Barnevernet

Opprinnelig lagt inn av Embriksmamma, her.

Fikk noen tak i foreldrene, forresten? Vet du det?

Jeg varslet skolen, skolen snakket med barnevernet, barnevernet fikk tak i foreldrene og foreldrene tvang den voksne søsteren hans til å flytte dit. Hvilket passet henne bra, for hun hadde to små barn og ikke noe sted å bo - og her fikk hun jo barnevakt på kjøpet. Løsningen ble ikke optimal, men den ble bra nok. Han fikk mat, noen vasket klær og han ble flink med unger.

Etterhvert fikk jeg ham inn på folkehøyskole og på videregående filmutdanning. Så drev han med det noen år før han ble nerd akkurat som meg.

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Jeg varslet skolen, skolen snakket med barnevernet, barnevernet fikk tak i foreldrene og foreldrene tvang den voksne søsteren hans til å flytte dit. Hvilket passet henne bra, for hun hadde to små barn og ikke noe sted å bo - og her fikk hun jo barnevakt på kjøpet. Løsningen ble ikke optimal, men den ble bra nok. Han fikk mat, noen vasket klær og han ble flink med unger.

Etterhvert fikk jeg ham inn på folkehøyskole og på videregående filmutdanning. Så drev han med det noen år før han ble nerd akkurat som meg.

Så da gikk det bra, tross alt. Vet du hvordan han har det i dag, rent psykisk?

[Embriksmamma]

Opprinnelig lagt inn av tiddelibom, her.

Hva mener du? Face reality, liksom?
Jeg har nok problemer med å forstå at noen med viten og vilje kan gjøre noe sånt, og tenker vel at de som ikke klarer å passe på barna sine, ikke klarer det fordi de er syke, eller har rusproblemer eller andre problemer.
Men om man flytter fra en 14-åring kan man jo ikke være riktig frisk heller.
(Med syke mener jeg egentlig alle slags sykdommer, men det er vel ofte psykisk sykdom som gjør at man ikke klarer å ta vare på.)

Jupp, face reality. Blir litt småprovosert av folk som sier at de ikke vil vite, nemlig
Enig i resten du skriver her. Man er selvfølgelig ikke vel bevart når man gjør noe sånt.

[tiddelibom]

Opprinnelig lagt inn av Embriksmamma, her.

Jupp, face reality. Blir litt småprovosert av folk som sier at de ikke vil vite, nemlig
Enig i resten du skriver her. Man er selvfølgelig ikke vel bevart når man gjør noe sånt.

Det var vel ikke helt alvorlig ment, men mer en måte å uttrykke vantro på. Ellers er jeg enig med deg.

Opprinnelig lagt inn av Embriksmamma, her.

Så da gikk det bra, tross alt. Vet du hvordan han har det i dag, rent psykisk?

Ja, det vet jeg.
Han har det ganske ok - ikke verre enn folk flest vil jeg si, selvom han ikke løper rundt og jubler hele dagen, så tror jeg han vil si han har et godt liv. Han har ikke valgt å gifte seg eller få barn da. Men det kan jo komme enda.

[Embriksmamma]

Høres ut som om det går så bra det kan gå
Du er virkelig helt fantastisk som tok tak den gangen. All ære til deg!

Jeg gjorde jo ikke så mye, jeg bare så at det var noe galt og tok en tur innom. Trøstet litt og ringte litt. Noen ganger er det ikke så mye som skal til.

[Embriksmamma]

Uansett gjorde du mye mer enn mange andre ville ha gjort!

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Tante Sofie, her.

Det aller aller aller verste uttrykket i barnevernet (for meg) er "godt nok".

"Godt nok" suger hoppetau. Det er så trist å tenke på hva man aksepterer.

[007]

Foreldre reiser stadig vekk fra barna sine. Jeg har hatt elever (16 år) som har vært alene hjemme i 3 uker mens foreldrene var på ferie. 3 uker er ganske lenge når man er 16, man rekker ganske mange fester og bitre erfaringer på den tiden. Litt lite med penger på slutten (og fryser'n var tom) men Hey: mor og far har kjørt Route 66 på Harley og da er jo alt bra.

Jeg reiste forsåvidt alene både til Bergen og til Køben da jeg var 14-15. Men så var vel ikke foreldra mine noen målestokk heller da.

Opprinnelig lagt inn av Inagh, her.

Jeg savner en intervjuordning for å komme inn på bl.a. barnevernpedagogstudiet.

..og alle andre hjelpe-trøste-bære-utdannelser. Gode karakterer sier lite om mellommenneskelig fungering og evne til faktisk å hjelpe.

Etter min mening burde man i opptaket til slike utdannelser også være særlig oppmerksom på personer som selv har hatt en vanskelig/traumatiserende oppvekst. Man skal ha et særdeles ryddig og avklart forhold til egen historie, og en god porsjon selvinnsikt, for å være en god hjelper når man selv har store sår på sjelen. Jeg sier ikke at det er umulig, men min erfaring er at mange slike hjelpere blir grenseløse i sin iver etter å være noe for andre. Særlig gjelder dette når de kommer borti saker med store likhetstrekk til egen historie. Da kan de gå ut av sitt gode skinn for å være den voksenpersonen som de selv aldri møtte (for eksempel). Selv om det er godt ment, og også kan komme den hjelpetrengende til gode, reiser det samtidig en del etiske dilemmaer. F.eks.: Er det uproblematisk at en barnevernsansatt bruker uforholdsmessig mye tid og ressurser på èn hjertesak, når det kryr av andre barnevernsbarn som trenger hjelp? Er det uproblematisk å tre inn i en reserveforelder-rolle i kraft av å være saksbehandler? Og bør man ikke i så fall være villig til å forplikte seg til denne rollen (på fritiden) i tråd med de lengsler og håp som vekkes i barnet?

Etter mitt syn burde hjelpere tilstrebe å ligge unna saker som vekker sterke minner om egne traumer, evt. bør man skaffe seg en god veileder som kan hjelpe en å holde den nødvendige (emosjonelle) avstanden til saken. Det er ikke alltid at "jeg vet hvordan du har det" er den beste forutsetningen for å hjelpe.

[safran]

Pida sa mye lurt.

[amo]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Foreldre reiser stadig vekk fra barna sine. Jeg har hatt elever (16 år) som har vært alene hjemme i 3 uker mens foreldrene var på ferie. 3 uker er ganske lenge når man er 16, man rekker ganske mange fester og bitre erfaringer på den tiden. Litt lite med penger på slutten (og fryser'n var tom) men Hey: mor og far har kjørt Route 66 på Harley og da er jo alt bra.

Jeg måtte flytte hjemmenfra når jeg var 15,5 år for å gå på skole. Men "alle" flyttet etter 9. klasse den gang. Det gikk bra med de jeg kjenner iallefall. Vi var stort sett hjemme i helgene, men det kunne gå både to og tre uker der vi ikke så foreldrene våre.
Penger var nok det største problemet vårt også.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Pida, her.

..og alle andre hjelpe-trøste-bære-utdannelser. Gode karakterer sier lite om mellommenneskelig fungering og evne til faktisk å hjelpe.

Etter min mening burde man i opptaket til slike utdannelser også være særlig oppmerksom på personer som selv har hatt en vanskelig/traumatiserende oppvekst. Man skal ha et særdeles ryddig og avklart forhold til egen historie, og en god porsjon selvinnsikt, for å være en god hjelper når man selv har store sår på sjelen. Jeg sier ikke at det er umulig, men min erfaring er at mange slike hjelpere blir grenseløse i sin iver etter å være noe for andre. Særlig gjelder dette når de kommer borti saker med store likhetstrekk til egen historie. Da kan de gå ut av sitt gode skinn for å være den voksenpersonen som de selv aldri møtte (for eksempel). Selv om det er godt ment, og også kan komme den hjelpetrengende til gode, reiser det samtidig en del etiske dilemmaer. F.eks.: Er det uproblematisk at en barnevernsansatt bruker uforholdsmessig mye tid og ressurser på èn hjertesak, når det kryr av andre barnevernsbarn som trenger hjelp? Er det uproblematisk å tre inn i en reserveforelder-rolle i kraft av å være saksbehandler? Og bør man ikke i så fall være villig til å forplikte seg til denne rollen (på fritiden) i tråd med de lengsler og håp som vekkes i barnet?

Etter mitt syn burde hjelpere tilstrebe å ligge unna saker som vekker sterke minner om egne traumer, evt. bør man skaffe seg en god veileder som kan hjelpe en å holde den nødvendige (emosjonelle) avstanden til saken. Det er ikke alltid at "jeg vet hvordan du har det" er den beste forutsetningen for å hjelpe.

Når jeg gikk sosionomstudiet, hadde vi en (knusegod) lærer som tok for seg klassen og i klartekst gav beskjed om at sosionomstudiet, barnevernstudiet og psykologstudiet hadde en tendens til å tiltrekke seg mennesker som hadde problemer med seg i bagasjen, og at vi på ingen måte skulle bruke studiet og praksisen til egenterapi, og at dersom vi hadde noen problemer, så oppfordret hun oss til å ta kontakt med en terapeut på egenhånd og fikse opp oss selv før vi skulle ut og hjelpe andre.

Og i veiledning og kommunikasjon egentlig gjennom hele studiet, så fokuserte de veldig mye på det å være objektiv og være bevisst i forhold til det om situasjonen var for lik vår egen situasjon (feks ikke pushe noen til å bli venner igjen med en forelder som de vurderte å holde seg helt unna fordi dårlig samvittighet for å ikke ha blitt venner med egen forelder og så dødde h*n feks. ). Det jeg egentlig synes var tristest med hele det knallgøye og spennende studiet var at jeg fant ut at teori ikke alltid var anvendelig i praksis. Og at man ikke alltid hadde mulighet til å ha en veileder for vanskelige saker, og at det ikke var noen automatikk i at det var organisert på en arbeidsplass.

[Sitron]

Leger ... jeg ber ganske ofte om en utlukingsmetode for leger. Hejjegud, så mye rart det finnes.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Leger ... jeg ber ganske ofte om en utlukingsmetode for leger. Hejjegud, så mye rart det finnes.

Ja. Min mor kom inn alvorlig syk til en lege som satt barføtt med beina på pulten og brukte timen på å proklamere tyske dikt. Burde egentlig ikke le. Heldigvis forsvant han ganske fort. Gærninger finnes i alle yrker, men i noen yrker er det viktigere at de ikke finnes enn i andre.

[DM]

Legestudiet ja. Jeg kan ikke fatte og begripe at de ikke har obligatorisk kommunikasjon med pasienter forelesninger, samt kursing i trygdeloven.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Leger ... jeg ber ganske ofte om en utlukingsmetode for leger. Hejjegud, så mye rart det finnes.

Det som er problemet her er at turnuslegetiden ikke fungerer som utsiling. Jeg har faktisk prøvd å bli kvitt 4-5 stk i løpet av min tid, og det er pinadø nesten umulig altså. Man trenger ikke etter mitt skjønn å sile ut folk før medisinstudiet, det er så mange legejobber som ikke har med pasienter å gjøre og noen av de som jeg ikke synes skulle jobbe i klinikken hadde gjort en super jobb som mikrobiolog eller patolog f.eks.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Legestudiet ja. Jeg kan ikke fatte og begripe at de ikke har obligatorisk kommunikasjon med pasienter forelesninger, samt kursing i trygdeloven.

Jeg tror de fleste studier i Norge har det. I hvert fall så strøk ca 5-10 % ut av mitt kull fordi de strøk på allmennpraksisfaget, dvs på videoopptak av konsultasjon.

Trygdeloven har man en del kursing på også, men for det første forandrer det seg hele tiden, og det er ganske forskjellig fortolkning de forskjellige stedene. Det er et fag i seg selv rett og slett, så man kan ikke forlange mer enn grunnleggende viten om det av leger.