Likestilling? Tårnfrid eller muffinsblogging?

[Observatøren]

Jeg vil være begge deler jeg.

Det jeg til stadighet diskuterer med meg selv er min motivasjon for det ene eller det andre. Hvorfor vurderer jeg å jobbe redusert? Hvorfor er det jeg som kjenner på dårlig samvittighet mens mannen kan seile inn i barnehagen fem på fem uten å tenke på det en gang?

KAnskje det går på idealer, hva man er opplært til og har erfaring fra? Mine foreldre har alltid vært utearbeidende, om enn i yrker som gir fleksibel tid og mye mulighet for oppfølgning. I perioder tror jeg at det er den manglende fleksibiliteten i egen jobb jeg ikke liker. Samtidig har ikke Posøren vondt av å være i barnehagen, jeg kan heller ikke se for meg at det beste for ham hadde vært å være hjemme med meg - til det er han for sosial med behov for andre barn. Det som hadde vært ideelt hadde vært redusert tid - levere sent, hente tidlig, gjøre hyggelige ting.

Og så - hvorfor gjør jeg ikke det når det strengt tatt hadde gått rundt økonomisk? Mindre penger til shopping og hobby, men mer enn nok. Jo, redselen for å bli en muffinblogger, som går tvert imot det jeg har lært er riktig - full jobb, sørge for en karriere, bli regnet med, få nye oppgaver.

Heilo, dette ble litt rambling fra meg. For mitt vedkommende handler det ikke mye om likestilling, men om personlige idealer og ønsker.

[Erica]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

LHar unge jenter urealistiske forventinger til hva det vil si å være mor og arbeidstaker, er det mangel på reell likestilling eller er det likestillingsidealene som er urealistiske?

Svare på spørsmålene også kanskje.

Jeg tror at ungdom vanskelig kan vite hva det vil si å være forelder og yrkesaktiv. Hvordan skal de vite det når de ikke har kjent det på kroppen selv? Vi har vel alle fått en oppvåkning både med hensyn på hvor mye jobb det faktisk er å ha barn, og det gjelder vel forventninger til oss som arbeidstakere også.

Mangel på reell likestilling er det, vil jeg påstå. Så lenge det er slik at menn fortsatt er de mest attraktive på arbeidsmarkedet og kvinner i større grad enn menn tar ansvar for hus og heim/familiens behov for at noen er hjemme på hel- eller deltid så mener jeg vi har et stykke vei igjen. Reell likestilling er det ikke før den dagen det er like vanlig at menn jobber deltid som kvinner.

Det kan godt hende det per i dag er utopi at vi skal oppnå reell likestilling "i går". Kanskje vi må godta små skritt. Men jeg er redd for at det å feks fjerne farskvoten fra foreldrepermisjonen ikke er særlig lurt i så måte. Jeg tror heller den må utvides, og det må bli vanlig og forventet at menn tar sin andel av permisjonen. Så lenge det er slik at arbeidsgiveren til en kvinne i rett alder forventer at hun kommer til å bli borte 1,2 eller 3 år om ikke altfor lang tid, mens arbeidsgiver til en mann ikke forventer det samme har vi et problem. Konsekvensen av det er at menn i større grad får større muligheter i arbeidslivet, blant annet fordi det kan forventes mer stabilitet av en mann enn en kvinne.

[Wix]

Jeg må innrømme at jeg ikke vet hvem eller hva Tårnfrid er, men jeg tror at mange unge jenter opplever seg selv som likestilt, helt til de får barn. Vi gjør omtrent det samme som guttene, kan ta de samme utdannelsene, samme jobbene osv. Likestilling er en selvfølge for unge jenter.

Så finner de en partner å flytte sammen med, og noen er så heldige og/eller smarte at de finner en som anser husarbeid som noe man deler på. Vi som ikke var så heldige eller smarte, møter på likestillingsproblemet allerede der. Forhåpentligvis forhandler vi oss frem til en løsning på det, men så kommer det kanskje et barn, eller tre, og det er da de virkelige likestillingsproblemene begynner slik jeg ser det.

Den første tiden lever jo mor og barn i nærmest en symbiose, og lærer hverandre å kjenne mye bedre enn far og barn gjør. Noen fedre kommer godt i siget etterhvert, men ikke alle. For mange familier er det fortsatt O Store Mor som er forelderen nummer en, mens far kan trå til når det trengs.

I tillegg så er det en viktig faktor som gjør at det lett forblir sånn, nemlig at de fleste foreldrepar vurderer det som bra for barna og familien at minst en av dem tar ut lange foreldrepermisjoner og går ned i stillingsprosenter. Det er bare det at far som regel tjener mer enn mor, og da blir det dyrere for familien at han går ned i stillingsprosent enn at hun gjør det. Så da gjør gjerne hun det da, og da blir det naturlig at hun tar seg enda mer av barn og hus, og så forsterkes jo hele "ulikestillingen".

Så jeg tror årsakene er at unge jenter foreløpig opplever seg selv som likestilte, men at det er er mangel på reell likestilling i familiene og i arbeidslivet.