Syns du at FrP er et rasistisk parti?

[Billa]

Jeg skjønner jo, at mye av diskusjonene dreier seg om settinger hvor man kanskje ikke kjenner de man snakker med SÅ godt, men jeg tar i hvertfall med meg at jeg skal være litt mer forsiktig også i andre sammenhenger. Jeg treffer primært ikke-etnisk norske kun i jobbsammenheng, og har tenkt (kanskje særlig som arbeidsgiver) at jeg nettopp skal passe på å vise tydelig interesse. For kultur, mat, høytider og andre ting. Ikke fordi jeg ikke tenker at de er mindre norske (ikke aller ER norske statsborgere heller for den saks skyld), men fordi jeg tenker at det å være nysgjerrig, er å vise respekt for deres opphav. For tiden har jeg 7 nasjonaliteter på jobb, i tillegg nordmenn, og det er fantastisk spennende å høre om alt fra ferievaner til bakgrunnen for at nettopp de havnet hos meg!

Leser diskusjonen med stor interesse, innspillene er nyttige

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Jeg kunne ønske at folk flest kunne tune inn i virkeligheten, og ikke bare sitte i godstolen på det beste stedet på kloden, med søndagskaffen og de blendahvite vennene og familiemedlemmene de voks opp med, som de gomler vafler og brunost med, samtidig som de mumler og jatter overfladisk om verdensnyheter og forferdelige utlendinger som stjeler og raner og bæsjer i skauen, og bare sånn halvveis følger med på hva som skjer rundt om i verden og ikke ta del eller innover seg noe som helst som kunne gitt dem innsikt og evne til refleksjon. For jeg savner refleksjon. At familiemedlemmet tenker gjennom sammenhenger og koblinger og hvorfor det er sånn, men ikke sånn og hvem vi er, og de, hva som er oss og alle.

Jah...

Det du skriver her, Skremmern, er jeg veldig enig i. Evne, og ikke minst vilje, til refleksjon kan av og til være mangelvare i vår trygge, lille boble.

Samtidig tenker jeg at dette perspektivet godt blandet med alt Milfrid har sagt i de siste innleggene gir det beste resultatet. Det er et viktig og bevisst valg å tolke andre i beste mening. Som regel kan man trygt gjøre det, for uforstand kan være irriterende - men den prisen man selv betaler i form av sinne, irritasjon og bitterhet, blir fort for høy om man ikke kultiverer evnen til å ikke la stordelen av spørsmål og kommentarer gå rett inn i sine ømmeste punkt.

Det å ha det bra uavhengig av andres adferd gir en stor frihet og et lykkeligere liv. Om man stadig opplever seg som et offer for andres dumhet, uforstand og kanskje også onde vilje, blir livet en emosjonelt utslitende berg- og dalbane.

[Guava]

Jeg synes det er stor forskjell på kommentarer som lyser av uvitenhet og dem som kommer trass i at man vet. Det finnes en del som insisterer på å bruke ordene neger, mulatt, guling osv trass i at de vet at det sårer "for jeg mener jo ikke noe rasistisk med det". Jo når man bruker ordene trass i at mange reagerer så er man ikke snill.

Jeg har latinamerikanske bekjente som har måtte lære at å omtale folk med hudfarge og særlig negro,mulato, moreno og sånt ikke er noe man gjør her til lands. Dette er mennesker som lett havner i kategorien "neger" blant en del nordmenn.

Jeg har levd noen uker som den rare "branco" som ble ledd av. Ja lyserosa flodhester er ikke ansett som veldig vakre over alt i verden.
Jeg tror eg hadde gitt beskjed om hvor plagsomt det var om jeg skulle bodd der en stund.

[Polyanna]

Og jeg er for øvrig en som ER veldig nysgjerrig på hvor folk EGENTLIG kommer fra. Både dialektmessig (i går holdt jeg på å spørre han i fiskedisken på Meny, for dialekten hans var midt mellom stril og Rogalending og jeg klarte ikke å plassere den. ), så vel som "etnisk". Jeg syns migrasjon er så spennende - hvordan er det å komme fra Afghanistan til Norge? Hvor reiser man? Lengter man tilbake? Hvor føler man at man har røtter? Hvilke språk snakker man?

Og så er jeg veldig langt fra fargeblind. Jeg SER hudfarge veldig godt. Det har nok med at jeg ikke skilner ansiktstrekk. Så jeg er avhengig av andre "features" for å skille folk fra hverandre: Farger, høyde, dialekter, fakter, kroppsfasong, og legger derfor tilsvarende godt merke til dem.

Men jeg har jo vett til å ikke gnåle om det!

Da vi fikk nye naboer nylig så hadde jeg hørt på forhånd at de var fra Afghanistan, men da jeg hilste på dem så spurte jeg ikke noe om det, men om barna, skole, om de trivdest, etc. Og så hadde de en dialekt som gjorde det naturlig å spørre om hvor de kom flyttende fra, og så ble det almenn begeistring da det viste seg at de kom flyttende fra Ålesund.

Da jeg ropte over ungene for å hilse på så hadde jeg et lite sekund inni introduksjonssetningen min der jeg tenkte at "shit, nå tror hun jeg er sånn som gnåler om etnisitet", for jeg sa "Hei! Hils på de nye naboene! Gjett hvor de er fra!!" og syns selv jeg ante et anelse hevet øyenbryn fra naboen før jeg fortsatte: "Fra Ålesund!!"

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og jeg er for øvrig en som ER veldig nysgjerrig på hvor folk EGENTLIG kommer fra. Både dialektmessig (i går holdt jeg på å spørre han i fiskedisken på Meny, for dialekten hans var midt mellom stril og Rogalending og jeg klarte ikke å plassere den. ), så vel som "etnisk". Jeg syns migrasjon er så spennende - hvordan er det å komme fra Afghanistan til Norge? Hvor reiser man? Lengter man tilbake? Hvor føler man at man har røtter? Hvilke språk snakker man?

Ja! Jeg kunne snakket hele dagen om dette! Jeg tror jeg er langt over snittet opptatt av språk, men også kultur. Det er noe av det jeg synes er kjekkest ved å reise også. Å lære om andre, ikke minst språket.

[Polyanna]

Hehe, nå skrev jeg samtidig som deg, Hyacinth, men ja, jeg føler det samme.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Hehe, nå skrev jeg samtidig som deg, Hyacinth, men ja, jeg føler det samme.

[Guava]

Mitt inntrykk er at veldig mange er interessert i å snakke om hvor de kommer fra og i tillegg er det en glimrende måte å få i gang en samtale. Det vil være trist om man skal vokte seg for å spørre om sånt også.
Det samme gjelder også spørsmål om man har barn. Da kan man støte barnløse. Spør man om jobb kan arbeidsledige og uføre føle det vanskelig.

Trass i dette må det være mulig å bruke slike tema i samtale. Spørsmålet er hvordan man responderer på svarene man får.
Svarer Gro at hun kommer fra Trondheim så spør man ikke gjentatte ganger om hvor Gro egentlig kommer fra. Svarer Hans at han ikke jobber så spør man ikke inngående om hvorfor. Ei heller spør man folk uten barn om hvorfor de ikke har det.

[Hyacinth]

Ja, jeg ser den. Selv syntes jeg en lang tid at det var forferdelig plagsomt at alle absolutt skulle snakke om hvor og hvor mye jeg jobbet. Det er egentlig utrolig hvor mye folk er opptatt av akkurat det, fant jeg ut da. Jeg brukte masse krefter på å vri meg unna sånne spørsmål.

[Éowyn]

Polyanna og Hyacinth:

Men ser dere ikke forskjellen?

Om dere hadde spurt meg hvor jeg kom fra og jeg svarer Bergen, så ville jeg ikke ha reagert dersom dere hadde kommentert dialteken min, som er alt annet enn vestlandsk. Men hvis dere, etter å ha fått svar på dialektspøsmålet, hadde fortsatt med "Jamen (vifter vekk svaret), Hvor er du EGENTLIG fra?" Vel, da hadde jeg blitt rimelig muggen. For når dette spørsmålet kommer, så er egentlig det første spørsmålet bare en fordekt måte å plassere meg på "norskhetsskalaen". (Og når det gjelder mitt utseende, så er det for å sjekke religiøs tilhørighet.)

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Éowyn, her.

Polyanna og Hyacinth:

Men ser dere ikke forskjellen?

Om dere hadde spurt meg hvor jeg kom fra og jeg svarer Bergen, så ville jeg ikke ha reagert dersom dere hadde kommentert dialteken min, som er alt annet enn vestlandsk. Men hvis dere, etter å ha fått svar på dialektspøsmålet, hadde fortsatt med "Jamen (vifter vekk svaret), Hvor er du EGENTLIG fra?" Vel, da hadde jeg blitt rimelig muggen. For når dette spørsmålet kommer, så er egentlig det første bare en fordekt måte å lurer på "du er brun, hva gjør du her?".

Selvsagt ser jeg forskjellen. Grunnen til at jeg ikke spør så mye om sånt, ihvertfall ikke før jeg kjenner dem godt (jeg spør og graver mye til naboene mine fra Sri Lanka) er fordi jeg er estremt redd for å støte. Og når man er hos legen så tenker man kanskje ikke at han har tid å snakke om landet sitt og navnet sitt og sånt. Jeg er redd han blir irritert fordi han synes det er mer vesentlig at jeg har vondt i armen.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Og når man er hos legen så tenker man kanskje ikke at han har tid å snakke om landet sitt og navnet sitt og sånt. Jeg er redd han blir irritert fordi han synes det er mer vesentlig at jeg har vondt i armen.

Og det syns jeg han har all rett til. Jeg er også veldig opptatt av kultur og andre land. Men jeg syns ikke tilfeldige folk jeg møter skal reduseres til et eksotisk innslag i min hverdag. Legen min er der for å hjelpe meg med vondt i armen, ikke underholde meg.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Og det syns jeg han har all rett til. Jeg er også veldig opptatt av kultur og andre land. Men jeg syns ikke tilfeldige folk jeg møter skal reduseres til et eksotisk innslag i min hverdag. Legen min er der for å hjelpe meg med vondt i armen, ikke underholde meg.

Ja, det er jo derfor jeg ikke spør. Jeg prøver bare å forklare at jeg egentlig har kjempelyst til det. Inni meg.

[Pelen]

Opprinnelig lagt inn av Éowyn, her.

Polyanna og Hyacinth:

Men ser dere ikke forskjellen?

Om dere hadde spurt meg hvor jeg kom fra og jeg svarer Bergen, så ville jeg ikke ha reagert dersom dere hadde kommentert dialteken min, som er alt annet enn vestlandsk. Men hvis dere, etter å ha fått svar på dialektspøsmålet, hadde fortsatt med "Jamen (vifter vekk svaret), Hvor er du EGENTLIG fra?" Vel, da hadde jeg blitt rimelig muggen. For når dette spørsmålet kommer, så er egentlig det første spørsmålet bare en fordekt måte å plassere meg på "norskhetsskalaen". (Og når det gjelder mitt utseende, så er det for å sjekke religiøs tilhørighet.)

Jeg tror at det er en forskjell her, jeg får til tider det spørsmålet, men ikke på grunn av utseendet. Det er kanskje det som er forskjellen.

[Polyanna]

Ja, jeg vet det, altså. Det skrev jeg jo også. Det handler jo om dannelse, det å impulsstyre nysgjerrigheten littegranne. Men jeg skjønner impulsen, det gjør jeg.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ja, jeg vet det, altså. Det skrev jeg jo også. Det handler jo om dannelse, det å impulsstyre nysgjerrigheten littegranne. Men jeg skjønner impulsen, det gjør jeg.

Jeg skjønner IKKE impulsen, altså jeg skjønner at man kan lure, man ikke at det mest interessante med denne personen som snakker flytende norsk skal være hvor foreldrene eller besteforeldrene opprinnelig kommer fra. Det man EGENTLIG spør om, er jo "hvorfor er du brun?". Og det er litt tøyeste at man skal buse ut med den type ting til folk man knapt kjenner. Jeg har spurt min svigerinne om en hel del ting, jeg, jeg synes det er superinteressant det hun har å fortelle meg, men hun er gift med broren min, og jeg skal love deg at vi snakket om en hel masse bli-kjent-greier, før den type ting ble diskutert. Ikke fordi det er flau eller fordi hun skjemmes, men fordi det ikke er naturlig, synes jeg, å ha den type spørsmål med i bli-kjent-prosessen. Som om det er en rett at man skal få vite bakgrunnshistorien til et menneske ved første møte.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Tja.. Norge er ikke nødvendigvis et land som forbindes med noe positivt. Mange aner ikke hvor Norge er. I USA har jeg blitt møtt med småsure kommentarer om "kommunistisk" oljenasjon og i Palestina er ikke Osloavtalen noe som klinger godt (og som var omtrent det eneste man forbant med Norge).
Nordmenn forbindes også mange steder med fyll, dårlige manerer og for å være lite vennlige.

Men jeg regner med at du ikke syns måten nordmenn generelt mottas på i utlandet kan sammenliknes med hvordan folk med annen hudfarge generelt mottas i Norge? Som var poenget mitt, men det regner jeg med at du egentlig forsto.

[Tallulah]

Hvordan man reagerer på spørsmål om hvor man er i fra vil jeg tro henger sammen med hvordan det stedet er ansett. Å få spørsmål om hvor man kommer fra når man snakker engelsk med norsk aksent i Texas er ikke det samme som når man snakker prikkfritt norsk i Norge, men har en eller to foreldre som f.eks. er født i midtøsten.

Norge er et land som nesten utelukkende er forbundet med noe positivt. Når jeg sier at jeg er fra Norge i utlandet er det vakker natur, vakre mennesker, fredsprisen, rikdom, gode trygdesystemer og muligens musikk som trekkes fram. Nordmenn blir ikke møtt med negative fordommer i noen grad verdt å nevne. Om man da ser ut som man kommer fra et land som ofte blir beskrevet som kulturelt tilbakestående, fattig, menneskene derifra har dårlig moral, er dumme, voldelige etc. så er det sikkert veldig irriterende å føle at man blir assosiert med disse fordommene, selv om om ikke akkurat den som spør har dem.

[Guava]

Tja.. Norge er ikke nødvendigvis et land som forbindes med noe positivt. Mange aner ikke hvor Norge er. I USA har jeg blitt møtt med småsure kommentarer om "kommunistisk" oljenasjon og i Palestina er ikke Osloavtalen noe som klinger godt (og som var omtrent det eneste man forbant med Norge).
Nordmenn forbindes også mange steder med fyll, dårlige manerer og for å være lite vennlige.

Uansett tenker jeg at det er sånt som man kan snakke om hvis man vil, men man skal ta hintet kjapt dersom folk ikke ønsker å snakke om sin jobb, opphav, opprinnelse eller hva det skulle være.

I min hjemby er jeg "datter til" eller "søster til" hvis jeg presenterer meg med etternavn. Det er greit nok, men jeg ser for meg at det for mange kan være ganske ugreit å bli plassert i slike båser.

[Polyanna]

Og impulsen trenger ikke være rasistisk motivert. Og akkurat det med å grave med "EGENTLIG"-spørsmål er udannet, ubetenksomt og helt sikkert dønn irriterende, plagsomt og noen ganger sårende, men det er ikke "hverdagsrasisme", syns jeg.