1. Pachinko s. 2
Jeg syntes denne sesongen generelt var bedre enn den første, og særlig oppvekstskildringen av Noa og Mozasu under andre verdenskrig er helt nydelig (de er virkelig gode på barnecastingen i denne serien!). Men som i første sesong gjør de det litt vanskelig for seg ved å hoppe fram og tilbake mellom 1980-tallet og tidligere tider, 80-tallshistorien blir oppstykket og litt vanskelig å følge med på, mens den historiske tidslinja er kontinuerlig og stort sett helstøpt og fin.
2. Wolf Hall: The Mirror and the Light
Det er en fryd at de fikk til å følge opp ti år gamle Wolf Hall med nesten akkurat det samme (og absolutt briljante) ensemblet, etter at Hilary Mantel heldigvis rakk å skrive den siste boka før hun døde. Etter å ha sett Mark Rylance i et par litt for slappe teateroppsetninger i London, er det fantastisk å se ham ta opp igjen Thomas Cromwell og spille ham med magnetisk, fåmælt karisma, fortvilelse, arroganse, ømhet og temperament med sånne motspillere og i en så tight og disiplinert produksjon som dette er. For en skuespiller han er, og for en magisk serie det har blitt! En får si at den er høyst tidsaktuell også, det er ikke bare-bare å være den stadig mer blodtørstige, forfalne og lunefulle Henrys trofaste rådgiver og fortsatt holde fast på en slags ryggrad og moral.
3. Rivals
Hemningsløst underholdende og over-the-top serie om rivaliserende tv-folk på åttitallet, og åttitallet er virkelig warts and all (med én virkelig grim episode). Masse sex, intriger og goings-on, men sjarmerende nok også en nydelig kjærlighetshistorie om uglamorøse folk som nærmer seg femti. Vel verdt å se!
4. Pride and Prejudice (2005)
Fordi jeg fortjente det. 
5. Black Doves
Veldig underholdende og veldig voldelig spionserie hvor Keira Knightley og Ben Whishaw veksler mellom å snike og skyte seg rundt i et desembermørkt og dissonant førjuls-London. Den har hjerte også.
6. Emma (2020)
Fordi jeg fortjente det 2. Anya Taylor-Joy er en fin Emma, da, og Johnny Flynns uvanlig sårbare Knightley minner litt om MacFadyens hjelpeløst forelskede Darcy.
7. The Diplomat s. 1
Keri Russell er strålende som motvillig nyinnsatt amerikansk ambassadør i London (med bustete hår, flekkete svart buksedress og mye mer lyst til å være i Kabul), som øyeblikkelig må sjonglere en rekke særdeles brennbare saker i et veldig tight og omskiftelig plott. Men egentlig er det et et ekteskapsdrama, med Rufus Sewell som den karismatiske, dramatiske, uberegnelige, geniale og ekstremt enerverende eks-ambassadøren Hal. Også vel verdt å se for Rory Kinnear som avskyelig britisk statsminister og Michael McKean som en sterkt oppgradert Joe Biden. Det var ellers ganske merkelig å se denne serien våren 2025, fordi den så åpenbart er lagd i en uskyldigere og mer tillitsfull tid (2023!!).
8. Ludwig
Småmorsom krimserie med en veldig David-Mitchell-aktig David Mitchell som sosialt begrenset, men genial kryssord- og hjernenøttskaper som må utgi seg for å være sin egen tvillingbror, som er detektiv og har forsvunnet. Og han er mirakuløst god til å oppklare mord. På ingen måte en realistisk eller troverdig serie, men ganske fiffig. Og jeg liker David Mitchell.
9. Crazy, Stupid, Love
Ikke fullt så bra som den kunne ha vært, men verdt det for Ryan Gosling og Emma Stone.
10. Fragmenty ljodu (Fragments of Ice)
Fascinerende ukrainsk dokumentarfilm, basert utelukkende på videoopptak gjort av regissørens isdanserfar på 80- og 90-tallet. Han var stor nok stjerne til å få lov til å dra på utenlandsturneer med et stort ukrainsk isdanserensemble, og filmet bare når han var i utlandet, siden han ikke syntes Sovjetunionen var verdt å kaste bort film på. Fascinerende tidsbilder, anbefales!
11. The Diplomat s. 2
Plukker opp tråden direkte fra s. 1 og er nesten like bra, med veldig mange plottwister og eksplosive internasjonale kriser, men også fin karakterutvikling hos Kate og Hal. (Og fortsatt litt sånn koselig naiv, sånn som vi var i fortida, aka 2024.)
12. Makta
Så den om igjen sammen med Prima (21), som elsket den uten å ha noen anelse om noen andre enn Jens Stoltenberg fra før. Vel verdt gjensynet!
13. Asura
Japansk serie om fire dramatisk anlagte søstre som krangler og baksnakker og hjelper og støtter og irriterer hverandre om hverandre. Og mimrer og ler. Og spiser masse mat. Vi gikk nok glipp av en del japansk undertekst her, men den var ganske morsom å se likevel.
14. Death on the Nile (2022)
Huff! Ikke se den! Jeg likte Branaghs Murder on the Orient Express (2017) ganske godt, men dette her var ganske ille. Agatha Christie er jo ingen spesielt dyp forfatter, men her hadde de klart å gjøre stort sett alle personene grunnere og mindre emosjonelt troverdige enn de er i boka, og dessuten klistret på en idiotisk og uakseptabel Poirot-ramme-/backstory. Ikke var det morsomt heller. Buuu!
15. Miss Austen
Riktig bra serie om forholdet mellom Cassandra og Jane Austen, med Keeley Hawes og Synnøve Karlsen nydelig castet som henholdsvis den eldre og den yngre Cassandra.
16. The Last of Us s. 2
Litt ujevnere enn sesong 1, men med noen virkelig nydelige episoder, og ikke akkurat noe mindre opprivende enn sist.
17. Doctor Who s. 2/14/41(?)
Ncuti Gatwa er fortsatt magnetisk karismatisk som doktoren, og Varada Sethu er kjempegod som ny companion som gir doktoren litt motstand, det er alltid bra. Episodene er litt ujevne, men det er masse å glede seg over også – tidshotellet i Joy to the World, for eksempel, og the Interstellar Song Contest!
18. The Pitt
Veldig engasjerende sykehusdrama med levende, overbevisende personer som bruker hele sesongen på å komme seg gjennom ett helvetesskift på legevakta, som føles som et helt liv for oss andre. Mye galgenhumor. (Disclaimer: Jeg så mye på E.R. og synes det er helt spesielt koselig å se min elskede dr. Carter reinkarnert som den nesten-utbrente, men stoisk-heroiske, empatiske og snartenkte dr. Robbie.)
19. Andor s. 2
Alt som virket litt springende i s. 1 kommer tilbake og betaler seg her. Veldig bra og sørgelig aktuelt. Noen av episodene er oppsiktsvekkende gode.
20. The Bear s. 4
Heldigvis stemte følelsen av at den tidvis frustrerende s. 3 egentlig var en halv sesong, for i s. 4 blir mange ting forløst (om ikke alltid løst), i den grad at det nesten blir i søteste laget et par ganger. (Men jeg unner dem det. Det er jo ikke så greit å være en Berzatto, enten du er født sånn eller blitt sånn.)
21. Porcelain War
Ukrainsk dokumentarfilm om kunstnere i hardt rammede Kharkhiv som fortsetter med å lage kunst samtidig som de tjenestegjør i militæret og berøres av krigen på andre vis. Fint lagd og veldig berørende, men kanskje mer optimistisk anlagt om den hadde vært lagd nå.
22. Severance s. 2
For en aldeles fantastisk s. 2! Inniene går fra å være barnlige til å være tenåringsaktige og finne sin egen identitet og slett ikke alltid ha samme interesser som outiene – det er fantastisk og overbevisende spilt av alle sammen. Og Lumon-systemet er enda mye mer barokt og absurd enn forrige gang, noe som får sitt mest ekstreme uttrykk i sesongfinalen, som jeg nok aldri har sett maken til!
23. The Phoenician Scheme
Wes Anderson er på sitt mest Wes Andersonske her, det er en ekstremt stilisert film med skjematisk-parodiske forhold mellom de fleste personene, og den går heller ikke særlig inn for å forklare oss hva tittelens grandiose plan egentlig dreier seg om – det er mer en unnskyldning for det som egentlig er en typisk andersonsk road movie der den blivende nonnen Liesl (nydelig deadpan-spilt av Mia Threapleton) blir bedre kjent med sin ubrukelige skurkefar (Benicio del Toro). Den er absolutt ikke blant Andersons beste, men jeg likte den nå nokså godt likevel.
24. Moonflower Murders
Jeg liker fortsatt Susan Ryeland og ikke minst Atticus Pünd (særlig sammen!), og vekslingen mellom krimroman og «virkelighet» er morsom og velfungerende denne gangen også. Siden den «fiktive» historien er så utrolig goofy, slipper de også unna med en del fjoll i hovedhistorien også.
25. Slow Horses s. 1
Vi måtte vise den til Prima, og det var akkurat like gøy andre gang, og hun måtte innrømme at det er et genialt stykke tv.
26. Murderbot
Jeg elsker Martha Wells' Murderbot-bøker, og var temmelig usikker på om de ville få til tv-serie-adapsjonen på en skikkelig måte. Jeg var blant annet bekymret for castingen av Alexander Skarsgård i tittelrollen, men det kunne jeg spart meg, han er nydelig ubekvem, deadpan, fortørnet over å ha følelser og absolutt ikke noe macho i det hele tatt. Jeg tror han må ha hatt god nytte av svensken i seg. Og full marks for fantastisk realisering og bruk av Sanctuary Moon! Det jeg derimot ikke likte noe særlig, var hvor fjompete de hadde gjort medlemmene av Preservation Aux-ekspedisjonen, særlig Ratthi og Gurathin som blir comic relief mer enn noe annet, og selv Mensah kunne være litt på den tåpelige siden. Men for all del, jeg skal se neste sesong også!
27. Sense and Sensibility (1995)
Hjertelig gjensyn!
28. Persuasion (1995)
Enda hjerteligere gjensyn, jeg synes Amanda Root og Ciaran Hinds er fantastiske som de to såre, småslitne, desillusjonerte eksene som møtes igjen. Fantastisk cast all around, for eksempel Simon Russell Beale og Fiona Shaw!
29. Wednesday s. 2
På mange måter betydelig bedre enn første sesong, med et mye bedre og tightere plott og veldig velutnyttet persongalleri. Tull og tøys, men morsomt, spennende og emo tøys med ekte følelser.
30. Succession s. 1
Det er jo veldig bra, og noen av episodene er helt fantastiske, men å, Roy-familien er så deprimerende og det gjør direkte vondt å se på Kendall Roy!
31. Slow Horses s. 5
Ikke den beste sesongen av Slow Horses, men fortsatt mer spennende og morsommere enn det aller meste.
32. Film Club
Sjarmerende og veldig velspilt serie om to ganske dysfunksjonelle venner som har rømt inn i en stadig mer intrikat filmklubb i stedet for å finne ut av hvordan de skal leve livene sine (sammen?). Aimee Lou Wood er helt vidunderlig her.
33. Hacks s. 1
En kynisk og aldrende standupdiva (fantastiske Jean Smart) begynner å jobbe sammen med en tekstforfatter i 20-åra, og de har mildt sagt lite til felles til å begynne med. Noen ganger veldig morsomt, noen ganger temmelig cringe, overraskende ofte gripende.
34. Dirty Dancing
Like bra hver gang.
35. The Diplomat s. 3
Mindre realistisk enn noen gang, men ikke et kjedelig øyeblikk. Savnet mer Hal-og-Kate-sammen-tid.
36. Knives Out: Wake Up Dead Man
Kanskje den aller beste av Knives Out-filmene så langt, med en ganske tilbaketrukket Benoit Blanc, men fantastisk innsats fra Josh O'Connor som plaget katolsk prest og Glenn Close som forbitret sektmedlem. Som alltid er historien en mekanisk whodunit (den inkluderer til og med en liste over lukket-rom-mordmysteriene som har inspirert den, og Dorothy Sayers' Whose Body er med!), men med bemerkelsesverdig mye ekte følelser i seg.
37. Love Actually
Ellers blir det antagelig ikke jul.
38. Pluribus
At Vince Gilligan skulle lage en ny serie som foregikk i Albuquerque med Rhea Seehorn i hovedrollen, var jo ikke så overraskende, men at den skulle bli sånn som dette, var det vanskelig å se for seg. Kanskje den mest originale zombie-vrien jeg har sett (og som i alle zombiefilmer, handler det aller mest om hva det vil si å være menneske og leve i en sivilisasjon). Gleder meg til neste sesong!
20-01-25, 18:00
Hybrid visning
