Skilsmisse-statistikken

[Magica]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Ja, forskjellen ligger vel langt mer i om man har barn eller ikke, enn i om man er gift eller ikke. Kanskje mange "får barn for lett", i den forstand at de ikke har tenkt på og snakket nok omkring livet med barn før de får dem. (Hvis man f.eks. blir overrasket over den beryktede "tidsklemmen", så tror jeg definitivt man har tenkt seg for lite om på forhånd.)

Jeg er enig jeg, men det kan vel til en viss grad forsvares at man jo faktisk ikke helt VET hva man går til?

[cilen]

Jeg er også skilt.. og gift på ny ..
Husker jeg snakket med min svoger om dette.. Han har 7barn og mente han ALDRI skulle skille seg!
Jeg sa til han at det måtte han ikke tro, for det kan skje hvem som helst. Jeg giftet meg da ikke første gang i troa på noe annet enn at jeg ville være gift med han til den dagen jeg døde.
Nå er desverre svogeren min skilt, sånn ca 2år etter han sa det. Mannen min sa en gang at "der fikk han passet sitt jaggu påskrevet".

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Magica, her.

Jeg er enig jeg, men det kan vel til en viss grad forsvares at man jo faktisk ikke helt VET hva man går til?

Det er klart. Det vet man jo ikke når man gifter seg ("gifter seg" er her ment som forkortelse for "går inn i et voksent, forpliktende forhold") heller. Men jeg tror det er lurt av folk å både tenke på og snakke om hva man tror man går til, før man går til det skritt å gifte seg eller få barn.

[kunstnerspiren]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Ja, forskjellen ligger vel langt mer i om man har barn eller ikke, enn i om man er gift eller ikke. Kanskje mange "får barn for lett", i den forstand at de ikke har tenkt på og snakket nok omkring livet med barn før de får dem. (Hvis man f.eks. blir overrasket over den beryktede "tidsklemmen", så tror jeg definitivt man har tenkt seg for lite om på forhånd.)

Jeg tror at selv om man tenker så det knaker på tidsklemmen på forhånd før man får barn, så vil man ikke være i stand til å forstå dette presset før man er I det. Slik er det jo med alle ting. Det er vel derfor man blir klok av erfaring. Jeg tror ikke man kan skylle på at man ikke er forberedt godt nok eller har pratet nok om det før man får barn og evnt skilles. Jeg tror ikke det er mulig å prate nok for å være nok forberedt, rett og slett.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av kunstnerspiren, her.

Jeg tror at selv om man tenker så det knaker på tidsklemmen på forhånd før man får barn, så vil man ikke være i stand til å forstå dette presset før man er I det. Slik er det jo med alle ting. Det er vel derfor man blir klok av erfaring. Jeg tror ikke man kan skylle på at man ikke er forberedt godt nok eller har pratet nok om det før man får barn og evnt skilles. Jeg tror ikke det er mulig å prate nok for å være nok forberedt, rett og slett.

Ikke nok, nei. Naturligvis ikke. Jeg mener ikke at alle forhold kunne vært reddet hvis man bare hadde snakket sammen på forhånd. Men jeg tror at en del forhold kunne fungert bedre, og kanskje overlevd til tross for problemer, hvis folk tenkte seg om mer og snakket mer sammen - både på forhånd og underveis. (Og kanskje noen forhold aldri ville blitt til ekteskap og påfølgende skilsmisser hvis folk hadde snakket mer sammen og tenkt seg bedre om.)

[kunstnerspiren]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Ikke nok, nei. Naturligvis ikke. Jeg mener ikke at alle forhold kunne vært reddet hvis man bare hadde snakket sammen på forhånd. Men jeg tror at en del forhold kunne fungert bedre, og kanskje overlevd til tross for problemer, hvis folk tenkte seg om mer og snakket mer sammen - både på forhånd og underveis. (Og kanskje noen forhold aldri ville blitt til ekteskap og påfølgende skilsmisser hvis folk hadde snakket mer sammen og tenkt seg bedre om.)

Men hvor godt tenker man når man er i 20-årene kontra 30-årene? Det er jo forskjell på alder og inngåelse av ekteskap og erfaring i sekken. Jeg synes ihvertfall det er forskjell i min tankegang nå når jeg er 32 enn da jeg var 23 og giftet meg. NÅ skjønner jeg tidsklemma, men aldri i verden om jeg forsto det da jeg var 23.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av kunstnerspiren, her.

Men hvor godt tenker man når man er i 20-årene kontra 30-årene? Det er jo forskjell på alder og inngåelse av ekteskap og erfaring i sekken. Jeg synes ihvertfall det er forskjell i min tankegang nå når jeg er 32 enn da jeg var 23 og giftet meg. NÅ skjønner jeg tidsklemma, men aldri i verden om jeg forsto det da jeg var 23.

Selvsagt skjønner man ting bedre når man har opplevd dem selv, og naturligvis forstår de fleste både seg selv og andre og mye annet bedre når de blir eldre og får mer erfaring. Jeg er usikker på hvor du vil hen?

[kunstnerspiren]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Selvsagt skjønner man ting bedre når man har opplevd dem selv, og naturligvis forstår de fleste både seg selv og andre og mye annet bedre når de blir eldre og får mer erfaring. Jeg er usikker på hvor du vil hen?

Vil ingensteder spesielt. Bare funderer høyt, for mange ekteskap inngås jo i 20 årene.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg tror også mange blander sammen seksuell tenning, forelskelse og kjærlighet og derfor stuper inn i forhold og får barn uten å egentlig kjenne hverandre godt nok.

Det tror jeg nok at jeg er et eksempel på. Vi kjente ikke hverandre så veldig godt og alt skjedde veldig fort i ung alder. (Jeg var 19).

Felles målsetning og innsatsvilje er vel noe av forklaringen på at vi etterhvert har klart å bli den rette for hverandre, selv om vi nok ikke hadde verdens mest solide utgangspunkt.

Altså er det ikke nødvendigvis dømt til å mislykkes selv om man nærmest snublet inn i ekteskapet. Selv om det ikke akkurat er det ideelle. Men man jobber med det man har og for vår del har det utviklet seg veldig fint. Vi har jo på en måte også vokst sammen i dette.

Men hadde en av oss følt at skilsmisse var en mer aktuell løsning da hverdagen ramlet i hodet på oss, så hadde det jo ikke hjulpet aldri så mye om den andre mente noe annet. Så alt i alt kan man vel si at vi var en heldig match på det avgjørende området. Men det er mer flaks enn noe annet.

Andre på sin side gifter seg kanskje etter mange års samboerforhold, og blir skilt ganske fort.

Det er litt skummelt det der. At man kan forberede seg så mye man bare klarer, men allikevel ikke ha noen garantier. Det er skummelt å leve.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Ja, forskjellen ligger vel langt mer i om man har barn eller ikke, enn i om man er gift eller ikke. Kanskje mange "får barn for lett", i den forstand at de ikke har tenkt på og snakket nok omkring livet med barn før de får dem. (Hvis man f.eks. blir overrasket over den beryktede "tidsklemmen", så tror jeg definitivt man har tenkt seg for lite om på forhånd.)

Jeg tror at en del ting er noe man ikke kan være ferdig med før det begynner. F.eks. dette med å bli en god match som foreldre. Det er noe med at veien blir til mens man går også.

Men en felles plattform og målsetning kan være en kjempefordel.

Noen deler av livet er ting man ikke kan starte som "ferdig utlært" i. Ekteskap, forelderskap osv. Men det er som sagt noen faktorer som kan øke sjansen for å lykkes og det er bl.a. dette med å ha nogenlunde matchende verdigrunnlag og målsetning. Grovt sett. Særlig detaljert tror jeg det er vanskelig å sette seg inn i før man faktisk er der.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av kunstnerspiren, her.

Jeg tror at selv om man tenker så det knaker på tidsklemmen på forhånd før man får barn, så vil man ikke være i stand til å forstå dette presset før man er I det. Slik er det jo med alle ting. Det er vel derfor man blir klok av erfaring. Jeg tror ikke man kan skylle på at man ikke er forberedt godt nok eller har pratet nok om det før man får barn og evnt skilles. Jeg tror ikke det er mulig å prate nok for å være nok forberedt, rett og slett.

Ja og nei.
Jeg tror det er en god del man kan tjene på å snakke gjennom og kartlegge. Og så må man reforhandle underveis.

Men om det er noen tydelige "dealbreakers" som ingen er villig til å inngå kompromiss på så er det jo dumt å oppdage det i ettertid. F.eks. (og dette er satt veldig på spissen) dersom en synes at fysisk avstraffelse av barn er uakseptabelt og en annen er vokst opp med det og mener det er en viktig del av barneoppdragelsen. Eller at en gleder seg til å være hjemme med de fremtidige barna mens de er små og den andre aldri i livet kunne tenke seg å være eneforsørger for familien i noen år. Å oppdage slike ting etter å ha giftet seg og fått barn kan tyde på at man ikke har gjort grundig nok research i forkant.

Det er jo kanskje ikke så naturlig for unge, nyforelskede par å diskutere barneoppdragelse og andre hverdagsting. Men før ekteskap tror jeg det ville vært lurt å ta en runde på slike ting. Om ikke annet, så for å oppdage hva man må avklare og være litt i forkant. Mens man enda er nogenlunde fattet.

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Det tror jeg nok at jeg er et eksempel på. Vi kjente ikke hverandre så veldig godt og alt skjedde veldig fort i ung alder. (Jeg var 19).

Felles målsetning og innsatsvilje er vel noe av forklaringen på at vi etterhvert har klart å bli den rette for hverandre, selv om vi nok ikke hadde verdens mest solide utgangspunkt.

Altså er det ikke nødvendigvis dømt til å mislykkes selv om man nærmest snublet inn i ekteskapet. Selv om det ikke akkurat er det ideelle. Men man jobber med det man har og for vår del har det utviklet seg veldig fint. Vi har jo på en måte også vokst sammen i dette.

Men hadde en av oss følt at skilsmisse var en mer aktuell løsning da hverdagen ramlet i hodet på oss, så hadde det jo ikke hjulpet aldri så mye om den andre mente noe annet. Så alt i alt kan man vel si at vi var en heldig match på det avgjørende området. Men det er mer flaks enn noe annet.

Andre på sin side gifter seg kanskje etter mange års samboerforhold, og blir skilt ganske fort.

Det er litt skummelt det der. At man kan forberede seg så mye man bare klarer, men allikevel ikke ha noen garantier. Det er skummelt å leve.

Her kan jeg signere alt sammen. (Giftet meg som nittenåring etter forholdsvis kort tid som kjærester)

Jeg synes forresten ikke at par gifter seg for fort/lett eller blir samboere for fort, men at de får barn altfor fort. Jeg synes jeg kjenner flere og flere som får barn noen få måneder etter de går inn i et forhold, og jeg må si jeg er litt kritisk.

[Kråka]

Mine foreldre har vært gift i 34 år. De er veldig lykkelige den dag i dag. De var 18 og 20 da de giftet seg og fikk 3 barn på 11 år. Jeg ser litt opp til dem, fordi de har det så fint. Svigerforeldrene mine har vært gift i 30 år, og de har det også veldig bra. Nå er de alle i begynnelsen av 50 årene, har god økonomi og reiser veldig mye. De tar på en måte igjen for de årene de var hjemme med oss da vi var små/yngre. Jeg ønsker også at jeg og sambo skal holde sammen så lenge, og vi jobber sammen som et team. Nå er jeg også hjemmeværende, så vi har ikke tidsklemma som lader oss ut. Når han kommer hjem fra jobb, så kan jeg dra ut å handle eller besøke venner. Jeg drar ikke på jobb og han må ta kveldene alene, liksom. I følge min mormor så turte de ikke å skille seg i gamledager. De var redde for folkesnakket. Å ikke være gift med barn var jo ikke bra før i tiden.

[Polyanna]

Jeg tror egentlig ikke folk skiller seg så mye lettere enn før. Kanskje noen. Men jeg tror man sklir inn i samboerskap, foreldreskap og ekteskap mye enklere enn før. Man flytter sammen fordi det er hyggelig og praktisk, og da er jo barn et naturlig neste skritt, og når man har barn sammen og er forelsket og sånn så kan det jo være greit å gifte seg også.

Før så måtte man stoppe opp og tenke "skal jeg være sammen med denne mannen for ALLTID?" før man begynte å ta små skritt inn på en vei som det er vanskelig å snu fra.

En annen ting er kanskje at man møter partnerne sine senere i livet. Det er selvsagt mye bra med det, men av og til lurer jeg på om det gjør at kvinner ender med å gå inn i foreldreskap, samboerskap og ekteskap med menn som strengt tatt ikke er til å leve med, i ren biologisk klokkeklang.

Men jeg tror nok også vi har fått veldig høye forventninger til livet generelt i dag. Vi forventer å ikke dø av lungebetennelse, vi forventer å ikke sulte og ikke jobbe oss helseløse, vi forventer å bli behandlet ok av våre omgivelser, vi forventer lykke og glede.Og det er jo bra! Men jeg tro vi mister noe av de langsiktige verdiene av å holde ut de tøffe periodene og investere i langsitkighet ved kortsiktig lykkemaksimering.

Jeg tror ikke "kjærligheten" en noe som bare VIPS dukker opp og VIPS skrus av igjen. Kjærlighet er like mye å ville og ønske og bestemme seg for å velge hverandre som en slags magisk følelse som bare skal dukke opp og være der.

[Myggstukket]

Etter ti år i det ekteskapet jeg nå selv er i, så tror jeg det skulle MYE til, og da mener jeg MYE, før jeg kunne bryte løs og forlate alt.
Jeg greier ikke å se at det er "enkelt" å skulle skille seg.
For meg ville det ikke bare være å gå fra mannen, men nettverket også.
Jeg tror det er ganske skremmende å starte opp på nytt, for ganske mange. Hvertfall ville jeg sett på det som et rent mareritt.

[Adrienne]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg tror egentlig ikke folk skiller seg så mye lettere enn før. Kanskje noen. Men jeg tror man sklir inn i samboerskap, foreldreskap og ekteskap mye enklere enn før. Man flytter sammen fordi det er hyggelig og praktisk, og da er jo barn et naturlig neste skritt, og når man har barn sammen og er forelsket og sånn så kan det jo være greit å gifte seg også.

Før så måtte man stoppe opp og tenke "skal jeg være sammen med denne mannen for ALLTID?" før man begynte å ta små skritt inn på en vei som det er vanskelig å snu fra.

En annen ting er kanskje at man møter partnerne sine senere i livet. Det er selvsagt mye bra med det, men av og til lurer jeg på om det gjør at kvinner ender med å gå inn i foreldreskap, samboerskap og ekteskap med menn som strengt tatt ikke er til å leve med, i ren biologisk klokkeklang.

Men jeg tror nok også vi har fått veldig høye forventninger til livet generelt i dag. Vi forventer å ikke dø av lungebetennelse, vi forventer å ikke sulte og ikke jobbe oss helseløse, vi forventer å bli behandlet ok av våre omgivelser, vi forventer lykke og glede.Og det er jo bra! Men jeg tro vi mister noe av de langsiktige verdiene av å holde ut de tøffe periodene og investere i langsitkighet ved kortsiktig lykkemaksimering.

Jeg tror ikke "kjærligheten" en noe som bare VIPS dukker opp og VIPS skrus av igjen. Kjærlighet er like mye å ville og ønske og bestemme seg for å velge hverandre som en slags magisk følelse som bare skal dukke opp og være der.

Akkurat det samme jeg tenker om saken, men nok en gang klarer Polyanna å uttrykke det så mye bedre enn meg.

[him]

Jeg har selv vurdert skilsmisse, og jeg synes at det ikke går an å vurdere hva som er "gode nok" grunner til en skilsmisse ettersom det er individuelt hva man opplever som uholdbart å leve med.

Grunnen til at det gikk bra for vår del var at mannen min var villig til en endring. Jeg nevner ikke dette for å dreie diskusjonen inn på en personlig "beretning", men for å understreke at når folk snakker om at man må "jobbe" med forholdet så virker det som om enkelte glemmer at man er to personer i forholdet. Hvis en av personene ikke er villig til å jobbe med forholdet, kan ikke dette veies opp av den andre parten jobber dobbelt så mye.

[Tinka]

Har sett noen som har jobbet hver sin vei i forholdet og rett og slett vokst fra hverandre.

Men mange kan slite med jobb, forhold og klarer rett og slett ikke mere.

Tror nok det kan være mange faktorer som kan spille inn.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Hvis en av personene ikke er villig til å jobbe med forholdet, kan ikke dette veies opp av den andre parten jobber dobbelt så mye.

Det er sant! I alt 'man må jobe med forholdet' snakket, er det lett å glemme at noen er rett og slett er arbeidssky.

[Blå]

Jeg har egentlig ingen meninger om skilsmisseprosenten er for høy eller ikke. Jeg er veldig glad for at det ikke lenger er slik at man må bli i ødeleggende forhold fordi man ikke har råd til eller ikke tør gå fra hverandre.

Jeg er selv skilsmissebarn og kjenner veldig mange skilsmissebarn i vår generasjon. På det relativt dårlige statistiske grunnlaget min omgangskrets er så tror jeg ikke at vår generasjon skiller seg så mye mer enn generasjonen før oss, men det er kanskje flere som skiller seg tidligere.

I de tilfellene der jeg kjenner skilte foreldre på vår alder så er jeg imponert over hvor godt de har tenkt over hvordan barnene skal ha det i den nye situasjonen. De snakker sammen og gjør ting sammen, en del feirer fremdeles jul sammen og gjør i det hele tatt utrolig mye for at situasjonen for deres barn skal bli så god som mulig. Jeg tror at fordelen med at en del kanskje går litt raskere fra hverandre i dag er at de ikke går og gnurer på gamle konfllikter som gjør at de ikke kan samarbeide og dermed tror jeg at vi får en generasjon med skilsmissebarn som får det mye lettere enn det den tidligere generasjonen hadde.

Hatten av for alle skilte foreldre som klarer å samarbeide og gjøre livet så lett som mulig for sine barn.