Ville du begått selvmord ...

[Harriet Vane]

Nei, det tror jeg ikke. Jeg ville ofret livet som forsøk på å redde dem, tror jeg, men å planlegge et selvmord?

[krystallklart]

Jeg har mer enn ett barn, så nei det ville jeg ikke gjort. Men man skal vel aldri, si aldri. Vanskelig spørsmål, altså.

[Propella]

Jeg vet ikke hva jeg ville gjort. Jeg håper virkelig ikke jeg kommer i den situasjonen noen gang. Nå blir vel ikke pårørende testet heller for å finne ut om de en match? Da slipper man å bli satt i den situasjonen.

Nei, det ville jeg ikke gjort. Jeg har kun et barn men dette barnet har ingen annen familie så dermed ville jeg forsøkt alle andre muligheter. Dersom han skulle overleve fordi jeg begikk selvmord ville det sendt min sønn i graven, en slik smerte ville jeg ikke påført ham.

[Pepper Lemon]

Å overleve barnet mitt skremmer meg mye mer enn å dø selv, så jeg kan ikke forestille meg at jeg ville nølt. Det henger nok sammen med at jeg kun har ham, det er ikke flere å ta hensyn til.

[Kirsebær]

Jeg tenker litt som Lille Rosin. Jeg ser for meg at det er enklere å vurdere å redde Poden fra å bli påkjørt av en semitrailer ved å dytte ham unna å ta støyten selv. Men å planlegge selvmord? Aner ikke.

Det føles egentlig ut som om det er noe jeg ikke ville gjort. Jeg ville ikke tatt mitt eget liv i et planlagt selvmord for at Poden skulle få brukt noen av mine organer.

Men når jeg tenker litt på det, så lurer jeg på hvorfor ikke? Jeg har bare ett barn, jeg har en veldig beskyttelsestrang, jeg er verken redd for å dø eller for døden i seg selv, og selv om jeg er veldig glad i livet så er det jo ikke så superfantastisk at jeg er redd for å gå glipp av viktige saker heller.
Kanskje jeg ville gjord det likevel?

Så vanskelige spørsmål du stiller. *kommer til å tenke på dette resten av dagen*

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Nei, det ville jeg ikke gjort. Jeg har kun et barn men dette barnet har ingen annen familie så dermed ville jeg forsøkt alle andre muligheter. Dersom han skulle overleve fordi jeg begikk selvmord ville det sendt min sønn i graven, en slik smerte ville jeg ikke påført ham.

Så du ville heller sendt barnet i graven?

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Så du ville heller sendt barnet i graven?

Vet du, om det sto mellom meg og ham dersom en trailer meier oss ned, vel så hadde jeg tatt støyten. Men å ta mitt eget liv med fullt overlegg det hadde jeg ikke gjort.

[Skremmern]

OK. Det var bare formuleringen jeg ikke skjønte. I hovedinnlegget er spørsmålet om selvmord er eneste måten barnet ditt har en sjans til å overleve, altså ved å få dine organer, hadde du da gjort det. Du skriver da at du ønsker ikke at barnet ditt skal få se deg død og begravet, så da må det bety at du takler å se ditt eget barn begraves selv om du kunne reddet det.

Nå er det bare den setningen jeg henger meg litt opp i, jeg disser ikke en nei-avgjørelse her.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

OK. Det var bare formuleringen jeg ikke skjønte. I hovedinnlegget er spørsmålet om selvmord er eneste måten barnet ditt har en sjans til å overleve, altså ved å få dine organer, hadde du da gjort det. Du skriver da at du ønsker ikke at barnet ditt skal få se deg død og begravet, så da må det bety at du takler å se ditt eget barn begraves selv om du kunne reddet det.

Nå tillegger du meg morbide egenskaper jeg ikke innehar slik at det er sagt. Mulig jeg har formulert meg klønete men jeg ønsker ikke å se mitt barn død.

Det som er mitt dilemma er at min sønn er helt alene i verden dersom jeg dør, det gjør mitt utgangspunkt en smule annerledes. Visst er han ungdom, men fremdeles et barn. Et barn som da vil være totalt alene i verden.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Jeg liker jo å tro jeg ville dødd for ungene mine.

Men det er en ting å storme frem og dytte dem av veien og selv bli truffet av lastebilen, og å planlegge et mord på seg selv. Vil jeg tro.

Jeg er enig med deg, Rosin. En ting er en spontan reaksjon, en annen er selvmord

Det er mye som kan gå galt med selvmord. Hva om det ikke blir som tenkt og man blir liggende som "grønnsak" eller hva om man lykkes, men ikke blir funnet i tide slik at organene kan brukes? Hva med den skyldfølelsen man gir de etterlatte som har fått organene? Er dette noe de lett kan leve med?

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg er enig med deg, Rosin. En ting er en spontan reaksjon, en annen er selvmord

Det er mye som kan gå galt med selvmord. Hva om det ikke blir som tenkt og man blir liggende som "grønnsak" eller hva om man lykkes, men ikke blir funnet i tide slik at organene kan brukes? Hva med den skyldfølelsen man gir de etterlatte som har fått organene? Er dette noe de lett kan leve med?

Eller hva med barnet, dersom det er gammelt nok til å se dimensjonene av selvmordet?

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Skvetten, her.

Nå tillegger du meg morbide egenskaper jeg ikke innehar slik at det er sagt. Mulig jeg har formulert meg klønete men jeg ønsker ikke å se mitt barn død.

Det som er mitt dilemma er at min sønn er helt alene i verden dersom jeg dør, det gjør mitt utgangspunkt en smule annerledes. Visst er han ungdom, men fremdeles et barn. Et barn som da vil være totalt alene i verden.

Nei, jeg gir deg en sjanse til å oppklare det ettersom jeg kanskje misforstod? Ordlyden i hi er at eneste sjansen barnet skal ha for å overleve er hvis du dør og han får dine organer. Du sier da nei (som jeg ikke kommenterer videre), men jeg reagerte litt på begrunnelsen for valget ditt - at du ville ikke påført ham den smerten ved å følge deg til graven. Og da lurer jeg på om du takler bedre å følge ham til graven?

[trøtt]

Jeg tviler på at jeg ville gjort det. Jeg tenker som Lille Rosin, jeg hadde nok dyttet dem ut av veien og blitt påkjørt selv, men jeg tror ikke jeg hadde tatt selvmord for å gi mine organer til ungen.

Er man i det hele tatt sikker på at det ville vært ens egen unge som hadde fått organgene? Det er ventelister på organer og jeg trodde ikke man kunne velge hvem som skal få ens egne.

Jeg har fire unger som ville fått det veldig vanskelig uten mamman sin. Den ene ville kanskje måtte bo hos mennesker som aldri har brydd seg om henne og det kunne jeg ikke risikert.

[Ru]

Det hele er jo så søkt at det er umulig å svare noe helt sikkert.

@trøtt: Det argumentet med at man vel ikke er garantert hvem som får organene, brukte mannen også i går da jeg spurte hva han ville gjort.

Jeg er egentlig veldig glad for at jeg aldri vil være match for mitt barn, så jeg slipper å ta noe standpunkt.

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Nei, jeg gir deg en sjanse til å oppklare det ettersom jeg kanskje misforstod? Ordlyden i hi er at eneste sjansen barnet skal ha for å overleve er hvis du dør og han får dine organer. Du sier da nei (som jeg ikke kommenterer videre), men jeg reagerte litt på begrunnelsen for valget ditt - at du ville ikke påført ham den smerten ved å følge deg til graven. Og da lurer jeg på om du takler bedre å følge ham til graven?

Neppe, men som voksen vil jeg nok håndtere sorgen på en annen måte enn et barn som vil være mutters alene i verden uten meg.

[Perhonen]

Kjempevanskelig spørsmål, men med utgangspunkt i det livet vi lever i dag tror jeg det ville vært lite hensiktsmessig med tanke på de barna som da ville vært igjen uten omsorgsperson og uten nettverk.
Alt liv har en begynnelse og en slutt. Og kanskje også en mening. Jeg har lite tro på selvmord som virkemiddel.

[Miromurr]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Nei, det tror jeg ikke. Jeg ville ofret livet som forsøk på å redde dem, tror jeg, men å planlegge et selvmord?

Jeg er på linje med Mim her.

Samtidig så vet jeg ikke hva jeg ville gjort dersom situasjonen med å ofre livet for å prøve å redde barnet mitt oppsto neste halvannen måned, jeg har jo en nesten ferdig en i magen også. Dersom jeg ofret meg for barnet ville jeg jo tatt livet av både meg selv og det snart ferdige barnet i magen. Vanskelig det der.

[zeppelin]

Hmmm...det var et vrient spørsmål.

[Jinx]

Vanskelig siden jeg har to.Men ja jeg tror jeg kunne gjort det. Jeg tror ikke jeg kunne levd med meg selv,hvis et av barna mine døde og jeg visste jeg kunne reddet han/hun.