[8. mars] Erna vil ha flere barn - hva skal til for din del?

[Palmen]

Jeg har ett barn mer enn det som var både ønske og plan. Det stemmer det de sier, man angrer så klart ikke på de barna man har, men tre er nok. Mer en nok. (Og jeg innbiller meg at vi er over snittet og sånn sett burde ha fått premie?!)

[Malama]

Mannen min er i alle fall ikke resirkulert og vi var enige og ønsket om 3 barn, og det har vi.
Det er nok, for oss å følge opp og for å opprettholde folketallet, selv om verden strengt tatt kanskje ikke trenger flere norske forbrukere

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Det finnes ikke en ting som ville gjort at jeg hadde gått for mer enn de to barna jeg har.

Enig. Jeg blir dessuten 50 år i år, så tror ikke nødvendigvis det var meg hun tenkte på.

[Luftslottet]

Så alle er enige om at ikke staten kunne gjort noe for å vippe dere over på flere barn?

Kontanttilskudd? Gratis bil? Gratis barnehage og SFO? Et ekstra års permisjon som kunne tas ut som deltid i hele førskolealderen? Ettergitte studielån? Skattefradrag? Husmorvikarer?

[Blå]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Jeg har iallfall veldig mye anekdotisk belegg for at det er gutter/menn som holder igjen tidlig barneproduksjon. (Ikke i vårt tilfelle, hos oss var det mannen som var pådriver for tidlig barneproduksjon og barn i det hele tatt.)

Trine Eilertsen var ganske klar og god på dette i en ganske nylig Aftenpodden.

Og ja, min anekdotiske erfaring er også at det i større grad er menn enn kvinner som holder igjen på hvor mange barn man ender opp med.

Jeg mener også at jeg har lest at det aldri har vært færre menn som får barn. Nettopp fordi noen menn får barn i flere forhold, og da får de jo kanskje også færre barn i hvert av dem, i hvert fall i det(de) siste.

[Blå]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Så alle er enige om at ikke staten kunne gjort noe for å vippe dere over på flere barn?

Kontanttilskudd? Gratis bil? Gratis barnehage og SFO? Et ekstra års permisjon som kunne tas ut som deltid i hele førskolealderen? Ettergitte studielån? Skattefradrag? Husmorvikarer?

Altså, en barnetrygd som faktisk hadde noe forhold til hvor mye det koster å ha barn kunne nok ha hjulpet for noen. Som mitt ønske om å ha plass til flere barn.

[Floksa]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Så alle er enige om at ikke staten kunne gjort noe for å vippe dere over på flere barn?

Kontanttilskudd? Gratis bil? Gratis barnehage og SFO? Et ekstra års permisjon som kunne tas ut som deltid i hele førskolealderen? Ettergitte studielån? Skattefradrag? Husmorvikarer?

Ok. Om vi får vår egen husmorvikar (en kvinne i 65-70 åra ) som blir hos oss til babyen er voksen så skal jeg søren tute vurdere en til. Forutsetningen er at jeg er garantert en jente! Som liker kjoler.

[My]

Da vi planla barn nr to så fikk vi en mer enn vi hadde sett for oss og det ble såpass krevende at jeg var kurert for framtiden, særlig i kombinasjon med den relativt krevende storesøstera. Ellers kunne jeg kanskje vurdert flere. Men de måtte ha kommet i rask rekkefølge (bare ikke så rask rekkefølge), slik at jeg ikke har rukket å bekymre meg alt for mye om alt mulig. Jo eldre ungene har blitt, jo mer har jeg tenkt på alt som kunne gå galt, og alt som kunne ha feilet dem, og for et under det er med alt vi har sluppet unna av utfordringer. Å starte på nytt med engstelser, både når det gjelder helse og når det gjelder oppvekst og alt som hører med, som barnehage, skole, sosial tilhørighet etc, frister ikke i det hele tatt nå. Og jeg er egentlig ikke så glad i babyperioden, så det hadde vært mest aktuelt om jeg kunne slippe den. Adoptere? Fosterbarn? Nei, jeg vet ikke hva som skulle til. Hos oss har det ikke med økonomi eller velferdsordninger å gjøre. Det hadde blitt trangere, men det skulle vi ha greid. Så det er nok mer personlige enn strukturelle årsaker til at vi "bare" har tre.

Mannen ønsket egentlig bare to, så sånn sett har jeg kanskje fått en mer enn jeg ellers ville ha fått, hvis ikke de to yngste kom samtidig.

[Polyanna]

Hm, interessant spørsmål. For jeg blir så sur når folk tror at man kan moralisere kvinner til å få flere barn. Det må rammebetingelser til.

For oss (i tillegg til en tidsmaskin - jeg tror det er et relativt hypotetisk spørsmål for denne skrotten nå. ):
1. 6-timersdag som norm. (Altså, ikke at vi valgte deltid og fikk det til å gå rundt, men at det var vanlig). Sier ikke at jeg er tilhenger av 6-timersdag, der er min indre jury ute, men det hadde vært en helt annen hverdag
2. Et skikkelig oppgjør med meg selv og mannen og forventninger rundt, der vi reduserte aktiviteter for barna ganske mye da de var små, i hvert fall opp til 8 år. Løp mye rundt på unødvendige greier der en stund, som ungene ikke en gang husker at de var med på.

[star]

Ønsket meg 3, men var nesten skilt da jeg ble gravid med nr.2.
Ergo var det x som fikk viljen med bare 2.
Og etter skilsmissen så trengte jeg en mann. Nå er det for sent.

[Fersken]

Vi ville egentlig ikke ha barn, men så ombestemte vi oss etter en del år. Så tenkte vi at det hadde vært greit med et søsken så hun ikke ble helt alene. Og da var vi mer enn fornøyde.

Det er vanvittig mye dyrere med flere barn. Det var virkelig dyrt med to som gikk en i barnehage og en på SFO, der var det ingen søskenmoderasjon. Bil og bolig måtte også blitt byttet, samt hvor upraktisk det må være å reise når man ikke følger pakkeforløp med 2 voksne og 2 barn. Det ble altså for dyrt alt i alt til at tredjemann en gang ble vurdert.

[Malama]

Opprinnelig lagt inn av Luftslottet, her.

Så alle er enige om at ikke staten kunne gjort noe for å vippe dere over på flere barn?

Kontanttilskudd? Gratis bil? Gratis barnehage og SFO? Et ekstra års permisjon som kunne tas ut som deltid i hele førskolealderen? Ettergitte studielån? Skattefradrag? Husmorvikarer?

Om jeg var yngre så joda... husmorvikar og gratis bhg og sfo, kanskje. og høyere barnetrygd når de er eldre enn sfo-alderen. Og gjerne den ekstra permisjonen også

Det det står på at vi ikke får nr 4 er jo økonomi og evnen til å nå rundt (utover at dette var så mange vi klarte å få, ikke den optimale fruktbarheten, men nå har jeg jo spiral så nå unngår vi aktivt å få noen, det har vi ellers ikke gjort på svært mange år)

[Neket]

Jeg ville bare ha to, mannen vil ha fler. Vi landet på to. Det er fint lite som kan endre den beslutningen. Hvertfall ikke økonomiske fordeler.

[Millen]

Vi har også tre, en mer enn planlagt, og da hun kom måtte vi bytte til større bolig og bytte til større bil.
Jeg syntes det til tider er rimelig slitsomt med tre så for i det hele tatt å ha fler måtte det mirakler til. Som husmor vikar, billigere barnehage og aks med søskenmoderasjon. Alt er jo dyrere jo fler en er. Det er lite hotellrom i Norge som er for 5 stk eller flere feks.
Jeg fylte 41 like etter minsta var født, så vi var sent ute.

[Unicorn]

Opprinnelig lagt inn av Serafin, her.

På det helt urealistiske planet: En garanti for at neste barn ikke hadde noen diagnoser.

På det også urealistiske planet: Å vite at hjelpeapperatet rundt unger med spesielle behov fungerer, uten at man trenger å kjempe vettet av seg.

På litt flåsete plan: Et soverom til. Eller en plan om å lett kunne bygge et soverom til.

Alt dette! I tillegg til bedre helse hos både meg og mannen.

Vi prøvde på en til i et par måneder da yngste var to år, men ga oss på det, og det har jeg ikke angret et eneste sekund på!

[veobra]

Vi har tre så jeg har god samvittighet når Erna kommer og banker på for å sjekke.

Jeg jobbet redusert da barna var små for å få det til å gå opp. Jeg skulle gjerne hatt det uten å gå ned i lønn. Boligen kostet oss også mer for å få fire soverom. Klart de kunne delt, men med aldersforskjellen hadde det blitt krevende. Alle ferier koster mer.

-Jeg skulle altså gjerne hatt sekstimersdag frem til skolealder for minste sånn omtrent.
-Foreldrepermisjon der far tok en stor andel.
-Boligpriser som gjør det mulig å kjøpe noe med nok soverom.
-Fortløpende barnehagestart så man slapp å knulle som besatt i august for å få barn i mai så man med litt forlengelse kunne starte barnehage i august. Jeg husker jeg var stressa for å få barn i desember-februar, nesten villig til å ta pause i forsøkene.

-Obligatorisk foreldreveiledning, parterapi, kall det hva du vil. Nå må man oppsøke, det burde være omvendt. Jeg tror det hadde spart oss for mye frustrasjon, krangling og urk.

[Pøblis]

Hvis jeg hadde hatt en tidsmaskin, skulle jeg fått en til. jeg fikk det første barnet tidlig og det neste (og siste) ganske sent. Det var STOR forskjell på å få barn på 80-tallet og i 02. Den eldste fikk ikke barnehageplass før 2 måneder før hun fylle fire. Pøbelprinsessen fikk barnehage etter permisjonen vår.

Skulle vi hat fler, ville jeg ha delt permisjonen med mannen slik vi gjorde sist. Han jobber i en bransje hvor mange hevder at menn ikke kan ta permisjon fordi jobben er så viktig, og fordi han tjener så mye mer. Vi delte og jobbet 50 % hver, det funket helt supert for oss - men det var jo fordi jeg ville ut og jobbe igjen, da. Hvis jeg ikke hadde villet dele, hadde vi jo ikke kunnet det.

Men jeg tror Trine Eilertsen har het rett - det er mennene som holder igjen, sånn statistisk. Det er de som vil vente med å få barn. Det hjelper ikke å si at kvinner må føde når de er yngre hvis de ikke har en partner som vil ha barn. Og det å være to som har et genuint ønske om å få barn og vilje til å gjøre det som trengs som forelder, er ganske viktig. SÆrlig for å orde å gå løs på nummer to og tre, tror jeg.

[celebelen]

Mulig jeg hadde hatt lyst på et barn til dersom jeg hadde hatt en ukomplisert fødsel og blitt fulgt opp bedre under og etter svangerskapet slik at jeg ikke fikk depresjondiagnosen da Ville var nesten et år.

Men en verden med rettferdig fordeling og en løsning på klimakrisen hadde også hjulpet. Fler barnefødsler i Norge er ikke det verden trenger, det er nok av barn (og folk generelt) på jorda.

[Luftslottet]

Åhåå! Jeg kom på noe som hadde hjulpet betraktelig på motivasjonen/senket stress tilsvarende at det hadde monnet: At foreldre får like lang ferie som skolebarn. Fyttigrisen, det er stress.

Det hjelper ikke hva Erna sier, når besteforeldrene er i full jobb og ikke kan ta en fire ukers tid med ungene om sommeren, lsm.

[Pelen]

Mannen min har to barn fra før og det er 20 år mellom hans eldste og yngste og han var fast bestemt fra starten av vårt forhold at han bare ønsket et barn til (eller i utgangspunktet var han ferdig med flere barn, men han skjønte at jeg en gang ville ha barn). Nå er det nok han som gruer seg mest til at Herremannen flytter ut. Jeg hadde super graviditet IG fødsel så det satte ikke noen stopper heller.

Så feil (men uansett så riktig) mann for min del. Vi vurderte å adoptere når vi bodde i USA og da få et søsken til Herremannen som var ganske lik på alder. Herremannen var da 7 år. Vi fikk bare lov å adoptere et fysisk eller psykisk handikappet barn (ettersom vi ikke var amerikanske statsborgere), men det var mange barn som trengte nye hjem og jeg syns det er litt leit å ikke hå videre med det.

Ellers har det ikke vært noe som AS Norge kunne ha gjort for at vi skulle ha fått flere barn.