Er NAV virkelig så ille?

[Bille]

Jeg skjønner delvis hva du mener Nessie. Nå synes jo jeg at det å forsørge seg selv og IKKE leve på Staten bør være motivasjon nok i seg selv til å jobbe, men jeg er jo klar over at det for mange ikke funker sånn i praksis. Systemet bør ikke være lagt opp slik at det ikke motiveres til å jobbe. Mange av de det er snakk om har jo havnet utenfor arbeidslivet og da skjønner jeg at man mister motivasjonen.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Bille, her.

Jeg skjønner delvis hva du mener Nessie. Nå synes jo jeg at det å forsørge seg selv og IKKE leve på Staten bør være motivasjon nok i seg selv til å jobbe, men jeg er jo klar over at det for mange ikke funker sånn i praksis. Systemet bør ikke være lagt opp slik at det ikke motiveres til å jobbe. Mange av de det er snakk om har jo havnet utenfor arbeidslivet og da skjønner jeg at man mister motivasjonen.

Ja. Det stoppet ikke min venninne. Men hun er en "pådriver" da. Men noen vil nok slite i større grad, og samtidig bruke det som en "unnskyldning" for ikek å gå ut i jobb også.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av Bille, her.

Jeg skjønner delvis hva du mener Nessie. Nå synes jo jeg at det å forsørge seg selv og IKKE leve på Staten bør være motivasjon nok i seg selv til å jobbe, men jeg er jo klar over at det for mange ikke funker sånn i praksis. Systemet bør ikke være lagt opp slik at det ikke motiveres til å jobbe. Mange av de det er snakk om har jo havnet utenfor arbeidslivet og da skjønner jeg at man mister motivasjonen.

Det å forsørge seg selv er et ideal som er bra, men jeg skjønner at dem som i utgangspunktet har lite velger det som gir mest inntekt.

Det må lønne seg å jobbe og det må systemet legge opp til. Så bør heller ikke de som ikke kan jobbe på permanent basis betale regningen for at det skal være ulønnsomt å jobbe, men det er vanskelig å trekke grenser her.

Noe av det som blir så skjevt er også det at de av oss som er velfødde kan betale oss til forsikringer som sikrer oss mye bedre utgangspunkt om vi blir uføre. Denne muligheten har ikke en lavtlønnet i samme grad.

[kie]

Jeg er inngiftet i en rar familie. Da jeg nettopp hadde sluttet på skolen var jeg innom Aetat, som man jo måtte for å søke sosialstønad. (Jeg ville søkt jobber aktivt uansett, altså. Men regelen er et poeng for å forklare historien her.)

Anyway: Jeg var ung og uerfaren og denne svogeren min skulle vise meg hvordan man gjorde det. På spørsmål om "jobbønsker" ble han helt forferdet over at jeg hadde skrevet opp ting jeg tenkte det var størst mulighet å få jobb fortest mulig. Han kunne fortelle meg at det var helt feil. Mye lurere å skrive "kunstner", for da "finner de ikke noe til deg". :hehe:

Jaja. Jeg gjorde det på min måte, jeg da. Og tror jeg fikk støtte i ca. de to ukene det tok til jeg fikk min første lønning i jobben jeg hadde fått ganske kjapt. Det jeg merket meg som "god saksbehandler"-atferd var saksbehandleren på sosialkontoret. For det første hadde hun visst samtale med alle ved første søknad. Og så sa hun til meg noe som at "Du kommer til å være ute av systemene våre raskt. Det ser jeg på deg."

Jeg vet ikke om jeg nødvendigvis utstrålte høy arbeidsmoral (noe jeg hadde med hjemmefra), men den 19 år gamle meg ble superglad og gikk jo dermed også inn på jobbintervjuer med en overbevisning om at jeg var så ansettbar at det formelig lyste av meg. Jeg intervjuet med andre ord himla godt, hadde en veldig positiv innstilling til jobbsøkingen og identifiserte meg som alt annet enn en sosialklient, selv om jeg i praksis var det i 14 dager.

Det samme opplevde jeg mange år senere. Ok, så trengte jeg ikke så mye peptalk for å jobbe, da. Jeg var sykmeldt som nyutdannet osv. Trygdekontordamen tok seg tid til en telefonsamtale, fortalte meg at hun definitivt skjønte at jeg ikke hadde stått på så til de grader for å ta en utdanning som småbarnsmor for å bli sosialklient (supplerende stønad, minimalt med sykepengerettigheter) og var virkelig på tilbudssiden med tilrettelegging slik at jeg kunne f.eks. ta ekstravakter på sparket om jeg hadde en god dag og ville prøve litt.

Jeg kan selvsagt også fortelle om ting som har gått galt. Som Trygdekontordamen som prøvde å nekte meg fødselspenger fordi jeg ikke hadde vært gravid i alle 10 månedene man regner arbeidsinntekt i minst 6 av 10 måneder før fødsel osv. Men jeg tror det er viktig å snakke om det når NAV funker også. Om ikke annet så for å se hva man trenger mer av.

I mine øyne er det da de som tok seg tid (eller hadde mer tid før alle de nye rutinene kom?) til en skikkelig samtale helt i startgropa. Å bli sett og anerkjent som en som vil jobbe var bra. Jeg tror mye krefter brukes opp på å motarbeide mistillit, enten reell eller innbilt. En saksbehandler som tydelig signaliserer at "jeg er på ditt lag" fremfor "jeg er din kontrollør, din snik" er gull. Og det kan, som tidligere nevnt, handle om noe så greit som hjelp til å finne ut hvordan man kan jobbe hvis man en dag i sykmeldingsperioden er bra nok til det uten at det blir krøll med egenerklæringen og slikt. For meg var det supre nyheter. Jeg var jo allerede motivert.

[Nessie]

Jeg har også fått høre det, av NAV, at det virker jo som jeg faktisk vil ut i jobb. At det ikke var så ofte de møtte en i systemet som hadde så klare planer og ønsker om jobbfremtiden. For meg er det et stort stort ønske å jobbe, og det har vært tungt å ikke gjøre det noen år. Rett og slett. Så jeg håper jobblivet vil funke.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Jeg har også fått høre det, av NAV, at det virker jo som jeg faktisk vil ut i jobb.

Slik var det for meg, der jeg bodde først. Jeg fikk innvilget AAP, hadde en klar plan for friskemelding og laget en handlingsplan på første møte med saksbehandler. Så var jeg så idiot at jeg flyttet. Her jeg flyttet til, kunne de ikke bare holde på den gamle planen, til tross for at jeg ble lovet det før jeg flyttet, og vips; så er TRE år gått uten noe som helst fremdrift.

[nokon]

Eg blei sittande og bla i Aftenposten i dag på eit venterom med ein baby på fanget, så eg fekk aldri sjekka om det var dagens utgåve. Eg finn ikkje oppslaget igjen på nett. Men akkurat dette var i alle fall tema der. Det stod særleg om unge uføre og om angst og depresjon som overrepresenterte diagnoser for folk under 35. Ein av dei intervjua sa noko om at modellen er basert på at folk vil jobbe men slik er det ikkje lenger. Og dermed er ikkje folk verdig tilliten dei får og systemet går i stå. (Meir fekk eg ikkje lese før babyen forsøkte å turne ned av fanget og det blei min tur til å komme inn). Men det var interessant, og eg håper eg klarer å finne tilbake til avisoppslaget.

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Men en del av systemet er jo litt demotiverende også. Jeg har ei venninne som tjente akkurat for lite til å få dagpenger, så hun fikk sosialstønad. Hun fikk seg deltidsjobb, tilkalling, og jobbet det hun klarte/fikk. Men det hun tjente ble sånn "krone mot krone". Så om hun jobbet fikk hun ikke noe ekstra, det ble trukket fra (den allerede lave) sosialstønaden. Og jeg kan skjønne at det da blir litt demotiverende å jobbe for noen. Nå har hun kommet seg inn i et system, og fått mer jobb. Men det var litt tungt da det pågikk. Og jeg tror det da avhenger veldig av motivasjon og hvor villig man er til å faktisk gå ut å få seg enn jobb, når man ikke "tjener" på det.

Det overrasker meg slik at det å ha ein jobb ikkje er ein verdi i seg sjølv. At det er demotiverande å jobbe fordi ein mister sosialstøtte? Det skulle bare mangle, tenker eg og ser ikkje heilt problemet.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Det overrasker meg slik at det å ha ein jobb ikkje er ein verdi i seg sjølv. At det er demotiverande å jobbe fordi ein mister sosialstøtte? Det skulle bare mangle, tenker eg og ser ikkje heilt problemet.

Det er mange typer arbeid og jeg kan forstå at enkelte typer av arbeid som man får om alternativet er sosialstøtte kan være av typen som ikke er så veldig motiverende.

Det å ha jobb i seg selv er en verdi i mitt hode, men jeg hadde slitt veldig med å finne det motiverende i å for eksempel skulle selge skrapelodd over telefon hele dagen og ikke få mer betalt enn det jeg ville fått om jeg var hjemme. I slike yrker må nesten lønna oppveie den belastningen jobben gir.

Jeg tror jeg hadde opplevd det meste av jobb som mer motiverende enn å passivt motta sosialstøtte, men skal jeg være ærlig så finnes det enkelte jobber jeg hadde slitt med.

[Billa]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Jeg tror jeg hadde opplevd det meste av jobb som mer motiverende enn å passivt motta sosialstøtte, men skal jeg være ærlig så finnes det enkelte jobber jeg hadde slitt med.

Og dette synes jeg oppsummerer kjekt og greit en av de største utfordringen for Norge fremover. Vi har ordninger som faktisk innebærer at vi nærmest kan velge vekk å jobbe for å overleve. Å drifte eget liv er faktisk ikke alltid motivasjon nok. Hjelp.

[Einhyrningur]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Det overrasker meg slik at det å ha ein jobb ikkje er ein verdi i seg sjølv. At det er demotiverande å jobbe fordi ein mister sosialstøtte? Det skulle bare mangle, tenker eg og ser ikkje heilt problemet.

Dette er et problem med gruppen mennesker jeg jobber med. De har aldri jobbet, hatt egen leilighet, egen økonomi eller en "normal" mening med livet, og derfor synes de det er svært vanskelig å forstå at de må jobbe så masse for å få mindre penger. For enkelte grupper mennesker kan det lønne seg å friste med mer penger for jobb, rett og slett fordi de ikke ser/skjønner verdien av å faktisk tjene sine egne penger enda. Det er da mye lettere å bare få.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg blei sittande og bla i Aftenposten i dag på eit venterom med ein baby på fanget, så eg fekk aldri sjekka om det var dagens utgåve. Eg finn ikkje oppslaget igjen på nett. Men akkurat dette var i alle fall tema der. Det stod særleg om unge uføre og om angst og depresjon som overrepresenterte diagnoser for folk under 35. Ein av dei intervjua sa noko om at modellen er basert på at folk vil jobbe men slik er det ikkje lenger. Og dermed er ikkje folk verdig tilliten dei får og systemet går i stå. (Meir fekk eg ikkje lese før babyen forsøkte å turne ned av fanget og det blei min tur til å komme inn). Men det var interessant, og eg håper eg klarer å finne tilbake til avisoppslaget.



Det overrasker meg slik at det å ha ein jobb ikkje er ein verdi i seg sjølv. At det er demotiverande å jobbe fordi ein mister sosialstøtte? Det skulle bare mangle, tenker eg og ser ikkje heilt problemet.

Jeg tror nok mange ikke ser verdien i å ta "hvilken som helst jobb", bare for å jobbe, når de økonomisk kommer likt ut av det.

[Perhonen]

For meg har arbeidsformidlingen fungert fordi jeg har hva man vil kalle en høy arbeidsmoral og jeg har tatt allverdens drittjobber bare for å ha en jobb. Alt fra måking og kosting av grus, rundtvask av hus, diverse andre vaskejobber, kassajobber, kontorjobber, som praktikant i barnehage, med lavere lønn en jeg fikk i dagpenger, i blomsterbutikk, uten lønn i en møbelbutikk for å få praksis nok til å ta fagbrev i butikkfag, uten overtid osv. Jeg har nok vært potet...brukanes til alt. Og takknemelig for all hjelp.

I dag er nav så mye mer enn arbeidsformidling, og jeg opplever at for de som trenger mye oppfølging fins det rett og slett ikke nok menneskelige, eller økonomiske ressurser til å følge opp de som trenger hjelp.

Og jeg tror de fleste ungdommer gjør en utmerket og flott jobb bare de får litt støtte og hjelp til å komme igang. Ros og konstruktiv kritikk er viktig. Har selv en sønn som nå har vært ute i arbeidspraksis i flere måneder for litt over tohundre kroner dagen i lønn. 8 timers dag, 2 timers reisevei med buss, og han gjør en kjempejobb. Kjempeflott oppfølging fra bedriftseier. Ingen oppfølging fra nav. Men han står på, og tenker seg på skole til høsten. Han får det til.

[kie]

At min NAV-saksbehandler oppfører seg som Aetat når jeg trenger rehabilitering, og hun gjør det på en slik måte at rehabiliteringen går i stå i lengre tid av gangen flere ganger i året, er hovedårsaken til at fagfolkene rundt meg anbefaler uføre. Jeg må rett og slett bli erklært varig ufør for å kunne fokusere på å bli frisk. Det er helt latterlig at det skal være raskeste vei tilbake.

Å slå i bordet med forskrift 11-10 om når man skal gi ro for rehabilitering og at det er ønskelig at man forlenger AAP fremfor å velge uføre hvis det er det minste håp om bedring, hjelper ikke. Jeg har prøvd. Rast, grått og tryglet. Enten er jeg frisk om noen måneder eller så er jeg ufør. Og jeg rekker ikke å bli frisk.

[Najade]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

At min NAV-saksbehandler oppfører seg som Aetat når jeg trenger rehabilitering, og hun gjør det på en slik måte at rehabiliteringen går i stå i lengre tid av gangen flere ganger i året, er hovedårsaken til at fagfolkene rundt meg anbefaler uføre. Jeg må rett og slett bli erklært varig ufør for å kunne fokusere på å bli frisk. Det er helt latterlig at det skal være raskeste vei tilbake.

Å slå i bordet med forskrift 11-10 om når man skal gi ro for rehabilitering og at det er ønskelig at man forlenger AAP fremfor å velge uføre hvis det er det minste håp om bedring, hjelper ikke. Jeg har prøvd. Rast, grått og tryglet. Enten er jeg frisk om noen måneder eller så er jeg ufør. Og jeg rekker ikke å bli frisk.

Det er jo helt håpløst, kie. Og lite formålstjenelig i henhold til den nye loven.

Men det viser jo kompleksiteten i dette på en prikk. Noen klager over at de aldri får den uføretrygden (og det kan jo være rettmessig klaging også altså), mens andre blir kjempefortvilet fordi de ikke føler at de er helt der enda.

[oslo78]

Jeg har ikke hatt noen problemer med NAV i forhold til å få ro til å bli frisk. De har stolt på meg og legen som sier at her er det en dame som vil jobbe mer enn noe annet, men at det må gå i riktig tempo siden første gangen med for høyt tempo førte til totalkollaps nummer to. De har lest brevet fra legen, ønsket meg lykke til og kalt meg inn til nytt møte om et halvt år. Det har faktisk vært helt avgjørende for meg å få den roen, og jeg er uendelig takknemlig for at de har sett det.

Nå jobber jeg 75%, går opp til 80 snart og skal etter avtale med legen jobbe det ganske lenge før jeg går opp til 100%. AAP går snart ut, men antakeligvis får jeg 20% midlertidig ufør fra Statens Pensjonskasse et år. Da tror jeg at jeg er tilbake helt for fullt.

Det er ganske bra når jeg får noen få år siden ikke klarte noenverdens ting. Jeg er veldig fornøyd med både lege og NAV - bortsett fra den byråkratiske greia med at man må bruke en uke på å få tak i saksbehandler og sånn.

[kie]

18-åringen min med spesielle behov som går bygg og anlegg nå kom forresten hjem her om dagen og utbrøt indignert at han "ihvertfall IKKE skal bli en sånn derre naver".

Selv om jeg i fora kanskje blir mer opptatt av å forsvare de som ikke har noe valg osv. så er jeg i RL ganske opptatt av å gi etter evne og få etter behov. Og sønnen har en lærer som er på linje med meg der, tydeligvis. Tidligere har vi bl.a. avbestilt skyssordning og jeg har hatt noen samtaler med sønnen om dette med behov og ønsker osv. Man må ikke ta imot alt man kan få. Han syntes selvsagt det var kjekt å bli kjørt fra dør til dør av en varm og god drosje om vinteren, men med litt trening kunne han jo komme seg til og fra skolen selv. Her var det faktisk læreren som var pådriver og det ble også brukt en halv skoledag på denne type læring (i tillegg til det vi har gjort). Jeg tror det var en god investering.

Siden han jo har en diagnose og papirer som gjør at han teoretisk sett kan få ganske mye har det vært viktig for meg å innprente en viss moral rundt dette i ham. Så får det heller være at vi ikke har avbestilt hjelpestønaden hans. Han har ekstra utgifter, spesielt mtp jobbklær og vi bruker nå den til å trene på dette med å disponere økonomien selv. (Han får den jo inn på sin konto nå som han er myndig.)

Altså: Det er ikke bare sånn at ungdom blir slappere osv. Det finnes også ungdom går motsatt vei også, til tross for større utfordringer enn andre.

[Nessie]

Synes denne var litt passende til tråden, i dagens Dagblad.
http://m.db.no/2013/05/16/kultur/deb.../nav/27211789/

[Perhonen]

Skumleste artikkelen fra Dagbladet litt. Og merket meg ordene fordommer og skam. Og tenkte at det er jo meg, det er oss, det er alle vi som ikke jobber i NAV. Vi som skjemmes over egen sviktende helse, vi som har fordommer over "late" ungdommer og unnasluntrende langtidssyke kollegaer og venner. Jeg som føler skam, og sorg over at mitt barn er en "naver". Er det slik det skal være da? Skal man ikke uansett være stolt over hvem man er.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Nessie, her.

Synes denne var litt passende til tråden, i dagens Dagblad.
http://m.db.no/2013/05/16/kultur/deb.../nav/27211789/

Jeg anbefaler alle å lese dette innlegget.

Sakset:

Å BLI SAGT OPP fra jobb fordi jeg hadde vært så lenge sykemeldt, var et kraftig slag for selvfølelsen. Hvem er jeg nå? Hvem mener andre at jeg er? Og da saksbehandleren på Nav sa at det var på tide å begynne å utrede uføretrygd, fikk selvfølelsen nok en knekk. For jeg er jo ikke en av dem! En av disse som blir så dårlig framstilt i media. En unnasluntrer som hever trygd. En som ikke gidder å jobbe fordi det er så lett å bli ufør. Jeg har jo en god høyskoleutdannelse, hadde en lederstilling og var stolt av jobben min! Jeg møtte egne, andres og samfunnets fordommer i døra. Dette medieskapte bildet av hvordan en arbeidsufør person er. Jeg kjenner meg ikke igjen i dette bildet. Det er vondt å lese hvordan journalister framstiller - og folk oppfatter - brukerne av Nav. Man føler man må motbevise disse forutinntatte meningene og bidra til å gi et bedre bilde av hvem de arbeidsufør er. For sykdom og skade kan ramme hvem helst, i alle samfunnslag, alle yrkesgrupper, alle aldrer. Det finnes ikke noe sånt som «en typisk arbeidsufør person». Ikke alle sykdommer og skader er livsstilssykdommer eller selvforskyldte. Mange sykdommer og skader skyldes uflaks. Og uflaks kan ramme alle.


Grunnen til at mange er modige og henter fram egne erfaringer i debatter her inne, er den samme som hun som har skrevet dette debattinnlegget - man vil nyansere bildet. Man vil bidra til å opplyse alle som har en tabloid forståelse av et komplisert og nyansert tema.

Å føle skam på toppen av sorgen av å ikke fungere optimalt i et samfunn hvor produktivitet er adelsmerket, bidrar til en ytterligere forringelse av livskvaliteten. Man kan gjemme seg bak "jeg er ikke ansvarlig for mottakers lange, såre tær"-argumentet så mye man vil - det er slett ikke sant. Vi er alle ansvarlige for det vi sender ut i verden, og om vi bidrar til å forsterke negative stereotypier eller fordommer, så bidrar vi til andres smerte. Det kan vi alle tenke over både en og to og ti ganger - det vi sender iu i verden kan gjerne kvalitetssikres på daglig basis.

[rine]

Jeg er overrasket over hvor uenig jeg er med deg, Zoe, eller rettere sagt- hvor forskjellig oppfatning vi har av det samfunnet vi begge lever.i.