Fraråder folk å ha felles økonomi

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av LaBanga, her.

Ja, man må nok bare det. Mange familier deler dingser og datamaskiner, så man kan rett og slett ikke regne med at meldinger man sender ikke blir lest av flere. Det er vel konklusjonen jeg har gjort meg.

Jeg tror man kan regne med at folk stort sett ikke leser hverandres mail, men å sende noe som virkelig ikke skal ses av noen andre er risikosport tenker jeg. Med mindre man vet at folk har hver sin dings.

[Anne C]

Vi har vel kanskje i overkant mange dingser, og alle epleting er forbundet med min iTunes. Men jeg har slått av alt som er personlig på alt unntatt iPhonen min. iMessage og alt sånt er av, gutta sine dingser er låst for alt som er personlig for meg.

[Katta]

Før det gikk inflasjon av dingser hjemme hos oss hadde vi bare en datamaskin. Vi brukte samme mailprogram, og mailen vår kom inn i hver sin innboks. Vi leste ikke hverandres mail den gangen heller. Men tilgang, absolutt.

[Anne C]

Jeg tok over mannens emailadresse som jeg hadde i mange år før jeg gadd å lage min egen. Han hadde full tilgang hvis han ville det.

[nokon]

Eg liker å skrive med penn og papir og skriv "dagbok" i gammeldagse notatbøker. Å låne bort telefonen min til mannen og stole på at han ikkje les sms og mail, blir som å be han hente ein paracet i nattbordskuffa og stole på at han ikkje les dagboka mi. Begge deler handler om gjensidig tillit og respekt.

[Teofelia]

Jeg tenker at folks kommunikasjon er like trygg som den alltid har vært, uavhengig av digitalisering. Da jeg var tenåring, hadde jeg alle brevene mine i en skoeske. Den eneste grunnen til at min mor ikke leste dem, var fordi det var utenkelig å gjøre slikt. Nå bruker mannen og jeg hverandres iPader om hverandre, avhengig av hvem av dem som er ledig, og den eneste grunnen til at vi ikke leser hveranders epost, er fordi det er utenkelig å gjøre noe slikt. Det har alltid vært tillit og ikke fysiske sperrer som har holdt kommunikasjonen trygg.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg tenker at folks kommunikasjon er like trygg som den alltid har vært, uavhengig av digitalisering. Da jeg var tenåring, hadde jeg alle brevene mine i en skoeske. Den eneste grunnen til at min mor ikke leste dem, var fordi det var utenkelig å gjøre slikt. Nå bruker mannen og jeg hverandres iPader om hverandre, avhengig av hvem av dem som er ledig, og den eneste grunnen til at vi ikke leser hveranders epost, er fordi det er utenkelig å gjøre noe slikt. Det har alltid vært tillit og ikke fysiske sperrer som har holdt kommunikasjonen trygg.

Sånn tenker jeg også.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg tenker at folks kommunikasjon er like trygg som den alltid har vært, uavhengig av digitalisering. Da jeg var tenåring, hadde jeg alle brevene mine i en skoeske. Den eneste grunnen til at min mor ikke leste dem, var fordi det var utenkelig å gjøre slikt. Nå bruker mannen og jeg hverandres iPader om hverandre, avhengig av hvem av dem som er ledig, og den eneste grunnen til at vi ikke leser hveranders epost, er fordi det er utenkelig å gjøre noe slikt. Det har alltid vært tillit og ikke fysiske sperrer som har holdt kommunikasjonen trygg.

Helt enig. Dersom jeg skulle fulgt tankegangen til enkelte her, kunne jeg ikke latt mannen min være alene hjemme. Og jeg kunne vel ikke vært alene hjemme heller. Det et ingenting som hindrer ham i å lete gjennom alle papirer jeg har ifm med arv etter foreldrene mine. Og det er godt mulig det finnes noe sensitiv i hans papirbunke også, men det vet jeg ikke fordi jeg er til å stole på. Men det et kun min egen moral som hindrer meg i å finne det ut.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg tenker at folks kommunikasjon er like trygg som den alltid har vært, uavhengig av digitalisering. Da jeg var tenåring, hadde jeg alle brevene mine i en skoeske. Den eneste grunnen til at min mor ikke leste dem, var fordi det var utenkelig å gjøre slikt. Nå bruker mannen og jeg hverandres iPader om hverandre, avhengig av hvem av dem som er ledig, og den eneste grunnen til at vi ikke leser hveranders epost, er fordi det er utenkelig å gjøre noe slikt. Det har alltid vært tillit og ikke fysiske sperrer som har holdt kommunikasjonen trygg.

Enig. Synes enkelte er vel naive om de sender sensitiv informasjon rundt på nett og i sms og stoler på at det aldri vil bli lest av andre. Man kan egentlig aldri gardere seg 100 % mot sånt, det bør man jo vite når man sender meldinger. Og om man ikke kan stole på sin partner så lever vi i hvert fall på hver vår planet når det kommer til hva som betyr noe i et forhold.

[Anne C]

Det å stole på partneren sin, og det å ikke ha tilgang på hverandres dingser har jo ikke noe med hverandre å gjøre. Ikke hos oss i alle fall.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Det å stole på partneren sin, og det å ikke ha tilgang på hverandres dingser har jo ikke noe med hverandre å gjøre. Ikke hos oss i alle fall.

Ikke her heller. Absolutt ikke.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg tenker at folks kommunikasjon er like trygg som den alltid har vært, uavhengig av digitalisering. Da jeg var tenåring, hadde jeg alle brevene mine i en skoeske. Den eneste grunnen til at min mor ikke leste dem, var fordi det var utenkelig å gjøre slikt. Nå bruker mannen og jeg hverandres iPader om hverandre, avhengig av hvem av dem som er ledig, og den eneste grunnen til at vi ikke leser hveranders epost, er fordi det er utenkelig å gjøre noe slikt. Det har alltid vært tillit og ikke fysiske sperrer som har holdt kommunikasjonen trygg.

Ja, selvfølgelig handler det om tillit. Hvis jeg virkelig måtte lese mannens mail, skulle jeg selvsagt klart det på en eller annen måte, nesten uansett hvor mange passord og låser han hadde. Jeg synes likevel det er en mellomting mellom "alt mitt er ditt og vi har ingen hemmeligheter for hverandre"-parene med felles mobiltelefon og mailadresse og å skifte passord to ganger i uka i frykt for at ektefellen skal SMS-ene sine.

[LaBanga]

Poenget er jo ikke at man ikke skal ha tillit til partneren sin. Det jeg har reagert litt på i disse diskusjonene er at noen ser ut til å ikke respektere at selv om en ikke har noen hemmeligheter for mannen sin, så er det ikke dermed sagt at andre regner med at meldinger man sender til en person, også automatisk blir delt med dennes ektefelle/partner. Uavhengig av hvor sensitiv informasjonen er. Jeg foretrekker å vite at meldinger jeg sender til en person faktisk blir lest av den personen og ikke noen andre, uansett hva jeg skriver.

Så par som har felles Facebookprofil f.eks får ikke personlige meldinger fra meg. Men de er i det minste ryddige og forteller at de har en felles profil, slik at man vet at begge disponerer den.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av LaBanga, her.

Poenget er jo ikke at man ikke skal ha tillit til partneren sin. Det jeg har reagert litt på i disse diskusjonene er at noen ser ut til å ikke respektere at selv om en ikke har noen hemmeligheter for mannen sin, så er det ikke dermed sagt at andre regner med at meldinger man sender til en person, også automatisk blir delt med dennes ektefelle/partner. Uavhengig av hvor sensitiv informasjonen er. Jeg foretrekker å vite at meldinger jeg sender til en person faktisk blir lest av den personen og ikke noen andre, uansett hva jeg skriver.

Så par som har felles Facebookprofil f.eks får ikke personlige meldinger fra meg. Men de er i det minste ryddige og forteller at de har en felles profil, slik at man vet at begge disponerer den.

Signerer alt.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Det å stole på partneren sin, og det å ikke ha tilgang på hverandres dingser har jo ikke noe med hverandre å gjøre. Ikke hos oss i alle fall.

Nei, og det å ha tilgang til felles dingser har ingen ting med å ikke respektere andres privatliv å gjøre. Er det virkelig så vanskelig å skjønne?

[Candy Darling]

Igjen er det veldig pest eller kolera her, da. Min mann vil aldri med vilje sjekke min mail eller telefon eller chat. Likevel har jeg ikke slått av SMS-varsler, og gmail sender varsel med de to første linjene av mailen som pop-up på Macen som står på kjøkkenet. Mannen har sin FB oppe stort sett hele tiden på samme Mac, så chatten ligger der jo.

Jeg tror, slik som dingsene nå har blitt, at de fleste må forutsette at andre kan få glimt av deres kommunikasjon med andre. Det er det som er default, og man kan ikke pålegge folk å endre deres innstillinger for at man selv skal få ivaretatt sin privacy. Jeg sender aldri sensitive meldinger på SMS lenger, jeg forutsetter at de kan bli uforvarende lest - selv om ingen rundt meg er hverken invaderende eller snokete.

[nokon]

Eg synest bare det blir veldig rart å tenke at å ha påloggingsmoglegheit til mobil/laptop er synonymt med å lese all privat kommunikasjon. For det er det på ingen måte. Og grunnen til at mannen min veit koden, slik at han kan bruke min telefon for å ringe sin telefon når telefonen hans har hamna i skittentøyskurven eller inni ovnen på leikekjøkkenet til toåringen, er jo nettopp at han ikkje bruker ein kvar hypotetisk sjanse til å invadere mitt privatliv.

[LaBanga]

Det trenger jo ikke bety at det er en automatikk, men muligheten er der både ubevisst og bevisst. Men det er jo like viktig for de som sender meldinger som for de som mottar de at man vet.

Jobben min betaler min mobiltelefon og forbruket mitt der, og vi kan lese jobbmail på mobilen, og da krever min arbeidsgiver at jeg ikke oppgir koden på min mobil til andre, og at jeg har kode med passord (sånn er det jo på alle mobiler nå til dag). Det samme gjelder jobb-pc-en.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg tror, slik som dingsene nå har blitt, at de fleste må forutsette at andre kan få glimt av deres kommunikasjon med andre. Det er det som er default, og man kan ikke pålegge folk å endre deres innstillinger for at man selv skal få ivaretatt sin privacy. Jeg sender aldri sensitive meldinger på SMS lenger, jeg forutsetter at de kan bli uforvarende lest - selv om ingen rundt meg er hverken invaderende eller snokete.

Det tror jeg er en veldig fornuftig innstilling, og en problemstilling som det er verdt å ha i bakhodet når man kommuniserer via digitale enheter.

[rine]

Jeg lurer litt på hvordan dere tenker rundt disse problemstillingene når dere sender SMS om barns sykdom til f.eks. lærere. Tar dere det for gitt at læreren har sikret seg best mulig mot at ektefeller og barn ikke, bevisst eller ubevisst, ser meldingen? Lærere flest har jo ikke egen jobbtelefon, men bruker sin private. Og er det i så fall OK om de ser at "Kari er syk i dag også" ? Hvis ja, er det også OK om de ser en SMS av denne typen: "Kari har ikke blitt bedre, vi har time hos BUP i dag."