Syns du at FrP er et rasistisk parti?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Éowyn, her.

Men jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor det er så viktig for andre å vite, dersom jeg selv ikke legger opp til oppfølgingsspørsmål. Det finnes haugevis av andre ting man kan spørre meg om istedet.

Tja? Folk er jo ofte ikke så fantasifulle. Og hva skal til før man legger opp til oppfølgingsspørsmål? Hvordan skal folk skjønne forskjellen på en som bare er litt ordknapp og en som faktisk ikke vil svare? Jeg tror egentlig ikke det er så viktig for folk å vite, det glir bare inn i rekken av smaltalktema som kan oppleves som suboptimale. Jeg har noen sånne jeg også hvor jeg gjerne vil at de skal ta hintet, men det gjør de da heller ikke.

[Lisa]

At folk graver og spør om hvor du egentlig kommer fra kun ut fra svart hår og brun hud i 2013 er bare trist og handler mer om dårlig folkeskikk en hverdagsrasisme. Dette har vært et tema i årevis at nordmenn kan være hvite OG brune.

Når datteren min blir spurt sier hun Oslo eller "magen fra mora mi". Når vi er på bygda der jeg kommer fra er det ikke sjelden jeg blir spurt "så søt, visste ikke du hadde adoptert. Jøss, hvor er hun fra"? Og det koster meg ikke fem øre å himle med øynene og tørt kommentere at de ikke er første gang jeg blir spurt der (har ALDRI blitt spurt i Oslo om hun er adoptert). Kraist, er det mulig.

Det er ingen som spør meg hvorfor jeg egentlig har blitt tjukk. Samme greia. Det handler om en fysisk ting med en persons utseende. Jeg fatter og begriper ikke hva det har med noe som helst å gjøre hvis man da ikke snakker om f.eks. adopsjon

[Éowyn]

Hvis noen spør hvor jeg er fra og jeg svarer XX, men er adoptert fra YY, så legger jeg jo opp til oppfølgingsspørsmål. Jeg derimot svarer kun XX for det er der jeg anses meg å være fra. Og da blir det egentlig-spørsmålet en konstant påminnelse om min annerledeshet. Jeg "hører" ikke til her.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Éowyn, her.

Hvis noen spør hvor jeg er fra og jeg svarer XX, men er adoptert fra YY, så legger jeg jo opp til oppfølgingsspørsmål. Jeg derimot svarer kun XX for det er der jeg anses meg å være fra. Og da blir det egentlig-spørsmålet en konstant påminnelse om min annerledeshet. Jeg "hører" ikke til her.

Men er det en dårlig formulering eller er det forbudt å lure på opprinnelsen til folk? Hos meg er det navnet mitt som utløser slektsforskninga.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men er det en dårlig formulering eller er det forbudt å lure på opprinnelsen til folk? Hos meg er det navnet mitt som utløser slektsforskninga.

Det blir bare så feil i så mange tilfeller. Som niesen min. Hennes opprinnelse er Bergen, hvordan kan folk mene at hun er opprinnelig fra et annet sted? Fordi hun ikke er lys i huden og har blå øyne? Det er jo det som blir feil i mine øyne, at man ikke kan slå seg til ro med at en asiatisk person er norsk, opprinnelig fra Bodø.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det blir bare så feil i så mange tilfeller. Som niesen min. Hennes opprinnelse er Bergen, hvordan kan folk mene at hun opprinnelig er fra et annet sted? Fordi hun ikke er lys i huden og har blå øyne? Det er jo det som blir feil i mine øyne, at man ikke kan slå seg til ro med at en asiatisk person er norsk, opprinnelig fra Bodø.

Ja, man kan da ikke spørre hvor folk egentlig er fra, det blir sånn kjipingopplegg som på bygda der jeg vokste opp, der må man være 4. generasjons minst for å telle med i manntallet. Jeg befinner meg nok litt på siden, for jeg ser for meg situasjoner når man har snakket litt og kommet dit at man snakker om foreldre og familie, og på et eller annet punkt der hender det at det er naturlig å snakke om hvor slekta kommer fra og hva slags familie man kommer fra.

[Éowyn]

Nei, det er ikke forbudt, men som med mye annet kommer det an på settingen og tonen. Det er forskjell på medstudenten som etter at vi hadde snakket om masse annet forsiktig spurte fordi de skal adoptere selv og smalltalk med fremmede på busstoppet/kamerat av kamerat av mannen min/folk jeg møter på fest som kommer med den egentlig- greia rimelig kjapt eller liksom gir kompliment på hvor godt norsk jeg snakker. (Takk, du snakker ikke så verst du heller. )

Det er masse ting man kan gå rundt å være nysgjerring på. F.eks hvorfor en person er overvektig eller hva som skjedde siden personen er skilt. Men kunne ikke falle meg inn og spørre om noe slikt.

[Katta]

Bortsett fra at "hvordan har du blitt tjukk" er nedlatende med mindre man er tre år gammel, mens det å lure på hvem folk er i slekt med fremstår som ganske normalt. "er du adoptert" er uforskammet med mindre man har en god grunn til å måtte vite det. Men da sitter man som regel på et offentlig kontor. Og selv der bør man ha en god grunn.

[Guava]

Hva er greit å snakke om? Jeg ville føle meg ganske hjelpeløs i smalltalksituasjoner dersom å spørre hvor folk kommer fra, hva man jobber med, utdannelse, slekt, osv skal være tabu.
Å ikke spørre de som er brune i huden om hvor de kommer fra mens man spør alle andre er i mine øyne ikke veldig ålreit måte å håndtere det på heller.

En del mennesker er også veldig glad for å fortelle om sitt hjemsted/hjemland/jobb og familie.

Å sitte til bords med fremmede er ukult nok om man ikke skal tabubelegge alle smalltalkemner i tillegg.

[Éowyn]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Å ikke spørre de som er brune i huden om hvor de kommer fra mens man spør alle andre er i mine øyne ikke veldig ålreit måte å håndtere det på heller.

Det er da ikke noe problem det`?
-Hvor er du fra?
- Østlandet
- Hvor på Østlandet?
- Bladibla
- Åja

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Éowyn, her.

Det er da ikke noe problem det`?
-Hvor er du fra?
- Østlandet
- Hvor på Østlandet?
- Bladibla
- Åja

Ja hvis sånt er ok er det greit nok. Etter denne tråden sitter jeg med inntrykk av at det heller ikke er helt ok og at man ikke har noe med å spørre om sånt i det hele tatt.

[Lisa]

Jeg himler med øynene for jeg fatter og begriper ikke at folk går ut fra at en hvit mor og brunt barn ikke kan være biologisk i år 2013. Som sagt, ingen i Oslo har noen gang spurt meg. Det er da vitterlig ikke uvanlig lenger og det er en så fjern og idiotisk ting å si. Ungen er jo klin lik meg også i ansiktstrekkene, poor thing.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg himler med øynene for jeg fatter og begriper ikke at folk går ut fra at en hvit mor og brunt barn ikke kan være biologisk i år 2013. Som sagt, ingen i Oslo har noen gang spurt meg. Det er da vitterlig ikke uvanlig lenger.

Det kan jo bare bety at de i Oslo har skjønt at man ikke spør om sånt. Ikke nødvendigvis at de ikke lurer. Jeg tror nok alle vet at man godt kan være biologisk i slekt. Hvis ikke hadde de jo spurt hvor hun var adoptert fra, ikke om hun var adoptert.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg himler med øynene for jeg fatter og begriper ikke at folk går ut fra at en hvit mor og brunt barn ikke kan være biologisk i år 2013. Som sagt, ingen i Oslo har noen gang spurt meg. Det er da vitterlig ikke uvanlig lenger.

Men hvorfor tror du man ikke tror det er mulig at en hvit mor kan ha et brunt barn? Det kan jo bare være at du treffer meg, som vil finne ut om vi har adopsjon felles. Eller som tenker at det er en icebreaker så har man noe å snakke om. Hvorfor må man anta at det ligge fordommer bak? Man slipper utrolige mengder irritasjoner om man forutsetter at folk i utgangspunktet mener godt.

[Éowyn]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Ja hvis sånt er ok er det greit nok. Etter denne tråden sitter jeg med inntrykk av at det heller ikke er helt ok og at man ikke har noe med å spørre om sånt i det hele tatt.

Jeg personlig ville ikke ha reagert på dette. Slikt kommer som regel kjapt opp i og med at jeg bor i Bergen, men ikke snakkes bergensk.

Men det er de som utidig ikke vil slå seg til ro med svarene mine fordi jeg ser jo ikke "norsk" ut, som irriterer meg.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Hva er greit å snakke om? Jeg ville føle meg ganske hjelpeløs i smalltalksituasjoner dersom å spørre hvor folk kommer fra, hva man jobber med, utdannelse, slekt, osv skal være tabu.
Å ikke spørre de som er brune i huden om hvor de kommer fra mens man spør alle andre er i mine øyne ikke veldig ålreit måte å håndtere det på heller.

En del mennesker er også veldig glad for å fortelle om sitt hjemsted/hjemland/jobb og familie.

Å sitte til bords med fremmede er ukult nok om man ikke skal tabubelegge alle smalltalkemner i tillegg.

Jammen det er jo ingen som sier at man ikke kan spørre folk om hvor de kommer fra. Den inngifte i mitt eksempel, svarte "Bergen" når spørsmålet ble stilt, men det var ikke godt nok. Og det handler da vitterlig ikke om man er stolt over landet foreldrene eller besteforeldrene er fra, men er bare ikke derfra selv, så å svare at man egentlig er fra Korea når man har levd hele livet sitt i Bergen og ingen andre steder, stemmer jo ganske enkelt ikke.

[Milfrid]

Jeg klarer ikke å forstå at du himler med øynene over at noen tror du har adoptert. Der blir som om jeg skulle himle med øynene over at noen tror at minstemann er min biologisk og at faren er fra Afrika, siden han er mellombrun og har store lokkekrøller.

Man kan virkelig bli fornærmet for alt mellom himmel og jord om man går inn for det.

Min datter sier som sagt at hun er fra Colombia om noen spør. Og jeg er glad for at hun er stolt av opprinnelsen sin, og når jeg leser hva dere skriver så tenker jeg at det må være en fordel for henne at hun ikke utelukkende ser på seg selv som norsk.

Som sagt, jeg har lært å ikke spørre med mindre det kommer opp. Men opplever stadig adopterte som mer enn villig forteller om det selv. Som hun som begynte å gråte av glede da jeg fortalte at mine barn var adoptert (der kom fram via skikkelige omveier på en konsert da to venninner ville ha skomakeren til å fri til meg. ). Hun var selv adoptert fra India.

Men det er håpløst å vite hvem som synes det er plagsomt å snakke om og hvem som egentlig synes det er dumt at man ikke er interessert. For de finnes jo også.

Og som noe sier - det er mange som har såre punkt. Jeg har fått damer til å gråte ved å spørre om barn. Selv er jeg SÅ lei av å snakke om skilsmissen min at jeg unngår en hel haug med folk fordi jeg ikke orker å oppdatere dem om siste nytt - men de spør jo ikke for å være vemmelige, men fordi de lurer på hvordan jeg har det.

Konversasjon er ikke enkelt. Og særlig ikke om man blir sur av å få spørsmål om barnet er adoptert når det har en annen hudfarge enn en selv.

[Katta]

Når jeg svarer Trondheim får jeg umiddelbart til svar "men du høres da ikke sånn ut"? eller"Men navnet ditt kommer ikke fra Trøndelag, gjør det vel"? Jeg er enig i at man ikke skal spørre hvor folk er fra egentlig, men jeg tror ikke det er noen fordel at man blir så redd for å tråkke folk på tærne at både slekt, opprinnelsessted, barn, jobb og bekjente blir tabu.

[Milfrid]

Jeg lurer på om kjærsten min ble fornærmet da jeg spurte om hans var adopterte da jeg så bilder av dem på FB første gang. Jeg kunne selvfølgelig ha spurt om hvor moten deres var fra, men det kunne jo igjen blitt et problem om hun var fra Bergen. For meg var det sånn "kanskje vi har enda mer felles. ". Fet var ikke er spørsmål som var ment på noen som helst annen måte. Det handler ikke om at jeg tror ikke folk kan få barn med en av en annen hudfarge. Bare at adopsjon er det sim ligger hjerter mitt nærmest.

[Skremmern]

Tabu? Jøss!

Jeg synes det er forskjell på å kommentere en persons dialekt og en persons rase/hudfarge.

Når det er sagt synes jeg det er særdeles lite høflig ? evt. sosialt klønete å spørre og grave om unger og ektemann og elskere og den slags første gang man møtes, også.