Formell og uformell

[Kirsebær]

Jeg syns du kan ta en prat med elevene dine ja nolo.

Jeg bodde ved siden av en 'fru' da jeg var liten. Og hun var den hyggeligste gamle damen du kan tenke deg. Nybakt kjeks, og lesing av eventyr og jorbær i hagen og slikt. Jeg syns eldre godt kan omtales som fru og herr ennå jeg, men det faller meg ikke naturlig å gjøre det.

Jeg har noen rundt meg som jeg bruker etternavn på, men da er det mest fordi jeg ikke vet fornavnet deres (venner av pappa og slike).

Det er ikke veldig mange år siden jeg gikk ut av videregående, men det kunne aldri ha fallt meg inn å skrive en analyse av Sigrid, Amalie eller Henriks tekster . Det tror jeg faktisk ingen andre i klassen min kunne funnet på heller.

[mehmet]

Ja, vi er mye mer uformelle her i Norden, men jeg hadde ikke omtalt forfattere med fornavn i denne sammenhengen.

I Danmark er man forresten fortsatt hakket mer formelle, for der kan man fortsatt se leserbrev i aviser o.l. som er adressert til "Hr. redaktør" - og der denne omtales som De. Jeg minnes også min mormor som helt til sin død ble fryktelig fornærmet dersom noen ukjente hadde våget å si du til henne. Der skulle det være både De og fru.

[Muad'Dib]

Opprinnelig lagt inn av mehmet, her.

Ja, vi er mye mer uformelle her i Norden, men jeg hadde ikke omtalt forfattere med fornavn i denne sammenhengen.

I Danmark er man forresten fortsatt hakket mer formelle, for der kan man fortsatt se leserbrev i aviser o.l. som er adressert til "Hr. redaktør" - og der denne omtales som De. Jeg minnes også min mormor som helt til sin død ble fryktelig fornærmet dersom noen ukjente hadde våget å si du til henne. Der skulle det være både De og fru.

Så du denne TV-dokumentar om gamle fru Hamilton (som eiede alle disse leiligheter i Kbh ?) Hun insisterte på, å bli tiltalt med "De" og "fru", og desuten skulle man ikke si, at man snakkede. "En papegøje snakker. Jeg taler."

[mehmet]

Opprinnelig lagt inn av Muad'Dib, her.

Så du denne TV-dokumentar om gamle fru Hamilton (som eiede alle disse leiligheter i Kbh ?) Hun insisterte på, å bli tiltalt med "De" og "fru", og desuten skulle man ikke si, at man snakkede. "En papegøje snakker. Jeg taler."

Som å høre min mormor... Men hun eide bare et hus i ... - knapt så lukrativt.

[Ami]

Jeg sier fremdeles "fru" om gamle damer. Eldre herrer, autoritetspersoner og forfattere omtales og tiltales med etternavn, eventuelt med både for- og etternavn.
Men "De, Dem og Deres" er borte fra vokabularet mitt. Litt synd, egentlig. Det skaper en behagelig distanse, som Nenne er inne på.

[Gaia]

Jeg tror nok dette er et ganske særnorsk (muligens særskandinavisk) fenomen. Jeg slet skikkelig med å tiltale lærere og venners foreldre ved fornavn da jeg flyttet tilbake til Norge etter mange år i utlandet. Og fortsatt faller det meg naturlig å tiltale autoritetspersoner ved etternavn (men ikke som hr. eller fru.)

Men jeg kan virkelig ikke huske at noen omtalte forfattere ved fornavn. Pussig fenomen, og helt klart noe som bør påpekes.

[Candy Darling]

Forfattere omtales ved etter- eller fullt navn.

Men ellers insisterer selv vår svært engelske sjef på å bli tiltalt med fornavn. Jeg tror aldri jeg har hatt en sjef som ikke alle har brukt kun fornavnet på.

Sjefer høyere oppe i systemet har åpenbart kun etternavn.

[IOA]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Forfattere omtales ved etter- eller fullt navn.

De, og naboene våre på hytta (av en eller annen grunn). Dette gjelder både vår hytte, og besteforeldrene mine sin hytte. Det ferierer det bare herrer og fruer, og evnt smågutter og -jenter (feks meg).

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Forfattere omtales ved etter- eller fullt navn.

Men ellers insisterer selv vår svært engelske sjef på å bli tiltalt med fornavn. Jeg tror aldri jeg har hatt en sjef som ikke alle har brukt kun fornavnet på.

Sjefer høyere oppe i systemet har åpenbart kun etternavn.

Det jeg reagerte på med denne konsernsjefen var at han ikke hadde begynt enda. De fleste hadde ikke møtt ham en gang. For meg hørtest det rart ut. Kunstig familiært.

[kiddo]

Jeg kom til å tenke på mormoren min, som alltid kalte alle damer i nabolaget "fru..." Og de gjorde de tilbake, det var helt naturlig. Egentlig var det ganske sjarmerende.
Jeg ser ikke for meg å kalle naboen min fru, men vi hadde "frøken" på skolen de første årene (hun var også en virkelig frøken, ugift og barnløs, med et uttalt misbehag med enebarn - som meg. Tror ikke hun var så fornøyd med at jeg som 8-åring nektet for at hennes staving av sjåfør, nemlig "chåffør" kunne være riktig )
Så fikk vi en ung mannlig lærer og han gikk under fornavn. Resten av lærerne var godt over 50 og de ble kalt ved etternavn.

De øverste sjefene der jeg jobber er alltid blitt omtalt med etternavn, pussig nok, selv om det ikke har vært noe problem å si fornavnet.
Det ville ikke ramla meg inn å nevne forfattere med bare fornavn i skolearbeid

[Mams]

Den gangen jeg gikk på videregående var særoppgave i norsk et must.
Alle som en måtte skrive det og jeg valgte Henrik Ibsen.
(lett å finne masse som er skrevet om han allerede)
Brukte enten begge navnene eller bare etternavnet om han, noe annet ville sett helt merkelig ut i mine øyne.

Sitter og prøver å finne ut om det er noen jeg kaller herr eller fru, men kan ikke komme på noen i farten. Men flere jeg kjenner bruker etternavnet sitt.
En på jobben svare jo telefonen med etternavnet sitt, mens jeg bruker fornavnet. Men skriver under med fornavn, forbokstaven på mellomnavn (mitt pikenavn) og etternavn.
De er helt ute av mitt vokabulær.

[Agent Scully]

Opprinnelig lagt inn av nolo, her.

Dette må da være et forholdsvis nytt fenomen? Det hadde ikke ramlet meg inn å referere til Ibsen som 'Henrik' da jeg gikk på videregående. Men nå er jo ikke jeg født i går heller da ...

e?

Nei, dette må være helt nytt ...

[Harriet Vane]

Å omtale forfattere ved fornavn blir helt merkelig. I tillegg er det uhensiktsmessig, for det kan skje forvekslinger. Presisjonsnivå er jo et poeng når man analyserer, siterer og parafraserer.

Mormors nabofruer heter Fru xxx. Det er litt morsomt, for de har bodd i samme borettslag siden 1956, og først nå, etter 50 år, har noen av de som har omgåttes jevnlig, ukentlig, kanskje til og med daglig, blitt helt crazy og begynt å omtale hverandre ved fornavn.

Der jeg kommer fra har alle naboer vært omtalt med fornavn, men også med gårdstilknytning. (Marit i Bakka, Leif i Nerigarden osv). En del har også kallenavn, "Slanken", "Skjærern" (bonden på gården Skjæret) eller Måssåfinn.

[Røverdatter]

Jeg beholdt etternavnet mitt da jeg giftet meg, men det lå langt fra noen feministisk indignasjon bak det. Jeg har i grunnen aldri tenkt i de baner. Jeg beholdt etternavnet mitt fordi jeg er lat, og ikke helt så vitsen med å bytte. Det har ingen følelsesmessig betydning for meg å ha samme etternavn som mannen min, og egentlig betyr det ingenting om folk tror vi ikke er gift heller.

Vesla har begge etternavnene, og det har foreløpig ikke bydd på noen praktiske problemer å ha forskjellige etternavn. Kanskje med unntak av den gangen mannen ble kalt for Kasiasen på Maxbo. Men det var nå mest morsomt.

[Toffskij]

Jeg blir selvfølgelig ikke forarget på damer som bytter til mannens navn når de gifter seg, og avkrever dem heller ingen begrunnelse, selv om jeg synes det er litt pussig i lys av dagens samboer-, skilsmisse- og kvinner-i-framtredende-stillinger-tall. Derimot er jeg veldig fornøyd med at forholdsvis mange damer IKKE gjør det, for det er nødvendig for at andre skal føle at de har et reelt valg. Jeg synes faktisk at det med etternavnet er en signalgreie fortsatt.

Og jeg har selvsagt beholdt mitt etternavn, og jentene heter Trollet og Huldra Mannensdøtre Toff.

[Blå]

Etternavnsdiskusjonen er alltid like morsom .

Jeg grublet lenge over dette da jeg selv giftet meg. På den ene siden så ser jeg det praktiske i at hele familien heter det samme og jeg vet at min mann hadde vært veldig lykkelig dersom jeg "tok hans navn". Samtidig så ligger det så mye identitet i etternavnet mitt for meg at jeg ikke klarte å gjøre det. Jeg har et relativt spesielt etternavn og følte at jeg ikke klarte å skille meg av med det. Og det er det jeg ville ha gjort. Selv om man beholder pikenavnet som mellomnavn så forsvinner det litt og dessuten høres våre navn ikke pene ut i kombinasjon så jeg kan ikke tenke meg at jeg ville ha klart å bruke begge.

Jentene har mitt navn som mellomnavn og sin fars som etternavn. Det er, for meg, helt uproblematisk. Hans navn er det sjeldneste. Jeg bruker aldri mellomnavnet, men setter pris på at de har det på fødselsattesten og andre viktige papirer.

Jeg er enig i at det ikke lenger er noen viktig sak om man skifter navn eller ikke når man gifter seg. Det viktigste er at man har valgfriheten og som Tinetoff sier: dersom vi skal beholde en reell valgfrihet er det nok viktig at det er noen som gjør det og noen som ikke gjør det. Jeg kjenner en eldre dame som giftet seg på den tiden da man måtte søke spesielt om å få beholde sitt pikenavn. Det er fascinerende å høre henne snakke om det og se hvor utrolig viktig det var for de av den generasjonen som tok det valget.

Ettersom jeg er gift med en mann fra et land med en noe mer konservativ kultur så opplever vi stadig vekk å få brev til herr og fru Hans Fulle Navn. Det tar jeg stort sett bare som et pussig innslag i tilværelsen.

[Maverick]

Jeg er en angrende navnbytter.

Da vi giftet oss var en del av greia å bytte navn, selv om jeg hadde et kult navn selv, og min tilkommende hadde et til de grader ukult et.

Etter et par måneder fikk jeg pikenavnet tilbake som mellomnavn, og nå har begge guttene mine også mitt pikenavn som mellomnavn, og vi har alle felles etternavn.

I etterpåklokskapens lys angrer jeg på at jeg skiftet etternavn, og skulle heller ønske at min mann tok mitt etternavn!

Dessverre er ikke slektsnavnet hans bare stygt, det er sjeldent også. Og den eldre generasjon i hans slekt hadde nok også fått et felles hjerteinfarkt om deres gullgutt hadde byttet bort etternavnet!