Hvor kommer du (opprinnelig) fra? Greit, eller ugreit å spørre om?

[meisje]

Opprinnelig lagt inn av Benzo, her.

Kan du ikke svare med stedet du er født?

Joo, men det føles ikke riktig å si at an kommer fra et sted man flyttet fra for 30 år siden.

[Maz]

Jeg har stadig fått spørsmålet om jeg er fra fordi i trøndersk målestokk snakker jeg ikke trøndersk nok.

Jeg må ofte gå 1-2 generasjoner tilbake i tid.

Dersom folk snakker norsk uten spor av aksent er de vanligvis norske nok for at jeg ikke spør. Spør jeg ville det da være hvor er familien din fra?

Det er jo ikke noen selvfølge at blondiner er norskettede heller.

[Mirasol]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Det finnes mange med annen hudfarge og kulturell bakgrunn som gjerne vil bli spurt og som slettes ikke vil være med på at dette er noe man bør være tilbakeholden med.
Det er rett og slett en del av det sosiale spillet i veldig mange kulturer.

Dette er min oppfatning også. Og jeg har til og med opplevd at folk har blitt fornærmet over at jeg ikke vet hvor de er fra uten å ha spurt, for det må jeg da se! Jeg er helt elendig på å kjenne igjen ansiktstrekk og utseende uansett hudfarge, så å klare å kategorisere folk på bakgrunn av utseendet er helt utopi for meg. Om jeg skal vite hvor folk er fra så må jeg spørre eller de må fortelle det selv. Som regel så dukker det opp under en samtale, eller jeg lever lykkelig uvitende og det er også greit for meg.

Jeg ble forresten spurt veldig ofte hvor jeg egentlig var fra når jeg bodde i USA, og jeg tolket det ikke som vondt ment på noen som helst måte, bare en interesse for å vite mer om meg, og det er jo hyggelig at noen gidder å interessere seg for meg. Sånn sett så ser jeg jo den at noen har blitt fornærmet over at jeg ikke vet hvor de egentlig kommer fra, siden det kanskje kan tolkes som at jeg ikke bryr meg om dem.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Mirasol, her.

Dette er min oppfatning også. Og jeg har til og med opplevd at folk har blitt fornærmet over at jeg ikke vet hvor de er fra uten å ha spurt, for det må jeg da se! Jeg er helt elendig på å kjenne igjen ansiktstrekk og utseende uansett hudfarge, så å klare å kategorisere folk på bakgrunn av utseendet er helt utopi for meg. Om jeg skal vite hvor folk er fra så må jeg spørre eller de må fortelle det selv. Som regel så dukker det opp under en samtale, eller jeg lever lykkelig uvitende og det er også greit for meg.

Jeg ble forresten spurt veldig ofte hvor jeg egentlig var fra når jeg bodde i USA, og jeg tolket det ikke som vondt ment på noen som helst måte, bare en interesse for å vite mer om meg, og det er jo hyggelig at noen gidder å interessere seg for meg. Sånn sett så ser jeg jo den at noen har blitt fornærmet over at jeg ikke vet hvor de egentlig kommer fra, siden det kanskje kan tolkes som at jeg ikke bryr meg om dem.

Du synes det er samme tingen? At brune nordmenn som snakker kav norsk og sier de er fra norge ikke skal få lov til å kalle seg norsk, er det samme som at du som norsk blir spurt om hvor du kommer fra i USA? Hvorfor spør de deg, pga aksenten din regner jeg med? Hvordan i alle dager går det an å sammenligne de to?

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

Her var det sannelig mye å lese. Mange gode og interessante svar.

Jeg synes det er fryktelig vanskelig med hva man kan si og ikke si, og hvordan ting kan sies, uten at det blir oppfattet som noe negativt. Dette gjelder ikke bare når man snakker med eller om mennesker av utenlandsk opprinnelse, men i mange andre settinger også.

Jeg for min del har aldri opplevd at noen har reagert negativt på spørsmål om hvor de kommer fra. Hverken fra de som er fra Norge eller de fra andre land. Jeg har utelukkende fått svar som ikke har tydet på noe negativt. De fleste utenlandske har fortalt hvilket land de kommer fra, eller lagt det til etter at de har sagt at de er herfra. Adopterte har også enkelt svart at de er adopterte fra der og der, og at de da er oppvokst her.

Jeg ser jo helt klar det blant annet Niobe nevner, at hun blir lei all gravingen. Selv om den som spør ikke mener å grave, så skjønner jeg jo at det blir mye, når alle stiller det samme spørsmålet.
Jeg har selv en svigerinne som er adoptert fra Korea, og selvfølgelig er hun norsk. Jeg har mange ganger snakket med henne om dette at hun er født i Korea, og overfor oss i familien så snakker hun villig vekk om dette, men hun sier også det samme som Niobe her, at det kan bli for mye ute blant fremmede. Spesielt de som plutselig på butikken kan finne på å spørre, og så blir de himmelfallen når de hører at hun snakker Norsk. Jøss, så flink du er til å snakke Norsk liksom...

Som sagt synes jeg det er vanskelig å vite. Når jeg småsnakker med folk, så skiller ikke jeg på hudfarge, språk, utseende, tykk, tynn eller what ever. Jeg snakker likt med alle, uavhengig av dette, og da er det veldig vanskelig å vite om man tråkker feil.

Jeg kan godt spørre en "typisk" Norsk med annen dialekt enn stedet tilsier, om hvor vedkommende kommer fra, og det samme kan jeg til en som enten er mørk, eller har et språk som tilsier at det er noe annet enn Norsk.

Som da jeg ble kjent med mor til en kompis av gutten min her. Hun snakket tilsynelatende rent Norsk, men jeg ble obs på noe som fikk meg til å tenke at Norsk ikke var hennes morsmål. Jeg klarte ikke helt å sette fingeren på det, så da det en gang passet seg, så nevnte jeg dette og spurte om hun kom fra et annet land. Hun smilte og humret litt, og lurte på om det hørtes ennå ja. Hun kom fra Sverige, men hadde bodd her i mange år. Ingen sure miner i det hele tatt, og hun fortalte uoppfordret om hvor hun kom fra og at hun fortsatt hadde familie der.

Jeg har som sagt full forståelse for at det kan bli for mange spørsmål om det samme for de som feks har et utenlandsk utseende eller språk, men jeg mangler litt forståelse for at enkelte dømmer de som spør, ut fra spørsmålet. Jeg synes ikke det er noe kjekt å bli sett på som å ha fordommer mot utenlandske når jeg spør om hvor de kommer fra. Jeg spør ikke for å hverken påpeke at de er fra et annet land, og dermed ha fordommer mot det. Jeg spør fordi jeg er oppriktig interessert, og at det i samtalen faller seg naturlig å spørre. På samme måte som en hel del andre ting man snakker sammen om.

Ok, mange opplever nok negative kommentarer, men det er ikke dermed sagt at alle spør eller snakker om det fordi at de har fordommer.

Akkurat det dreier seg jo om så mange andre ting også. Feks da en bekjent av meg la merke til en kjole en dame på butikken hadde på seg. Den var veldig fin, og damen kledde den påfallende godt, så min bekjente kikket litt. Da ble damen med kjolen sint, og raste ut av seg om min bekjente ikke hadde sett et tykt menneske før...

Min bekjente blir helt satt ut, men klarer å si at det var kjolen hun så på, og at den var så nydelig til henne. Damen i kjolen blir da syrlig og sier "og du er overrasket over at jeg som er så feit kler den?"

Min bekjente ble enda mer satt ut da, og hun bare gikk. Lei seg og småforbannet, for hun beundret jo virkelig kjolen, og tenkte ikke et sekund på at damen var stor. Man kan jo spørre seg hvem som har fordommer...

Jeg dømmer når folk spør, får svar, men ikke godtar svaret. Er du en av de som spør, får svar men som behandler folk forskjellig ut fra hudfarge? Hvis du spør Anita og hun sier hun kommer fra Bodø så er det greit men Hiba sier hun kommer fra Larvik men da sier du, "nei, det kan umulig stemme, du må være fra ytladet".

Neppe. Og det er det tråden handler om, å ikke behandle folk ut fra hvilke hudfarge de har med på grunnlag av hva de svarer.

Men nå tror jeg faktisk alle er enige så det blir bare dumt å dra dette ut i det uendelige med eksempler som ikke er illustrerende for det tråden handler om.

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Jeg dømmer når folk spør, får svar, men ikke godtar svaret. Er du en av de som spør, får svar men som behandler folk forskjellig ut fra hudfarge? Hvis du spør Anita og hun sier hun kommer fra Bodø så er det greit men Hiba sier hun kommer fra Larvik men da sier du, "nei, det kan umulig stemme, du må være fra ytladet".

Neppe. Og det er det tråden handler om, å ikke behandle folk ut fra hvilke hudfarge de har med på grunnlag av hva de svarer.

Men nå tror jeg faktisk alle er enige så det blir bare dumt å dra dette ut i det uendelige med eksempler som ikke er illustrerende for det tråden handler om.

Nei, om jeg får til svar at vedkommende er fra Larvik, og thats it, så tolker jeg det som et endelig svar, og at videre spørsmål ikke er på sin plass. Det handler jo om å lese folk og de svar de gir, og handle deretter.

og det gjelder jo når man snakker med hvem som helst, om hva som helst.

[Mirasol]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Du synes det er samme tingen? At brune nordmenn som snakker kav norsk og sier de er fra norge ikke skal få lov til å kalle seg norsk, er det samme som at du som norsk blir spurt om hvor du kommer fra i USA? Hvorfor spør de deg, pga aksenten din regner jeg med? Hvordan i alle dager går det an å sammenligne de to?

Jeg ble som regel ikke spurt pga min norske aksent (som det heller ble kommentert i ettertid at jeg ikke hadde), men pga min sørstatsaksent når jeg bodde i nordstatene.

Jeg mener forøvrig at man ikke må være så forutinntatt at man alltid tenker det verste når folk spør, som i at man ikke nødvendigvis spør fordi man er rasist og har tenkt å plassere noen i bås med en gang man vet opprinnelseslandet. Om jeg i det hele tatt spør er det av interesse for personen jeg snakker med. Og det er jo ikke slik at man etter å være n'te generasjonsinnvandrer ikke har noen som helst tilknytning til sin opprinnelige kultur (kanskje med mindre man er adoptert?). Man er jo gjerne oppdratt av noen som har en sterkere tilknytning til opprinnelseslandet og man har kanskje også en annen religion. Og både oppdragelse, kultur og religion er interessante tema for min del. Men det kan til tider være vanskelig å få en fruktbar diskusjon rundt disse temaene om man ikke vet noe om menneskets bakgrunn. Eller også kan man tråkke kraftig i baret!

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Mirasol, her.

Jeg ble som regel ikke spurt pga min norske aksent (som det heller ble kommentert i ettertid at jeg ikke hadde), men pga min sørstatsaksent når jeg bodde i nordstatene.

Jeg mener forøvrig at man ikke må være så forutinntatt at man alltid tenker det verste når folk spør, som i at man ikke nødvendigvis spør fordi man er rasist og har tenkt å plassere noen i bås med en gang man vet opprinnelseslandet. Om jeg i det hele tatt spør er det av interesse for personen jeg snakker med. Og det er jo ikke slik at man etter å være n'te generasjonsinnvandrer ikke har noen som helst tilknytning til sin opprinnelige kultur (kanskje med mindre man er adoptert?). Man er jo gjerne oppdratt av noen som har en sterkere tilknytning til opprinnelseslandet og man har kanskje også en annen religion. Og både oppdragelse, kultur og religion er interessante tema for min del. Men det kan til tider være vanskelig å få en fruktbar diskusjon rundt disse temaene om man ikke vet noe om menneskets bakgrunn. Eller også kan man tråkke kraftig i baret!

Vet du, jeg orker ikke gi eksemplet jeg har snakket om i tråden flere ganger. Og jeg mener seriøst at hvis man spør noen hvor de kommer fra og ikke godtar svaret så har man et problem. Jeg tror i dette tilfellet også at vi snakker om to helt forskjellige ting.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av meisje, her.

En kommentar fra en som er lys i huden og har flyttet flere ganger under oppveksten. Jeg syns det er vanskelig å spare på det såpørsmålet om hvor jeg kommer fra, fordi det ikke finnes et kort og enkelt svar. Mange aksepterer ikke når jeg svarer Norge, fordi de trenger å vite hvilket sted eller landsdel jeg har bakgrunn fra.

Den siste tiden har jeg pleid å svare at jeg ikke kommer fra et sted men har bodd på flere steder under oppveksten. Dette fører noen ganger til en lang og inngående utspørring, som leder samtalen inn på et spor jeg selv ikke ønsker. Tips for å stoppe den eller hvordan man innleder samtalen mottas gjerne.

"Hvor kommer du fra?"
"Hele landet", er garantert å bli fulgt opp av nye spørsmål, så den har jeg sluttet med.

"Jeg har bodd flest ganger i XX", pleier ofte å stoppe diskusjonen. Eller, det avføder vanligvis spørsmålet "Har du flyttet mye?", som jeg besvarer med "Ja". Og da tar de oppegående gjerne hintet. De ikke fullt så fintfølende vil gjerne følge opp med "Er faren din i militæret?" Og da er vi i gang. Hvor mange er det egentlig som liker å få spørsmål om fars karriere som spørsmål tre i de innledende rundene av et bekjentskap? Kanskje jeg skal begynne å parere med spørsmål om vedkommende mors lønn eller mannens lesevaner?

Si fra hvis du finner en idiotsikker replikk da.

Opprinnelig lagt inn av Benzo, her.

Kan du ikke svare med stedet du er født?

Jeg er født på det stedet mine foreldre studerte og flyttet derfra før jeg hadde passert året. Klart jeg kan si at jeg er derfra, men det vil jo ikke være sant i noen fornuftig betydning av begrepet "være fra". Det blir jo litt som å svare at datteren min er fra St. Olavs hospital.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Carrera, her.

Nei, om jeg får til svar at vedkommende er fra Larvik, og thats it, så tolker jeg det som et endelig svar, og at videre spørsmål ikke er på sin plass. Det handler jo om å lese folk og de svar de gir, og handle deretter.

og det gjelder jo når man snakker med hvem som helst, om hva som helst.

Nettopp, jeg tror det er det 99% mener i tråden. Man spør, man får svar og man godtar at vedkommende vet best selv hvor de kommer fra og tar svaret for god fisk.

[Teofelia]

Den jeg har mest suksess med å unngå oppfølgingsspørsmål, er vel kanskje "Ingen steder; jeg har flyttet mye", men den oppfattes visst ofte som ganske avvisende, til gjengjeld.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Den jeg har mest suksess med å unngå oppfølgingsspørsmål, er vel kanskje "Ingen steder; jeg har flyttet mye", men den oppfattes visst ofte som ganske avvisende, til gjengjeld.

"Definisjonssak" bruker jeg å svare.

[Carrera]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

Jeg har stadig fått spørsmålet om jeg er fra fordi i trøndersk målestokk snakker jeg ikke trøndersk nok.

Jeg må ofte gå 1-2 generasjoner tilbake i tid.

Jeg regner meg selv som fullblods trønder, siden jeg har bodd her fra jeg var i underkant av året, men siden jeg har en mor fra Nordland og en far fra vestlandet, så har jeg naturlig nok fått endel u-trøndersk inn i språket mitt. Jeg har gjennom hele oppveksten og i voksen alder fått mange spørsmål om hvorvidt jeg faktisk er herfra.

Jeg har pleid å svare at joda, jeg er herfra, men er miljøskadd hjemmefra.

[Java]

Jeg er fra Finnmark. Nærmere bestemt Alta. Jeg har aldri vært nord for Bodø, men bestefaren min er fra Alta.

[007]

Jeg hopper sent inn i diskusjonen, men løsningen på smalltalk er rett og slett å gi blaffen i dialekt, bosted, jobb, barn, hudfarge: Snakk fotball!
"Hva synes du om at City snappet ligagullet?"
"Er det ikke trasig med Tottenham - de er jo egentlig gode, men vinner aldri noe."
"Jaja, nå har Solskjer tråkket i salaten." Evt: "Jaja, nå viser Røkke hvilken sutrepave han er."
"Og ellers da; tror du gullet kommer hem i år?"
"Ronaldo er jaggu meg god, men Messi er min favoritt. Hva mener du?"

Hvis du er dristig kan du jo snakke drit om Brann til en som høres ut som om h*n kan komme fra Bergen. Eller skyte fra hofta og si heia Lyn til en med Oslo-dialekt.

[Java]

@007: Hva jeg tror? Det regner for mye i Bergen. Jeg er glad jeg ikke er derfra.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Java, her.

@007: Hva jeg tror? Det regner for mye i Bergen. Jeg er glad jeg ikke er derfra.

Citygull er flott, jeg er forsiktig optimist etter 16. mai-kampen og Messi signerer snart for Liverpool.
Og ja: Det regner for mye i Bergen. Jeg burde bodd der du bor, jeg tror jeg hadde trivdes. Selv om jeg skarrer på r-en og sikkert hadde fått spørsmål om hvor jeg egentlig kom fra.

[Java]

007: Ikke nødvendigvis, mange skarrende mennesker her. De er ikke fra Alta, da (sånn som meg). Tror det er noen spanske aner der også.

[007]

Opprinnelig lagt inn av Java, her.

007: Ikke nødvendigvis, mange skarrende mennesker her. De er ikke fra Alta, da (sånn som meg). Tror det er noen spanske aner der også.

Vet du det? Har du spurt hvor de kommer fra?

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg hopper sent inn i diskusjonen, men løsningen på smalltalk er rett og slett å gi blaffen i dialekt, bosted, jobb, barn, hudfarge: Snakk fotball!
"Hva synes du om at City snappet ligagullet?"
"Er det ikke trasig med Tottenham - de er jo egentlig gode, men vinner aldri noe."
"Jaja, nå har Solskjer tråkket i salaten." Evt: "Jaja, nå viser Røkke hvilken sutrepave han er."
"Og ellers da; tror du gullet kommer hem i år?"
"Ronaldo er jaggu meg god, men Messi er min favoritt. Hva mener du?"

Hvis du er dristig kan du jo snakke drit om Brann til en som høres ut som om h*n kan komme fra Bergen. Eller skyte fra hofta og si heia Lyn til en med Oslo-dialekt.

For noen år siden fikk jeg en ny kollega. Første arbeidsdag pakket han ut en blank og fin kopp med teksten Brann på. Han hadde ikke enda hilst på folk. Så forkynte han på klingende vestlandsdialekt "Ja en må jo være litt patriot da "

Det ble helt stille mens alle rundt ham usikkert studerte skoene sine. Omsider spurte Gunnar "Kommer du fra brannvesenet kanskje?"