Myter om barnevernet hindrer familier og barn i å få hjelp

[Nabbe]

Opprinnelig lagt inn av Benzo, her.

De som vil vite litt mer om hvordan omsorgsovertakelse foregår, lovmessig, kan lese litt om det her.
Det er ikke slik, som mange faktisk tror, at barnevernfolka rotter seg sammen på et kontor og bestemmer hvem som i dag skal hentes ut av hjemmet. Satt litt på spissen, men det er mye uvitenhet rundt barnevernet, og hvordan de jobber.

Men hva når mange enkeltpersoner sier at i deres tilfeller foregikk det ikke etter den linken, og de føler at det ble gjort på gal måte?

Klart, jeg har jo lest om rusmisbrukere som mener de ble urettmessig fratatt barna også, for den del...

[Benzo]

Opprinnelig lagt inn av Nabbe, her.

Men hva når mange enkeltpersoner sier at i deres tilfeller foregikk det ikke etter den linken, og de føler at det ble gjort på gal måte?

Klart, jeg har jo lest om rusmisbrukere som mener de ble urettmessig fratatt barna også, for den del...

Mener du at barnevernet har handlet helt utenom fylkesnemnda? Det høres i så tilfelle helt hårreisende ut.

[Elias]

Veldig bra tema du tar opp her Madam Mim.
Og viktig at du skriver dette, for å avlive myten om at Barnevernet har en agenda om å ødelegge flest mulig familier.

De aller fleste familier som barnevernet går inn i får hjelp i eget hjem, og der hensynet til barnets nærmiljø og vante oppvekstmiljø teller sterkt. Barnevernets primære mål er at barn skal bli hjulpet slik at man får gjort noe med problemene i hjemmet, og at det ikke blir noen form for omsorgsovertakelse. Og det har vært en suksess mange steder i landet.

Men media, den fjerde statsmakt, har vært med på å fordreie bildet av barnevernet, og lagt ut skrekkhistorier som går ut på at BV flytter barn over en lav sko. Jovisst er det sikkert gjort feil, og dessverre der noen som har lidd under det. Men i det store og hele skal det MYE til før BV tar barn ut av sitt opprinnelige hjem.

For dem som bor i fosterhjem eller institusjon er det, som du sier, dessverre mange som får problemer etterpå, i voksen alder. Men prosenten er høyest blant de som har bodd i barnevernsinstitusjon. Og prosenten av de som får problemer er større blant de som ble flyttet i sen barne-alder enn de som ble flyttet som småbarn. Jeg så engang en slik statistikk, men har den ikke. Mener at jeg la merke til det.
Her tror jeg at kontakten til, og forholdet til biologisk familie, tilhørigheten, spiller en stor rolle. Og ikke minst bør alderen for når de skal være under barnevernets omsorg heves fra 18 år. I mange tilfeller blir det idag avtalt til 21 år. Og det tror jeg er bra.
Det blir for tøft å skulle gå hodestups ut i en verden uten å ha det trygge nettverket i en alder av 18 år. Og kanskje er ikke biologisk familie i stand til å gi noen stabilitet heller......trolig ikke.

Mange tanker omkring dette. Men barnevernet gjør en bra jobb. Hadde de ikke vært der er jeg overbevist om at samfunnet vårt hadde sett ganske annerledes ut.

[Éowyn]

En ting jeg glemte å skrive i sted er at media ikke evner å se hva slike oppslag vil gjøre mot barna. Artikler, dokumentarer osv blir jo lagret og kan finnes igjen senere på nettet.

[kie]

Jeg tror kanskje vi også kan gjøre noe, jeg. Med hvilket syn vi selv har på de som mottar hjelp av barnevernet. Jeg tror mange vegrer seg for å få hjelp av barnevernet fordi de da blir "de mindre kompetente" eller på annen måte en slags "underklasse" i foreldreverdenen der man gjerne sammenligner og noen ganger konkurrerer litt. Jeg tror det er viktig å anerkjenne foreldrene som mottar hjelp sin kompetanse også. Ikke bare fokusere ensidig på at "de klarer jo ikke, stakkars". Heller innse at vi alle kan komme i en situasjon der vi trenger hjelp og at dette noen ganger kan være barnevernet.

Og så synes jeg man skal anerkjenne den omsorgshandlingen for barna det er å ta imot hjelp av noen utenfra selv om stoltheten stritter imot. Det er uselviskhet og foreldrekjærlighet, det.

Vi kan gjøre noe med stigmatiseringen som følger med det å trenge hjelp i foreldrerollen og jeg synes man bør være ganske ydmyk for at man selv kan komme til å trenge hjelp en dag.

[Frost]

http://www.nordlys.no/nyheter/article3101900.ece
I denne artikkelen står det om et barn som virkelig er vanskjøttet. Der visste bv om barnet. De hadde fått melding om barnet allerede før det flyttet hit. Foreldrene hadde fått gratis barnehageplass og busskort for å komme seg i barnehagen.
Dette er tragisk. Stakkars barn.

Samtidig vet jeg at barnevernet har fått falske bekymringsmeldinger i en barnefordelingssak. Dette brukte de masse unødvendig tid på. Da den første meldingen var ferdig utredet plantet de en ny, som også måtte utredes.
Hvorfor får det ingen konsekvenser for de som falskmelder? Det burde vært straffbart.

Opprinnelig lagt inn av Frost, her.

http://www.nordlys.no/nyheter/article3101900.ece
I denne artikkelen står det om et barn som virkelig er vanskjøttet. Der visste bv om barnet. De hadde fått melding om barnet allerede før det flyttet hit. Foreldrene hadde fått gratis barnehageplass og busskort for å komme seg i barnehagen.
Dette er tragisk. Stakkars barn.

Det er virkelig en trist sak. Tenk hva slags start på livet sitt denne gutten har fått. Jeg blir så lei meg når jeg leser sånt.

[Pepper Lemon]

Opprinnelig lagt inn av Frost, her.

Hvorfor får det ingen konsekvenser for de som falskmelder? Det burde vært straffbart.

Tror du ikke det ville øke terskelen for å melde fra? Det er vel bedre om de får inn noen falske heller enn at det er noen reelle som ikke meldes inn? Dersom jeg har et nabobarn jeg føler ikke blir bra behandlet så ville det vært vanskeligere for meg å ringe barnevernet dersom jeg risikerte en bot dersom de kom frem til at det ikke var omsorgssvikt med i bildet. For hvordan skulle barnevernet vite hva som var min motivasjon for å melde fra? Kunne jeg ha en disputt med foreldrene, og brukte barnevernet for å plage dem? Eller gjorde jeg det av medmenneskelige grunner, fordi jeg faktisk trodde barnet led overlast?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Tror du ikke det ville øke terskelen for å melde fra? Det er vel bedre om de får inn noen falske heller enn at det er noen reelle som ikke meldes inn? Dersom jeg har et nabobarn jeg føler ikke blir bra behandlet så ville det vært vanskeligere for meg å ringe barnevernet dersom jeg risikerte en bot dersom de kom frem til at det ikke var omsorgssvikt med i bildet. For hvordan skulle barnevernet vite hva som var min motivasjon for å melde fra? Kunne jeg ha en disputt med foreldrene, og brukte barnevernet for å plage dem? Eller gjorde jeg det av medmenneskelige grunner, fordi jeg faktisk trodde barnet led overlast?

Nja. Man kunne vel i alle fall gjort noe med de som melder falskt i egen vinnings øyemed. For eksempel en av foreldrene i en barnefordelingssak, eller en av foreldrenes nærmeste familie. Altså personer som er involvert i en konflikt med hverandre, og som må vite mer enn en tilfeldig nabo gjør.

[Frost]

Opprinnelig lagt inn av Monsoon, her.

Tror du ikke det ville øke terskelen for å melde fra? Det er vel bedre om de får inn noen falske heller enn at det er noen reelle som ikke meldes inn? Dersom jeg har et nabobarn jeg føler ikke blir bra behandlet så ville det vært vanskeligere for meg å ringe barnevernet dersom jeg risikerte en bot dersom de kom frem til at det ikke var omsorgssvikt med i bildet. For hvordan skulle barnevernet vite hva som var min motivasjon for å melde fra? Kunne jeg ha en disputt med foreldrene, og brukte barnevernet for å plage dem? Eller gjorde jeg det av medmenneskelige grunner, fordi jeg faktisk trodde barnet led overlast?

Ja jeg skjønner at det kan være vanskelig å skille de som rett og slett lyver og de sakene hvor de ikke finner noe.
Det er bare så trist at barnevernet brukes på denne måten. Dette går jo ut over ressursene som skulle vært brukt på de barna som virkelig trenger hjelp.

[Balanse]

Jeg synes Kie og Bina har noen viktige poeng ift det de diskuterer rundt kjemi og "koder". Når man har kontakt med barnevernet, enten på eget initiativ eller ufrivillig er man gjerne i en vanskelig livssituasjon, og ekstremt sårbar og "hudløs". Erfaringsmessig har kommunikasjon lett for å skjære seg når den ene parten er redd og kanskje også påvirket av traumer/depresjon/rus eller annet.

Så selv om jeg er glad barnevernet finnes og at de i mange saker gjør en god jobb, så har egen erfaring med hjelpeapparat (ikke barnevernet) økt min terskel for å kontakte barnevernet selv. Ikke fordi jeg ble møtt negativt, men fordi det var en tilleggsbelastning. Det var mange møter (tidsstjelere) med mye prat og ingen konkret hjelp til det jeg trengte.

Min teori er at barnevernet i en kommune burde være en totalpakke, i praksis men også organisasjonsmessig. Da tenker jeg barnevernsoppgaver som en en tettere integrert del av en totalpakke i kommunen, med helsesøster jordmor, fastlege, tannlege, foreldreveiledere, fysioterapeut etc.

Jeg tror en vesentlig suksessfaktor ville vært lettere tilgjengelig praktisk hjelp via et slikt utvidet barnevern. (Jeg roper høyt: HUSHJELP!)

Da mitt barn var nyfødt opplevde vi en serie av ulykkelige omstendigheter, og jeg husker hvor maktesløs jeg følte meg når helt reell redsel var knyttet til å sørge for babyen min. Om jeg klarte å få inn ved og fyre i sprengkulden, få handlet mat, få nok søvn til å tørre å kjøre bil til butikken, sykehuset eller de endeløse møtene om hvordan man kunne hjelpe meg (med alt annet enn praktisk hjelp). Og hvordan jeg sto og grein av trøtthet og smerter mens jeg lastet inn i oppvaskmaskinen, med et gråtende kolikkbarn på armen og 5 minutter igjen før jeg var nødt til å amme gulsottbarnet, mens det ikke var rene flasker til nødvendig etterpå-påfyll av MME og vaskerommet luktet spy fra overfylt skittentøyskurv og jeg hadde ikke fått gått på do eller drukket vann på mange timer for alt gikk i ett.

Det gikk på et vis, selv om jeg nesten ikke husker de første fire månedene, og dette er første gang på nesten 2 år at jeg orker å ta det opp igjen.

Men basert på denne livserfaringen og observasjon i omgivelsene er det nærmest umulig å skaffe seg praktisk hjelp i en tung livssituasjon. Flertallet av de jeg kjenner som virkelig har slitt i perioder av livet bor langt fra familie som kan stille opp, og sliter seg ut på å få hverdagshjulene til å gå rundt. Får de så en depresjon eller en fysisk lidelse velter dette fort lasset, men barna må uansett ha rene klær, mat, et passe varmt hjem som ikke er en søppelplass osv. Får de ikke det forsterkes gjerne problemene, får de det går det nesten garantert på bekostning av overskudd og tid til å gi barna noe positivt og oppbyggende.

[kie]

Jeg tror ikke barnevernansatte er ute etter å "ta rotta på folk".

Samtidig så tenker jeg litt på det å være prisgitt og invadert av noen som du kanskje ikke er på nett med. Nå har jeg mest kjennskap til barnevernet gjennom min mors arbeid der og mitt eget arbeid i helsevesenet. Men jeg har opplevd å virkelig ikke komme overens med offentlige ansatte. F.eks. på trygdekontor. Det blir bare full kræsj. Jeg opplever kanskje vedkommende som nedlatende, jeg irriterer meg over å ikke nå frem og av å bli avbrutt når jeg prøver å si noe, jeg blir frustrert av å konsekvent bli misforstått, jeg blir fornærmet over antakelser om hva jeg mener osv. Vi snakker med andre ord forbi hverandre og har tydeligvis en dårlig kjemi mellom oss. Begge blir nesten anpustne av en samtale der kanskje ingen føler at de kommer noen vei.

Jeg vet ikke om dere har opplevd det noen gang? Enten det er på trygdekontor eller butikkansatte når man vil klage på et produkt? Det med å møte et menneske man bare ikke klarer å kommunisere med og bli forstått av.

Jeg tenker litt på at selv om ingen er ute etter å ta noen, så kan det jo hende at en forelder og en saksbehandler kommer i en sånn situasjon også? At man rett og slett ikke funker sammen og snakker forbi hverandre slik at misforståelsene virker fornærmende? Det er vel ikke usannsynlig at dette også kan skje i en sånn setting like gjerne som andre?

Hvordan kan det da føles når en person man har såpass dårlig kjemi med med ikke gir deg noe valg om hvorvidt vedkommende skal kunne komme inn i ditt hjem og vurdere deg som mor eller far? Hvordan føles det når et menneske du konsekvent ser ut til å bli misforstått og tolket i verste mening av skal invadere deg og ditt liv og uttale seg om deg som forelder? Et menneske som i ytterste konsekvens har makt til å påvirke i forhold til om du skal få beholde det kjæreste du har? Hvordan føles det å skulle forholde seg til vedkommendes kartlegging av din families hjelpebehov da, i forhold til hvordan det ville ha vært dersom "kritikken" kom fra en du i utgangspunktet følte du kunne kommunisere med og nå frem til? Der kommunikasjon oppklarte mistforståelser istedet for å skape dem?

Jeg tror at det kan være et helt reellt problem for de som opplever det uten at man dermed er en paranoid konspirasjonsteoretiker.

Min erfaring med barnevernsansatte er at de er VELDIG obs på nettopp slike problemstillinger og dermed som regel virkelig legger seg i selen for å gjøre kontakten med dem til en opplevelse som oppleves som minst mulig krenkende. Jeg har gjennom jobb i bl.a. psykiatrien sett hvordan barnevernet forholder seg til foreldre som allerede har mistet omsorgen for barna sine (de slutter jo ikke å være foreldre for det), og jeg må si at jeg er imponert over hvor gode de er til å vise respekt, empati og anerkjenne foreldrene som viktige personer i barnets liv. Men de gangene det er totalt kræsj mellom saksbehandler og forelder så må det jo føles som et helvete på jord å være forelder og da tror jeg kanskje veien til å demonisere barnevernet kan være kort. Vi snakker jo ofte om foreldre i dyp krise her også.

Jeg tror det er viktig å ikke bare avfeie de som har opplevd det å ikke klare å forholde seg ok til barnevernet sier som propaganda og konspirasjonsteorier. Forhåpentligvis kan det være mulig å få foreldrene med på teamet rundt det å gi barna en god oppvekst dersom man er lydhør for det de har å si om måten de føler seg behandlet på av sin saksbehandler.

[Sitron]

Jeg tror generelt at BV ikke er ute etter å ta noen og min personlige erfaring med dem er at de er så altfor sent ute med å fjerne barn.

Når det er sagt, så skulle en venninne søke om avlastning via BV her og var på samtale. Da ble hun spurt om hun virkelig ønsket å ha barna inni systemet, av den personen i BV hun var i kontakt med. Jeg håper virkelig det hele var en misforståelse. Hun søkte dog ikke om avlastning.

[Irma]

Mine kommentarer i lilla:

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg skulle ønske flere ba om hjelp til barbneoppdragelse, adferdsproblematikk, samspill og grensesetting. Det ville vært fint om det ikke var så big deal å rimge barnevernet for å få råd, hjelp, evt. avlasting, konsultasjon eller lignende. Jeg skjønner ikke at folk med fullstendig ustyrlige unger heller risikerer rus, kriminalitet og tenåringsgraviditeter enn å be om hjelp.
Dette minner meg om disse realityprogrammene hvor psykologene skal hjem i familier og oppdra de umulige ungene. ( ) Har vært i mang en diskusjon om disse programmene, som mange synes er så flotte og fine og etisk greie. Familiene i disse programmene burde etter min mening ha fått veiledning av barnevernet. Det sier litt om hvor høy terskelen er når man heller velge å la hele landet beskue de såkalt umulige barna, og familiens problematikk.

Etter hva jeg hører, fungerer MST veldig bra. Noen som vet noe mer?
Vet du hvor man kan finne informasjon om selve MST-metoden/intervensjonen? Har jobbet en gang etter noe som het MST i oppfølging av en voksen bruker (rusproblematikk), men er usikker på om det er samme intervensjon man snakker om.

Og når de er 18 faller de mellom alle stoler og hives ut av fosterhjem eller institusjon. Da er man ikke engang ferdig med vgs?! Dette opprettholder negative mønstre og gjør det vanskeligere for disse å klare seg. Man burde definitivt få bo i fosterhjem/institusjon eller på annen måte ha et godt og stabilt ettervern til man fylte både 20 og mer til, dette er jo mer sårbare ungdommer enn andre, og rtenger MER stabilitet enn dem som er vokst opp i en familie. Ikke mindre.
Min erfaring (i arbeid med unge voksne på sosialkontor) er at 18-åringen selv ofte ikke ønsker videre oppfølging og tiltak fra barnevernets side, selv om de kunne ha fått det. Hvis jeg husker riktig kan barnevernet videreføre tiltak til personen er 20 eller 21. En 18-åring er myndig, og kan bestemme om han/hun vil ta i mot tilbud fra barnevernet. Jeg har en følelse av at de som kanskje trenger videre oppfølging mest, er de som dessverre takker nei. Finnes det ingen barnevernsansatte her på FP som kan bidra med litt mer faktaopplysninger rundt dette?

[kie]

Irma: Her står det litt om MST.
http://www.bufetat.no/?module=Articl...nFolder;ID=331

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Irma: Her står det litt om MST.
http://www.bufetat.no/?module=Articl...nFolder;ID=331

Jeg har allerede googlet og lest det du linker til. Det står bare noe a la "opplæring og veiledning" og lite om selve metoden. Jeg er mer ute etter en type beskrivelse av metoden for de som skal bruke den i praksis.

[Myrsnipa]

Skyter bare inn at jeg har en nær venninne som jobber i MST. Mulig jeg kan be om hjelp til å få beskrevet selve metoden om noen ønsker det?

[safran]

Opprinnelig lagt inn av LaLuna, her.

Jeg har en venninne som jobber i barnevernet, og jeg spurte henne en gang om hun mistet nattesøvnen i de tilfellene der barn må hentes med makt fordi foreldrene protesterer.
"Nei," sa hun, "i de tilfellene er jeg helt rolig, da vet jeg at barna får det bedre. Det skal så vanvittig mye til før barn plasseres andre steder mot foreldrenes vilje, så når vi først er nødt til å gjøre det, da er det ingen som helst tvil om hva som er barnets beste. Da er det verre med alle de andre tilfellene. Når vi føler og tror at barnet bør bort, men vi er nødt til å la tvilen komme foreldrene til gode. Da kan jeg miste nattesøvnen."

Enig.

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Videre tror jeg en bør begynne å se at biologi ikke er så viktig. La barn med vond bakgrunn få et permanent hjem og ikke et fosterhjem. Det biologiske prinsippet virker å føre til at det er foreldrene tvilen kommer til gode, det er jo feil. Tvilen bør komme barna til gode.

Vel. Familie og tilhørighet har en stor verdi. Lovverket legger kraftige bånd på beslutningene som gjøres i barnevernet, det er pga rettssikkerheten. Og mange fosterhjem er da permanente, det kommer an på plasseringsgrunnlag og utsiktene for forbedring hos foreldrene. Men jeg er enig i at lovverket kan være til hinder.

I 1998 var det 2153 ungdommer mellom 18 og 22 på barneverntiltak, ca 2000 av dem var plassert i fosterhjem. Det er altså ikke sånn at man blir hevet ut og faller mellom alle stoler.

Det finnes litteratur om MST, boken "Nye metoder i et moderne barnevern" av Schjelderup, Omre og Marthinsen, for eksempel, har et eget kapitel.

[Bequita]

Jeg er glad det finnes et barnevern, men...

Nå er det heller ikke slik at det er noen enkel løsning å plassere barn i nye familier heller, selv om det kan virke ønskelig å fjerne dem fra en vond situasjon. Jo eldre de er, jo vanskeligere er det å finne egnede familier. Og det skal mye til å knytte sterke bånd i en slik ny familie. Hva er alternativet da? Institusjon? Det kan aldri bli det samme som et hjem, en familie hvor man hører til. Det kan være trygt nok, men også uten kjærlighet. Særlig i dag kanskje, hvor alle krever å få ha en jobb de kan gå hjem fra klokka fire. Jeg vet at det også finnes ildsjeler der ute, men de er desverre ikke i flertall. Jeg kjenner en som jobber i en ungdomsinstitusjon i dag, og måten han snakker om ungdommene på liker jeg ikke i det hele tatt. Det handler aldri om hva de føler eller opplever i livene sine, bare om hvordan deres reaksjoner er slitsomme for HAM. Som om de bare var ute etter å gjøre HANS nattevakt vanskelig.

Det jeg vil frem til er at selv om det er vold og dritt i en familie, langt fra optimale forhold, kan det allikevel være best for barnet å være der. Det er en meget vanskelig vurdering, og jeg må ærlig innrømme at jeg stoler ikke 100% på at de velmenende, trygt og godt oppvokste og velutdannede barnevernsansatte alltid ser dette.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Bequita, her.

Det jeg vil frem til er at selv om det er vold og dritt i en familie, langt fra optimale forhold, kan det allikevel være best for barnet å være der. Det er en meget vanskelig vurdering, og jeg må ærlig innrømme at jeg stoler ikke 100% på at de velmenende, trygt og godt oppvokste og velutdannede barnevernsansatte alltid ser dette.

At det er veldig mye synsing og vurderinger i barnevernet kan en ikke komme bort fra, men det er ikke bare-bare å fjerne et barn fra hjemmet. Alle slike vedtak må godkjennes av Fylkesnemnda.