Slik blir barnet ditt en skolevinner

[Thomas]

Jeg tror de foreldrene som ikke har skjønt dette er de samme foreldrene som lar ungene svi av 100.000 kr på iPad-spill

[era]

Åh lån meg en prikk til Heiko a : prittyplease:

[Niobe]

Grei liste, men jeg må innrømme at jeg likevel er komfortabel med å ha tatt poden ut av skolen utenom ferien. Vi dro med oss kopier fra bøkene hans, fulgte ukeplanen, og han gjorde lekser hver dag. Jeg tror ikke det ga ham inntrykk av at skolen er uviktig.

[Inagh]

Jeg reagerte på den kategoriske overskriften "skolevinner."

Lista er fin, grei, opplest og vedtatt den, ikke noe galt med den, og jeg er enig i alle punktene.

Jeg kjenner en familie som følger disse punktene til fulle - der er det oppmuntring, lekstehjelp hver ettermiddag ved skrivepulten, ikke fri utover skoleferiene og daglig oppmuntring om at skole er en fin ting og viktige greier.

Like fullt er ikke barnet noen skolevinner. Barnet sliter - sliter med konsentrasjonen, sliter med å lære, sliter med å finne gleden i skolehverdagen.

Foreldrene gjør alt rett, skolen er det ikke noe å utsette på, fin skole, flotte lærere, god oppfølging på alle kanter - like fullt sliter barnet voldsomt.

For disse foreldrene sin skyld, likte jeg ikke påstanden "slik blir barnet ditt en skolevinner," hadde det vært meg og min unge det var snakk om, hadde jeg følt det som et spark mens jeg lå nede. Rub it in, rub it in.

Men for all del - lista er grei, og ja, noen foreldre trenger slikt inn med teskje. Kan hende overskriften burde vært litt mindre kategorisk uansett.

[noen]

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Kan hende overskriften burde vært litt mindre kategorisk uansett.

Det gjelder vel stort sett alle overskriftene i Dagbladet, og er en av grunnene til at jeg aldri kjøper avisen.

[Inagh]

Du er inne på noe vesentlig der, noen.

[Puslingen]

Grei liste det, kan vel krysse av på alle punkt.

For storesøster har det alltid vært svært viktig at me foreldre engasjerer oss i skulen. Ho er veldig opptatt av at me går på alle foreldremøter, stiller på alle arrangement og at eg set i FAU. Og ho er oppriktig overraska over foreldre som ikkje bryr seg om det. For skule er jo viktig! At lekser kjem framfor leik derimot er visst ganske uforståeleg, men me er på gli.

[Katta]

Jeg ble litt sånn:

Det er jo selvfølgeligheter egentlig, og det finnes ingen så bastante absolutter i denne verden. Å kreve at de skal gjøre lekser før de skal på fritidsaktiviteter for eksempel, det går jo ikke an når fritidsaktiviteten begynner klokka fire. Men at man ikke skal ha mer fritidsaktiviteter enn at det er godt med rom for å få gjort lekser og så enda ha tid til overs, det er åpenbart. Og at man av og til kan la fritidsaktiviteter gå foran lekser/skole er jeg også helt sikker på uten at man dermed undergraver skolens viktighet på noe vis. Det er mye som kommer an på hvor mye, hvor ofte og hvordan man gjør det. (Ja, følte meg litt truffet her fordi jeg har et barn i guttekoret, og der bes hele koret fri fra skolen noen dager i løpet av året). Og sitte ved siden av barna å gjøre lekser? Er det noe man bør altså? Det har jeg i grunnen sluttet med. Jeg ser over, ja. Går gjennom læringsmål med dem, selvfølgelig. Gjør de leksene som skal gjøres med foreldre sammen med dem. Men både de og jeg foretrekker egentlig at de gjør det de kan av leksene rett etter skolen og før jeg kommer hjem.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Og sitte ved siden av barna å gjøre lekser? Er det noe man bør altså? Det har jeg i grunnen sluttet med. Jeg ser over, ja.

Man sitter med dem hvis de trenger det for å konsentrere seg og fullføre leksene uten å bruke hele kvelden. Hvis de greier å være disiplinerte nok til å gjøre dette selv er det jo ingen vits i å gjete dem. Da holder det i massevis å se over.

Storebror har vi måttet følge opp ganske mye, men nå som femteklassing greier han å ta mer ansvar selv. Lillebror må ha hjelp til å fokusere, får han det, blir han ferdig på rekordtid. Storesøster har alltid gjort lekser alene, med mindre hun har bedt om hjelp selv, sånn omtrent hvert skuddår. Tre unger, tre forskjellige tilnærminger i grunnen.

[tink]

Enkle og selvsagte tips for oss her hjemme. Det hjelper nok at vi er som FP-ere flest, med en forelder i skoleverket og generelt ressursterke når det kommer til utdanning og kunnskap.

Etter noen skarve uker som lærervikar har jeg erfart at lista dessverre ikke er opplagt for alle foreldre. Det er skremmende å se hvor mange som får null oppfølging hjemmefra, og det er ikke bare de som har foreldre med lav utdanning og lavstatusjobber.

Forøvrig må jeg ta forbehold om at vi foreløpig bare har ett skolebarn. Det eneste han trenger å jobbe med er tempo og konsentrasjon, han er en svamp på kunnskap og interessert i det meste som skolen har å tilby. Mistenker at det det kan bli værre å motivere lenger ned i rekka av barn.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Etter noen skarve uker som lærervikar har jeg erfart at lista dessverre ikke er opplagt for alle foreldre. Det er skremmende å se hvor mange som får null oppfølging hjemmefra, og det er ikke bare de som har foreldre med lav utdanning og lavstatusjobber.

.

Ja, det der har forundret meg litt også. Ikke i min jobb, her har jo de fleste, med mer eller mindre suksess, ansvar for egne lekser og læring, men på skolen til ungene mine. Vi får nesten hver uke melding på ukeplanen til 7.klassingen om at "alle må huske å prioritere leksene og se etter at de er gjort" osv og jeg må innrømme at jeg har tenkt at det er litt unødvendig å skrive det hver gang fordi det umulig kan gjelde mer enn et par elever, (minoritetsspråklige de fleste av dem) og det ville vært mer fruktbart å ta det direkte med de elevene og foreldrene det gjelder. Hvis de ikke ser etter at leksene er gjort, er det vel ikke så sannsynlig at de leser ukeplanen heller? Vel, da det sto på ukeplanen for femte uke på rad i år (og etter x antall uke i vår) spurte jeg tolvåringen om hva som egentlig foregikk i klassen siden "ingen" gjorde lekser, og han kunne fortelle at verken Per, Ole, Kristian eller Lise pleide å gjøre lekser, og her snakker vi om ressursterke foreldre, iallfall når man tenker på jobb og utdannelse. Vel, jeg prøver å unngå å Tenke Mitt, for det skal man jo ikke gjøre, men jeg må innrømme at jeg lurer veldig på hva som gjør at foreldre som selv har god utdannelse og jobb ikke prioriterer å følge opp skolearbeidet til ungene. Er det tiden som ikke strekker til? En tanke om at de klarer seg uansett? , men det forundrer meg veldig.

[tink]

Tja Rine. Jeg var et sånt barn selv, på 80-tallet. Ressursterk pappa, som kjeftet på meg med jevne mellomrom fordi leksene ikke ble gjort. Og noen veldig pinlige og ugreie konferansetimer der vi snakket om det samme. Gjør lekser, øv til prøvene og skriv litt penere! Jeg lovet forbedring hver gang.

Men det var ingen som passet på at de ble gjort hver dag - og jeg greide meg jo fint, bortsett fra at jeg fortsatt mangler gode vaner for å få gjort viktige, men kjedelige ting. Fant en slags magisk motivasjon på ungdomsskolen sånn at karakterene derfra og ut ble ok. Men på barneskolen gjorde jeg nesten ikke lekser. Og jeg kommer fra et ellers godt og ressursterkt hjem altså.

For oss er det selvsagt å bruke tid på å følge opp lekser og øveord hos 3.klassingen. Jeg ser at det tar tid, og vi prioriterer bort en del fritidsaktiviteter hos gutten selv, lillebror og oss voksne for å klare dette. Jeg merker meg at læreren skryter veldig av oss på foreldresamtaler. Hyggelig forsåvidt, men jeg hadde forventet at dette var selvsagt.

[Mrs. S]

Jeg har også tenkt på å ta han ut av leksehjelpen. For en ufaglært vikar som skal ha oppsyn med 25-30 elever, da blir det bare å passe på at de ikke bråker. Og gutten min forstyrrer ikke noen, men han kan sitte som i sin egen verden og leke med et viskelær en halv time eller mer.

Ja, jeg leste den artikkelen med piggene ute. Men dette har vart i så mange år. Jeg synes det har vært så mye mer eller mindre konstruktive råd denne tiden... Jeg legger det ikke så mye på meg, reagerer mest med et fnys. Vi får gode tilbakemeldinger på kommunikasjon og at vi "holder ut" fra lærer.

Å la han gjøre mindre lekser kan fort bli å skyte seg selv i foten. Han er intelligent og vil pushe det. La han hoppe over stavskrift, så vil han slippe resten av norsken osv, osv. Vi er klar på at han skal gjøre alt. Hvis det skjer mye om ettermiddagene, så sier vi "javel, denne uka klarte vi ikke alt, neste uke satser vi på at vi gjør mer". Men vi har ikke noe fast opplegg på at han skal få slippe.

[tink]

Jada, og vi følger ikke lista kategorisk. Vi har tatt skolegutten ut av skolen for ferie, et i følge oss gjennomtenkt valg som ble fulgt opp med skolearbeid. Og vi sjonglerer innimellom med leksene for å få hverdagen til å gå opp. Men da prøver vi å være i forkant, og tar dobbel norsklekse den dagen matteboka er glemt igjen på skolen.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Mrs. S, her.

Jeg synes det var trist lesing. Det legges vekt på at å gjennomføre lekser = skolevinner.

Hva skal foreldre gjøre, når de følger alle punktene, men fortsatt har barn som sliter stort med å gjøre lekser. Ikke pga dysleksi eller manglende kunnskap, men ukonsentrert? Han kan bruke 1 time på leksehjelp uten å gjøre noe. Klarer ikke å jobbe selvstendig i det hele tatt. Hjemme må han settes i gang, og holdes i gang. Kan bruke 2 timer på å skrive 1 side stavskrift.

Vi er altså tapere. Selv om vi følger boka på stort sett alt. Det er ingen fasit irl.

Jeg har en datter som sliter på flere måter; hun har lese- og skrivevansker, samtidig som hun har konsentrasjonsvansker, slik som din.

Og nettopp derfor prioriterer vi leksene høyt. Teomannen eller jeg drar fra fra jobb tidlig en dag i uken og sitter sammen med henne mens hun gjør ferdig det meste av ukens lekser. Ikke så mye fordi hun trenger hjelp til å gjøre dem, men fordi hun trenger hjelp til å fokusere og til å konsentrere seg om å få jobben gjort. I tillegg setter vi av tid til lesing hver kveld, både at hun leser for oss og at vi leser for henne.

Jeg ser da ikke på henne som en taper fordi hun henger etter i lesing og skriving. Tvert i mot er hun både smart og dyktig, og jeg ser på lese- og skrivevanskene hennes som utfordringer, som hun trenger ekstra hjelp til å komme over. Jeg ser ikke på dem som dommen om et fremtidig nederlag.

Faren hennes har også dysleksi, noe som ikke hindret ham i å ta en doktorgrad. Vi trenger med andre ord ikke å lete lenge for å finne eksempler på at det går an å klare seg veldig bra på tross av lese- og skriveproblemer. Men det er klart at slike problemer koster ekstra. Og det er klart at de fordrer at man jobber mer med problemet enn barn uten utfordringer må.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg har en datter som sliter på flere måter; hun har lese- og skrivevansker, samtidig som hun har konsentrasjonsvansker, slik som din.

Og nettopp derfor prioriterer vi leksene høyt. Teomannen eller jeg drar fra fra jobb tidlig en dag i uken og sitter sammen med henne mens hun gjør ferdig det meste av ukens lekser. Ikke så mye fordi hun trenger hjelp til å gjøre dem, men fordi hun trenger hjelp til å fokusere og til å konsentrere seg om å få jobben gjort. I tillegg setter vi av tid til lesing hver kveld, både at hun leser for oss og at vi leser for henne.

Jeg ser da ikke på henne som en taper fordi hun henger etter i lesing og skriving. Tvert i mot er hun både smart og dyktig, og jeg ser på lese- og skrivevanskene hennes som utfordringer, som hun trenger ekstra hjelp til å komme over. Jeg ser ikke på dem som dommen om et fremtidig nederlag.

Faren hennes har også dysleksi, noe som ikke hindret ham i å ta en doktorgrad. Vi trenger med andre ord ikke å lete lenge for å finne eksempler på at det går an å klare seg veldig bra på tross av lese- og skriveproblemer. Men det er klart at slike problemer koster ekstra. Og det er klart at de fordrer at man jobber mer med problemet enn barn uten utfordringer må.

Mitt inntrykk er at en del barn dessverre har foreldre som ikke ser at det er deres ansvar, som foreldre, å følge opp barna - også om de trenger ekstra oppfølging.
Mange putter dette ansvaret på skolen har jeg inntrykk av, og glemmer sin egen viktige (viktigste?!) rolle i barnas skolearbeid.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Mitt inntrykk er at en del barn dessverre har foreldre som ikke ser at det er deres ansvar, som foreldre, å følge opp barna - også om de trenger ekstra oppfølging.
Mange putter dette ansvaret på skolen har jeg inntrykk av, og glemmer sin egen viktige (viktigste?!) rolle i barnas skolearbeid.

Det har du sikkert rett i, men utover det er det en ekstra utfordring å skulle hjelpe barn som ikke lærer etter normal kurve.

Jeg tar mine barns skolegang kjempeseriøst, og jeg støtter dem i alt jeg kan i forhold til skolen, men jeg kan ingen ting om å lære barn å lese, som ikke lærer å lese "av seg selv". Jeg har derfor mer enn én gang følt meg utrolig maktesløs når Frøkna sliter og jeg ikke vet hvordan jeg skal få henne på glid. Jeg føler meg også maktesløs når jeg mistenker at skolen bruker feil/utilpasset leseopplegg for henne, men ikke har noen måte å vite om det stemmer. Jeg kan virkelig ingen ting om spesialpedagogikk, og hva er i så fall alternativet, om skolen feiler?

Også er det den følelsen av "urettferdighet", som jeg ikke tror jeg er alene om å kjenne stikk av iblant. Det er "urettferdig" at jeg må bruke timevis av ettermiddagen på Frøknas lekser, når andre foreldre slipper unna med å kikke over etterpå. Og, ikke minst, det er virkelig urettferdig at Frøkna må bruke dobbelt så lang tid på leksene som venninnene sine. Det hender jeg tenker at det hadde vært mye mer behagelig å bare la det stå til og ikke følge opp i alle bauger og kanter. Ikke minst kan det hende jeg tenker slik de dagene takken for å ha sittet en hel ettermiddag er at skolebøkene går veggimellom og Frøkna skjeller meg ut for å være den mest masete mammaen i hele verden. Da krever det litt ekstra å tenke mange år frem i tid og virkelig vite at det er rett det vi holder på med.

Også er det jo dessverre slik at mange av de barna som har spesielle behov, har foreldre som også hadde det. Dysleksi går for eksempel ofte i arv, og hvis en selv slet skikkelig på skolen, er det ikke sikkert engasjementet, overskuddet og kunnskapen er tilstrekkelig til stedet til å følge opp et barn som også har spesielle behov. Ikke minst hvis en selv syntes skolen var pyton og ikke har så mye entusiasme å bidra med.

Jeg kan i grunnen skjønne at en del foreldre faller av oppfølgingen av sine barn med spesielle behov. Jeg unnskylder det ikke, og jeg synes ikke det er greit, men jeg kan skjønne hvorfor det kan skje.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Det har du sikkert rett i, men utover det er det en ekstra utfordring å skulle hjelpe barn som ikke lærer etter normal kurve.

Jeg tar mine barns skolegang kjempeseriøst, og jeg støtter dem i alt jeg kan i forhold til skolen, men jeg kan ingen ting om å lære barn å lese, som ikke lærer å lese "av seg selv". Jeg har derfor mer enn én gang følt meg utrolig maktesløs når Frøkna sliter og jeg ikke vet hvordan jeg skal få henne på glid. Jeg føler meg også maktesløs når jeg mistenker at skolen bruker feil/utilpasset leseopplegg for henne, men ikke har noen måte å vite om det stemmer. Jeg kan virkelig ingen ting om spesialpedagogikk, og hva er i så fall alternativet, om skolen feiler?

Også er det den følelsen av "urettferdighet", som jeg ikke tror jeg er alene om å kjenne stikk av iblant. Det er "urettferdig" at jeg må bruke timevis av ettermiddagen på Frøknas lekser, når andre foreldre slipper unna med å kikke over etterpå. Og, ikke minst, det er virkelig urettferdig at Frøkna må bruke dobbelt så lang tid på leksene som venninnene sine. Det hender jeg tenker at det hadde vært mye mer behagelig å bare la det stå til og ikke følge opp i alle bauger og kanter. Ikke minst kan det hende jeg tenker slik de dagene takken for å ha sittet en hel ettermiddag er at skolebøkene går veggimellom og Frøkna skjeller meg ut for å være den mest masete mammaen i hele verden. Da krever det litt ekstra å tenke mange år frem i tid og virkelig vite at det er rett det vi holder på med.

Også er det jo dessverre slik at mange av de barna som har spesielle behov, har foreldre som også hadde det. Dysleksi går for eksempel ofte i arv, og hvis en selv slet skikkelig på skolen, er det ikke sikkert engasjementet, overskuddet og kunnskapen er tilstrekkelig til stedet til å følge opp et barn som også har spesielle behov. Ikke minst hvis en selv syntes skolen var pyton og ikke har så mye entusiasme å bidra med.

Jeg kan i grunnen skjønne at en del foreldre faller av oppfølgingen av sine barn med spesielle behov. Jeg unnskylder det ikke, og jeg synes ikke det er greit, men jeg kan skjønne hvorfor det kan skje.

Jeg synes ikke det er noe rart at du føler det litt urettferdig. Og jeg skjønner også at mange ikke har hverken overskudd, kompetanse eller engasjementet til å «ta kampen». Din jente er jo heldig som har dere som foreldre, som tar den kampen, og som jobber hardt sammen med datteren deres.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Mrs. S, her.

Vi er altså tapere. Selv om vi følger boka på stort sett alt. Det er ingen fasit irl.

jeg skjønner at det er et sårt tema, men syns du leser med vrangbriller. Dere jobber jo faktisk med leksene, i motsetning til foreldre som lar det seile sin egen sjø.

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Å kreve at de skal gjøre lekser før de skal på fritidsaktiviteter for eksempel, det går jo ikke an når fritidsaktiviteten begynner klokka fire.

Jeg leste det som at skole og lekser skulle høyere opp på prioriteringstigen, generelt sett, ikke at man ble skoletapere om man gjorde barneteater og lekser i motsatt rekkefølge.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Jeg leste det som at skole og lekser skulle høyere opp på prioriteringstigen, generelt sett, ikke at man ble skoletapere om man gjorde barneteater og lekser i motsatt rekkefølge.

Ja, det gjorde jeg også.