Ibelin

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Isolde, her.

Jeg tenkte på det også men er ikke overrasket. Mange opplever spill verden som noe negativt. Det er voksne menn som føler skam over å spille, og gjør der i skjul for foreldrene både i tenårene og oppover i alder. Spillkulturen har ikke vært legitimt. Når folk er veldig interessert i spill og spillekultur blir det ofte sett på som negativt og at de isolerer seg. Når noen har samme hyperfokus på fotball er det sunt og de blir heiet frem.

Grunnleggeren av https://spillkultur.no/ er utrolig flink til å fortelle om dette til foreldre og andre på en måte som skiller mellom spill avhengighet og interesse for spill. Og hvordan dette faktisk er inkluderende og tilgjengelig for mange.

Jeg har folk i mitt nettverk med unger hvor både far og unger er så inni granskauen hyperfokusert på fotball og trening at.... vel, hadde det vært gamin hadde trolig noen ringt barnevernet. Men fordi de er fotball, så er det visst greit.

[Isolde]

Likte den veldig godt. Og som Skilpadda nevner så er det fint at den ikke fremstiller han som perfekt, men en omsorgsfull ung mann.

Jeg har gamere, autistiske sådan. For de er mye i gaming verden. Generelt så har spill kultur mye godt å komme ned for denne gruppen. Det er jo ikke så ulikt hva vi gjør her inne også? Mange gode vennskap er laget her inne, min beste venninne møttes på snart mamma, og videre her og andre steder.

Eldste er 17 og aktiv med D&D, gaming, styre på LAN party, driver organisasjonen der. Når han var på sitt dårligste så var gaming eneste han orket, og noen uker er det fortsatt det.

[Palmen]

Veldig interessant det dere sier, Skilpadda og Isolde. Jeg har ikke sett den, men den står på lista. Jeg er gamer selv, og har mange gamingvenner over hele verden. En av de har vært her og besøkt meg og familien, og jeg har besøkt henne to ganger i sør-Europa. Lurer veldig på om jeg vil oppleve filmen annerledes nettopp fordi det er et miljø som er så kjent, men som også i perioder (feks covid!) har betydd så mye.

[Skilpadda]

Ja, det tenkte jeg også på, Bluen. Sett som forelder er det en veldig vond tanke. Og filmen handler ikke om det, som jo ville vært en mye tristere tematikk. (Jeg tenkte også på dette med at han jo hadde assistenter rundt seg 24/7; de ble aldri nevnt, og det var ikke noe snakk om hvordan livet hans fungerte rent fysisk, bortsett fra at han fikk spesialtilpasset spillkontrollere.)

Den delen av filmen som handler om WoW-livet hans er mest fokusert på å vise hvem Mats/Ibelin var, at han var en omsorgsfull og sjarmerende fyr, at han hadde et sosialt liv og kjente mange mennesker og betydde noe for mange av dem. At livet hans hadde «mening» ut over ham selv, liksom.

Filmen handlet i veldig liten grad om familien hans. Og det synes jeg er et fint valg; den ble ikke så «trøste og bære» som den kunne vært. (Historien er jammen sørgelig nok. Det er tøft å se familien snakke om hvordan det var å ha en sønn og bror som var så sterkt fysisk begrenset og som de visste ikke kom til å leve så lenge. Og jeg var glad for at det man mest fikk sitte igjen med er fortellingen om hvem han var, ikke hvor sørgelig det var for familien hans.)

[Charlie]

Skal se den i morgen, har hatt den på lista lenge.

[Millen]

Har den kommet på streaming ennå?

[Charlie]

Ville ikke trodd det siden den fremdeles går på kino? Fikk ikke gått i går, så mulig jeg får vente til strømming.

[Skilpadda]

Han hadde jo tegningen fra Rumour hengende på veggen, det var i filmen.

Foreldrene var veldig lite til stede i den andre delen, ja. Jeg synes det var et godt valg, når filmen skulle handle om ham og ikke om dem. Men særlig som forelder føles det jo trist (Det er mange filmer som føles tristere for meg fordi de viser hvor lite viktige eller sentrale eller relevante foreldrene er for historien til mange tenåringer og unge voksne.)

[Toffskij]

Nå har jeg ikke sett filmen, men jeg tenker det må ha vært veldig viktig for Mats å ha et slags privatliv, ekstremt invadert som han må ha vært fra alle kanter. Og nettlivet ga ham muligheten til det. Så bare trist er det jo ikke.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Nå har jeg ikke sett filmen, men jeg tenker det må ha vært veldig viktig for Mats å ha et slags privatliv, ekstremt invadert som han må ha vært fra alle kanter. Og nettlivet ga ham muligheten til det. Så bare trist er det jo ikke.

Nei, det er det jeg også tenker. Det er trist for foreldrene hans, særlig nå, men det betyr ikke at det var trist for ham. Så fullstendig fysisk avhengig som han var av andre mennesker døgnet rundt, så må jo enhver ting han kunne gjøre uten at foreldrene visste det og var involvert i det ha vært verdifull. Han var jo en voksen mann etter hvert.