Nok en spinnoff: hva anser du som overbeskyttende oppførsel og hva er "sunn fornuft"?

[Polyanna]

Esmes poeng er så bra.

Jeg har en dramadronningdatter som skal fortelle om hver minste vondt og prikk hun får, og det får hun jo. Men svaret er alltid: Ja, det er kjipt å ha vondt. Men det går alltid over. Man må bare holde ut litt, og så er det over.

På "Jeg er sliiiiiiten!": "Ja, men når man blir sliten så blir man sterk, og så orker man litt mer neste gang!"

Dette oppdaget jeg selv først i voksen alder, etter maraton, tror jeg. At smerte og slitenhet faktisk ikke er farlig. Jeg vil ikke si at jeg ble overbeskyttet som barn, men ble aldri utfordret til å prøve, feile, tørre, slå meg, tåle litt til.

[Gaia]

Jeg har testet egne grenser i dag. Jeg lot trappegrinden øvert i trappen være åpen, vel vitende om at unge frøken klatremus ville bestemme seg for at hun ville ned. Og stille og rolig krabbet hun ned trappen, selv da hun så sin elskede støvsuger nederst i trappen økte hun ikke farten. Jeg slet voldsomt med å ikke skulle hjelpe til, men klarte å holde meg. Å slippe taket og la dem prøve seg er jammen noe av det skumleste som finnes.

[nikki]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Å slippe taket og la dem prøve seg er jammen noe av det skumleste som finnes.

Så sant,så sant..

[Gerbera]

En liten historie om en ikke så veldig overbeskyttende mamma, er vel på sin plass her. Og den mamma'n er visst meg.

Eldstejenta hadde akkurat lært seg å reise seg opp langs bord og stoler, og ellers alt hun egentlig fant å holde seg fast i. Hun ramlet jo veeeeeldig ofte, men jeg lot henne holde på, og tenkte i mitt stille sinn, at skal hun lære seg dette, så kan jeg ikke holde henne unna det. Vel, en dag skulle vi på kontroll på helsestasjonen. Hun krabber rundt i lekekroken, og jeg prater litt med sekretæren på helsestasjonen, og to helsesøstre (ingen av de var den vi gikk hos). Jeg ser i øyekroken at jenta mi reiser seg opp ved en stol, og at hun (selvfølgelig) faller, og begynner å hyle. Jeg iler ikke til, men det gjør en av helsesøstrene! Og akker og ynker seg over denne stakkars, lille skrikende jenta, og spør sikkert ti ganger: "å nei og nei, hvordan KUNNE dette skje??". Jeg går bort, henter barnet, og sier kjekt til helsesøster: "dette går fint, dette skjer sikkert hundre ganger om dagen!". Vel, det viste seg at helsesøster trodde jeg hadde satt jenta på stolen, og gått fra henne, og at hun dermed hadde stupt på hodet ned fra stolen.

Jeg lurer egentlig på om de har opprettet en bekymringsmappe på meg på helsestasjonen.

[Bokormen]

Den typen overbeskyttende oppførsel jeg reagerer mest på er mødre (det er som regel mødre) som vokter som hauker over ungene sine, og ser det som sin selvfølgelige oppgave å ordne opp, megle og kjefte på Andres Dumme Barn. Gjerne samtidig som de reiser bust om noen sier pip til gullskattavkommet. Foreldre som ikke i det hele tatt greier å se barnet sitt som ett av flere i en gruppe, og som kun tenker seg og sine hele tiden. De klager høyt og gjerne på alt som ikke er bra nok for ungene deres, og det er det meste.

Nå vet jeg egentlig ikke helt om dette er overbeskyttende oppførsel, eller om den bare er dum og irriterende?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Nå sier vel overskriften sitt, men hva er egentlig overbeskyttende oppførsel? Er det overbeskyttende ikke å la barnet sitte på med en kompis, hvis denne ”kun” har pute tilgjengelig i bilen som bilsikring (forutsatt at dette er et barn som i utgangspunktet sitter forovervendt i bilstol.) Hva hvis bilen har beltestol men kun topunktsbelte i midten? Er det overbeskyttende ikke å la en fireåring spise drops fordi man er engstelig for kvelning? Er det overbeskyttende å kreve hjelmbruk på sparkesykkel? Er det overbeskyttende å hjelpe en fireåring, eller eldre barn med påkledning? Er det overbeskyttende å bruke trappegrind på en halvannetåring som strengt tatt kommer seg opp og ned trappen for egen maskin, men som stadig vekk ramler ned fra sofaen?

Hva tycks?

Ja til alt sammen.

[Inagh]

Det jeg anser som overbeskyttende oppførsel overfor barna er blant annet å ikke våge å la barna stå i sine egne konflikter og stole på at de klarer løse dem selv. Så lenge ungene ikke tyr til fysisk vold, er jeg alltid tilbakeholden med å gripe inn i en krangel, uansett hvor høylydt den kan være, og uansett om tårene triller i beste dramastil.

Jeg syns også det er overbeskyttende å ikke la barna få kjenne på at man blir kald om man ikke kler seg godt om vinteren, at man blir sulten om man lar være å spise etc. Barna må få kjenne på kroppen hvor grensa går - selvsagt inntil det forsvarlige, uten at det går ut over liv og helse.

Jeg syns det er overbeskyttende å la barna slippe unna når de har gjort noe galt, å unnskylde dem med at de er små og ikke vet bedre, dersom de faktisk har gjort noe med vilje. Jeg har en stor tro på å la barna være med å ordne opp etter seg, be om unnskyldning, hjelpe til å reparere om noe er ødelagt - ved større barn, trekk i lommepenger dersom de driver hærverk etc etc. La barna lære at oppførsel får konsekvenser, på godt og vondt.

Jeg er så sær at jeg syns det er overbeskyttende å ikke tåle at barnet er sint på deg som voksen, altså å glatte over og la barnet få vilja si fordi vi ikke orker stå i konflikten/syns det er vondt at den lille er så sint. Unger har rett til å bli sinna de med, og vi eier ikke barnas følelsesliv.

Jeg vil ikke uttale meg om det er overbeskyttelse å insistere på hjelm ved klatring og flytevest ved bading på grunnt vann, dersom det handler om barn jeg ikke kjenner. Noen barn har epilepsi - dette synes ikke, og barn med epilepsi slår seg ved fall, og de drukner veldig raskt om de får et GTK-anfall nær vann. Men vet aldri hva som ligger bak.

Sunn fornuft vil jeg si å sørge for at barnet aldri er passasjer i bil uten forsvarlig sikring, at barnet sykler med hjelm, at man sørger for at barnet får et sunt kosthold og kommer seg ut i vær og vind. Sunn fornuft er i mine øyne å lære barnet å takle konflikter, finne løsninger og tenke framover.

Akk ja - men lett er det for pokker ikke.

[Polyanna]

Ja, da har vel Inagh oppsummert det meste.

[Blåbær]

Inagh skriver så mye bra her!

Selv er jeg litt i grenseland overbeskyttende med Storebror til tider. Ikke på fysiske ting som klatring, hopping og løping men mer på hva han kan klare, også det sosiale.
Det er ekstra vanskelig å gi slipp når en har hengt etter noen år slik han har. Siden han har hatt manglende språk/språkforståelse (og alt som følger med det) har det blitt til at han har fått være liten gutt mye lengre.
Jeg er bevisst på dette, og gir han større og større utfordringer, mindre service og flere oppgaver for hver dag nå.

[Katta]

Jeg synes ingen av punktene i HI er overbeskyttende i seg selv, kanskje med unntak av den firåringen som ikke fikk spise drops av fare for kvelning. Det kommer an på mye og ikke minst om det er alt på en gang. Ellers synes jeg Inagh sier mye bra.

Når det gjelder besteforeldre er jeg kanskje overbeskyttende hvis det er overbeskyttende å være skeptisk til for mye omgang. Nå er ikke dette noe problem i praksis hos oss, for avstanden til svigers er så stor at noen daglig kontakt uansett ikke er aktuelt, og de er absolutt til å stole på hva angår barnas liv og helse. Men de har et litt forkvaklet livssyn og de bruker manipulasjon som virkemiddel i oppdragelsen i litt for stor grad til at jeg hadde ønsket veldig hyppig kontakt. Og de gjør et nummer av å gå bak min rygg til stadighet, det burde være helt unødvendig da jeg faktisk mener at besteforeldre har lov til å skjemme bort barnebarna endel slik at det er sjelden jeg sier nei til noe. Men det at de går bak min rygg når det gjelder småting som godterispising før middag etc gjør at jeg ikke stoler på dem i "større" ting som bilsikring heller.

Det med at "alle andre kan umulig være sleppehendte" er feil i minst ett tilfelle mener jeg. Jeg er nemlig den eneste som følger gjeldende anbefalinger for bilsikring i området her. "Alle" andre mener at det kan umulig være nødvendig å ha en toåring bakovervendt eller en femåring i beltestol. Jeg ser ikke bort fra at det også er andre slike områder.

Jeg synes den verste overbeskyttelsen er den som ødelegger sosialiseringen. De barna som har foreldre som ikke for sitt bare liv kan se at ungen deres rett og slett har oppført seg dårlig - og evner å ta tak i det - det er overbeskyttelse som ødelegger stort.

Ellers mener jeg at etterhvert som ungene vokser opp så må de få gjøre sine egne feil og lære av dem. En treåring sendes ikke ut uten passe mye klær på seg. Mens en femtenåring ikke trenger mer enn beskjed ved væromslag om at i natt har det jammen blitt tyve minus - og må deretter lære selv hva det betyr. Når de er tredve og snart skal flytte hjemmefra så må man håpe de sjekker temperaturen selv.

Å bruke bilsikring er ikke overbeskyttelse. Ei heller å ikke gi en baby leker med kvelningsfare. Men de fleste fireåringer fikser fint å spise et drops. Før det også, er min erfaring. :tilstår:

Rent fysisk så gir vel de fleste opp den verste overbeskyttelsen etterhvert i ren latskap. Det er skrekkelig slitsomt å løpe etter en elleveåring og sjekke og følge opp alt mulig. Men psykisk overbeskyttelse er altså det jeg ser som det verste. Man må la ungene utvikle verktøyene de trenger for å samhandle fint med andre mennesker.