Nå er jeg på etterskudd, får prøve å se om jeg husker det jeg skal. (Rekkefølgen vet jeg blir feil, men det får bare være.)
Januar:
1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.
2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive en egen bloggpost om resultatet.
3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om både gammel stumfilm og moderne film. Dialog på engelsk, fransk og tysk - det som er mest nødvendig å få med seg sies på engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig "handling", men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.
4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.
5. Seven Psychopaths. Det er bare noen måneder siden jeg så den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh, In Bruges, som jeg da beskrev som "en trist og brutal film om triste og brutale mennesker". Ordene kunne jeg gjentatt nå, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt på overflaten; her er også brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru - men Seven Psychopaths er først og fremst gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, såklart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var så lett å gå løs på film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med å komme i gang med manuset til den nye filmen sin, Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, små kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert får stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strålende Sam Rockwell, gjør det han kan for å avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta ("No shoot-outs?!?!? 
") og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, småkriminelle Hans, spilt av en like strålende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pålitelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet - som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen - er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort å holde sammen så mange tråder og metanivåer til én enkelt film - særlig en så morsom og tilgjengelig film som dette.
6. Avengers. Denne så vi på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.
7. Django Unchained. Liker man Tarantino - eller i det minste tolererer Tarantino - er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slående karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk bloggpost om den.
Februar:
8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forståelig) at denne ikke har blitt satt opp på kino her til lands. [ETA: Den går på kino nå, i mai!] Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett på lange tider - et fransk overflødighetshorn av barokke påfunn med en uforståelig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen "Oscar", spilt på høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjåføren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg så den, og slet tidvis med å holde meg våken, men kanskje kledde den i grunnen å få innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over på en del av scenene?
9. Broen (10 episoder). Vellaget, spennende og tidvis både brutal og urovekkende dansk/svensk kriminalserie. Fascinerende samspill mellom veldig dyktige skuespillere, særlig de to samarbeidende etterforskerne - svenske Saga, med tydelig (men aldri eksplisitt nevnt) Aspergers syndrom, og danske Martin, som er en jovial og menneskekjær mann som likevel viser seg å ikke alltid håndtere sitt eget privatliv så godt. Fellesskapet mellom dem byr på en god del komikk innimellom, men blir rent ut gripende underveis, og selve kriminalhistorien er mer enn spennende nok.
10. Something Wild. Jonathan Demme-film fra 1986, og det er veldig tydelig en 80-tallsfilm, ikke bare når det gjelder klær og hår, men når det gjelder noe udefinerbart skarpt og upusset i kantene. Mannen kommenterte etterpå at den ikke er "fokusgruppetestet", og det er kanskje noe der; den har klare innslag av både romantisk komedie og road movie, men er ikke helt noen av delene, og den er både tidvis for usympatisk og for brutal til at jeg tror den ville sluppet gjennom en moderne, strømlinjeformet fokusgruppe. Her ser vi Melanie Griffith i sine glansdager sammen med en like overbevisende Jeff Daniels, begge med langt mer vaklende identitet og langt nærmere en slags psykisk kollaps enn de ser ut til til å begynne med. Og at Martin Scorsese castet Ray Liotta i Goodfellas etter å ha sett ham i denne, det finner jeg høyst forståelig; det er sjelden noen ser så åpenbart skummel ut fra første scene. Typisk for Jonathan Demme har det alltid vært å fokusere sterkt på musikk, så også her; soundtracket kunne fortjene en egen post, og musikerne som figurerer i filmen får også en god del mer plass enn det som er vanlig.
11. Killer Joe. Dyster kvasi-noir med kraftige og ubehagelige innslag av svart humor i de første to tredjedelene, noe som gjør det enda verre når den faller sammen i totalt motbydelig brutalitet i den siste. Skremmende effektiv tidligere fløtepus Matthew McConaughey som nesten Robert Mitchum-aktig psykopat, og en nesten like ubehagelig white trash-familie som alle lurer eller svindler eller svikter eller skader hverandre - alle, unntatt den engleaktig uskyldige Dottie, som ender opp som offerlam i den morderiske planen til broren og faren. (Den presumptivt verste personen i hele familien, moren til Dottie, får man ikke engang møte, men må forestille seg på egen hånd hvor ille hun er.) Jeg er fremdeles usikker på hva jeg synes om filmen - den er spennende og underholdende og veldig godt spilt og skrudd sammen, men slutten ble i meste laget for meg, kanskje like mye fordi den slipper taket i den ellers velkomponerte og spennende handlingen som fordi den er så brutal.
12. Married to the Mob. Mer Jonathan Demme og mer 80-tallet; Michelle Pfeiffer som mafiahustru som vil ut, Dean Stockwell som mafiaboss som ikke vil slippe henne ut av familien, og Matthew Modine i tospann med Oliver Platt som dorky FBI-agent. Morsom og litt smårar film som beveger seg i området mellom pastisj, parodi og bare rent underholdende mafiafilm. Nesten urovekkende tids- og genreriktige frisyrer og interiører.
Mars:
13. The Master. Underlig film med drivende gode Joaquin Phoenix og Philip Seymour Hoffmann som nær motpoler; Phoenix spiller den ustabile, krigsmerkede drifteren Freddie, mens Hoffmann er Lancaster Dodd, kjent som "The Master", en intellektuell filosof, forfatter og kultleder som veldig åpenbart er basert på scientologiens grunnlegger, L. Ron Hubbard. Forholdet mellom dem er sentralt i filmen, som for øvrig i liten grad har en klar mening eller tar åpenbart stilling. Er Freddie en sårbar stakkar som er et lett bytte for hjernevask og utnyttelse? Er han en svindler som utnytter Dodd og hans fascinasjon for Freddies karisma (og livsfarlige hjemmemiksede drinker!) mens han ser etter en mulighet for lettjente penger? Eller er forholdet deres sett under ett likevel ganske jevnbyrdig, der de begge får noe ut av det som de på ett eller annet vis trenger? Overbevisende godt spilt og godt laget er det, men jeg ble overrasket over hvor lite "tydelig" filmen var, kanskje særlig i fremstillingen av kultlederen og metodene han bruker.
14. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring (Extended Edition). Det må være nærmere ti år siden sist jeg så den, og jeg har både blitt mer kritisk og mer tilgivende siden den gang. Jackson nyskaper både Boromir og Aragorn og styrker historien på den måten, og alvene er langt mer urovekkende og langt mindre tilbøyelige til å være opplagt på "vår" side enn mange kanskje tenker seg etter å ha lest boken. Så får man bære over med at Peter Jackson aldri, aldri kan passe måten når det gjelder drama og spesialeffekter. Ekstra stor stas er det naturligvis å se filmen sammen med en oppslukt tiåring, helt tett innpå at vi har lest boken - forskjellene mellom boken og filmen er interessante å diskutere og hjelper også til å bevisstgjøre meg som seer på hva hovedtemaet og den egentlige hovedpersonen er. (Min take på hva som er den viktigste forskjellen på bok og film er at Aragorn i filmen ikke ønsker å være konge, og både bakgrunnen for dette manglende ønsket og konsekvensene av det gjør historien mye mer interessant enn et standard helteepos.)
15. Wuthering Heights. Helt ny filmversjon som fokuserer utelukkende på Heathcliffs synsvinkel og opplevelser. Det er da også antagelig den eneste måten man kan få sympati for ham! Men han er enklere å få sympati med i filmen; som svart gategutt i Liverpool har han erfart, lenge før han kommer til Earnshaw-familien, at verden er ond og hatefull og at han ikke kan forvente seg annet enn mishandling og skjellsord. Og da han av natur er stolt og steil og med fullstendig mangel på evne til å være innsmigrende eller ydmyk, har han ikke akkurat særlig muligheter til å skaffe seg venner. Shannon Bear som den unge Cathy er veldig overbevisende som halvvill jentunge, og historien er skåret helt inn til benet - så har man brukt den sparte tiden på filming av øde heder, lavthengende skyer og regnvåte tornebusker i stedet. Usedvanlig stillestående filmatisering av en såvidt dramatisk bok, men det er underlig intenst og funker veldig bra. Heathcliff er ganske taus og dessuten overhodet ikke interessert i andre mennesker enn Cathy, så det passer godt at filmen har lite dialog og at alle andre personer i historien bare beveger seg rundt i utkanten av den.
April:
16. The Lord of the Rings: The Two Towers (Extended Edition).
Morsomt gjensyn etter ti år, og morsomt å se den etter å nettopp ha gjenlest boken, og ekstra morsomt å se den sammen med engasjert og medrevet tiåring, som knapt greide å sitte i ro under slaget ved Helm's Deep. 
Jeg merker meg andre ting enn tidligere - blant annet at jeg har mer forståelse for scenene med comic relief enn før - og synes det er spennende å diskutere forskjellene mellom bok og film med Poden. Mange av personene er mer usympatiske; Faramir er for eksempel mindre edel, Théoden mindre koselig, og Elrond langt mindre velvillig innstilt overfor Aragorn enn i boken. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor de er det, heller - ingen av dem står akkurat overfor lette og greie valg. Til gjengjeld blir vi minnet om at Boromir er både mindre maktglad, mindre svak og mindre arrogant enn hos Tolkien, og dessuten er jeg veldig glad i måten Jackson lar den i utgangspunktet negativt innstilte Aragorn vokse inn i rollen som konge - delvis fordi han etter hvert ønsker mer å bli konge, delvis fordi han stoler mer på seg selv og sin evne til å være en god konge, og delvis fordi omstendighetene (og verdens overlevelse, såklart) avhenger av det. Og det at han ikke i utgangspunktet ønsker seg makt og ære er nettopp noe av det som gjør ham til et godt valg hvis man nå først skal ha en konge. Mange fine paralleller mellom ham og andre personer, både Boromir, Éomer og for den del Frodo. (Her om dagen kom jeg til og med så langt som til å sitere Nietzsche til Poden for å illustrere et poeng i vår pågående diskusjon/min pågående monolog om temaet. 
)
17. Archer (sesong 4). Fremdeles en morsom og særdeles uærbødig serie, som er aller morsomst når den er aller uærbødigst - fortrinnsvis fullstendig politisk ukorrekt og helt på eller godt over grensen for hva man kan slippe unna med å si på TV. (Det hadde aldri gått om den ikke hadde vært animert!) Vi diskuterer etter så å si hver episode hvem vi liker best av den gale vitenskapsmannen Krieger, den ustoppelig vulgære og uovervinnelige Pam eller den psykotiske masochistiske nymfomane Cheryl/Carol. (Svaret varierer gjerne med hvor mye skjermtid hver av dem har fått i dagens episode.)
18. Star Trek. Oppvarming til den nye filmen, som kommer om noen uker - gjensyn for meg og mannen, førstegangsmøte for Poden og Toffskij. Stor stas denne gangen også. Elegant og genreriktig restart av franchisen, spennende og sammenhengende for nye seere samtidig som det er masse snacks for den gamle fansen. Selv jeg, som aldri har hatt noe forhold til TV-serien, syntes det var rørende å se Nimoy gjøre glansrollen sin om igjen for siste(?) gang, og Quinto og Pine er begge overbevisende og underholdende som litt andre versjoner av de klassiske Spock (som skamløst siterer Sherlock Holmes uten å kreditere kilden) og Kirk. Og Bones! Og Scotty!
Mai:
19. Yellow Submarine. Poden så denne filmen mange ganger fra han var knapt 2 til han var drøyt 5, men har vel knapt sett den siden han begynte på skolen. Den ga neppe særlig mening på den tiden, men det er jo mye bra musikk, og filmen var utgangspunktet for hans Beatles-interesse. Her om dagen foreslo han at vi kanskje skulle se den igjen, så da gjorde vi det, nå med mulighet for å få med seg noen av de mange skrekkelige ordspillene! ("Don't pull that lever, Ringo!" "Can't help it, I'm a born Lever-pooler!") Filmen er et visuelt overflødighetshorn av animasjoner; handlingen er ofte surrealistisk, men spennende nok, og i tillegg til den skrekkelige humoren inneholder den jo en hel drøss av noen av de beste låtene i verden. Den fortjener definitivt å bli sett i mye større grad enn den typisk blir.
20. The Place Beyond the Pines. Noen likte visst Ryan Gosling i Drive. Eller tull, alle likte selvsagt Ryan Gosling i Drive. Det er vanskelig å unngå; det var en særegent storslagen film der en nesten unaturlig vakker Gosling virkelig briljerte. Men det fungerer ikke nødvendigvis like godt å putte omtrent akkurat den samme rollefiguren inn i en en ganske annen, langt mindre genial film. Det var en hel del jeg likte ved … Beyond the Pines - det var gode skuespillere i engasjerende roller, det var far-/sønn-tematikk og interessante paralleller både på langs og på tvers av generasjonene, og det er helt klart interessant at det er en ganske annen film enn man til å begynne med tror, og at den "egentlige" hovedpersonen ikke introduseres før ganske langt uti. Det er en god del her om å være en god far, og en god mann, og i hvilken grad man kan greie å være det gitt omgivelsenes krav og muligheter, men jeg synes det faller litt sammen. Litt for vagt, litt for ufokusert, kanskje?
21. The Lord of the Rings: The Return of the King (Extended Edition). Og der var sagaen ført til ende. Jeg har faktisk ikke sett den lange versjonen før, og selv om det er en del år siden jeg så kinoversjonen, er det åpenbart for meg at denne lange versjonen er bedre. Jeg savnet ikke engang "The Scouring of the Shire" for mye (og tiåringen mente bestemt at han ikke syntes dette var et spesielt viktig kapittel, noe han naturligvis har all rett til å mene). Peter Jackson kan naturligvis ikke passe måten når det gjelder slagscener og melodrama og spesielt spøkelser, men jeg tilgir ham det meste for de tingene som fungerer likevel. En grøssende troverdig Denethor. Pippin som synger over scenen der Faramir rir til sikkert nederlag i Osgiliath. Théoden og Aragorn som får hver sin mulighet til å oppildne soldater foran et slag de etter alle solemerker er dømt til å tape. Éowyn, Tolkiens ene helstøpte kvinneskikkelse, som river av seg hjelmen på slagmarken. Sam som bærer Frodo den siste, tyngste delen av veien.
22. The Americans (sesong 1). TV-serier er annerledes enn film på mange måter, blant annet ved at man ofte vanskelig kan vurdere enkeltepisoder før man har sett hele sesongen de tilhører. Vi har latt oss engasjere og underholde av denne serien hele veien, samtidig som vi har vært mer og mer skeptiske til hvordan de nå har tenkt å samle trådene og utløse spenningen helt til slutt. Men den aller siste episoden i sesongen feide all tvil av banen ved å vær den kanskje beste episoden vi har sett i år (i noen serie). Premisset i The Americans er at Sovjetunionen hadde agenter i USA som var så undercover at ingen ante at de ikke var født som amerikanere, og hovedpersonene er kanskje hakket for superhelter til å overbevise, men det er jo så morsomt å se dem i aksjon at man lever med det. Og personene rundt, og omstendighetene både lokalt og internasjonalt i 1981, er overbevisende og medrivende gjengitt. Man utvikler sympati med de underligste skikkelser i løpet av serien, og den mister dessuten aldri av synet den enorme personlige belastningen det er å jobbe med hemmelige tjenester, enten det er offisielt eller uoffisielt, og samme hvilken side av jernteppet man rapporterer til. (Der har den en god del til felles med sesong 1 av Homeland.) Anbefales absolutt.
23. Star Trek Into Darkness. Det er gledelig at også oppfølgeren i denne nye Star Trek-kronologien er flere hakk bedre enn det folkene bak hadde kunnet slippe unna med. Spennende actionsekvenser er én ting, men de har jammen også tatt seg bryet med å gjenskape (og nyskape) hovedpersonene og latt dem bli både interessante og flerdimensjonale. Skuespillerne er jevnt over mer enn gode nok (Simon Pegg som Scott er min favoritt, men alle de andre gjør også jobben sin), og den sentrale balansegangen mellom ultrarasjonelle Spock og skyter-fra-hofta-helten Kirk er overbevisende og underholdende. Og ikke minst gjør Benedict Cumberbatch seg veldig godt som superskurk (i et nesten komisk bredt utvalg lange frakker)! Manuset er nok det svakeste leddet i kjeden, og det er synd de ikke legger litt mer arbeid i dialogen når de har så gode folk til å fremføre den, men selv ikke dette var dårlig nok til å irritere underveis. Tiåringen lot seg rive med, han også, og mente i etterkant at en eller annen mellomting mellom Kirk og Spock nok ville vært det beste - og det er vel også ment å være en del av det sentrale budskapet.
24. Upstream Color. Lengre unna popcornfilm er det lenge siden vi har vært. Shane Carruth lagde for noen år siden Primer, en av tidenes billigste, mest kompliserte og mest velkomponerte scifi-filmer, og vi var veldig spente på hva han hadde gjort denne gangen. Og Upstream Color viser at det definitivt ikke var noen tilfeldighet at han lyktes så godt sist. Å skulle fortelle hva filmen "handler om" er for det første nesten helt umulig, og for det andre vil det - uansett hva jeg sier - gi et misvisende inntrykk av hvordan filmen er, så det er vanskelig å skrive noe om den. Men den er vakker, og komplisert, og ganske trist, og merkelig romantisk og urovekkende underlig, og nesten ubegripelig, og Carruth selv gjør også denne gangen en mer enn hederlig innsats som den ene hovedpersonen.
25. Before Sunrise. Hverken jeg eller mannen hadde sett denne før, men den har stått klar i hyllen i mange år. Som en del sikkert vet er det planer om en oppfølger nummer to (Before Midnight) i løpet av året, og jeg leste nettopp på Twitter at Ethan Hawke hadde kalt dette for "the lowest grossing trilogy of all time", noe som inspirerte oss til å omsider få sett den. Og den er jo nydelig! Nydelig filmet, vakre hovedpersoner, rørende og varm og sår og veldig ekteklingende, til tross for at den er skamløst romantisert. Eller kanskje fordi den er skamløst romantisert? Den kunne ikke vært annet enn amerikansk; den er en amerikaners romantiske idé av hvordan det er å være i Europa, der alt er litt annerledes og bygningene er gamle og det er loslitte diktere og briljante spinettspillere og eksotiske spåkvinner på hvert gatehjørne. Og der man møter vakre, lidenskapelige franske kvinner på toget, naturligvis! Men filmen inneholder sitt eget forsvar, lagt i Célines munn når hun irettesetter Jesse fordi han er kynisk: Spiller det noen rolle om dikteren skriver diktet spesielt til dem eller ikke, så lenge det rører dem? Spiller det noen rolle om spåkvinnen manipulerer og forteller Céline det hun vil høre, så lenge hun leverer? Og spiller det noen rolle om filmen napper i alle hjertestrengene våre, så lenge det er det vi har betalt den for å gjøre? Det gjør jo ikke det. Ikke så lenge det virker, og det gjør det jo. (Selv om det naturligvis er noe av en spoiler å vite at det kom en oppfølger noen år senere - det er ulempen ved å ikke alltid se alle filmer det øyeblikket de kommer på kino.)
26. Iron-Man 3. Jeg synes jo stort sett alltid Robert Downey Jr. er verdt billettprisen i seg selv, og det er han her også. Men filmen er tynn og rotete, syntes jeg, selv med lave forventninger. Ben Kingsley var veldig stas, men Guy Pearce anstrengte seg kanskje ikke så veldig? Et pluss var det dog at det var snev av personlighet å spore i flere av "skurkene", og ikke minst at filmen (i skarp kontrast til Star Trek Into Darkness) faktisk består Bechdel-testen, i og med at Pepper og Maya har en flere minutter lang samtale som ikke handler om Tony Stark. Og post-credits-sekvensen var, som alltid, verdt å sitte og vente på!
Juni:
27. Justified (sesong 1, 13 episoder). Basert på bøker av Elmore Leonard, som jeg nok har innsett at jeg definitivt bør lese snart, gitt hvor grundig jeg fryder meg over dialogen her. Gammeldags og moderne på samme tid, som hiphop-/countrymiksen i åpningslåten; nydelige karaktertegninger og solide skuespillerprestasjoner, og fantastisk dialog fremført med praktfull timing. Timothy Olyphant spiller US Marshal Raylan Givens, tilbake i småbyen han vokste opp i i Kentucky, og det er en ren nytelse å se med hvilken stil og steilhet og sjarm han slåss mot alt han har forsøkt å komme bort fra, samtidig som det er tydelig at han på mange måter likevel hører hjemme der - kanskje tidvis nesten mest blant de kriminelle elementene (både gamle venner og nær familie), som han ligner sånn på, samme hvor hardt han han forsøker å bekjempe både dem og likheten, og samme hvor mye han er en genuint anstendig og bra fyr. (I tillegg til " a tall, good-looking white man with a shitload of swagger", såklart. 
) Det er en serie som jeg ler høyt av minst én gang i hver episode, ofte like mye av understatements og timing som av hva folk faktisk sier - og som samtidig er både brutal og ofte trist. Den minner mer om en western enn om en politiserie, og aller best er den på karakterstudier av både Raylan selv og alle de fantastiske figurene som dukker opp. Og jeg er barnslig begeistret over å vite at jeg har tre sesonger til å se frem til.
28. Game of Thrones (sesong 3, 10 episoder). Dette ligger an til å bli en langt bedre TV-serie enn bokserie, ikke minst på grunn av kuttene i det vanvittig brede persongalleriet som man nødvendigvis må gjøre når bok skal bli film. En del rene endringer i handlingen og ikke minst persongalleriet gjør seg også - Robb er en ordentlig konge, Shae en ekte person og Cersei en mindre endimensjonal bitch - og det er en lang rekke flotte skuespillere og fantastiske sett. En svakhet er det at Jon Snow er lite engasjerende og Samwell nesten rent ubrukelig; hele "North of the Wall"-biten er i grunnen mindre overbevisende enn boken. Men de skyr ikke tilbake fra eksessive grusomheter, hverken i stor eller liten skala, og det kler historien. Jeg er veldig spent på om de kommer til å kunne ferdigstille historien i syv sesonger, som de visstnok har planlagt.
29. The Incredibles. Gjensyn for hele familien. Jeg liker alle filmene til Brad Bird, og synes det er morsomt å se hvor mye mer seriøse og "ordentlige" tegnefilmene hans er enn den eksepsjonelt spennende, men veldig tøysete Mission Impossible 4. Barnefilmene hans har nerve og sjel og handler om eksepsjonelle individer som må lære seg hvordan de kan leve - og bidra positivt! - i en verden der de skiller seg ut. Både familieskildringen, midtlivskrisen, den fartsfylte actionhandlingen og den mer realistiske tematikken mellom linjene fenger oss voksne, og for tiåringen var det nok langt mer å hente her nå, etter å ha sett seg litt opp på superheltgenren i det siste.
30. Mad Men (sesong 6, 13 episoder). Don Draper har vært i fritt fall gjennom hele serien, fra introsekvensen før den første episoden. Etter sesongavslutningen i går føler vi kanskje for første gang at det kan gå an å avslutte historien om ham på dramatisk tilfredsstillende vis. Sesongen har vist, igjen, hvordan alt og alle rundt Don endrer seg mens historien går, mens han til en viss grad stagnerer og blir til en stivnet, forvrengt utgave av seg selv, men så er det noe som skjer med ham mot slutten som viser at det kan være rom for endring likevel. Kanskje er det ikke en positiv endring, men det føles likevel mer befriende og oppløftende enn det han så ut til å skulle ende opp som. Og personene rundt ham engasjerer fremdeles - Peggy og Joan, som hver på sitt vis skaper sin egen rolle, men er fanget i omstendigheter skapt av mennene rundt seg; Sally, som vokser ut av sin mors kontroll; Pete, som det aldri har gått an å like, men som jeg likevel stadig både sympatiserer med og er enig med. Og foreldrene deres og barna deres, og historiene deres, som de drar med seg på godt og vondt.
August:
31. Primer. Vi så denne utrolig tett komponerte (og utrolig billig produserte) filmen for et par år siden, og den kledte et gjensyn - det vises da enda bedre hvor godt konstruert den er, og det er dessuten morsomt å se den litt i sammenheng med Carruths nyeste film, Upstream Color, som vi så tidligere i år. Carruth gir definitivt ikke ved dørene og bruker aldri teskje på publikum - ofte ikke skje i det hele tatt, egentlig - og det er ganske forfriskende. Dette er kanskje en slags science fiction-film, men tematikken er ganske universal og dreier seg om forhold mellom mennesker, om hvordan vi påvirker hverandre selv på ganske små måter, og det er morsomt å se små ekkoer av andre filmer her, som Aronofskys Pi og Nolans debutfilm Following og dessuten, snedig nok, rom-kom-klassikeren Groundhog Day.
32. Pacific Rim. Skal man først se denne, bør det jo være på Colosseum 1, i 3D og med den største popcornbøtten man finner. (Vi orket ikke å spise opp alt sammen, men i prinsippet var det likevel et riktig valg!) Guillermo del Toro har et sikkert og estetisk blikk for storslagen dysterhet og big bads, og om han er mer glad i enorme slåsseroboter og enda mer enorme gummimonstre fra dypet enn jeg er, så skal jeg ikke holde det mot ham. Underholdende er det helt klart, og det rimelig teite premisset tatt i betraktning er det ganske godt gjort at filmen faktisk ikke er irriterende i det hele tatt. Det er viktig å ikke gå inn med høye forventninger til dyptgripende drama eller original storyline, men greier man det, er dette ganske så stas. (Og det til og med uten å lene seg på enormt populære og kule skuespillere, som f.eks. Iron Man er helt nødt til, så teite som de filmene har blitt.)
33. Searching for Sugar Man. Det er jo egentlig ganske synd at man vet at Rodriguez skal spille på Øya om noen få dager når man setter seg til for å se denne filmen - den ville fungert enda bedre hvis man ikke visste noe som helst om ham! Men det er en fantastisk historie, dette her; jeg ville ristet oppgitt på hodet dersom noen skulle ha prøvd å selge inn dette som fiksjon, da ville jeg ment det var lite troverdig og alt for mye av det gode! Hele den første timen er det ganske lavmælt og langsom dokumentar, og så kommer vendepunktet i historien som gjør dette til noe helt, helt annet. Virkelig veldig rørende. Og musikken er jo fantastisk - jeg kjente at det var godt å ha albumet Cold Fact solid i ryggmargen allerede før jeg så filmen, men jeg tror den vil fungere også om man aldri har hørt om mannen eller musikken hans før. Det er i alle fall mer enn velfortjent at han får en renessanse som låtskriver og musiker nå!
September:
34. Brave. Vi har lenge regnet med at denne var verdt å se, og ble ikke skuffet. Sjarmerende, underholdende og gripende film med en hovedperson som ligner mer på Ronja Røverdatter enn på noen tidligere Disneyprinsesse jeg har sett, og som lærer å balansere behovet for personlig frihet med kravet om lojalitet til familie og klan. (Den tragiske bakgrunnshistorien om Mor'du så riktignok ut til å engasjere tiåringen vår mer enn den egentlige historien, men denne var da også usedvanlig grim og dyster.)
35. Justified (sesong 2, 13 episoder). Dette er fremdeles noe av det mest underholdende jeg vet om, og de holder trøkket oppe minst like bra som i første sesong, om enn kanskje litt mer dystert og litt mindre direkte morsomt enn det var. Men du hører meg ikke klage; det er et persongalleri av en annen verden her, også utenom den patologisk sjarmerende hovedpersonen og hans usedvanlig cinematiske gamle venn/nemesis. Ikke minst er jeg glad for å se den store bredden i kvinnelige hoved- og bipersoner, godt fordelt ut over både det lovlydige og det aldersmessige spekteret, og ofte med sine helt egne agendaer. (Og som med sesong 1 endte vi opp med å se de tre siste episodene i ett strekk!)
36. Jaws. Klassisk grøsser som jeg faktisk aldri hadde sett før. Jeg ble ikke så imponert som jeg kanskje hadde trodd, men det er mulig jeg hadde feil type forventninger til filmen. Det er jo mer en film om en mann som konfronterer det han er redd for (havet, populistiske politikere) og ender opp som en relativt sett mer helstøpt mann enn han begynte som, enn det er en skrekkfilm. Jeg likte Richard Dreyfuss som hai-geek med hightech-utstyr, og jeg likte i grunnen brumlebassen av en krigsveteran også - og bondingen de gjør mens de deler arr med hverandre! Spenningen er godt oppbygd, med musikk og kameravinkel som mer effektive effekter enn den faktiske haien, og filmen er nesten sjokkerende brutal i starten, særlig i forhold til det andre offeret. Men redd ble jeg jo aldri, da.
37. Barton Fink. Det er kanskje tyve år siden sist vi så den, og den tålte et gjensyn. At ikke andre enn Coen-brødrene har fått med seg hva for en naturkraft John Goodman er?! For dette er i veldig stor grad hans film. Tittelrollen, den tilsynelatende hovedpersonen, er såpass irriterende sutrete og selvopptatt at det er vanskelig å sympatisere med ham, enda så vanskelig man forstår at han har det, alene og uten ankerfeste i et skremmende og uvant Hollywood. Morsomt å se en veldig ung Steve Buscemi som den serviceinnstilte pikkoloen Chet!
38. Breaking Bad (siste sesong). Det er vanskelig å skrive noe kortfattet om denne serien nå når den er avsluttet - og skal jeg skrive noe som ikke er kortfattet, blir det helt umulig å unngå spoilere. Breaking Bad er kanskje den beste (og nesten helt sikkert den mest ubehagelige) TV-serien jeg noen gang har sett, og den greide også det kunststykket å avslutte på en skikkelig måte (i motsetning til alle dem som kanselleres midt i en historie), uten hverken å plage eller forvirre seerne (som f.eks. Sopranos) eller gå på akkord med noe av alt det som hadde skjedd med rollefigurene og alt det seerne hadde investert i historien (som f.eks. Lost). Jeg er alltid mer glad for serier som slutter mens man enda kommer til å savne dem enn for serier som varer for lenge, men litt tomt og trist blir det jo nå uten BB.
Oktober:
39. Justified (sesong 3, 13 episoder). Vi suser videre og har ikke stort å utsette på denne sesongen heller. Tonen endrer seg litt, men det er nesten ikke til å unngå når man skal holde på såpass lenge uten å stagnere. Timothy Olyphant og Walton Goggins fortsetter å kives om å være den mest karismatiske i serien, og så kryr det av solide skuespillere både i støtterollene og skurkerollene. Mye nydelig mot- og medspill mellom både lovfolk og de lovløse, og i løpet av sesongen får man uventet sympati med de underligste personer.
40. Wreck-It Ralph. Morsom, medrivende og tidvis rørende animasjonsfilm som gjør strålende bruk av dataspillklisjeer til å lage akkurat passe mye dybde. Den har egentlig en hel del til felles med The Iron Giant, men er langt mer lettbent og tilgjengelig. Stor stas for både voksne og barn.
41. The World's End. Edgar Wright har brukt strålende Simon Pegg og Nick Frost i flere fantastiske komedier før, og som tidligere er det ofte uklart om det er parodi, pastisj eller genreblanding de driver med - kanskje er det bare rett og slett underholdning? Her spiller Pegg den ganske mislykkede Gary, som desperat prøver å samle de tidligere skolekompisene sine til en pub crawl for å gjenoppleve de gode gamle dager, da han var kongen i hjembyen og ingen hadde mer avanserte mål med livet enn å drikke, slåss og ha det gøy. Gary er en egentlig ganske tragisk skikkelse som har mer enn et par ting til felles med klassisk sosiopatiske Withnail (og hvordan de greide å få Simon Pegg til å se så høy ut i filmen, det fatter jeg ikke, lang frakk eller ikke!) Men dette er bare begynnelsen, og uten å røpe altfor mye kan jeg fortelle at filmen utvikler seg til noe ganske annet enn midtlivskrisen man kanskje trodde i begynnelsen at skulle være hovedsaken.
42. Escape From Tomorrow [egentlig sett tidligere, men jeg glemte den forrige gang jeg oppdaterte]. Merkelig film spilt inn i Disneyland i hemmelighet; "drama/fantasy/horror" skriver IMDB, og det er vel ganske riktig, selv om jeg ikke ville gå så langt som til å kalle den "horror". Den hemmelige filmingen gir den et skranglete amatør-/indie-/dokumentarpreg som styrker både humoren og skrekkelementene. Historien dreier seg på overflaten om en lett slaskete og ikke spesielt sympatisk fyr som tilbringer dagen i Disneyland med familien, men realitetene rakner på flere nivåer, og det er ikke helt opplagt hvor grensene går mellom satire over Disney (som aldri nevnes med navn i filmen) og drømmeaktig psykologisk thriller. (Synopsis fra IMDB:"In a world of fake castles and anthropomorphic rodents, an epic battle begins when an unemployed father's sanity is challenged by a chance encounter with two underage girls on holiday.") Ikke en helt vellykket film, men en film det er morsomt å ha sett og å kjenne til.
November:
43. The Princess Bride. En personlig storfavoritt og en av historiens mest siterbare filmer, og jeg har hatt ekstra lyst til å gjen-se den siden Homeland startet opp andre sesong og Inigo Montoya dukket opp igjen i hovedrollen som Saul. Den bærer sine 26 år veldig godt (selv om den er mildt sagt varierende i både manus og skuespill), og både humor og spenning gikk rett hjem hos elleveåringen, som kanskje særlig likte forgiftingsscenen og fektescenen. (" Oh, there's something I ought to tell you. I'm not left-handed either!")
44. Gravity. Nydelig filmet i høyst effektiv 3D, der verdensrommet fremstår på sitt vakreste, kaldeste og mest ubarmhjertige. George Clooney er uovervinnelig sjarmerende og kompetent, som alltid, men det er Sandra Bullock som bærer mesteparten av filmen, og det gjør hun med solid og overbevisende tyngde(!). Både det klaustrofobiske, det konkret fysisk livsfarlige og det ubønnhørlige går rett i ryggmarg og mage, og man kjenner virkelig både angsten og ubehaget på kroppen - samtidig som det er en langsom og tidvis nesten meditativ film. Må helt klart sees på et så stort lerret som man overhodet kan få til.
45. Doctor Who (sesong 7, inkludert 50-års-jubileumsepisoden). Matt Smith er en strålende doktor, kanskje egentlig vel så god som høyt elskede David Tennant, og selv om jeg ikke er fullt så overbevist over hans nyeste reisefølge som jeg var over Rory og Amy (og River, ikke minst), så bærer serien sin egen historie på ryggen uten problemer. Og i jubileumsepisoden slipper vi å lure mer på hvem vi liker best av Tennant og Smith - riktig svar er at det vi liker aller best er å ha begge, samtidig (gjerne supplert med John Hurt!). Spennende og veldig underholdende, med mye moro for både gamle og nye fans - dette lover godt for fremtiden. Og selv om jeg gruer meg til å miste Matt Smith, må jeg jo si at jeg ser veldig, veldig frem til hva Peter Capaldi skal bringe til rollen!
46. Justified (sesong 4). Og der var vi ferdig med alt som foreløbig er gitt ut, og jeg har allerede abstinens! Sesongen går enda tettere inn på både Raylan og Boyd (og flere av bipersonene) enn før, og det er klart at hverken fiksjonsuniverset eller narrativen kan tåle at det skal gå bra med dem begge, men man sitter jo likevel og håper, stikk i strid med sunn fornuft, på at det i alle fall ikke skal gå helt ille med noen av dem. For TV-serien er det egentlig etter hvert et problem at Walton Goggins går flere hakk utenpå Timothy Olyphant som skuespiller, men enn så lenge greier manuset å gi dem begge strålende roller og scener, og jeg klager ikke, jeg. Venter bare spent på nye episoder i januar.
Desember:
47. Broen (sesong 2). Vi var blant mange som falt for fremstillingen av Saga Norén og samspillet mellom henne og Martin Rohde i den veldig sterke første sesongen. Å følge opp ville alltid være vanskelig, og sesong to greier det ikke helt, i alle fall ikke manusmessig. Men skuespillerne glitrer fremdeles, vi får fremdeles sterk sympati med dem og de vanskelige privatlivene deres, og selv om historien ikke henger like godt sammen, er det fremdeles nydelig filmet og fotografert i mollstemt grått og storbyaktig. Jeg hadde mye mindre å utsette på avslutningen enn jeg ser at mange andre har, men jeg er ikke helt sikker på om jeg kommer til å bry meg om å se (en eventuell) sesong 3.
06-01-13, 09:09
Jeg var fullstendig fengslet filmen gjennom, over historien, over de triste menneskene, over filmingen, over musikken, over de fantastiske ungene. "Den jenta har egentlig bare et uttrykk gjennom hele filmen", sa mannen min, "men hun klarer sannelig si mye gjennom det. Sånn i motsetning til hun Snøhvit-dama." Det haddde han helt rett i. 
Jeg tror hun hadde elsket historien, egentlig.
Hybrid visning
