å kopiere "religiøse" ritualer eller tradisjoner hvis man velger et annet alternativ.

Vi skal forplikte vennene våre til å sitte barnevakt og stille på besteforeldreslabberas i barnehagen og slikt, selvsagt. :slesk:

De må så gjerne ta del i den hedenske delen av oppdragelsen, sånn for å gjøre det til et motstykke til kristenvarianten.

[Siritk]

Navnetante og navneonkel brukte vi.

[Salt]

Godmor og godfar?

[United]

Gratulerer med barn!

Kanskje dere må bestemme dere for hvorfor dere skal ha faddere (om dere i tilfelle velger det ordet)? Om det er er for å utnevne utpeke noen personer som skal ha et bestemt ansvar? Eller en gest for å vise noen tillitten dere har til dem? Spleise noen inn i "omsorgsfamilien" rundt barnet? Fordi ritualet føles mer alvorlig og "ekte" ved å ha faddere? Fordi dere ønsker de skal vurderes m.h.t. omsorgsovertakelse av barnet i tilfelle dere går bort? Eller rett og slett fordi dere tenker det er fint for barn med hyggelige gavetanter, at det er noen utenfor som syns de er snusbedårende og tenker på å sende små gaver?

Godt mulig du for lengst har klarhet rundt dette. Og mulig det ikke betyr noe i din leting heller, i å finne riktig benevnelse. For meg var utnevnelse av faddere en lengsel etter å gjøre det til en stor og viktig dag, så barnet skulle vite jeg gjorde det jeg kunne for en bra start. Noe som er idiotisk, all den tid min erfaring er at de som er der (les: faddere) når ungen er nyfødt, ikke trenger være de som betyr noe for barnet i barndomsårene.

For min egen del fikk jeg vite hvem som var mine og min brors faddere som ungdom, og jeg må si jeg ble litt overrasket. Ikke at de falt gjennom, men jeg hadde ikke merket noe spesielt med dem heller. Min brors var faktisk ganske fraværende. Selv om foreldrene våre holder kontakten, hadde aldri vi barna noe spesielt bånd til dem. Det som teller for barnet er kanskje hvem som bringer kosen og tryggheten inn i barndommen? Ikke hvordan seremonien var da vi knapt var født. Men dette er en følelsesgreie, og føleleser skal man ta på alvor. Og jeg klarte ikke holde hodet klart da jeg sto i situasjonen. Det ble mer en oppgave som ble fordelt i familen. En familie som nå har en helt annen konstellasjon. Så der har jeg faktisk et råd, ikke bare babbel; ikke velg par!