1. In Liebe, Eure Hilde. Årets første Troll i Eske var denne tyske filmen som på norsk heter Berlin, sommeren 1942. Vellaget drama som veksler mellom klipp fra sommeren 1942, der stillfarende Hilde treffer Hans i en kommunistisk motstandsgruppe, og høsten, der nygifte og høygravide Hilde blir arrestert. Overraskende lavmælt film, omstendighetene tatt i betraktning; den legger sjelden fingrene mellom, og lar ofte vonde scener vedvare lengre enn man ville forventet, men klippet inn mellom de fryktelige tingene som skjer er en øm og fin kjærlighetshistorie. Den er hjerteskjærende, men ikke fullstendig håpløs.
2. All We Imagine As Light. Indisk film om tre kvinner som jobber på et sykehus i Mumbai. Ved å dra til storbyen for å jobbe, har de oppnådd en viss grad av styring over sitt eget liv, men de er alle tre til dels fanget i, og begrenset av, strenge samfunnsnormer. Hovedpersonen Prabha er oversykepleier som tar jobben og ansvaret sitt på alvor, og som deler leilighet med den yngre og mer lettsindige sykepleieren Anu (og en gravid katt). Parvaty, som også jobber på sykehuset, er litt eldre og trues med utkastelse fordi hun ikke har papirer på at hun bor der hun bor. Prabha har en ektemann hun knapt kjenner, som bor og jobber i utlandet, og Anu har en hemmelig, muslimsk kjæreste og foreldre som stadig maser om at hun skal gifte seg. Filmen har et par ting til felles med romanen A Fine Balance, men er en god del hyggeligere og mindre sørgelig. Den er en fin skildring av tre ulike kvinner og forholdet mellom dem, og dessuten en film om Mumbai og om hvorfor så mange reiser fra landsbyene sine for å bo der i stedet.
3. Nosferatu. Dave Eggers har vist før at han behersker håndverket sitt, og at han evner å ta dystre historier på alvor uten å undergrave dem med ironi eller blunking til et moderne publikum. The Northman traff ikke meg, og jeg lurte litt på om den var et tegn på at han var i ferd med å gå i retning overlesset og humørløst, men denne overdådig gotiske filmen betrygget meg. Virkelig flott nyskaping av den tyske klassikeren fra 1922, med mange scener hentet nesten direkte fra den. Lily-Rose Depp er intenst fabelaktig som kjærlighetsinteressen i denne skrudde trekanthistorien, og Nicholas Hoult gjør en utmerket jobb som den sympatiske, nyslåtte ektemannen (veldig gøy å se ham gjøre «Renfield» helt på alvor denne gangen!). Og greven selv er både overbevisende spilt (av Bill Skarsgård) og fantastisk sminket og lyssatt. Mange genuint grimme scener og visuelt storslagent; den gamle klassikeren har virkelig fått nytt blod(!).
4. Kjærlighet. Den tredje filmen i Dag Johan Haugeruds trilogi er ikke så flashy som Drømmer (som jeg kanskje fortsatt synes er best), og den har ikke det åpenbare dramaet som man ser i Sex, men det er en ordentlig fin film. Jeg tenkte underveis på Platons ulike versjoner av kjærlighet; Drømmer handler åpenbart om (dramatisk og intens) forelskelse, mens jeg tenker Sex i stor grad handler om parforhold, og denne siste filmen handler egentlig om omsorg. Det er både forelskelse og sex i den (og parforhold, eller i alle fall diskusjon om parforhold), men omsorg er en viktig del av alle disse tingene. Varme og medmenneskelighet og empati og det å ta ansvar for hverandre, også emosjonelt. De to hovedpersonene er lege og sykepleier, og til dels ser filmen på omsorgssektoren og hvordan mennesker møter hverandre der, i veldig sårbare situasjoner (og viser også litt hvor sektoren kommer til kort, til tross for gode mennesker og gode intensjoner). Men det handler også om sex og andre former for nærhet, om forventninger til parforhold; og det handler om at folk er forskjellige og trenger ulike ting, og at dette er noe man fint kan håndtere hvis man våger å være nær og åpen overfor hverandre. Det er en ganske rolig film med sympatiske mennesker, og den åpner med en scene som er temmelig corny, men etter hvert viser det seg at den likevel sier noe om hva det hele handler om. (Nesoddbåten spiller ellers en viktig medmenneskelig rolle i filmen; både fordi den knytter sammen mennesker på hver sin side av fjorden og fordi det å treffe noen på en reise - samme hvor kort - gir en egen form for intimitet.)
5. Smala Sussie. Svensk lavbudsjetts dramakomedie fra 2003 som har en viss kulttilhengerskare, noe som er forståelig; den er forskrudd og overdreven med et fantastisk persongalleri fra en liten värmlandsk bygd. Veldig godt konstruert og klippet, med heseblesende svinger i handlingen og tilsynelatende kaotisk, selv om alt går opp til slutt, som en liten trekkoppmaskin. (Og så er den egentlig ganske trist også; det er nok ikke så greit å være fanget på et så lite sted med så få muligheter.)
6. Man with a Movie Camera. Sovjetisk (ukrainsk) eksperimentell stumfilm fra 1929, vist på Cinemateket med (veldig flott!) live musikk til og en halvtimes introduksjon fra en ukrainsk professor om regissøren Dziga Vertov og den historiske konteksten. Veldig stilig film uten et egentlig narrativ der både kameramannen og klipperen blir vist underveis; elegant sammenklipping av travel storby, fabrikker og moderne trafikk med mennesker som gjør alle mulige ting som mennesker dør; sover, driver sport, graver kull, føder barn, kjører trikk, dør og blir begravet. Ikke egentlig i den rekkefølgen. Lett å se hvorfor 1960-tallets franske filmskapere «gjenoppdaget» Vertov, det er mye i denne filmen som selv i dag oppfattes som moderne og eksperimentelt.
7. The Outrun. På Orknøyene er det mye vind; om sommeren er det nesten alltid i alle fall bris, og om vinteren er det ofte storm. Sånn er det i livet til Rona også. Alkoholen var først en del av friheten da hun flyttet til storbyen, og en måte å frigjøre seg fra vonde tanker og en litt vanskelig oppvekst med den bipolare faren sin, men etter hvert tar den over og er med på å bryte ned nær sagt alt hun har bygget opp i voksenlivet sitt. Så hun flykter tilbake til Orknøyene og været og gårdslivet og naturen. Gjennom noen ganske strie måneder forsøker hun først å bevise at hun egentlig hører til i London, men etter hvert blir hun nødt til å virkelig møte seg selv, og innse at både familien og den barske naturen er en del av henne selv. Filmen er basert på en selvbiografi, Saoirse Ronan er fabelaktig som den både sårbare og stridbare protagonisten, og fremstillingen av alkoholproblemene er vonde og overbevisende uten å ta overhånd. Noen litt umotiverte (men korte) animasjonssekvenser kunne filmen godt klart seg uten, men jevnt over en veldig solid og gripende film, med vakker og tøff natur og ekte-klingende mennesker både i London og på Orknøyene.
8. Metropolis. Fritz Langs dystopiske klassiker fra 1927 ble i sin tid klippet en god del ned av filmselskapet, og det var alminnelig antatt at Langs opprinnelige versjon var tapt. Men i 2008 ble det funnet en 16mm-versjon av originalen i et arkiv i Argentina, og den versjonen vi så nå, var redigert sammen så godt det lot seg gjøre. Og jeg er glad for å ha hatt muligheten til å se den! Visuelt er den tidvis veldig flott, og ikke minst er de praktiske spesialeffektene nydelige. At utendørsscenene stort sett er malerier av den futuristiske byen, er åpenbart, men de er flotte likevel; det er lett å se hvor mange nyere filmer som er direkte eller indirekte inspirert av den. Ellers ble jeg skikkelig imponert over Brigitte Helm, i en dobbeltrolle som helgenaktige Maria og den sexy og manipulerende roboten som den gale oppfinneren Rotwang bygger. Filmen foregår i et fremtidssamfunn der de rike lever overdådige liv i en høyteknologisk by, mens de utnyttede arbeiderne jobber nær sagt døgnet rundt for å holde maskinene i gang, og lever i en dyster, underjordisk by. Den lett påklistrede moralen i filmen, og den litt for enkle slutten, føles som et slags forsøk på å finne en praktisk gjennomførbar vei som hverken er undertrykkende kapitalisme eller voldelig revolusjon (noe som i grunnen virker minst like relevant i dag); de bitene jeg synes fungerer best, er de som er genuint dystopiske. Særlig den dramatiske sekvensen der den underjordiske arbeiderbyen blir oversvømmet (fordi arbeiderne har blitt hisset til opprør av den onde roboten og ødelagt maskinene som holder det hele i gang), og alle barna holder på å drukne, er virkelig minneverdig. (Vi så den ellers på Cinemateket med live musikk til, noe som virkelig hevet filmopplevelsen!)
9. Vermiglio. Nok en ny, italiensk film som trekker mye på neorealismen for å fortelle en veldig nær historie om familie og alt det (morsomme, fine, vonde, hverdagslige og tragiske) som kan skje innenfor rammene av en familie. Vermiglio er en liten italiensk alpelandsby, og filmen foregår mot slutten av andre verdenskrig; en lokal soldat har desertert sammen med en venn fra Sicilia og blitt hjulpet hjem av ham. Sicilianeren blir installert i en låve med hjelp fra takknemlig lokalbefolkning, og filmen viser hvordan han delvis blir en del av og delvis forstyrrer balansen i nærmiljøet. Særlig gjelder dette for den unge kvinnen Lucia og familien hennes. Faren hennes er en elsket lærer og far for de yngre barna, men det er ikke alltid lett hverken å vokse opp eller å håndtere at barn blir voksne. Hverdagsdrama og tragedier går over i hverandre, og det samme gjelder religiøse anfektelser og seksuell oppvåkning. Det er varme og humor også, og filmen er utrolig vakkert filmet og lyssatt. Den minner egentlig litt om en voksnere versjon av den mer romantiserte oppvekstfortellingen Little Women (også den har jo genuine tragedier innimellom all varmen og de helgenaktige foreldrene, og den har også halvvoksne jenter som ikke helt passer inn i den rollen de er ment å fylle). I tillegg til bli-voksen-temaet handler nok filmen litt om hva krig gjør med unge menn, og kanskje også litt om hvilke krav og muligheter den yngre generasjonen opplever når krigen er slutt og verden står litt mer åpen.
10. Candyman. Horror fra 1992 der Virginia Madsen spiller Chicago-stipendiaten Helen, som skriver en avhandling om vandrehistorier, og som blir oppslukt av en lokal, grøssende variant knyttet til et mord i en kommunal leilighet ikke så langt unna der hun selv bor. Morderen sies å være Candyman, spøkelset av en afroamerikansk kunstner på slutten av 1800-tallet som ble brutalt drept av en hvit mobb. Helen besøker området der mordet skjedde og blir kjent med noen av beboerne der; de er alle forståelig skeptisk til hva en privilegert hvit kvinne har her å gjøre, og de forsøker å fortelle henne at hun utsetter både seg selv og dem for fare med gravingen sin. (White people never come 'round here except to cause us a problem.) Men hun har hverken forståelse for situasjonen eller for sitt eget ansvar når hun utnytter historien for å gjøre sin egen forskning mer interessant. Hun blir etter hvert besatt av Candyman, og filmen kombinerer et klassisk horror-narrativ med et mer oppdatert blikk på moderne rasisme og hvitt privilegium på en mer observant måte som jeg ville forventet av en såpass gammel film. (Kanskje man kunne velge å irritere seg over at problemet oppstår fordi den kvinnelige hovedpersonen ikke klarer å holde seg objektiv når hun forsøker å bedrive forskning. Men jeg tror genuint at hovedpoenget her ikke er at hun er kvinne, men at hun er hvit. Makkeren hennes, som er svart, blir i alle fall ikke like fiksert, og virker som hun har mer rimelige motforestillinger mot prosjektet.)
11. Conclave. Veldig stilig film med strålende skuespillere og et tight, velregissert politisk kammerspill. Så mye mer er det jo ikke her, og det er jo i og for seg greit. Vi ønsker oss en spinnoff der kardinal Lawrence og søster Agnes forlater Vatikanet sammen to fight crime and corruption in the Catholic church!
12. Mickey 17. Bong Joon Ho fikk velfortjent verdenssuksess med fantastiske Parasite, som handler om oppfinnsomme småsvindlere som utnytter alle muligheter i de stakkarslige omgivelsene de befinner seg i. I denne dystopiske sci fi-filmen dreier det seg også om folk på samfunnets desiderte skyggeside; Mickey (spilt av en som alltid dyktig Robert Pattinson) er en fattig, uheldig, ganske stakkarslig type som i stor grad avfinner seg med at livet hans er grimt og brutalt og at han ikke har noen form for autonomi. Humoren her er like svart som den var i Parasite, filmen er brutal og dyster, Mark Ruffalo storkoser seg åpenbart i rollen som en nærmest karikert korrupt, rik politiker, og aliensa ser ut som gigantiske bjørnedyr. Mange morsomme takes på typiske scifi-troper, og overbevisende bitende satire.
13. Heretic. En strålende creepy Hugh Grant bruker all den litt klossete og ufarlige sjarmen han gjorde suksess med på 90-tallet til å lure et par unge, naive (men ikke så dumme som man kunne tro) mormon-misjonærer inn i huset sitt. Velkomponert skrekkfilm som bruker både huset og dialogen til å bygge opp den stadig økende marerittfølelsen, og både Sophie Thatcher og Chloe East imponerer, de også.
14. The Night of the Hunter. 70 år gammel klassiker med Robert Mitchum som den ikonisk monstrøse «predikanten» Harry Powell, med HATE og LOVE tatovert på hver sin hånd og en uforglemmelig profil mot en himmel som vi bare ser om kvelden og natten. Interessant å se hvordan han riktignok er monsteret, men hvordan det undertrykkende samfunnet rundt ham er med på å gjøre det mulig for ham å gjøre det han gjør. De to barna i sentrum av handlingen er mer eller mindre overlatt til seg selv for å komme unna ham, inntil de møter Mrs. Cooper, som representerer en alternativ til det meste. (Eksempel: moren til barna blir overbevist tidlig i filmen om at hun umulig kan oppdra to barn uten en mann, noe som får katastrofale følger - men Mrs. Cooper klarer seg tydeligvis helt fint på egen hånd med hele fem barn.) Ekspresjonistisk stilisert, stemningsskapende musikk og en historie som har gjenklang fra Huckleberry Finn (selv om den foregår hundre år senere). It’s a hard world for little things.
15. The Brutalist. Bredt anlagt og ganske storslått film med skarpe kanter, upussede flater, mørke skygger og overraskende dybde; litt som arkitekturen til den visjonære, ungarske arkitekten som Adrien Brody fikk Oscar for å fremstille. Brody er fantastisk som den drevne, nesten besatte kunstneren som aldri kommer over Holocaust-traumene sine, og som heller aldri lærer seg å kompromisse når det gjelder kunsten sin. Og filmen føles så mye som en biografisk film at jeg måtte riste meg selv mentalt mange ganger for å minne meg på at László Toth er oppdiktet, i likhet med hans briljante kone Erzsébet (spilt av Felicity Jones). Det er også den styrtrike Van Buren (spilt av Guy Pearce; jeg har aldri lagt merke til før hvor lik han har blitt Brad Pitt!), som i stor grad tar over livet og karrieren til Toth med en selvsagthet som bare de virkelig rike kan fremvise. Vi ser et post-WWII USA vokse frem; til å begynne med virker det som et fargerikt og vitalt sted preget av uendelige muligheter og drømmer, men det tar ikke lang tid før de mer brutale sidene blir tydelige for en stadig mer desillusjonert Lászlo. Jeg synes ikke alle de dramatiske grepene helt bærer sin egen tyngde, men samlet sett er dette en sterk og imponerende film. Og den tåler fint lengden på tre og en halv time.
16. The People’s Joker. Kontrasten mellom The Brutalist og denne ekstremt respektløse lavbudsjetts-undergrunns-parodien på en superheltfilm var slående! Jeg visste ikke stort om filmen på forhånd, og det lille jeg visste, tydet på at dette var omtrent nok stoff til en 20 minutters sketsj, så jeg var forsiktig skeptisk til halvannen time. Men den er aldeles strålende morsom! Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan filmskaper (og hovedrolleinnehaver) Vera Drew har kunnet få filmen ut på kino uten at advokatene til DC Comics har stoppet henne, og det skjønner hun visst ikke selv heller (rulletekstene gikk ekstremt raskt, men jeg rakk å lese ett sted noe i retning av «my remaining lawyers chose to stay anonymous» 
). Filmen er en pastisj over DC-karakterer og -filmer (i tillegg til at den parodierer komediesjangeren generelt og Saturday Night Live spesielt), og det var ekstra morsomt å se den på en uavhengig kino i London med et ekstremt velvillig publikum; jeg forstod på latterkulene at det var ganske mange vitser jeg ikke fikk med meg, men det var nok igjen! Filmen har det til felles med I Saw The TV Glow at den bruker fandom og superhelt-tropes til å si noe ganske ektefølt om erfaringer med å vokse opp som trans i USA, men de to filmene er nær diametralt motsatte i tone. Stor stas, var det!
17. Black Bag. Steven Soderbergh kan man stort sett altid stole på, og når han lager underholdningsfilm, er de alltid elegant konstruert, stilige, velspilte og akkurat passe originale. Her glitrer Cate Blanchett og Michael Fassbender som et ektepar som begge jobber i etterretningstjenesten og dermed er profesjonelle løgnere som alltid kan dekke over spørsmål om hva de driver med ved å si at dette er «black bagged», det vil si så hemmelig at ikke engang ektefellen kan få vite det. Fassbenders George skal finne en forræder i rekkene sine, og kona er blant de potensielle, så da må han bruke alle de metodene han har til sin rådighet (og et par han strengt tatt ikke har). Veldig underholdende og skarpt spilt.
18. White Lotus (sesong 3). Litt skuffende sesong, synes jeg; jeg elsker flere av skuespillerne og rollefigurene, og satte kanskje aller mest pris på Jason Isaacs' korrupte forretningsmann som stjeler konas valium for å holde virkeligheten på avstand noen få dager (Parker Posey, som den derfor stadig mer klarhodete kona hans, er også underholdende). Jeg liker jo alltid Walton Goggins, og jeg likte både kjæresten hans og dessuten den stakkars søte sikkerhetsvakten. Men jeg synes de fleste historiene falt litt sammen mot slutten uten at det ble noen særlig payoff av dem. (Selv om det var morsomt at sympatiske Belinda, som vi husker fra første sesong, umiddelbart ble totalt egoist og stakk av så snart hun ble rik.
19. Companion. Sophie Thatcher (som vi har elsket i Yellowjackets) og Jack Quaid (som på underlig vis er slående lik både faren Dennis Quaid og moren Meg Ryan) spiller kjæresteparet Iris og Josh i noe som i de første minuttene ser ut som en litt for søt rom-com, så vakkert lyssatt at den ser uvirkelig ut. Nesten uncanny, litt som et dataspill. Men vent litt. Noe skurrer ganske fort. Josh’ sjarmerende smil ser plutselig litt urovekkende ut, og hvorfor vil ingen av vennene hans snakke med Iris (for ikke å snakke om: hvorfor finner hun seg i å bli behandlet sånn?). Plutselig skifter filmen gir og blir en blodig og veldig morsom scifi-thriller. Harvey Guillén (fra What We Do in the Shadows) og Rupert Friend (som over-the-top-russisk russer) er med på å fylle ut rollelisten, og Iris får inn en del virkelig tilfredsstillende treff mot «nice guy» Josh. Gøy.
20. Sinners. Brutal og fantastisk underholdende film som foregår i et svart samfunn i Mississippi tidlig på 1930-tallet. Et par gangster-tvillingbrødre (overbevisende og karismatisk spilt av Michael B. Jordan) er tilbake fra noen år i Chicago, og de planlegger å åpne en bluesklubb med pengene de har med seg derfra. Den yngre fetteren Sammie, spilt av imponerende skuespillerdebutant Miles Caton, skal være med som musiker. Filmen starter med en voice-over som gir et mytologisk anslag, med eksempler fra både Irland og Vest-Afrika, om den spirituelle kraften som ligger i musikk. I den kanskje mest minneverdige scenen ser vi Sammie spille for et begeistret publikum som etter hvert ikke bare omfatter venner og naboer, men også musikere fra fremtid og fortid, og fra mange ulike kulturer. Det viser seg etter hvert at det også er fare forbundet med magien i musikken hans, og filmen er klassifisert som en horror –*men egentlig er kanskje ikke horrorelementene så mye verre enn den grimme og brutale virkeligheten de alle allerede lever i. Sinners gir en original twist på flere kjente troper, og den minner om og refererer til eldre historier og mange andre filmer som handler om lignende ting. Vellaget og blodig og med fantastisk musikk, både i historien og på soundtracket.
21. Severance (sesong 2) [så den egentlig tidligere, men glemte den i oversikten]. Vi elsket sesong 1 av denne dystre, skrudde, veldig originale serien om fremmedgjøring og identitet og sorg og kunst og corporate sjelløshet og kapitalistisk utnyttelse av arbeidsstokken, og var usikre på om sesong 2 kunne følge opp på ordentlig vis. Men det kunne den! Jeg er superimponert over at historien faktisk utvikler seg i en klar retning (i motsetning til at man bare finner på ting etter hvert, når man plutselig får en ny sesong eller flere), og det er både spennende og rørende og temmelig grimt innimellom. Fascinerende innsikt i de ulike personene, og - for eksempel - veldig overbevisende når innien til begge de personene som faktisk er severed for å infiltrere (Helly og Irving), ender opp med å mene helt andre ting enn outien gjør! Særdeles overbevisende skuespillere, og ekstremt godt og stilig laget. Nå ser jeg frem til sesong 3 med udelt begeistring!
22. Hjem, kære hjem. Ny, dansk film på Troll i eske på Cinemateket, som begynner med at hovedpersonen Sofie begynner å jobbe i hjemmetjenesten fordi hun ønsker seg en jobb der hun kan gjøre en forskjell for folk. De første minuttene var jeg skeptisk og tenkte at den skulle enten handle om hvor fælt og nedverdigende det er å være gammel og pleietrengende, eller hvor fælt og desillusjonerende det er å jobbe i pleiebransjen. Men så ble det ikke den filmen likevel. Den er veldig realistisk og tett på de fysiske realitetene, og den er ofte trist og frustrerende, men ikke nedbrytende. Egentlig handler den kanskje om hvor vanskelig det kan være, når man er en følsom person, å glede seg over det man faktisk gjør, i stedet for å fokusere og stresse over alt det man ikke kan gjøre. Noe med å være til stede i det man gjør og se at det gjør en forskjell. Ikke minst i forholdet til sine aller nærmeste (som kan være enda vanskeligere, selv når man fint greier å vise omsorg og tålmodighet så lenge man er på jobb). Det er en tøff film på noen måter, særlig hvis man har erfaring med pleietrengende eldre - eller erfaring med å stille alt for høye krav til seg selv - men den er varm og ikke deprimerende. Og veldig godt laget og spilt. (Jeg tok meg i å lure på om klientene til Sofie var skuespillere eller faktiske pleietrengende …)
23. Thunderbolts (The New Avengers). Vi pleide å være ganske begeistret for MCU-universet, men det er årevis siden vi sluttet å være særlig engasjet, og det er flere filmer og TV-serier vi har hoppet over, så vi er nok ikke helt oppdatert på hva alle driver med for tiden. Men så fikk denne ganske gode omtaler, og vi likte Florence Pugh og David Harbour i Black Widow, og har alltid likt Sebastian Stan, og så tok vi en tur på IMAX. Og det var jo kjempestas! Harbour (med den fantastiske limoen sin!) hindrer historien i å bli for deprimert eller selvhøytidelig, og den skadeskutte og dysfunksjonelle gjengen med ikke-helt-superhelter samler seg på overbevisende og underholdende vis, som forventet. Mindre forventet var det at tematikken skulle være såpass beslektet med den forrige filmen vi så; tonen kunne knapt være mer forskjellig fra Hjem, kære hjem, men de handler begge om at jo, virkeligheten er ganske grim, og det er veldig mye vi ikke kan fikse, men man kan ikke bare grave seg ned i fortvilelse og nihilisme likevel, for da går det i alle fall ikke. Folk trenger folk. Og hvis man klarer å knytte seg til folkene rundt seg, så man ikke står helt alene, så kan man gjøre i alle fall litt. (Dessuten stas at det, i motsetning til i OG Avengers, er to damer, og at Yelena ikke trenger å være det sexsymbolet storesøsteren hennes alltid var.)
24. Andor (sesong 2).
25. Rogue One.
26. This is Spinal Tap.
27. Frewaka («Dype røtter»). Månedens «Troll i eske» var en irsk folk horror i moderne setting. Hovedpersonen Siobhan er i ferd med å rydde ut av leiligheten til moren, som har tatt livet av seg, da hun får innkalling til et hjemmehjelpoppdrag hos Peig, en grinete gammel dame i et bortimot falleferdig hus i en dyster liten landsby. Peig bruker det meste av kreftene sine på å sikre seg og huset sitt mot «de der nede», som hun er sikker på at vil inn og ta henne. Siobhan, på sin side, sliter med traumer knyttet til oppveksten sin og skyldfølelse etter morens selvmord. Marerittene hennes knytter seg raskt til huset og Peigs overtro; eller er det ikke snakk om drømmer eller overtro, men faktiske ting som skjer? De to steile kvinnene har flere ting til felles, viser det seg etter hvert. Men er Siobhan i ferd med å miste grepet på virkeligheten, som moren, eller er hun i ferd med å finne ut hva som faktisk har skjedd? Filmen er vellaget, jeg likte hovedpersonene veldig godt; folk horror er ikke en sjanger jeg egentlig har så mye forhold til, men jeg liker måten denne blander helt moderne liv med klassisk irsk mytologi. (Den minnet meg på flere måter om romanen The Twisted Ones av T. Kingfisher, som jeg nettopp har lest, der en ung dame kommer for å rydde ut av huset etter sin nylig avdøde bestemor og må forholde seg til både familiehistorie og skumle ting i skogene rundt huset.)
20-01-25, 17:00
Linjær visning
