Sosial på kollektivtransport om morgenen

[Ruslebiffen]

Jeg bodde i Oslo tidligere, og tok buss og trikk i tre kvarter hver morgen (og ettermiddag). Jeg håpet alltid at jeg ikke skulle møte på noen bekjente siden jeg foretrakk å sitte i min egen verden med musikk og avis/bok, eller bare drømme meg bort. Den starten på dagen var gull verdt for meg! Nære venner ble noe annet, siden det er en langt mer naturlig setting for meg å skravle med en god venninne enn å prate med en gammel klassekamerat som jeg muligens ikke har mye til felles med.

Jeg tok forøvrig ofte samme trikk som sjefen min. Vi hadde "trikkeamnesti"; når vi møttes på trikken nikket vi tilhverandre og sa "God morgen", men satte oss ikke i nærheten av hverandre. Begge to ville heller lese og slappe av, men i det vi gikk av trikken slo vi følge til jobb og pratet i vei. Veldig fin ordning.

(Jeg er forøvrig B-menneske som er en blanding av introvert og ekstrovert, men helt klart introvert på morgenen.)

[Lykken]

Jeg er B-menneske og på den tiden jeg tok t-bane og tog til jobb hadde jeg alltid bok med meg som jeg gledet meg til å lese, evnt musikk på ørene. Så ja, jeg er sånn som kan banne inni meg hvis jeg møter på kjentfolk om morgenen. Men jeg tar meg jo i det og det blir alltid en hyggelig skravlings ut av det.

[Stompa]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Hvordan vet man da om det er riktig å skravle eller ikke?

Kanskje du kan prøve å ikke ta initiativ til skravling, og se om den andre gjør det?

Selv er jeg morrasur og B-menneske, og gjorde alt jeg kunne - innenfor alminnelig høflighets grenser - for å unngå å prate med folk den tida jeg bodde i Oslo og reiste med tog til Eidsvoll hver dag. Jeg pratet jo hvis noen tok kontakt, men jeg tror nok ikke jeg klarte å være like sprudlende som jeg kan være litt mer utpå dagen.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Og det finnes vel ikke noen soleklar regel for når det er riktig å snakke med folk og ikke - dessverre. (Eller heldigvis?)

Jeg lurer på om jeg heller mot "dessverre". Jeg liker universelle regler for oppførsel. Da er det så enkelt å vite hvordan man skal forholde seg.

[Appelsin]

Jeg innbiller meg også at reisen til arbeid for mange er et pustehull mellom en hektisk morgen (med barna!) og en hektisk jobb enten man tar kollektivtransport eller kjører selv. Eller går selvfølgelig.

Jeg tok buss for noen år siden og da sov jeg eller bare døste, og jeg la det liksom inn i den totale søvnmengden. Det ble dermed litt kræsj om jeg plutselig ikke fikk sitteplass på bussen eller om jeg møtte noen som skulle skravle.

[Éowyn]

Opprinnelig lagt inn av Ruslebiffen, her.

Jeg tok forøvrig ofte samme trikk som sjefen min. Vi hadde "trikkeamnesti"; når vi møttes på trikken nikket vi tilhverandre og sa "God morgen", men satte oss ikke i nærheten av hverandre. Begge to ville heller lese og slappe av, men i det vi gikk av trikken slo vi følge til jobb og pratet i vei. Veldig fin ordning.

Snakke med sjefen andre steder enn på jobb?

Det kommer få kjente på bussen min. Noen ganger tar jeg den samtidig som en nabo og da har som regel samtalen begynt på busstoppet. Jeg kan slå av en prat tidlig om morgenen dersom vedkommende setter seg ved siden av meg, men mest sannsynlig ville jeg ikke selv ha satt meg ned, men gått videre til en fremmed. Jeg liker å stirre ut av vinduet/i luften/duppe av mens jeg hører på musikk.

[Ru]

Nok en fordel med å kjøre bil muttputt alene, ser jeg.

[Éowyn]

Opprinnelig lagt inn av Ru, her.

Nok en fordel med å kjøre bil muttputt alene, ser jeg.

Da kan man synge med til radioen.

[Dronningen]

Er det ikke bare å avvente da om andre kommer bort til deg/setter seg ved siden av deg. Så fremt man ikke er 'oppdaget' og det synes obligatorisk å gå bort selv.

[Kirsebær]

Man KAN synge med til radioen selv om man kjører kollektivt.
De andre Tenker Sitt, men det går an.

[Magnolia]

Som andre har nevnt, har ikke dette noe med introvert/ekstrovert å gjøre, men med morgenopplagthet å gjøre. Da jeg tok buss til og fra jobb, fikk jeg av og til selskap av kollegaer på setet ved siden av meg. Praten mellom oss gikk relativt tregt, vi var mye mer skravlete på veien hjem. Som regel satt jeg med nesen i en bok eller med musikk i ørene, og jeg "slapp unna" med et nikk og en hilsen.

[Wix]

Om jeg var usikker ville jeg bare vært litt bakpå og sett det litt an. Tar den andre kontakt og prater i vei ville jeg tatt det som et tegn på at prat er bra. Hvis den andre ikke tar kontakt, eller er litt kort i samtalen, så er det et tegn på at det kanskje er litt tidlig på morgenen ennå.

[Nessie]

Jeg tenker at om en bekjent sitter der med musikk i ørene, eller feks leser ei bok - så er jo det en indikator på at de ikke er så skravlesyk kanskje? Da er det jo litt sånn signal om å være i fred.

Men om folk hilser, smiler og ikke har noe som viser at de kobler ut, så ville jeg nok slått av en prat om vi satt sammen/sto sammen eller noe sånt.

Om folk ikke ønsker kontakt, så er det jo lettere å få til akkurat det ved nettopp å «koble ut» de rundt med øretelefoner, bok eller noe sånt. Så da er det jo litt deres ansvar og. Ikke tenk at det automatisk er ditt liksom.

[nokon]

Eg tok buss saman med ein kollega til jobb, ein periode. For meg blei dette eit stressmoment fordi vi hadde ulike roller (det var min nærmaste leiar) og fordi eg syntest det var vanskeleg å finne noko å prate om. Vedkommande var full av anekdoter frå yrkeslivet og skravla i veg, men eg sette større pris på å få sitte i fred med radio i høyretelefonar og kaffekoppen. Kjemien mellom oss, var slik at desse bussturane blei lange og "kleine".

Siste året har vi køyrd i lag til jobb, tre stykker. Det har vore litt småprating, gjerne kommentarar til radiosendinger og liknande, men ikkje same intensitetsnivå som på bussturen og det har vore heilt greit. Det er jo også forskjell på å småprate på ein 15-minutters biltur og på å skulle småprate i ein heil time, inkludert bussbytter.

Men både grad av morgentrøtt og kjemi speler inn for min del.

[Tåtti]

Til hjelp for de som er i tvil om hva man skal gjøre:

[Odelia]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Det er ingen som har gitt uttrykk for at de ikke vil skravle. Men jeg leser jo av kaffebloggen at ikke alle er like skravlesyke som jeg er om morgenen. Jeg vet jo at jeg er a-menneske og at ikke alle er det.

Vil folk som ikke vil skravle gi uttrykk for det?

Det kan jo tenkes at de som skriver at de ikke vil skravle ikke har møtt deg på morgenbussen enda Fra spøk til alvor, det finnes enkelte ganger jeg ikke er veldig skravlesyk av meg (helt sant) og aller helst foretrekker å få sitte i fred, men det finnes også enkelte mennesker som er kjekke å prate med uansett om jeg er i det moduset eller ei og de får liksom frikort uansett. Så om folk ikke gir deg tydelige signaler hadde jeg ikke brukt mye energi på å fundere videre på dette, for plutselig er du en av disse frikortene.

[Appelsin]

Jeg er forelsket i Tåtti.

[Propella]

Den likte jeg Tåtti!

[noen]

Hvis de sitter sånn når du snakker, kan det være et hint om at de vil være i fred.

[venla]

Tåtti!

Jeg foretrekker å sitte for meg selv og lese avisa, lese notater før jobb etc. Det gjør ofte de jeg møter også. Setter meg da ikke ved siden av de jeg kjenner. Hvis de setter seg ved siden av kan jeg avbryte etter litt pjatt og si at jeg må gjøre noe.

Unntaket er når jeg har reist med datteren på vei til barnehagen, og møtt min mor (tar ofte samme buss).