Kritikk mot tematikk i Snøfall 2

[Magica]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Jeg synes egentlig at sykdommen tar akkurat passe stor plass og blir håndtert pent. Noah har en tøff virkelighet og nettopp derfor blir drømmen og det alternative viktig. Det hadde vært noe annet om det var helt 70 talls og bare grå realisme.

Helt enig.

[My]

Tja, julekalendere har da aldri bare vært kos og idyll? De har jo ofte vært spunnet rundt alvorlige tema som mobbing og utenforskap, fattigdom, rasisme og fordommer, og sikkert andre ting også, mer og mindre innpakket i humor og/eller eventyr. Juleevangeliet er jo strengt tatt ingen solskinnshistorie det heller, spesielt ikke sett i lys av situasjonen i dagens Palestina, med fullt av folk som må søke ly der de kan og føde barn under fortvilte forhold. Den første Snøfall-serien ble kritisert for hvordan fosterforeldre ble framstilt, kritikk blir det uansett. I år er det barn med alvorlig sykdom i familien som får et ansikt, formidlet med et nydelig samspill mellom mor og barn, vekselvis med julemagien i Snøfall. Og forhåpentligvis går det bra til slutt.

Jeg skjønner godt at det kan bli for tøft for noen altså, men det er også stor forskjell på hvordan vi ser TV nå og tidligere. Tidligere var det kun lineær TV, og hvert års julekalender i NRK var den alle så. Nå er det fullt mulig å velge selv hvilken kalender man ønsker å følge med på.

[meisje]

Som Pompel og Pilt barn må jeg si at grunnen til dens enorme suksess var at den ikke var pedagogisk korrekt, og jeg var livredd når jeg så på den som barn. Men livredd som jeg ser tilbake på som et kjært minne. Pompel og pilt ble også kritisert kraftig av samtiden.

Jeg har ikke sett snøfall, men jeg opplever at nrk har hatt en rekke serier med kontroversielle temaer, feks skam i de senere år. Det er jo selve essensen av nrks drama avdeling.

Jeg håper de kan fortsette med å lage tankevekkende drama serier. For de som står i situasjonen, tror jeg det kan hjelpe at omgivelsene har reflektert litt. Om de selv ikke klarer å se på serien, er det helt innenfor i mine øyne.

[millact]

Mine to har jo mistet sin far til kreft for tre år siden, men de vil likevel se serien og koser seg med den.

Men ellers er jeg enig med deg på en måte.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av meisje, her.

Som Pompel og Pilt barn må jeg si at grunnen til dens enorme suksess var at den ikke var pedagogisk korrekt, og jeg var livredd når jeg så på den som barn. Men livredd som jeg ser tilbake på som et kjært minne. Pompel og pilt ble også kritisert kraftig av samtiden.

Mens jeg tenker at Pomple og Pilt er stjerneeksemplet på hvorfor vi er noen hardhauser vi som overlevde 70-tallet. Jeg synes fortsatt at det er helt grusomt og egentlig ganske vanvittig at det ble sendt i det hele tatt.

[Palmen]

I Snøsøstra, som ble kritikerrost over alt, har jo hovedpersonen mistet søstra si til det som antagelig er en spiseforstyrrelse. Jeg mener at livet kommer i alle farger, og at det ikke er nødvendig å skjønnmale budskap til barn men at det må gjøres riktig og aldersadekvat. Jeg så Snøsøstra på teater med de to minste ungene i fjor, og vi elsket den.

[veobra]

Jleg kan ikke se at det er noe mer trist og leit i Snøfall 2 enn den realismen som pleier være med. I Snøfall 1 er begge foreldrene til Selma døde og hun bor hos en streng fostermor. Jeg syne sikke det er bare hyggelig og positivt det heller. Jeg er glad for at de viser at verden er mer enn familier som har det bra. Det er tradisjon for at det er noe trist med i julekalenderene til NRK. I Jul i svingen har mammaen til Åsa reist for å jobbe med et sirkus og pappaen til Nure er død. Med familie som har opplevd dødsfall hos forelder så synes jeg det er fint at de viser det frem.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av veobra, her.

Jleg kan ikke se at det er noe mer trist og leit i Snøfall 2 enn den realismen som pleier være med. I Snøfall 1 er begge foreldrene til Selma døde og hun bor hos en streng fostermor. Jeg syne sikke det er bare hyggelig og positivt det heller. Jeg er glad for at de viser at verden er mer enn familier som har det bra. Det er tradisjon for at det er noe trist med i julekalenderene til NRK. I Jul i svingen har mammaen til Åsa reist for å jobbe med et sirkus og pappaen til Nure er død. Med familie som har opplevd dødsfall hos forelder så synes jeg det er fint at de viser det frem.

Og i Christianias magiske juleteater, eller hva det het så var det både fattigdom og sykdom, men der var handlingen lagt så langt tilbake i tid at det ikke føltes virkelighetsnært for nåtidens barn, kanskje?

[veobra]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Og i Christianias magiske juleteater, eller hva det het så var det både fattigdom og sykdom, men der var handlingen lagt så langt tilbake i tid at det ikke føltes virkelighetsnært for nåtidens barn, kanskje?

Jeg tror alle julekalenderene til NRK har hatt noe trist ved seg. Det er helt gjengs at noen klager på noe, ikke noe treffer alle. Nylig leste jeg om småbarnsforeldre som klaget fordi de måtte kjøpe billett til babyen på tre måneder på forestilling i Spektrum. Som om man trenger ta med en baby i Spektrum for å få julestemning.

[Myria]

Opprinnelig lagt inn av veobra, her.

Jeg tror alle julekalenderene til NRK har hatt noe trist ved seg. Det er helt gjengs at noen klager på noe, ikke noe treffer alle. Nylig leste jeg om småbarnsforeldre som klaget fordi de måtte kjøpe billett til babyen på tre måneder på forestilling i Spektrum. Som om man trenger ta med en baby i Spektrum for å få julestemning.

Det handlet kanskje mer om at begge foreldrene ville være med det eldste barnet på juleforestilling og da måtte jo babyen være med også (ikke alle har barnevaktmuligheter).

[Karamell]

Jeg har sett alle 7 episodene så langt og synes serien er veldig fin. Den første sesongen løste forsterbarnsituasjonen fint, synes jeg, og nå kommer nok julemagi fra Snøfall til å hjelpe Elise med kreften, og Noah få mammaen sin tilbake fr sykehus. Jeg må presisere at jeg ikke har andre erfaringer med kreft enn at svigermor døde av kreft for snart 3,5 år siden.

Jeg er også ganske sikker på at vi får en adoptert datter-på døren-situasjon også snart i Vu. (i form av et brev da siden hun er på sykehus).

[Karamell]

Tror de ønsker å vise mangfold i det moderne norske samfunnet.

[Blondie]

Jeg har ikke sett den, og vet med meg selv at jeg har nok traumer knyttet opp mot jul. Jeg ser Skomakergata og Linus, jeg.

Når det er sagt, er det vel ikke skadelig å bli minnet på at mange har andre forutsetninger og erfaringer enn postkortjulene som ofte vises.

[Karamell]

Motsvar fra en ex-pappablogger. Nå utelukkende Snøfallblogger.
https://pappahjerte.blogg.no/klagest...kzm4MDQGXvX1e4

[nokon]

Eg liker den veldig godt og tenker som Palmen og Nextlife at det er fint med denne typen representasjon. Den kalenderen for eit par år sidan, der foreldra akkurat hadde flytta frå kvarandre, viste barnet sitt blikk på skilsmisse midt oppi vår skilsmisse. Den blei åpning for både meg og Ungen til å snakke om vanskelege tema.

Eg tar slike tema over Daniel Tiger any time, og synes det er fint at ikkje NRK har fullstendig berøringsangst med alt som kan vere tøft.

[My]

Det er også noe med at julekalendere ofte er noe de voksne og barna sitter ned og ser sammen, og derfor en ekstra god anledning til å snakke sammen rundt ulike tema. Så varierer det vel fra serie til serie, hva som treffer hvem.

Heldigvis er ikke dette en serie der de voksne er "fienden", og barna de smarte heltene som greier å overliste de voksne. De voksne i Snøfall er forskjellige personer, som selv om de er menneskelige og med hver sine greier, likevel er de som tar ansvar, og som barna har, eller ønsker å ha, som trygge og nære omsorgspersoner. En periode følte jeg alt for mange barnetv-serier (kanskje ikke julekalendere akkurat da) handlet om at barna måtte ordne opp selv og redde verden, og ikke skulle stole på de voksne.

[Isolde]

Første Snøfall hadde også et alvorlig tema. Barnevern, savn etter døde foreldre osv. så det er jo ikke noe nytt i denne serien.

Jeg synes det har en passe plass og balanseres med en happy Kjell, koselig Snøfall, kaniner og naskenisser.

[Drømmedama]

Jeg har ingen problem med å se den kan være vanskelig for mange. Kanskje vel så mange voksne som barn? Barn er også så forskjellige. Mine er blitt så store nå og ikke helt målgruppen, men datteren på 16 ser på og liker den godt.
Fra jeg var 11 og til jeg var 35 levde jeg med kreftsyke foreldre. På og av. Vi snakket masse hjemme, men likevel. Hvis jeg hadde sett en sånn serie da jeg var 11 ville det vært utrolig fint. Jeg husker jeg lengtet etter at noen andre også snakket om kreft, og jeg knyttet meg til alt og alle som hadde noe med kreft å gjøre. Men igjen - folk er ulike. Jeg synes uansett serien er fin og innafor.

[Nextlife]

Opprinnelig lagt inn av Drømmedama, her.

Jeg har ingen problem med å se den kan være vanskelig for mange. Kanskje vel så mange voksne som barn? Barn er også så forskjellige. Mine er blitt så store nå og ikke helt målgruppen, men datteren på 16 ser på og liker den godt.
Fra jeg var 11 og til jeg var 35 levde jeg med kreftsyke foreldre. På og av. Vi snakket masse hjemme, men likevel. Hvis jeg hadde sett en sånn serie da jeg var 11 ville det vært utrolig fint. Jeg husker jeg lengtet etter at noen andre også snakket om kreft, og jeg knyttet meg til alt og alle som hadde noe med kreft å gjøre. Men igjen - folk er ulike. Jeg synes uansett serien er fin og innafor.

Så utrolig fint at du deler dette, Drømmedama.

Jeg jobber med kreftrammede og har ansvar for tilbud til denne gruppen sine pårørendebarn.
Min erfaring er at de savner åpenhet, at deres hverdag blir normalisert og at de kan leve mer med kreft som en del av livet sitt fremfor å gå inn og ut av hverdagen og pårørenderollen.
At rollen kreft spiller i barnas liv blir mer integrert, rett og slett.
Dette tror jeg Snøfall 2 kan bidra til.

[Palmen]

Det er akkurat det, Drømmedama, og det som er mantraet mitt på en del arenaer: representasjon betyr mye! Det å se og oppleve og føle andre som er lik som en selv betyr så innmari mye, om det betyr å være skeiv, ha kreftsyke foreldre eller snakke dialekt. Noen vil helt sikkert finne temaet litt for nært og litt for voldsomt, men jeg har følelsen av at det er voksne og ikke barn som har det slik? At vi voksne fortsatt gjerne vil skåne barn mot alt det vonde i verden selv om verden kommer inn uansett?