Hvordan er omsorgsevnene dine?

[Che]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Alt som må gjøres faller helt naturlig, men det betyr ikke at jeg ikke synes det er noe pes (men jeg sutrer ikke høylydt).

...Som om jeg skulle sagt det selv...

[Hannah]

Jeg er omsorgsfull mot mann og barn om de er syke ja. Ja andre også altså, om de trenger det

[Kaktus]

Jeg er vel omsorgsfull ja. Liker å muntre opp mennesker og er vel i overkant hjelpsom med en gang noen er syke her.

[safran]

Helten er sjelden syk, men de gangene han er det tar jeg hensyn og pleier litt. Når jeg er syk får jeg klare meg sjæl.
Når barna blir syke våkner Florence i meg, og jeg fikser alt. Unntatt å tørke spy.

[Harriet Vane]

Mannen er omsorgshelten her i huset. Jeg er jo omsorgsfull, det er ikke det, men jeg liker ikke sykdom, jeg blir litt redd av at han er hjelpeløs og avhengig av meg og jeg blir klønete og teit. Jeg er ikke noe særlig på Lilles sykdom heller, i hvertfall ikke hvis mannen er hjemme, for han er så mye bedre på dette. Jeg er mye bedre på å organisere og administrere i kriser enn å trøste og bære. Jeg har aldri noensinne vurdert et omsorgsyrke, jeg liker jo ikke syke folk. Jeg tror ingen ville likt å komme til en lege som sa" ææææsj, du lukter ekkelt, hadde du tenkt at jeg skulle se på de byllene? Nei, ellers takk!"

Jeg kan litt førstehjelp, kan ta tempen og lage te. Det får holde.

[Jinx]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

. Jeg tror ingen ville likt å komme til en lege som sa" ææææsj, du lukter ekkelt, hadde du tenkt at jeg skulle se på de byllene? Nei, ellers takk!"

.

Høres ut som Dr.House

[Karamell]

Nja... Da jeg er omsorgsfull til et visst punkt kanskje. Da mannen opererte kneet i forfjor ble jeg etterhvert lei. Men det kan ha noe moed at jeg hadde to syke småbarn samtidig og knapt nok sov selv.

Barna får massevis av omsorg.

Selv får jeg lite når jeg er syk.

[Michayla]

Jeg jobber jo med å pleie andre mennesker.
Når det kommer til min mann, så kommer det an på hva som har skjedd.

Er det vanlig sykdom så passer jeg på at han får i seg væske, thats it.

Klaging og sutring har jeg lite til overs for og da blir jeg bare gretten.
Får nok at det via jobben og må ta det med et smil der.

Men heldigvis er gubben veldig selvhjulpen når han er syk og vil helst være for seg selv.
Vi er like der.
Liker også å være i fred når jeg er syk og har vondt.
Det beste han kan gjøre da er å holde ungene vekk fra meg og ta av seg praktiske ting i huset.
Ungene får det de trenger når de krever det.
Duller ikke noe ekstra med de.
De er lik oss de også, liker å være i fred.
De får se ekstra mye tv da de ikke orker noe annet. Ellers så sover de mye når de er syke.

Stiller opp for dem som trenger det i nær familie og vennekrets, skulle bare mangle.
Har gjort det og kommer til å gjøre det igjen.

[tink]

Jeg er visst ganske omsorgsfull - faktisk. Vet ikke om det kommer at et egosistisk behov for å hjelpe og være til nytte. Men jeg foretrekker at folk rundt meg er syke på en sånn måte at jeg kan gjøre noe for å forbedre tilstanden - helst ved at jeg løper ut og kjøper blader, cola, sykemat eller liknende.

Har prøvd meg som pleiemedhjelper og det fungerte ganske bra - bortsett fra forholdet til de andre litt sure hjelpepleierne...

Det som irriterer meg med sambos sykdom er at han alltid blir syk etter meg, og gjerne litt sykere - og at vi ønsker ulik grad av stell og omsorg. Han vil helst være for seg selv, mens jeg vil dulles litt med. Dessverre bedriver vi den omsorgen som vi selv ønsker.

[Esme]

Sykt barn får gullomsorg, og det er naturlig nok jeg som har hovedansvaret når barnet blir sykt. Jeg bestemmer alt fra oppvekkingsklokkeslett til væskebalanse og medisinering.

Mannen min derimot sliter litt fordi vi har litt forskjellig definisjon på hva syk er. De få gangene han har vært ordentlig syk så har han blitt dullet med og passet på. De gangene han mener seg syk men ikke er det, så blir det dårligere stell gitt.

Tror nok de er gode, men kjenner at jeg nok ikke har så god tålmodighet med mannen som med barna
Men det er klart, er mannen skikkelig syk så gjør jeg jo det jeg kan for at han skal ha det best mulig, og er villig til å strekke meg veldig langt for det.
Jeg er jo midt i helsefagutdannelse, så det hadde vel vært litt rart om jeg ikke likte syke mennesker

[Aminta]

Jeg har en liten sykepleier i meg etter flere år med ansvaret for et barn med spesielle behov, så hvis kjæresten skulle være syk/redusert/sliten el. blir han også dullet med i den grad jeg kan pga. avkommet. Det kommer helt naturlig (egentlig helt fra jeg var liten).
Men han er slik selv også da, han liker egentlig å alltid dulle med meg.
Heldigvis er vi i grunnen aldri syke noen av oss voksne.
Ungene blir alltid dullet med hvis de er syke da, av begge to.

(Også er det forskjell på ordentlig sykdom, og forkjølelse, altså forskjell i dulle-mengden, og det skal mye til før noen er syke her i huset hvor vi har et alvorlig sykt barn.)

[Susse]

Det er veldig situasjonsbetinget.
Min definisjon på syk er kanskje ikke helt lik min kjæres. Jeg har nok blitt litt mer avmålt etter 10 år i helsevesenet. (sykepleier)
Når det er noe alvorlig vekkes både omsorgspersonen og tigeren i meg og jeg gjør alt jeg kan for de jeg er glad i enten det er små eller store det gjelder.
Litt forkjølelse, feber og slikt er det ikke så voldsomt med dill og dall fra min side gitt.

[Line*]

Jeg har tatt vare på andre hele mitt liv, helt fra jeg var lita jente.
Omsorg er en del av min personlighet.
Og det gir meg masse.

[annemede]

Når mannen er syk, og krever oppvartning, men går på jobb, så kan han bare ha det så godt. Han liker forresten ikke min måte å stelle på tror jeg.

[Mirasol]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Når mannen er syk, og krever oppvartning, men går på jobb, så kan han bare ha det så godt. Han liker forresten ikke min måte å stelle på tror jeg.

Denne kan jeg forresten signere ja! Må være litt alvorlig før jeg blir veldig omsorgsfull, det glemte jeg å presisere. Å gå hanglete på jobb i 14 dager, men nekte å gå til legen og kreve å bli tatt hensyn til hjemme, det godtar jeg ikke! :furie:

[annemede]

Eller i 6 uker gå med halsbetennelse og deretter bihulebetennelse og 39 i feber og gå på jobb, men kreve å bli fritatt for alt av nattevåk etc og nekte og gå til lege! Håper det aldri skjer igjen.

[Mirasol]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Eller i 6 uker gå med halsbetennelse og deretter bihulebetennelse og 39 i feber og gå på jobb, men kreve å bli fritatt for alt av nattevåk etc og nekte og gå til lege! Håper det aldri skjer igjen.

Siste uker her: Hoste til han spyr i 14 dager, gå på jobb, slokne i stresslessen hjemme, høygravid kone, nekte å gå til lege...endelig tvingt til lege, blir sykemeldt i 10 dager pga lungebetennelse :shock: og plutselig være veeeldig syk hele døgnet! Lite sympati da ja!

[safran]

Opprinnelig lagt inn av annemede, her.

Eller i 6 uker gå med halsbetennelse og deretter bihulebetennelse og 39 i feber og gå på jobb, men kreve å bli fritatt for alt av nattevåk etc og nekte og gå til lege! Håper det aldri skjer igjen.

Jobben er tydeligvis viktigst.

[daffy]

Jeg duller og ordner når mann og barn er syke. Men ikke alltid jeg syns det er morsomt, nei.

Fyllesyke får av og til frem en liten satan i meg heller enn en Florence Nightingale ...