God kommentar om selvskapt tidsklemme

[celebelen]

Alt med måte. Det er stor forskjell på å la tiåringen reise med buss alene til trening, og å aldri stille opp på noe.

Av og til lurer jeg på om vi foreldre er for lite flinke til å spørre hverandre om å samarbeide. Ville går på allidrett sammen med tre av guttene i barnehagen. To av dem bor knapt fem minutter fra oss, den tredje i samme avstand annenhver uke. Likevel er det veldig ofte at vi kjører ned i hver vår bil. Greit nok, det krever litt planlegging siden de fortsatt bruker bilseter, men det er jo fullt mulig å få med et barn til. Ikke har de behov for å ha sin egen mamma eller pappa på gangen, heller.

Jeg vil være en mamma som deltar. Ikke på alt av trening og øvelser, men som tar en del av organisering og kakebaking, og dukker opp for å være Stolt Mamma på oppvisninger/konkurranser/hva det nå blir. Selv om jeg kanskje ikke var overbegeistret da mamma kom og så meg danse på ungdomsklubben da jeg var 15, setter jeg pris på det nå. Og jeg har hørt fra venner at de syntes jeg var heldig som hadde en mamma som hadde tid til å møte opp.

[zinatara]

Men jeg må si at med 3 barn, så er det ofte litt deilig med en pause der jeg kun skal vente på en unge som er på en aktivitet. Datteren min er på kulturskolen i 45 minutter og da er det lite vits i for meg å dra hjem. Så da har jeg ofte sittet med strikketøy, kaffe og radio i bilen. Mens mannen har tatt seg av de to minste hjemme.

[Harriet Vane]

Vi er mange mødre i klassen som kommer fra landet og jeg noterer meg at vi fra dalene og fjordene later til å være mer vant med å kunne hjelpe hverandre med samkjøring og -henting.

[Røverdatter]

Det å samkjøre og avtale med andres foreldre syns jeg er en fin måte å delta i barnas liv på i grunnen. Da blir vi godt kjent med både vennene og foreldrene og skaper gode relasjoner og tillitsforhold som sikkert blir gull verdt når de blir ville og gale tenåringer.

[Apple]

Jeg er bare delvis enig. Vi har bare to barn, og bare ett som går på en aktivitet. Det er det vi føler vi har mulighet for å sette grenser. Alt det andre er det jo ikke jeg som ønsker, men noe som forventes av meg. Skolen krever mye mer av foreldrene nå enn da jeg var liten. Jeg er forpliktet til/ blitt presset til å bake til 17. Mai, gå i toget, rydde etterpå.(i fjor) I år er jeg i komiteen (ikke etter eget ønske, men ingen andre ville/kunne) Der sitter jeg i to år, møter hver måned og MASSE arbeid, ansvar for klassekassen, økonomiansvarlig på fotballaget, i tillegg til kioskvakt, loddsalg, kjøring til cup'er osv. Og vi har at lista lavt altså, som sagt ett barn, med én aktivitet.

[Blå]

Det som ofte overrasker meg er at det er så få som tar initiativ til samkjøring. Dersom jeg foreslår så får jeg som oftest begeistret tilslutning. Men jeg føler at jeg må ta intiativet hver gang og at jeg blir masete. Jeg gjør det likevel da. Jeg synes det er hyggelig med samkjøring og morsomt å ha bilen full av hypre fotball- eller svømmejenter.

Ellers kjenner jeg meg igjen i det at det er en deilig pause. Storesøster gikk på barnedans da hun gikk i første klasse. Tidspunktet og plasseringen gjorde at jeg måtte kjøre. Det var heldigvis ikke lov å være med inn og dansesenteret lå slik at jeg ikke kunne gjøre ærender mens hun var der. Så jeg hadde med kaffe og bok og strikketøy og det var den eneste gangen i løpet av uken at jeg satte meg rolig ned i tre kvarter midt på dagen og bare koste meg. Jeg hadde det storartet.

[LilleRosin]

Ja men...

det var da foreldreengasjement tidligere også? Husker da godt at mamma var med i 17. mai-komiteen. Skihytta var det masse dugnad på, og vaffelsteking i helgene gikk på rundgang.

Det var skirenn med salg av vafler og saft, pølsesalg på fotballkamper, loddsalg og kakebaking. Sikkert også foreldremøter og samtaletimer, men muligens ikke så ofte som nå.

[Røverdatter]

Jeg kjenner meg iallefall ikke igjen i at foreldrene mine ikke stilte opp og var med på ting. For min del er slike ting ganske likt hvordan det er i dag. De kom på alt fra danseskoleball til håndballcup og skoleavslutninger, og det var kioskvakter og skoleansvarlig på cupen og kjørelister for bortekamper og foreldrekontakt og masse annet på 80/90-tallet også. Forskjellen ligger mer i at mamma ikke jobbet fullt og at pappa jobbet nordsjøturnus, så de hadde mere tid i det daglige enn vi har som jobber fullt, men det var aldri slik at jeg følte de ikke stilte opp i mine store øyeblikk ( ).

Mamma er med ennå hun og ser gjerne på når Vesla spiller håndball, og vi stiller oftest med fire besteforeldre og tanter og alskens i avslutninger, pianoforestillinger og alle sånne ting.

[ming]

Opprinnelig lagt inn av Harriet Vane, her.

Men "å stille opp" betyr da ikke at man skal slippe alt man har i hendene og ofre seg for ungene døgnet rundt. Det er da ikke slik at dersom man ikke kjører dem til trening/øvelse og overværer hele treningen/øvelsen (noe de fleste trenere/musikklærere og dirigenter ikke kan fordra siden det er distraherende med ivrige foreldre på sidelinjen) så betyr det at man ikke stiller opp i idrettslaget, på dugnad, i FAU eller på kamper eller konserter.

Nå siterte du meg her, men jeg kan ikke se at vi er uenige? Det er en lang vei fra å stille opp på alt til å stille opp på ingenting - noe jeg også presiserte i den delen av innlegget mitt du ikke siterte.

[Java]

Jeg oppfatter det ikke som at han vil alt foreldreengasjement til livs, ei heller at det ikke var noe engasjement før.

Nå har det imidlertid blitt slik at "alle" føler seg forpliktet til å være til stede "hele tiden". (I hermetegn fordi det er satt på spissen.) Det er å overdrive, og det skaper et press som ikke egentlig trenger å være der.

[Lykken]

Jeg ser noe av poenget. Jeg tror man ikke var så redd for å slippe unger ut alene til og fra diverse steder som nå. Men deltagelsen fra mine foreldre var rimelig likt som nå. Pappa var veldig mye sjåfør til og fra treninger og konkurranser, mamma stilte opp på kaker og dugnad og de hjalp meg med å selge diverse greier til inntekt for laget, dele ut brosjyrer etc. De møtte alltid opp på konkurranser og var veldig ivrige på mine vegne. Mamma var også i styret for musikkkorpset for min søster og hun hadde flere aktiviteter enn meg. Men når vi ble større måtte vi gå/sykle til og fra trening selv når avstand og vær tilsa det. Da sønnen min hadde lørdagstreninger i fjor, så syklet han og en kompis sammen over sentrum av stedet vårt og til andre siden der idrettsplassen er. De sykler også til trening her på lokalområdet. De går nå i 5 klasse, så jeg føler vi er på gang. Men merker jo at andre foreldre er mer forsiktige og engstelige enn oss. Vi samkjører også når det er ok og alle på fotballlaget vet at det bare er å ringe når de vil sitte på, det er noen foreldre som sliter mer med kjøring enn oss pga jobb, ikke bil etc.
Jeg er også klassekontakt for tredje året, men må jo si det er minimalt med jobb. Har vært trener på allidretten og mannen er hjelpetrener på fotball. Jeg tror ihvertfall det er lurt å legge lista der man selv er komfortabel og dersom ungene veldig gjerne vil være med på mer enn man egentlig takler, så må de kanskje også ta litt mer ansvar selv, selvfølgelig ta høyde for alder. Men er man 5 år så MÅ man ikke har 3 forskjellige aktiviteter.

[Chablis]

Mine foreldre stilte opp på alt av treninger og kamper frem til jeg var 15, de var oppmann,bussjåfør, materialforvalter ++, de hjalp også til med kakebaking,loddselging,etter jeg ble 15 syklet jeg til og fra treningene selv.
Selv er jeg med i fau, kjører til og fra treninger(mens treningren pågår sitter jeg et annet sted og skravler med foreldrene). Det er helt uaktuelt å la poden sykle i mange kilometer uten fortau og gatelys. Pappaen til poden var hjelpetrener i starten, så vi gjør nok mye likt som foreldrene mine gjorde.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Ja men...

det var da foreldreengasjement tidligere også?

Visst var det. Min far satt i FAU i 25 år uten pause og fikk plantet en bjørk utenfor skolen som takk for innsatsen. Min mor drev teatergruppe, min far og hun hadde flere verv i skolekorpset. Og de var ikke uvanlige, mange gjorde det.

[Olifant]

Jeg ser poenget med å begrense det, men ser også absolutt verdien av å engasjere seg på arenaene der barena er.

Pappaen min var en sånn som stilte opp 100%. Han hadde 10 seter og da vi fortsatt spilte 7er-fotball fikk han jo plass til hele laget. Det resulterte i at han ble veldig godt jent med mine venner og deres foreldre og dermed også hadde veldig innsikt imitt liv. I ettertid ha jeg jo skjønt at han visste så mye mer om livet mitt enn jeg trodde. Når jeg sa jeg dro på kino og overnattet hos en vennine så visste han hvem som hadde alene-hjemme-fest og at jeg dro dit, men han visste også hvem andre som var der og at jeg var på et trygt sted.

Vi bor i et område hvor det er stor variasjon i økonomien hos barnas venner og da blir det mye dugnad for å unngå store forskjeller på hva barna kan delta på. Jeg vil mye heller jobbe noen timerpå dugnad og kjøpe noen flere lodd en at 2-3 av ungene i klassen/barnehagen ikke har mulighet til å delta på lik linje. Og gjennom å delta på ulike arrangementer så blir jeg jo kjent med andre unger og deres foreldre og for meg har det stor egenverdi.

Nå skal det sies at barna er såpass unge at jeg nok får en realitetsorientering etterhvert som antall fritidsaktiviteter øker.

[Dronningen]

Man lærer seg i alle fall å nyte småting. Neste uke er det vinterferie. Jeg og mannen jobber, men det er ikke lekser.

[LilleRosin]

Her det vinterferie denne uka. Jeg jobber, mann og unger er på fjellet!

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Det som ofte overrasker meg er at det er så få som tar initiativ til samkjøring. Dersom jeg foreslår så får jeg som oftest begeistret tilslutning. Men jeg føler at jeg må ta intiativet hver gang og at jeg blir masete. Jeg gjør det likevel da. Jeg synes det er hyggelig med samkjøring og morsomt å ha bilen full av hypre fotball- eller svømmejenter.

Det var en av de tingene jeg tenkte da jeg leste blogginnlegget også.

Det aller enkleste grepet man kan gjøre, er jo å slå seg sammen om kjøring! Akkurat som deg opplever jeg ofte at bemerkelsesverdig få gjør det. Initiativet kommer gjerne fra meg. Bare noe sånt som å gå sammen på bursdag - neida! 15 foreldre i samme nabolaget må ut for å levere ungen nedi gata!

Dessuten vil jeg påstå at den desidert største tidstyven i folks hverdag alle har en skjerm. Tv, ipad, pc, ds - whatever. Vi har så korte arbeidsdager og så lange ferier, så enkel hverdag som aldri før. Eliminer skjermene, så blir det god tid til å glo i veggen!

Og ifht tidligere tider:

For det første - de voksne hadde rent faktisk mye mer å gjøre da vi var små. Det var lenger arbeidsuke (da foreldrene mine var små var det skole på lørdager - men det var normen før med 40 t/ uke, og det er fremdeles helt lov hvis man ikke har tariffavtale)), kortere ferie, permisjonen var 3 mnd. (og "ingen" barnehageplasser), husarbeidet var mye mer omfattende og manuelt, det var forholdsmessig mye dyrere å handle, slik at man måtte plukke blåbær, stoppe strømper, lappe bukser osv. for å få det til å gå rundt.

Det var mange flere som var aktive i foreninger og organisasjoner før. Spør en hvilken som helst frivillig organisasjon, og de har bare en brøkdel så mange medlemmer som for 30 år siden. Garantert. Det var derfor en viktigere sosial arena, mye lettere å fordele ut oppgaver, og det gjorde det kanskje også enklere å dekke opp for foreldre som ikke deltok at såpass mange gjorde det.

Jeg kjører ungene selv alle steder etter full jobb. Det er ikke fordi jeg syns det er så knasende festlig eller ikke heller kunne tenkt meg å vegetert på sofaen til et hjernedødt tv-program. Det er fordi jeg syns det er viktig. Det er viktig for mine unger, det er viktig for de andre ungene (og at de andre ungene deltar i aktiviteten og blir gode samfunnsborgere er viktig for mine unger og deres framtid her i landet, for å være litt dyp...), og det er viktig for nærmiljøet vårt.

Og så skulle jeg ønske at foreldre var mer PÅ LAG. Når noen prøver å få til noe. Se om du ikke kan bidra bare litt. Si ja. Og kan du ikke si ja - hvorfor ikke si - jeg kan ikke pga :spesiellebehov:, men kanskje jeg kan bidra med noe annet? Eller: jeg kan ikke dette året, men spør meg neste gang, jeg kunne f.eks. stille i vervet som... eller gjøre ....

Det er så pokkers slitsomt å svømme i gjørme når man prøver å få til noe. Og det er så inspirerende og GØY når hver bidrar med det de kan. Og da blir det ikke så mye på hver, heller.

[Neket]

Vi samkjører hele tiden. Med vennene til mini fungerer det veldig fint, samme med de fleste av vennene til eldste. Eldste har en aktivitet der jeg stort sett henter tre barn hver uke, og hvis det ikke passer for meg å hente må jeg spørre de andre. Aldri noen som tilbyr seg, det syns jeg er litt spesiellt. Det er ikke noe jeg irriterer meg over altså, men litt rart er det jo.

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av Neket, her.

Vi samkjører hele tiden. Med vennene til mini fungerer det veldig fint, samme med de fleste av vennene til eldste. Eldste har en aktivitet der jeg stort sett henter tre barn hver uke, og hvis det ikke passer for meg å hente må jeg spørre de andre. Aldri noen som tilbyr seg, det syns jeg er litt spesiellt. Det er ikke noe jeg irriterer meg over altså, men litt rart er det jo.

Sainnt, ja.

Da barnet skulle på aktivitet i fjor, var jeg helt spesifikk, og spurte om vi skulle sette opp en kjøreliste. Det var de med på, og det gjorde jeg. Så da kjørte jeg (og de) 3. hver gang. Deilig. Anbefales.

[ming]

Kjørelister er fint. Med mellombarnet samkjører vi med en venn til aktivitet. Vi bringer. De henter. Ingen trenger å vente. Eldste begynte på ny aktivitet i høst. Da vi kontaktet de andre foreldrene ang. samkjøring, fikk vi beskjed om at de hadde hatt fast kjøreliste i to år. Den kunne ikke endres. (!) Dermed kjører mannen til og fra hver eneste trening og kamp... En av de andre mødrene er flink til å si fra dersom det er sykdom og plass i bilen, mens de andre ikke gjør det.