Hva slags bordplassering foretrekker du i selskap?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg blir glad om jeg havner sammen med noen som det er hyggelig/morsomt/interessant å snakke med - og da spiller det ingen rolle om jeg kjenner dem fra før eller ikke. Folk som overlater hele ansvaret for samtalen til meg synes jeg det er utrolig slitsomt å sitte lenge ved bordet med, helt uavhengig om de er ujente eller om jeg kjenner dem fra før. Sånn rent generelt tenker jeg at en god miks av kjenner fra før og ukjente er det mest heldige for festen.

Samme her. De bør-ideelt sett-like å snakke om de samme tingene som meg (jeg kan egentlig snakke om veldig mye, med varierende kunnskapsnivå ) og være hyggelige. Jeg vil heller sitte med ukjente folk som "matcher meg" enn kjente folk som ikke gjør det, for å si det slik. Folk som bare snakker om seg selv er også utrolig slitsomme, uavhengig av om de er kjente eller ikke.

[Einhyrningur]

Det burde være noen der jeg kjenner godt vis jeg skal trives (det trenger ikke være mer avansert en mannen min). Aller helst bør det være flere kjente i nærheten dersom jeg skal stortrives. Jeg liker ikke å småprate med bekjente eller ukjente i flere timer. Jeg er totalt i mot å skille par, og dersom det er noe jeg får vite på forhånd så drar jeg ikke.

Nå skal det sies at jeg har vært i bryllup med bare ukjente og trivdes veldig godt, så ingen regel uten unntak.

[Toffskij]

Det kommer jo veldig an på hva settingen er – men generelt synes jeg det er fint med en blanding av kjente og ukjente. Det er ikke viktig å sitte ved siden av partner.

[rine]

Partner kjenner jeg både ut og inn, så han kan jeg fint la være å sitte med.

Jeg tror at det sikkert er artig for vertskapet å mikse folk, men at det ikke alltid er så artig for folkene som blir plassert. Jeg foretrekker selskaper uten bordplassering så folk kan sette seg akkurat der de har lyst.

[Pelikan]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg blir glad om jeg havner sammen med noen som det er hyggelig/morsomt/interessant å snakke med - og da spiller det ingen rolle om jeg kjenner dem fra før eller ikke. Folk som overlater hele ansvaret for samtalen til meg synes jeg det er utrolig slitsomt å sitte lenge ved bordet med, helt uavhengig om de er ujente eller om jeg kjenner dem fra før. Sånn rent generelt tenker jeg at en god miks av kjenner fra før og ukjente er det mest heldige for festen.

Kan ikke annet enn å si meg helt enig!

[tink]

Det kommer an på anledning og hvem de andre (kjente som ukjente) er. I utgangspunktet kan jeg plasseres hvor som helst sammen med trivelige og normalt pratsomme folk.

De siste årene har jeg likevel satt pris på å sitte sammen med folk jeg kjenner godt, men treffer sjelden. Det har gjort meg litt mindre klar for nye bekjentskaper i enkelte store lag. Men det er stas å være med familie og gode venner som bor langt borte når man først treffes.

[Anne C]

Jeg snakker ikke noe særlig med folk jeg ikke kjenner, så noen samtalepartner er jeg ikke.

[Hjertensfryd]

Eg likar ikkje å sitte saman med framande og foretrekker å ha mannen i nærleiken. Samt ungane.
Bryllaupet der eg, barn og mann blei plassert på kvar sine bord var ikkje noko artig.

[Myria]

Jeg synes det er en uting å splitte par. Jeg vil gjerne ha et kjent fjes i nærheten. Blanding av kjente og ukjente er fint. Selv om det sikkert er moro for vertskapet å mikse gjestene er det sjelden like moro for dem. Man kan innbille seg at man er menneskekjenner og at man vet hvem andre passer sammen med, men det blir ikke alltid så vellykket som de selv tror det vil bli. Når jeg går i selskap gjør jeg det for å ha det gøy, ikke for å prate med en haug fremmede som noen andre har sett for seg at jeg bør bli kjent med.

[Snippa]

Jeg vil helst ha noen jeg kjenner (og liker ) i nærheten.
Spesielt viktig i laaaange middager som bryllup, som fort kan bli veldig kjedelig hvis man sitter med noen der det bare blir høflig konversering.

[Toffskij]

Jeg synes det er bra å splitte par, jeg. Og jeg er introvert, altså.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

Jeg synes det er en uting å splitte par.

... mens jeg knapt kan tenke meg noe kjedeligere enn et selskap hvor alle sitter parvis. Jo, jeg vil gjerne sitte i nærheten av noen jeg kjenner jeg også, men det kan med fordel være noen andre enn mannen, altå. En blanding er fint.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Bluen, her.

... mens jeg knapt kan tenke med noe kjedeligere enn et selskap hvor alle sitter parvis.

Nettopp. Det har en tendens til å bli dørgende kjedelig.

[Bluen]

Og jeg er en rar introvert, tror jeg, for i sånne sammenhenger kan jeg gjerne skravle som en foss og ta - eh - en del plass, er jeg redd.

[rine]

Digresjon: Hvor er den introvert/ekstrovert-testen? Jeg er aldri helt sikker på hva jeg er.

[Timar]

Opprinnelig lagt inn av vixen, her.

Kjente, ukjente, ved siden av partner eller ikke. Tema eller ikke. Gi meg selskapsleker og jeg er gledelig ned på det også. :enkel og takknemlig gjest som lett lar seg underholde:

Jeg tror vi får invitere Vixen

[emm]

Kommer litt an på settingen. En laidback bursdag med venner, da synes jeg folk kan sitte med hvem de vil. Bordkort for å få venner fra forskjellige steder til å være sammen en kveld, og kanskje aldri sees igjen. Nææh.

Selskaper hvor typisk to forskjellige familier skal møtes, bryllup, dåp og mer høyttidsstemning, der kan det være greit å få mikset litt så de blir kjent.

[GydaG]

Men det ideelle selskapet for meg er å ha god tid til å mingle litt med noe å drikke i en uformell setting for så å kunne sette seg der man kanskje har lyst til å bli bedre kjent. Da kan man styre unna sånne rare fettere og pensjonistbordet.

[Pelen]

Jeg liker å møte nye mennesker, men et eller annet kjent ansikte gjør selvsagt ikke noe.