Jeg har kjøre-skrekk

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Noba, her.

Jeg ler i alle fall ikke. Jeg er enda verre enn deg, jeg har ikke kjørt siden høsten 2002.

I mange år har jeg fått råd om at jeg bare må kaste meg ut i det og kjøre og kjøre og kjøre så blir det så bra så. Jeg "mobbes" og presses og merker folk synes jeg er litt håpløs og en megapyse. Men det er så himla lett å si at det er bare å kaste seg ut i det når man ikke er redd selv. Jeg kan godt si det samme til de som har flyskrekk, for det kan jeg virkelig ikke fatte at noen kan være redd for (statistisk sett er det mye større sjans for at noe skal skje i en bil enn i et fly..). Denne angsten er like irrasjonell som mange andre fobier og jeg skjønner jo at man på et vis bare må konfrontere seg selv med frykten, men for meg er det helt ufattelig hvordan jeg skal kunne klare det.

Likevel så skal jeg en dag klare dette. Om ikke annet skal jeg tørre å kjøre til barnehagen, butikken og etterhvert når ungene begynner på fritidsaktiviteter. Jeg vet bare ikke helt hvordan.. Jeg skal i alle fall ta kjøretimer igjen og mulig det og finnes noe hjelp å få hos en eller annen terapeut? Det høres så latterlig ut, og jeg skjønner på sett og vis at folk fniser av meg, men for meg er dette virkelig alvorlig. Jeg er LIVREDD. Likevel vil jeg mestre dette på et eller annet vis. Jeg må bare våge å ta det første skrittet, foreløpig har jeg ikke gjort annet enn å utsette det og gi svevende svar til alle de som maser på meg og ler av meg.

Ja, det er fryktelig med alle som synes vi er pyser og ler av oss, jeg opplever det hele tiden. Det er veldig sårt når venner himler og kaller meg pyse, og selv om ikke alle gjør det åpenlyst vet jeg hva de tenker innerst inne, og det sårer. Jeg forstår heller ikke hvorfor folk feks. har flyskrekk, men jeg skjønner jo at angst er irrasjonell og folk kan få angst av det meste.

[Misteri]

Du er ikke alene om det Iset. Sliter virkelig selv jeg og vinterstid har ikke venninder sett snurten av meg vist de ikke kommer hit.

Da vi kjøpte volvoen følte jeg meg plutselig mye sikrere. Jeg kjørte masse og fant til slutt gleden ved å kjøre bil. Nå har jeg jo fått meg ny bil igjen, lille space staren min. Har kjørt flere ganger på E18 alene!! Første gangen trodde jeg at jeg skulle kaste opp. Fant fram fin musikk som jeg sang med. Pustet med magen og slapp ikke angsten til brystet. Jo mer jeg har kjørt, jo mer liker jeg det.

Så det jeg annbefaler er vel bare å hoppe i det. Kjør masse og ikke la mannen kjøre når dere skal bort ol. Kjør selv.

[Misteri]

Og start selvsagt ikke med langturer, men kjør litt rundt i nabolaget.

Er bare jeg som er gal og virkelig hoppet i det, annbefales ikke.

[Dixie Diner]

Takk. Jeg kjenner jeg grugleder meg til vi får nybilen, mannen skal hente den i Kongsberg i helgen (om vi kjøper den, men det tror jeg vi gjør).

Jeg kommer til å skjelve av skrekk første gangen jeg kjører, men mannen blir jo med.

[Hannah]

Jeg har ikke lest alle svarene like nøye her, men det jeg tenkte på, var kanskje at det kunne vært lurt å investere i et par kjøretimer med kjørelærer? Da kan du få kjøre, uten at du sitter med hele ansvaret om du skjønner. Kjørelærer har jo eget sett med pedaler osv, og kanskje du hadde følt deg litt tryggere da?

Jeg føler veldig med deg. Jeg har ikke helt samme skrekken selv, men jeg er veldig flink på å krisemaksimere. Møter jeg en lastebil i en sving, så dukker jeg nesten, for jeg tenker at den kon jo velte akkurat i det den passerer meg, o.l.
Jeg kjører bil, og har ikke problemer med å kjøre alene med ungene fra Bergen til Haugesund, o.l. men jeg kan ikke påstå at jeg liker det veldig godt likevel.

[Blåbær]

Opprinnelig lagt inn av Iset, her.

Huff ja, sånt sitter lenge igjen. Nå skjedde ulykken vår på en parkeringsplass (Ikea) i ca. 20 km/t, men allikevel ble bilen så skadet av den måtte kondemneres. Min datter satt rett bak meg og bilen ble trykket helt inn mot både henne og meg, jeg husker skrekken da jeg snudde meg for å se om det gikk bra med henne. Noe det heldigvis gjorde. Men jeg klarer ikke å få meg fra å tenke at dersom den samme ulykken hadde skjedd i 50-60 km/t eller mer, hadde utfallet antakeligvis vært fatalt. Og jeg slutter aldri å irritere meg over folk som kommer susende mot et kryss (der de selv har vikeplikt) uten å stoppe før de omtrent må bråbremse.

Folk er galne utenfor ikea!
Jeg reagerer ogå på folk som braser inn i kryss og rundkjøringer.
Glad jeg slipper så mye tett trafikert bytrafikk.

Jeg var ulykke i 50-60 km/t. Gikk bra, men hadde englevakt (satt der bilen smelte inn i fjellet). Første jeg sjekket var om ølen knuste...

[Optimist]

Opprinnelig lagt inn av Jålebeinet, her.

Jeg ler ikke i det hele tatt. Jeg liker ikke å kjøre på "ukjente" steder og vi har vel en "tradisjonell" fordeling mht bilkjøring: far kjører og mor sover

Akkurat slik er det hos oss også!! Jeg også kjenner en ekkel magefølelse hvis jeg må kjøre på steder jeg ikke er kjent. Klarer jeg å finne fram, klarer jeg å snu/rygge osv? Jeg er ELENDIG til å rygge! Å kjøre andres biler liker jeg heller ikke!
Du har min fulle forståelse og medfølelse Iset.

[Bille]

Jeg har hatt det på samme måte selv, spesielt etter at jeg etter en periode som student kjørte veldig lite bil. Det som har fått meg trygg igjen er mye bilkjøring, eller i hvert fall mer enn før Og at jeg gjerne kjører med mannen sittende på, noe som så å si aldri skjedde før. Lykke til, du må nok bare hoppe i det er jeg redd.

[Lyra]

Det er da helt forståelige grunner til at du ikke kjører. Men vær oppmerksom på at dersom du er veldig bekymret sjåfør, så kan dette også føre til farer i trafikken.
Hva med noen kjøretimer ekstra for å få igjen selvtilliten og "kontrollen" over bilen?
Hvis det er redselen for andres kjøring som hindrer deg, så tror jeg at jeg hadde forsøkt å snakke med noen som kunne hjulpet. Husk at faren ikke blir mindre dersom du ikke er sjåfør.
Lykke til!

[leliane]

Det virker som om du er innstilt på å hoppe i det, og det er nok det eneste fornuftige (men frykt er jo irrasjonelt, så jeg har full forståelse for at fornuften ikke alltid seirer i slike tilfeller).

Jeg tenker også at øvelse, øvelse, øvelse er viktig for deg nå - for å oppnå mestringsfølelsen. Sikkert bra at du får en ny bil å øve deg i, da starter du på en måte med blanke ark.

Har du noen rundt deg som du anser som trygge og tålmodige sjåfører? (skulle gjerne tilbudt deg å låne min mann, han er den perfekte instruktør, vil jeg påstå... ) Jeg tror det kan være viktig å ha noen allierte som kan hjelpe deg tilbake bak rattet, samt bidra til at du får opplevelsen av å takle sjåførrollen igjen. Det du trenger minst av alt er en back-seat-driver som hyler "breeeems!"

Synes det var et godt forslag fra Hannah å kjøpe deg noen kjøretimer dersom det ovenstående ikke er gjennomførbart.

Lykke til!

[Dixie Diner]

Takk for alle svarene, folkens. Jeg tror ikke jeg hopper på kjøretimer med det første, jeg har jo lappen, dessuten er det dyrt. Jeg prøver selv først. Jeg KAN jo kjøre, jeg er bare redd for alt som kan gå galt. Idiotisk.

Det jeg må gjøre, utenom å hoppe i det og kjøre så mye som mulig, er å vite hva jeg skal gjøre om noe skulle skje slik at jeg slapper mer av. Jeg må bla. vite hvem jeg skal ringe og sørge for å ha telefonnumrene inne på mobilen.

[Adrienne]

Jeg kræsjet bilen vår for tre år siden, og den følelsen av metall som treffer metall satt i veldig lenge, og jeg var redd for å kjøre ut av kryss etc. ganske lenge, selv om mannen min tvang meg bak rattet samme dag som jeg kræsjet (vi har to biler, den som kræsjet var selvsagt ubrukelig). Det tok i hvert fall et år med regelmessig kjøring før den ekle følelsen i magen ved "usikre" situasjoner forsvant, og fortsatt er jeg mye mer forsiktig enn jeg var før uhellet. Og ulykken var jo bare min feil, med en årsak som jeg kan kontrollere, så jeg kan godt forstå at du synes det er ekkelt å oppleve tilsvarende episoder nå, når det var noen andre som forårsaket ulykken deres.

Det jeg tror du må gjøre når dere får ny bil, en du stoler mer på, er å kjøre, kjøre og kjøre litt til, og rett og slett tvinge deg til å ta kontrollen tilbake.

[Dixie Diner]

Huff. Ja du har helt rett, ulykken er fortid og jeg kan ikke gjøre så mye fra eller til nå uansett, jeg kan jo ikke la dette ødelegge kjøregleden min helt. Så når vi nå får den nye bilen skal jeg kjøre og kjøre og kjøre!

Skal holde dere oppdatert.

[Candy Darling]

Det høres virkelig guffent ut, Iset, og jeg ler absolutt ikke. Er det lettere å kjøre uten barna i bilen? Det er et tyngende ansvar for de fleste av oss. Og ellers, når du er oppe og går igjen, tror jeg det er kjempeviktig at du kjører innimellom når mannen din er med, at det ikke er en selvfølge å sette seg i pasasjersetet. Man er en mye bedre sjåfør når man har mange timer under beltet, og det får man bare av regelmessig kjøring.

[Dixie Diner]

Jeg er ikke mer nervøs når jeg har barna med, utrolig nok. Jeg er egentlig mer redd for å drite meg ut enn for ulykker, altså at bilen skal stoppe midt i veien, at jeg skal bli stående ved ei bensinpumpe og ikke fatte bæret (måtte ha hjelp av en mann på Uno-X en gang, piiiinlig), bakkestart osv. Helt fjernt, I know.

Jeg ringte nettopp mannen for å høre hvordan det gikk med bilkjøpet, og han venter på telefon fra forhandleren nå, så jeg tror egentlig den er i boks. Og vi diskuterte denne kjøreskrekken litt, og er enige om at JEG skal ta meg av mesteparten av kjøringen fra nå av. Det som er litt synd er at vi bare har EN bil og han er avhengig av å bruke den til og fra jobb pga. manglende kollektivtilbud, så jeg får bare kjørt litt på kveldstid og i helgene, men jeg får ta noen turer på kveldstid fremover. Han er jo hjemme med barna så jeg får dratt ut på venninnebesøk osv, helt alene.

[Mani]

Jeg tror ikke det er noe å le av egentlig, det er nok vanligere enn man tror. Har hørt om flere. Jeg vet ikke hva som kan komme til å hjelpe, men jeg har hørt at tankefeltterapi skal være effektivt

[Lorien]

Jeg kunne ha skrevet innlegget til Iset selv, bortsett fra det med kjørt i og kondemnert. Jeg har hatt lappen siden juni 2001 og er fortsatt vettskremt bak rattet. Jeg går heller enn å kjøre, selv om det tar fire ganger så lang tid.

[Dixie Diner]

Så greit å vite at jeg ikke er alene om å ha det slik. Misforstå meg rett, jeg vil jo ikke at andre også skal slite, men det er en liten trøst å vite at det ikke BARE er jeg som er splitter pine gal.

[Nuta]

Uff nei, det er ikke noe kjekt å føle det sånn, uansett hva slags angst man har er det ikke lett å bare omstille seg fordi folk sier det. Men jeg tror også at det hjelpe deg mye å tenke scenarioer, omtrent som idrettsutøvere gjør når de tenker at de vinner. Jeg elsker å kjøre men hater å kjøre nye steder, særlig i Oslo, jeg får angst bare av å tenke på det! Men nå skal jeg gå på kurs i Oslo og må kjøre alene inne hver tirsdag, og jeg gruer meg som bare det*sukk* mannen syns jeg er teit men han kjøpte en gps til meg så da føles det mye tryggere, for problemet mitt er at jeg eier ikke retningssans og har aldri peiling på hvilken vei jeg kom fra eller skal til.

[Dixie Diner]

Retningssans ja, hva er det? Jeg kjører meg vill i små boligfelt, så jeg skulle absolutt hatt GPS. Vi må nok ha det i nybilen, tenker jeg.