JANUAR
#1: Grønne Gressganger av Mary O'Hara (bok #3 av 3, de to andre ble lest i desember 2014). Gjensynet med tenårenes yndlingsserie sto seg veldig bra, jeg likte den like godt nå som da. Serien avsluttes med ungutten Kens kamp for kjærligheten, både for jenta og hesten. Bøkene kan virke enkle på overflaten, men har mye skjult dybde.
#2:Novellesamlingen A Blink of the Screen av Terry Pratchett. Her er det samlet noveller fra starten i 1963 til 2010. Det var interessant å se utviklingen av forfatterskapet hans og helt andre sider enn mitt kjære Discworld. Kvaliteten er opp og ned, særlig de som er skrevet til conventions står dårlig på egne ben.
#3: Edison's Conquest of Mars av Garett Putman Serviss (1898). Interessant med gammel SF, astronomen Serviss har gjettet ganske godt om teknisk utvikling, selv om beskrivelsen av planeten mars stort sett var på trynet. Når det gjelder innbyggerne på mars har Serviss brukt klumper-på-hodeskallen-sier alt-om-deg helt ut i det ekstreme. Anbefales.
#4: The Science of Discworld IV Judgement Day (2013) av Terry Pratchett, Ian Stewart og Jack Cohen. Plottet er vitenskapen og logikk vs religioner og sagn. Inkluderer sitatet "Atheism is a religion like not collecting stamps is a hobby" av Penn Jillette.
FEBRUAR
#5: Looking Backwards 2000-1887 av Edward Bellamy (1888). En sosialistisk framtidsutopi, med en fredelig revolusjon og folkedemokrati uten diktatur. Lange monologer som forklarer samfunnsmodellen og setter det opp mot den kapitalistiske situasjonen på aslutten av 1800-tallet. Interessant, men tidvis kjedelig lesing.
#6: The Crack of Doom av Robert Cromie (1895). SF/fantasy med en tankelesende galning som etablerer en dommedagssekt og prøver å sprenge jorda med en vannvittig atomeksplosjon. Helten, litt sånn 007-aktig, redder (morgen)dagen. Herlig aksjonlesing med en gammeldags vri. Me like.
#7: The Moon Metal av Garett Putman Serviss (1900). Nok en steingammel SF/fantasy, denne gangen om en alkymist som suger et verdifullt og fantastisk metall fra månen og ned til jorden. Liten og for lett bok.
#8: A Study in Scarlet av Sir Arthur Conan Doyle (1887). Holmes finner morderen til to religiøse fanatikere, mormonere denne gangen. Artig start på beskrivelsen av Holmes som analytikeren med et kontinuerlig behov for utfordringer for ikke å gå i frø. Etter å ha lest boken spør jeg meg hvorfor Hope ikke hjalp Lycy etter at hun var tvangsgiftet, før det prøvde han å befri henne, etter det ville han bare ha hevn.
MARS:
#9:Percy Jackson and the Lightning Thief av Rick Riordan (2005). Morsom, lettlest og alvorlig innimellom. Litt sånn stars & stripes, USA er best og slikt, men hey, patriotisme er vel okey? Likte den og kommer nok til å lese de andre i serien også.
#10: Treasure Island av Robert Louis Stevenson (1883). Artig å ha lest en gammel klassiker som har blitt tolket så mange ganger på så ulike måter. Mest spennende var det å få med seg detaljer film og slikt ikke har plass til. Anbefales!
#11: Feet of Clay av Terry Pratchett (1996). Jeg hyllo meg gjennon Nobby Nobbs dialog med mobben i selskapet til Lady Selachi:
Jeg elsker den dialogen, og hører den forferdede stemmen hans og ser for meg hvordan Nobby leter etter en vei ut, før han stuper gjennom vinduet som i en gangsterfilm eller noe.
#12: Percy Jackson and the Sea of Monsters av Rick Riordan (2006). Handlingen bygges opp i serien, men jeg syns enkelte ting skjer for fort og uten forklaring, som hvor Clarisse ble av på kykopleøya.
#13: The Fifth Elephant av Terry Pratchett (1999). Her har man både myter, politikk, diplomatisk immunitet og mulighetene det medfører og det lukkede roms mysterium. Legg til en vampyr på vannvogna og en god del ironiske spydigheter og du får en hysterisk morsom detektivactionroman. Så godt det er å ha disse "gamle" perlene, nå som det er helt sikkert slutt på at det kommer nye.
APRIL
#14:The Sign of the Four av Sir Arthur Conan Doyle (1890). Om hvordan han møtte henne og om engelskmennenes plyndring av India og den skandaløse holdningen til andre kulturer, selv om Doyle nok ikke tenkte det slik. Holmes manifesteres som en narkoman rastløs gærning. Han ville blitt diagnostert med ADHD i dag tror jeg.
#15: Azur av Jon Bing (1975). Menneskene har befolket andre planeter i andre solsystemer. På Azur ble det innført et totalitært styre, boka handler delvis om en fredelig form for revousjon.
#16+17+18: De tre siste Percy Jacksonbøkene av Rick Riordan (2007,2008,2009). Det er en kanskje for lett ungdomsserie, men spennende nok.
#19: Marco Polos nye eventyr - Med stjerneskipet Marco Polo på tokt i verdensrommet av Bing & Bringsværd (1980). En samling manuskript for radio og TV og artig lesning. Det ene manuskriptet tror jeg ble vist på TV også. I samlingen heter stykket "Hvem av oss er den drepte", men jeg husker det som "Blindpassasjeren".
#20:Huset mellom natt og dag av Ørjan Nordhus Karlsson (2014). En forrykende spennende science fiction. Etter at boka var kjøpt fikk jeg vite at det er første bok i en påtenkt serie, kanskje jeg ALDRI får med meg hvordan det slutter. Men den er bra skrevet og spennende.
MAI
#21:The Adventures of Sherlock Holmes av sir Arthur Conan Doyle (1892). Holmes er fortsatt skvær gælen.
#22: Korrigeringer av Jonathan Franzen (2001). En merkelig og hvit familie fra et område i USA jeg kjenner ganske godt, men fra den afroamerikanske siden. De har sitt å slite med og det går egentlig ikke helt bra til slutt. Likte å lese den og reflektere over livets mysterier og alle de tingene som gjør livet til en helhet.
#23:Peter Pan av JM Barrie (1902). Historien fortelles så vakkert, jeg hører fortellerstemmen inni meg. Boken passer både oss voksne, og også barna som nok får med seg andre elementer enn meg. I dag vil vel ikke de nevnte barna få lov å høre om brutale slåsskamper som ender med død. På sett og vis er historien ganske trist og munter samtidig. Nå vil jeg få tak i den med historiene fra Kensington Park.
JUNI
#24:Ninteen Eighty-Four av George Orwell (1949). En grim og interessant bok fullstendig uten håp. God lesning så lenge man ikke blir varig pessimistisk av den. Kan fortsatt anbefales, særlig fordi vi/jeg kanskje må følge godt på hvordan pene ord brukes for å skjule dårlig innhold. Effektivisering = få ut de vi ikke liker. Forsvarsdepartement = angrepsstyrker osv.
JULI
#25: A Tale of Two Cities – A Story of the French Revolution av Charles Dickens (18??). En bok det tok meg to måneder å lese, uten at den var kjedelig, men jeg skjønte ikke helt hva Dickens ønsket å fortelle. På slutten samlet alle tråder seg og ting ble klarere. Historien utspiller seg delvis i England og delvis i Frankrike, delvis før og delvis etter den franske revolusjonen, dvs den delen som kalles noe slikt som terrorregimet. Bildet Dickens tegner av overklassens makt over almuen i Franksrike, og det vannvittige misbruket av makten, til vilkårlige henrettelser, lemlestelser for bare å ha vært på feil sted, f.eks. på landeveien når markisen kommer kjørende i sin vogn, er groteskt. Det er tydelig at han har forståelse for at det ble et opprør til slutt. Samtidig er han åpenbart sjokkert, eller i hvert fall tar klar avstand fra, den første delen av revolusjonen. Han beskriver hevngjerrige folk som gladelig henretter hvem som helst i republikkens navn, uavhengig av skyld.
#26:Frendeløs av Hector Malot (norsk oversettelse fra 1961, er den oversatt senere og komplett??). I hvert fall den norske oversettelsen er beregnet på et ungt publikum, ca 9-12, tenker jeg. Litt Oliver Twist-aktig, om en gutt som vokser opp hos en snill fostermor i Frankrike, kastes ut av en slem fosterfar, havner hos en omreisende kunstner, opplever mye rart og lærer mye bra, f.eks. å lese. Hans egentlige onkel står bak hans tap av familien, men til slutt blir han gjenforent med mor og bror i England. Denne har jeg lest flere ganger i tenåra, anbefales til unge lesere fortsatt.
AUGUST
#27:Time Riders av Alex Scarrow, kalt Scarecrow av meg, (2010). En triggende bok om tidsreise«politiet», men det ser ut til å bli en lang serie. Jeg planlegger overhode ikke å falle for fristelsen og virkelig begynne på den. Teamet må følge godt med på to bestemte datoer i New York for å fange opp eventuelle endringer og så finne ut når/hvor de kommer fra. Deretter må noen av dem reise dit og omgjøre endringene. De lever om og om igjen med 10. og 11. september 2001.
#28:Macbeth av William Shakespeare, ca 1606. Gjendiktet av Moren Krogstad 1996 basert på The Anden Shakespear», Methuen & Co Ltd, 1973 og The Oxford Shakespear, 1990. Jeg har visst ikke samme dreisen på å lese skuespill lenger, jeg klarte ikke helt å se for meg noe som helst, til tross for samlesingen av…
#29:Wyrd Sisters av Terry Pratchett (1988). Et hesblesende harselas med både skjebnestøstrene fra Macbeth, Snehvit, Tornerose og et dusin andre eventyr og klassikere. Teoretisk den andre boka om Granny, men det er her hun og Lancre formes. En god innføring i hvordan praktisere løgn uten å si et usannt ord. Elsker denne.
Det sier seg selv at jeg nå må lese Pratchetts heksebøke i rekkefølge. Uff så trist.
#30:Equal Rites av Terry Pratchett (1987). Kvinner blir hekser (witches) og menn magikere (wizards), men hva skjer når mannemagien gis til en jente? Granny er ikke Granny her, bar nesten. The Unseen University er heller ikke helt seg selv, men på sett og vis mye bedre, tror jeg at jeg mener. Kampen om barnet, om kraften og om universet. Eneste jeg reagerer på er at niårige Esk har alt for voksne ord. Kanskje burde hun fått lov til å bli 12 isteden?
#31:Witches Abroad av Terry Pratchett (1991). Magrat blir utpekt til gudmorfe og lar seg (u)villig lure til å dra på Granny og Nanny (og Greebo) til New Orleans (New Genua). Sekvensen om Greebo som mann er verdt hele boka. Her hentydes det ikke til diverse myter og eventyr, hele boka er en vill orgie i plukk og bruk. Huset som har hønsebein, vampyrer, Oz, zombier og ….
#32:Lords and Ladies av Terry Pratchett (1992). Alvene kommer tilbake og vi har glemt alt om hvordan de egentlig er. Her utforskes fenomenet alternative virkeligheter av typen «hva ville skjedd hvis Esmeralda hadde giftet seg med Mustrum». jeg vet at det hadde blitt helt annerledes bøker.
#33:Maskerade av Terry Pratchett (1995). Agnes Perdita X Nitt har en fantastisk operastemme og reportoar. Nåja, denne detektivhistorien drar inn elementer fra alle operaer og musikaler jeg har sett og noen jeg bare har lest om. Granny som Lady og Nanny som hennes «pike» er helt uforlignelig.
#34: Small Gods av Terry Pratchett (1992). Guden Oms tilhengere tror de tro på ham, men tror egentlig på alle reglene. Dermed er Om blitt en liten gud med kun en tilhenger, nemlig Brutha. Filosofer, tyranner, inkvissisjonen og Brutha kjemper med og mot hverandre. Det er spennende å følge den personlige utviklingen av Brutha fra naiv til klarsynt og god ikkeautoritær autoritet er spennende lesning.
#35: Carpe Jugulum av Terry Pratchett (1998). Familien Vampyr blir invitert til kongeriket Lancre. Moderne som de er frykter de ikke sitron, hvitløk, rennende vann og slikt. Den yngre garde kaller seg slikt som Hans og andre vanlige menneskenavn. Ompresten Mightly Oats får litt å bryne seg på, sammen med Granny og Agnes/Perdita.
SEPTEMBER
#36: The Wee Free Men av Terry Pratchett (2003). Niårige Tiffany Achings oppdager at hun kan mer enn hun tror og har gode venner i ikke akkurat alvene Mac Mac Feegle. Deres store skrekk er jurister, men de hjelpes ut av en knipe av advokatpadda.
#37: A Hat Full of Sky av Terry Pratchett (2004). Tiffany er blitt 11 og skal ut i læra – som heks – hos en som har to kropper. Det handler om en parasitt og om ulike sjangre i heksehandelen. Slutten her hang ikke helt på greip: The Hiver (parasitten) endret liksom personlighet og krangelen mellom Granny Weatherwax Tiffany er på sett og vis bra, men likevel feil bl.a. siden Tiffany bare er 11.
#38:Wintersmith av Terry Pratchett (2006). Å danse med herr Vinter kan endre deg i retning av fru Sommer – og til at føttene får alt mulig rart til å gro. Tiffany utvikler seg stadig, er nå 13 og områdets eneste heks og fortsatt under opplæring.
#39:I Shall Wear Midnight av Terry Pratchett (2010). Den spanske inkvisasjonen i form av en brent heksegjeger, død for århundre siden. Tiffany er nå 16 og må sloss mot tapt nestenkjærlighet, en sjalu og redd svigermor (ikke hennes) og alt mulig annet. Spennende utvikling, myter i ny eller annerledes drakt. Mer alvor og mindre humor, men latterkikkene var mer enn gode nok. Eskarina (Esk) fra Equal Rites dukker opp som en tidsreisende fullbefaren heksetrollmann.
#40:Raising Steam av Terry Pratchett (2013). Utviklingen av dampmaskinen og tog endrer landskap og mellomfolkelige forhold. Den ultrakonservative sekten blant dvergene, litt sånn IS-aktig i sin brutalitet, liker ikke framskrittet. Språket i boka er tydelig annerledes enn hva jeg er vant tilfra Pratchett, med mye bruk av «oh», men det blir vel slik når han ikke kunne skrive selv, pga alzheimer. Staben har likevel gjort en god jobb.
#41: The Shepherd’s Crown av Terry Pratchett (2015). Den aller, aller, aller siste boka om Tiffany og av Pratchett. Han rakk ikke bli ferdig helt selv, før han døde i mars 2015. Tidvis virker det som om boka skulle vært lenger, bl.a. går forvandlingen av Nightshade for fort, og det mangler liksom litt om forholdet Tiffany og de rundt. Likevel, hyggelig og sentimental lesing og verdt det.
#42: Dragons at Crumbling Castle av Terry Pratchett (2014, dvs 1965-72). En samling upubliserte historier for barn/unge Pratchett skrev mens han egentlig prøvde å bli ferdig med skolen, ta seg strøjobber og slikt. Den vittige pennen hans har ikke helt funnet seg til rette, men jeg kunne liksom se for meg at han var nære ved.
OKTOBER
#43: Dombey and Son av Charles Dickens (1846-1848). Dickens skriver rørende, morsomt, ironisk, skremmende og engasjerende. Utgangspunktet er en rikmann som ødelegger familien sin ved å oppfatte det enkelte medlem kun som verktøy for vise sin egen storhet. Alle må innrette seg etter ham og slett ikke ha krav til egen lykke. Heldigvis er det andre medlemmer av både over-, under- og mellomklassen som beskrives som fornuftige mennesker, så han har tydeligvis ikke helt mistet håpet. Han virker å forsøke å skrive dialogene på dialekten/sosiolekten bokas ulike karakterer sannsynligvis ville ha pratet på den tiden. Lang bok, med noen partier som virker overflødige sett med mine øyne. I et kvinneperspektiv går boken ikke langt nok for meg, rikmannens frue forventes å be om tilgivelse for at hun rømte fra nedverdigelsen av henne og hennes kjønn. Hun gjør det ikke fullstendig, og det er bra.
#44:Kurtby av Erlend Loe (2008). En liten og tullete bok om religiøs fanatisme, spesielt Knutbysaken, en svensk sekt som gikk over styr, med drap, sjalusi og annen dritt. Barnebok egentlig, en jeg ikke leste den gang en av ungene fikk den i forbindelse med «Bok til alle 2009».
#45: The Collapse of Western Civilization av Naomi Oreskes og Erik M. Conway (2014). Tilbakeblikk fra Kina i 2393, hvor en historiker analyserer hvordan de fleste land generelt og de vestlige land spesielt klarte å gjøre så å si ingenting for å unngå oppvarming av planeten. Er dette en dystopisk framtidsroman eller en optimistisk fortelling om at det går nå helst bra til slutt? Helten og jeg ble ikke enige. Andre som mener noe? Lenkene til diverse klimafanatikeres bravader for å hindre at noe som helst fornuftig gjøres, skremte livskiten av meg.
NOVEMBER
#46: Star Maker av Olaf Stapledon(1937). Dette er en tidlig SF-forfatter jeg har unngått kjennskap til. Skrivestilen er stort sett strålende, bortsett fra et par biter som ligner på politisk propaganda og er litt tørr og oppramsende, men heldigvis ganske kortfattet. Den filosofiske biten er fantastisk, engasjerende og triggende. Han spekulerer interessant og spennende rundt ulike former for intelligent liv og også om ulike planetære forholds innvirkning på utviklingen av livsformer. Senere virker det som om ha viser til kommuniske, slik jeg tror det kan være dersom alt går perfekt for seg, se kap 9.1. Stjernene har også sin plass, og galaksene og stjernetåkene og ulike former for nebula. Stapledon filosoferer heftig rundt skapelsen (og den gode og onde skaper).
#47: Pianomaskinen av Kurt Vonnegut Jr (eng: 1952/nor: 1980 oversatt av Torstein Hilt). Vonneguts første roman, litt søkende. Plottet er menneskenes oppør mot maskinene og klassifikasjonssystemet for mennesker, det å bli stående uten meningsfylt innhold og gjøren og laden i livet. Egentlig ikke så fengende skrevet synes jeg.
#48: Cat’s Cradle av Kurt Vonnegut Jr (1963). I denne fjerde romanen har Vonnegut funnet mer av skrivestilen. Jeg liker den dagligdagse måten han forteller en helt absurd historie på. På en måte har han ikke skrevet for å få meg til å le, men innimellom må jeg bare. Ulogisk, fantastisk, så vidt litt SF og ganske tynn.
#49: Gud velsigne Dem, Mr. Rosewater, eller Perler for svin av Kurt Vonnegut Jr (eng: 1965/nor: 1971 oversatt av Torstein Bugge Høverstad). Rosewaterfamilien frembringer en snill og gavmild mann, som derfor sikkert er spinnvill gal. Vonnegut er ganske politisk her, med latterliggjøring av mange rikes holdning til de fattige og mindre rike. Eden barna på Buntlinefamilens barnehjem må avlegge er herlig ironisk og spot on. Dagens 15 and a Union-bevegelse i USA møter mange motargumenter som er som hentet rett ut fra den eden (s 116 i den norske utgaven).
Jeg har klart å lese minst en bok i uka i snitt så langt, uten å lese bare tynne bøker. har kost meg hele veien gjennom