Setter vi for høye krav til oss selv?

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Forresten litt skremmende å se hvor mange som umiddelbart henger seg på dette: Man kommer akkurat så langt man vil, så lenge man er villig til å gi det som trengs.
Har dere tenkt gjennom hva det innebærer? Det høres fint ut og jeg er delvis enig, men det er ikke slik livet er, at det er kun vilje og kreativitet det går på.

Det som ligg i dette utsagnet er jo nettopp at det er varierande kor mykje arbeid ulike menneske må/er villige til å legge i det å komme "dit dei vil". Nokre går ut av vgs. med berre 6-arar og kan hoppe direkte over på legestudiet. Andre brukar 10-15 år på å jobbe for dei karakterane som skal til for å komme inn, og ofrar mykje på vegen dit fordi drømmen om legeyrket er så stor.

Andre igjen innser at sjølv om legedrømmen er veldig stor så er det ikkje verdt å "ofre" 10 år med karaktersanking for å nå den draumen.Då har ein vurdert det dit at ein ikkje er villig til å gi det som trengs (sjølv om det likevel kan vere ei sorg å innsjå at draumen må leggast på hylla).

[Imma]

Veronal: Jeg skjønner den tolkningen og er veldig tilhenger av den mentaliteten, men det er viktig å nyansere. Av og til så oppstår hinder som ikke viljen eller all verdens øvelse kan gjøre noe med. Da er det viktig å samtidig ha i bakhodet at man ikke blir definert ut fra hva man utretter/får til.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Det som ligg i dette utsagnet er jo nettopp at det er varierande kor mykje arbeid ulike menneske må/er villige til å legge i det å komme "dit dei vil". Nokre går ut av vgs. med berre 6-arar og kan hoppe direkte over på legestudiet. Andre brukar 10-15 år på å jobbe for dei karakterane som skal til for å komme inn, og ofrar mykje på vegen dit fordi drømmen om legeyrket er så stor.

Ja om det var slik at det var den personlige drømmen som var drivkraften. Dersom det derimot var en tro/ overbevisning om at man MÅ bli lege for å være noe, som var drivkraften til å bruke 10-15 år på å komme dit. Kan det hende at det koster mer enn det smaker.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Veronal, her.

Jeg er uenig med din negative tolkning av den. Vår versjon er: "Du får til alt du vil, bare du prøver og øver. Ingen får til noe uten å øve." Prøver man ikke eller øver man ikke så kan man ikke regne med å få det til. Denne etterfølges gjerne av "Vi gir ikke opp - prøv en gang til." (Scenario her er f.eks. ung mann som sutrer over at han ikke får til å tegne en heisekran. ) Fokuset er at man kan lære. Hvis man bare vil og går inn for det. Ingenting skjer av seg selv. Det nytter ikke å sutre over at man ikke kan hvis man ikke har prøvd og gjort enn innsats.

Enig, så lenge fokuset er at det krever en innsats. En tendens i tiden er at veldig mange barn og unge oppdras i en falsk tro på egne gudegitte evner, at det kan klare hva som helst bare i kraft av at de er den de er - spesielle, unike og universets sentrum. Jf. Idol-deltakere o.l. blottet for talent, men som allikevel blir snurte over ikke å komme videre. Så en liten reality-check (pun intended) kan jo av og til være på sin plass.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Veronal: Jeg skjønner den tolkningen og er veldig tilhenger av den mentaliteten, men det er viktig å nyansere. Av og til så oppstår hinder som ikke viljen eller all verdens øvelse kan gjøre noe med. Da er det viktig å samtidig ha i bakhodet at man ikke blir definert ut fra hva man utretter/får til.

Ja, det ser i alle fall heldigvis ut som om det er stor bevissthet rundt akkurat dette innen spesialpedagogikken nå.

Selv har jeg jo barn som har møtt en del idiotiske "du kan hvis du vil"-utsagn som sikkert var godt ment, men som gikk utover selvfølelsen for noen som f.eks. hadde nevrobiolgiske grunner for å ha håndskrift som en lege på fylla. Og etter hva jeg hører fra søsteren min så brukes nettopp den godt mente "du kan hvis du vil" ofte slik at barn forstrekkes.

Det er jo f.eks. litt kjipt å si til en unge som sitter i timesvis for å få til en noenlunde lesbar håndskrift at "du kan hvis du vil". Da betviler man på en måte motivasjonen og innsatsviljen.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Enig, så lenge fokuset er at det krever en innsats. En tendens i tiden er at veldig mange barn og unge oppdras i en falsk tro på egne gudegitte evner, at det kan klare hva som helst bare i kraft av at de er den de er - spesielle, unike og universets sentrum. Jf. Idol-deltakere o.l. blottet for talent, men som allikevel blir snurte over ikke å komme videre. Så en liten reality-check (pun intended) kan jo av og til være på sin plass.

Men det er jo klart. De vil jo. Og da sier mamma og pappa at de også kan.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Andre igjen innser at sjølv om legedrømmen er veldig stor så er det ikkje verdt å "ofre" 10 år med karaktersanking for å nå den draumen.Då har ein vurdert det dit at ein ikkje er villig til å gi det som trengs (sjølv om det likevel kan vere ei sorg å innsjå at draumen må leggast på hylla).

Alfa har skjønt det. Det er viktig å kunne virkelig ta en realistisk vurdering av hva som trengs for å komme dit man vil. Og er det mer enn hva man er villig til å gi, så heller finn et annet mål.

Og ja, man kan ikke bli garantert filmstjerne eller astronaut, men for de aller fleste så er det ikke der man sliter, det er mye mer hverdagslig ting enn det.

Jeg er forresten enig i at det er feil at foreldre skal forvente mye av barna, fordi de lærer de som foreldrene forventer. Jeg tror det er viktigere å lære barna etter hvert som de blir voksne å finne ut hva som er realistisk hva de klarer, lærer å finne ut hva som er viktig for dem og lære å jobbe for å nå disse målene. Og så må de lære seg å tåle at ting ikke alltid flasker seg likevel.

Det viktigste er at de må lære seg at om de ønsker/ønsker ikke en konsekvens, så må de gjøre/ikke gjøre de handlingene som kan føre til denne konsekvensen.

[Imma]

Apropo reality-chec. Er det greit å innbille barnet sitt at vilje og øvelse er alt som skal til for å klare hva det skulle være. Det er jo ikke helt virkelighetsnært.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Huff! Jeg tror jeg må lære meg at min skriftlige fremstilling ikke blir oppfattet slik som min muntlige. Jeg mente ikke å være frekk, ang. det med superwoman, altså. Det var spøkefullt ment. Det var sagt fordi endel av kravene nettopp går på det at du skal føle at du mestrer alt.

Ok.

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Jeg trodde ikke Jessica snakket kun om hvilke krav vi setter til oss selv, men generelt hvilke krav som stilles. Jeg kan også oppfylle de kravene jeg stiller til meg selv, men likevel føle meg utilstrekkelig fordi jeg føler at andre mener jeg burde klare mer. Og her er jeg enig med deg at mange sikkert ser krav som ikke er der.

Jo, men det er det jeg mener. Sjefen min på jobb forventer at jeg gjør en ok jobb. Det ligger helt innenfor det jeg greier. Ellers så er det da ikke så mange forventninger føler jeg? Jeg tror de kommer av at man føler de mer enn at de er reelle.

Du sier at du føler at andre mener du burde klare mer. Jeg skjønner ikke helt den der. Er det venninner? Familie? Mannen? Er disse forventningene reelle?

For når det gjelder ting som husarbeid som et eksempel så tror jeg faktisk at absolutt ingen i familie eller venneflokk har noen som helst formening om hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Det er en veldig viktig ting å lære barna: Om du ønsker noe, så vurder hvor mye arbeid som trengs, og så gjør det. Man kommer akkurat så langt man vil, så lenge man er villig til å gi det som trengs.

Jeg er ikke enig i det. Alle kan selvfølgelig bli bedre i alt, men alle kan ikke komme like langt. Alle kan ikke bli fotballproffer i England, alle kan ikke bli toppledere, alle kan ikke få bare toppkarakterer etc.

Alt kommer selvfølgelig på hva man legger i "så langt man vil". Jeg er helt enig i at man ikke kommer noen vei uten å prøve eller øve, men det er ikke gitt hvor langt man kommer heller.

[Veronal]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Apropo reality-chec. Er det greit å innbille barnet sitt at vilje og øvelse er alt som skal til for å klare hva det skulle være. Det er jo ikke helt virkelighetsnært.

Er det noen som gjør det, da? Har du noen konkrete eksempler?

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Apropo reality-chec. Er det greit å innbille barnet sitt at vilje og øvelse er alt som skal til for å klare hva det skulle være. Det er jo ikke helt virkelighetsnært.

Nei, men må man gjøre det til en stor sak? Pågangsmot og øvelse må til for veldig mye. Hva man ikke klarer likevel, får man så evt. ta etter hvert. Noe oppdager man jo også av seg selv. Men erfaringen av å klare noe fordi man legger arbeid i det vil jeg uansett tro er større og mer viktig, enn at noen mål i livet kanskje er litt urealistiske. F.eks. er det svært viktig i forbindelse med selvstendighet i forhold til skolearbeid. Man vet man kan klare mye, fordi man har "redskap" til å tilegne seg ting.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Apropo reality-chec. Er det greit å innbille barnet sitt at vilje og øvelse er alt som skal til for å klare hva det skulle være. Det er jo ikke helt virkelighetsnært.

Det blir jo heilt på sida av denne diskusjonen då, Imma.

Men for å svare på spørsmålet ditt: eit vesentleg poeng i den samanhengen er jo kor vidt barnet jobbar for å nå sine mål, eller om dei jobbar for å nå mål andre har sett for dei. Det er ikkje snakk om å klare kva det skulle vere. Det er snakk om å jobbe for- og ofre det ein er villig til å ofre for å nå sine mål.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Apropo reality-chec. Er det greit å innbille barnet sitt at vilje og øvelse er alt som skal til for å klare hva det skulle være. Det er jo ikke helt virkelighetsnært.

Det er nå i svært mange tilfeller sant da. Og hvis de har lært seg til å jobbe hardt for å nå målene sine, så stiller de uansett sterkere den dagen de oppdager at målet var uoppnåelig, enn de gjør hvis de ikke har lært seg til å jobbe.

Hilsen hun som ikke hadde talent nok til å bli konsertfiolinist enda hun jobbet som bare det, og som derfor byttet mål og erfarte at evnen og viljen til å strekke seg etter et mål er universelt nyttig.

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Jeg er forresten enig i at det er feil at foreldre skal forvente mye av barna, fordi de lærer de som foreldrene forventer. Jeg tror det er viktigere å lære barna etter hvert som de blir voksne å finne ut hva som er realistisk hva de klarer, lærer å finne ut hva som er viktig for dem og lære å jobbe for å nå disse målene. Og så må de lære seg å tåle at ting ikke alltid flasker seg likevel.

Det er denne nyansen jeg var ute etter og det kommer ikke frem i utsagnet "Du kan om du vil"

[Imma]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

D
Men for å svare på spørsmålet ditt: eit vesentleg poeng i den samanhengen er jo kor vidt barnet jobbar for å nå sine mål, eller om dei jobbar for å nå mål andre har sett for dei. Det er ikkje snakk om å klare kva det skulle vere. Det er snakk om å jobbe for- og ofre det ein er villig til å ofre for å nå sine mål.

Eh! Se noen innlegg over. Det er jo akkurat det jeg har sagt.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Imma, her.

Apropo reality-chec. Er det greit å innbille barnet sitt at vilje og øvelse er alt som skal til for å klare hva det skulle være. Det er jo ikke helt virkelighetsnært.

En viss bevisstgjøring på mulige begrensninger er jo aldri feil. Men kanskje først og fremst en god forklaring på hva veien mot et mål innebærer av eventuelle offer og innsats. Så kan barnet/ungdommen selv ta valget. Prøving og feiling.

[Ser for meg Veronal: "Vil du virkelig tegne en heisekran? Ok. Den ser sånn og sånn ut, du må regne med å bruke minst en halv time på å få den ferdig. Vil du fremdeles tegne en heisekran?" ]

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg er ikke enig i det. Alle kan selvfølgelig bli bedre i alt, men alle kan ikke komme like langt. Alle kan ikke bli fotballproffer i England, alle kan ikke bli toppledere, alle kan ikke få bare toppkarakterer etc.

Alt kommer selvfølgelig på hva man legger i "så langt man vil". Jeg er helt enig i at man ikke kommer noen vei uten å prøve eller øve, men det er ikke gitt hvor langt man kommer heller.

Det er nettopp dette, "så langt man vil". For om man tar fotballproff i England da, så er det jo sånn at det er bare de som faktisk tenker at de klarer det om de gir alt som greier det. Uansett, om et barn har såpass høye mål så må man jo ta en prat med barnet og fortelle at om det faktisk ønsker dette så koster det enormt, og at barnet må ta en vurdering etter hvert om all jobben er verdt det, og at det fortsatt ikke er en garanti.

Uansett, problemet er jo ikke som oftest at barn jobber seg ihjel for å bli fotballproff og så blir rasende når de som 17-åring innser at det ikke blir noe av, problemet er jo at barn ikke skjønner at de blir ikke fotballproff uten å trene masse, at de må gjøre en innsats. Om sønnen min ytrer slike ønsker (Gud forby) så kommer jeg jo til å si at "det krever enormt med innsats, da får du begynne å ta treningen alvorlig nå", jeg kommer jo ikke til å si "det klarer du garantert! Bare øv!"

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Men for å svare på spørsmålet ditt: eit vesentleg poeng i den samanhengen er jo kor vidt barnet jobbar for å nå sine mål, eller om dei jobbar for å nå mål andre har sett for dei. Det er ikkje snakk om å klare kva det skulle vere. Det er snakk om å jobbe for- og ofre det ein er villig til å ofre for å nå sine mål.

Men i oppveksten må man noen gang også jobbe for mål andre har satt for én. Det er en del av læringsprosessen mener jeg, i forhold til å skulle vokse opp og bli et selvstendig menneske. Så må vi voksne være der som dette stilaset som ser både muligheter, midler og behov for innsats. Så backer vi ut etter hvert. Noen ting får vi til sammen i dag, og så får de det til alene etter hvert. Bare det å ha mot til å gå i gang med ting og vilje til å bruke tid på noe, er viktig i seg selv. Hvorfor drepe denne lysten med å ta gnisten fra dem før evt. verden konfronterer dem med realitetene når tida er der.

Det er veldig forskjell på hvilke krav man setter til seg selv og hvilke krav man lar omgivelsene sette til seg synes jeg. Jeg har ingen problemer med å iblant føle at omgivelsene krever mer av meg enn jeg er i stand til å klare. Men så viser det seg at om jeg virkelig, virkelig må, så klarer jeg det likevel. Dog er det noen ganger ikke verdt innsatsen.

Om krav jeg setter til meg selv så er jeg litt sånn at jeg har lett for å sette de kravene innenfor komfortsonen jeg. Jeg krever ikke noe av meg selv som det er totalt urealistisk at jeg får til. Men jeg kan jobbe svært, svært hardt for å nå et mål jeg selv mener er realistisk. Noen ganger klarer jeg det ikke, og da blir min horisont over hva som er realistisk justert til et nivå som stemmer bedre for meg.

Når det gjelder de som purunge stiller i Idol totalt blottet for talent så er de unge og helt urealistiske i forhold til hva de kan nå. Også får de forventningene sine justert (forhåpentligvis uten å bli slaktet) og neste gang de setter seg et mål så er det et mer realistisk et. Jeg synes den evnen til å forsøke å strekke seg etter stjernene er noe av det fineste med ungdom jeg.