Hva skulle du ønske barna drev med ...

[Martis]

Eldste spiller fotball, og det er veldig fint. Jeg skulle dog ønske at han hadde fortsatt på langrenn i noen år til, bare for å ha litt mer variert trening. Yngste har ikke stayingpower foreløpig, han spiller gitar og går på svømmekurs. Sånn lagidrettmessig så skulle han ha fortsatt på innebandy, det er mer hans type sport enn fotball.

[Embriksmamma]

Akkurat det de gjør og har gjort - hest, hund, teater og speider'n. Og dans og turning.

[Billa]

Storesøster har egen hest og driver med sprang. Det er dyrt og tidkrevende - så det hadde vært enklere og billigere om hun drev med en annen idrett. Av og til skulle jeg nok ønske det, type fotball. Jeg ser dog at hun har blitt ekstremt selvgående, lite selvsentrentrert, disiplinert, ansvarsfull, omsorgsfull og tøff, så DET er bonusen.

Lillebror driver egentlig med der jeg tenker han passer til, fotball og (akkurat nå) korps. Han er sosial og glad i musikk.

[Sol]

Mitt mål har og er at de skal drive med noe som gjør dem happy og som gir dem idrettsglede, hva er egentlig underordnet. De spiller begge fotball, den ene mer lidenskapelig enn den andre, begge ser fram i mot en ny sesong med glede. I tillegg driver de med hver sin individuelle idrett, målet er å få dem til å ha glede av det en sesong til når vinteren er over.

[emm]

Alltid tenkt at det de driver med skal være noe som "fyller på tanken", og helst er ting de veldig gjerne vil selv. Noe som stresser dem ned og som de blir glad av.

Vi har vært innom en del forskjellig, det som har vært varig i mange år er dans og kulturskolen der de spiller hvert sitt instrument (piano og gitar). Jeg synes det er veldig fint. Særlig det med spilling, det ser jeg alt nå de kommer til å ha glede av hele livet, selv når de ikke er med på noe organisert og kanskje slutter med undervisning.

[Lavender]

Litt som Sol. Det som gir barna glede og energi, ikke skader. For meg personlig bør det ikke være for dyrt, kreve mye kjøring eller dopapirsalg.

[Frøydis]

Jeg har lyst til at ungene skal være aktive og få seg hobbyer som gir dem glede. Nå har vi fått opp øynene for slalåm, og det er positivt for oss alle. Ønsker jo at de skal lære seg et instrument, men siden det er faren som er musikkskolelærer i kommunen, kan dette slå begge veier. Det pleier ikke være like kult med musikkskole om det er en forelder som er lærer.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Frøydis, her.

Det pleier ikke være like kult med musikkskole om det er en forelder som er lærer.

Men idretten har jo stort sett foreldretrenere, så jeg vet ikke om forskjellen er så stor. Begge mine unger har pappa som trener for fotballaget de spiller på og synes det er helt greit.

(Det er egentlig litt underlig - snuppa hører aldri på hva pappa sier hjemme, men på treninga er han trener og da er det visst helt greit å høre på ham.)

[Frøydis]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Men idretten har jo stort sett foreldretrenere, så jeg vet ikke om forskjellen er så stor. Begge mine unger har pappa som trener for fotballaget de spiller på og synes det er helt greit.

(Det er egentlig litt underlig - snuppa hører aldri på hva pappa sier hjemme, men på treninga er han trener og da er det visst helt greit å høre på ham.)

Min erfaring er at det blir noe annet med lagspill enn enetimer. Men hvem vet, det kan jo endre seg. Nå er mine litt små enda, 5 og 8 år.

[My]

Selv var gikk jeg på speider, korps og håndball da jeg vokste opp. Når det gjelder korps fikk jeg aldri noen lidenskap for instrumentet jeg spilte, jeg likte ikke å øve hjemme, øvingene kjedet meg, jeg var ikke veldig begeistret for å spille konserter eller marsjere, så det hele var mest plikt. Jeg savnet det aldri etter at jeg sluttet. At pappa var dirigent var ikke noe problem, det var vel faktisk det som var grunnen til at jeg holdt på så lenge som jeg gjorde, heller enn det motsatte. Ikke fordi jeg ble presset til å være med, men fordi det var hyggelig at vi hadde noe sammen (selv om det egentlig ikke interesserte meg).

Speideren var sånn passe. Jeg likte å være på tur, og lærte masse der som jeg har hatt stor glede av senere i livet. Men jeg syntes møtene var drepen, var ikke overvettes begeistret for leirsettingen, og sånt som speiderløfte, speiderhilsen, speiderbønn, grader, merker og konkurranser opplevde jeg som uinteressant, meningsløst, og noe av det, direkte kleint, og verre jo eldre jeg ble. Jeg var bare der for friluftslivet, som jeg elsket.

Håndball var noe jeg levde og åndet for, alle sidene ved det. Både treningene, kampene, turneringene, alt. Og jeg kan fortsatt, nesten 25 år etter at jeg sluttet, få sommerfugler i magen av gnikselyden fra joggeskosåler mot hallgulv og lukten av klisterspray.

Så når det gjelder aktiviteter jeg selv vokste opp med har jeg mye igjen for speideren, på grunn av friluftsinteressen som den skapte, og som jeg fortsatt har, håndball har jeg mye igjen for på grunn av alle de gode minnene og gleden det ga meg, særlig i tenårene, som ellers var ganske kjipe. Men jeg kjenner ikke at jeg har noe særlig igjen for tiden i korpset, når jeg skal være helt ærlig. I beste fall at jeg liker korpsmusikk i riktige settinger, men det er vel like mye på tross av, som på grunn av min egen erfaring med korps. Og hvilke erfaringer vi har fra egen oppvekst preger sannsynligvis hva vi ønsker for ungene. Jeg har ikke hatt noe behov for å oppmuntre mine unger i retning speider eller korps, på grunn av at det ikke var det helt store for meg da jeg var barn.

Men de er jo noen helt andre personer, og for alt jeg vet kunne de synes korps eller speider var helt topp. Men når ingen av dem heller har spurt om å få begynne med det, så blir det heller ikke så veldig aktuelt.

[Xian]

Ullungen går på turn, det drev jeg også selv med, og føler at jeg har hatt mye igjen for det senere i livet. Og så er hun med i en veldig flott speidergruppe, med mye spennende aktivitet, der de har fått prøve seg på masse fra de var veldig små.

Både hun og jeg hadde gjerne sett at hun lærte seg å spille gitar (har i alle år drømt om at jeg kunne trekke frem gitaren og dra en låt i festlig lag; nå er det for sent, men hun har fortsatt muligheten...).

Men turn og speider blir til sammen tre dager i uka, og noe mer er uaktuelt, siden hun setter stor pris på å bare henge med venner uten at det skjer noe også.

[Ru]

Knotten spiller håndball og det gjør Knøtteliten også. I tillegg spiller minste fiolin.
Jeg angrer litt på at vi ikke fikk Knotten i retning strykeinstrumenter også, han var innom korps og det endte vel egentlig med å ikke være noe for han. Han liker musikk for musikkens del, ikke konkurransen.

Men ellers har jeg ikke egentlig noen sterke ønsker. Hadde vært fint å få Knøtteliten i et kor, hun har et veldig bra gehør og sangstemme, men det er jo på ingen måte for sent.

Ellers hadde husarbeid selvsagt vært høyt på listen. Det er det jo ingen av dem som interesserer seg det minste for.

[My]

Jeg er i grunnen fornøyd med aktivitetene ungene går på. Tidligere ønsket jeg at noen av dem skulle begynne med håndball, for det gikk jeg på selv i oppveksten, og hadde mye glede av. Men to av dem går på fotball, og jeg har lært meg at det er like kult. Lagidrett er lagidrett, og det er også enkelt og innebærer forholdsvis lite utstyr og organisering.

Tidligere gikk eldstejenta på skihopping, og på en måte skulle jeg ønske hun fortsatte med det, for det var i grunnen skikkelig tøft, ga henne mye mestringsglede. Men det krevde en del oppfølging og utstyrsorging. Det vil si skiklubben hadde hoppski til utlån for de yngste, men hun trengte hjelp til å få det på seg og med seg, noe som også gjorde henne ekstremt frustrert. Det at hun ikke hadde mulighet til å være selvgående, men trengte hjelp til så mye, ødela mye av gleden for henne der, da hun var i en alder hvor det var viktig for henne å gjøre ALT selv. Så det er ikke slik at jeg nå går rundt og ønsker at hun fortsatt gikk på hopp.

Litt verre var det kanskje da hun sluttet med turn. Hun gikk på konkurranseturn, og var veldig flink, har drevet med det veldig lenge og det har gitt henne veldig mye glede. Tidligere kunne hun nesten ikke gå over et gulv uten å turne. Men i høst var det brått slutt. Det var først og fremst miljøet i klubben som slet på henne og fikk henne til å ta avgjørelsen om å slutte, men også at det tok svært mye tid fra venner og annet sosialt. Det siste hang sammen med det første, siden det ikke var i turnhallen hun hadde sine venner og fremste sosiale arena, det var der hun opplevde klikkdannelser og ekskludering, og derfor opplevde hun det som et større offer at dette tok over mer og mer av tiden sammen med gode venner. Litt vemodig at hun ikke turner lenger, siden det har vært henne, i så mange år, men samtidig godt at hun tok den avgjørelsen, med tanke på miljøet hun opplevde i klubben. I en ideell verden skulle jeg ønske hun fortsatt gikk på turn, men i en annen turnforening eller gruppe, med andre folk. Helst de samme som hun spiller fotball med.

Den tredje ungen er ingen fotballtype, og egentlig ikke typen til å drive konkurranseidrett i det hele tatt, men hun går på judo, og det passer henne greit. Men for henne har jeg lenge vært på jakt etter en mer kulturell aktivitet, som teater, kor e.l., men det har vært vanskelig å finne noe som passet helt, som ikke enten var på forferdelig ugunstige tidspunkt på motsatt kant av byen, eller hadde eviglange ventelister. Men nå har hun kommet inn på sirkus på kulturskolen, og det passer henne perfekt, så det er jeg veldig glad for, og håper at hun fortsetter med. Fysisk aktivitet, som hun absolutt har anlegg for, sterk, smidig og lett som hun er, men totalt fritt for det konkurransefokuset som hun ikke kan fordra. Øvingene er på skolen hennes, i gangavstand hjemmefra.

I tillegg går alle tre ungene på klatring, de har begynt ganske nylig men det er noe jeg håper de vil fortsette å ha interesse for.

Hvis jeg skulle ha noen ønsker for noe de skal drive med framover, så må det være mer av alt som knyttes til friluftsliv, med større fokus på opplevelser enn på å bli best. Sånt som klatring, kajakk, toppturer, slike ting. Men da mener jeg når de blir eldre, og kan klare mer på egenhånd, og mer som interesse enn som organisert aktivitet.

Så akkurat nå kunne jeg ikke ønsket meg noe bedre. To på lagidrett, som passer for dem, ei på kampsport og sirkus, som passer for henne, og alle tre på klatring.

[Bergensis]

Håndball, turn og gitar.

Håndball fordi eg har hatt veldig stor glede av det både som spelar, trenar og tilskuar. Det er langt enklare for meg å engasjere meg på eit felt eg sjølv har lidenskap for.

Turn fordi det er ein idrett som gir særs godt grunnlag for det meste. Styrke, kroppsholdning, kroppskontroll, feks.

Om dei skulle spelt eit instrument, så ville eg ønska at dei valgte gitar. Eg tenker det er mest anvendlig. Mulig fordi eg er farga av eigne erfaringar med rolege, trivelige nachspiel i seine nattetimar, og dersom nokon klimpra på gitar, var settingen komplett.


No har ingen av mine utmerka seg i nokon idrett. Dei er vel som mor si; kjedelig gjennomsnittleg på det meste i livet. Men eg ser jo at dersom dei skulla ha ein lidenskap for fritidsaktivitet, så ville mitt engasjement henge seg på etterkvart.

[Frøydis]

Det er litt begrenset med tilbud her, siden vi bor i en liten kommune. Fotball, ski, 4H og musikkskole er alt.

[Stellebord]

Jeg skulle vel ønske at eldste fortsatte på cello. Hun spilte i tre år, men ble så stresset av konsertene. Nå har hun sluttet på fotball også, og går ikke på noe. Jeg skulle ønske hun drev med noe hun elsket, samme hva det var.

[Bluen]

Jeg angrer nok litt på at vi ikke har oppmuntret dem sterkere til å holde på med musikk og lære seg et instrument. De har begge vært med i kor i SFO-tida, noe særlig eldste har satt stor pris på og mestret godt. Både faren og jeg har bakgrunn fra korps (fløyte), og jeg spilte i tillegg gitar, orgel og fiolin i oppveksten.

Nå ser det dessverre ut til at fotballen har tatt dem med hud og hår (det er fotball MANGE ganger i uka) - men det er jo ikke for seint. Jeg skal sannelig tenke litt mer aktivt på dette.

[Joika]

Musikk!

[Polyanna]

Jeg skulle ønske jeg hadde minst et virkelig musikalsk barn som hadde glede av sang og musikk og ville drive med det. Dessverre er genetikken imot oss.

[Addison]

Alle mine spiller et instrument, de to yngste i korps, som de elsker! Dette er midt i blinken for oss voksne som også er lidenskapelige korpsmusikere. For de to yngste skulle jeg nok ønske at de kunne drive med noe fysisk aktivitet i tillegg, men i og med at nesten all organisert idrett krever enda mye mer tid enn korps i den alderen de er, hadde det vært nesten umulig å kombinere, særlig for tenåringen. Yngste skal i gang igjen med svømmekurs nå, men tror nok ikke hun kommer til å begynne med svømming aktivt etter at nivåkursene er ferdige.