Stigmatisering av overvektige

[DM]

Jeg får veldig mange tanker om dette med å bli møtt og ikke møtt sosialt. Jeg ser jo helt klart at det finnes dumme mennesker med dumme tanker, det gjør det alltid.

Men når det gjelder det med å komme inn i en butikk, og ikke få oppmerksomhet. Det tror jeg er noe som skjer alle. Det skjer meg på både gode og dårlige dager. Jeg skjønner det godt på dårlige dager, for da kjenner jeg selv at jeg har en utstråling som sier: La meg være i fred. Men på gode dager, der jeg kommer inn og søker kontakt med personale, så får jeg som oftest det, og de gangene jeg ikke får det, så blir jeg gankse sur og indignert. Men jeg tenker aldri at det har med vekten min å gjøre, men om jeg hadde et problematisk selvbilde i forhold til den, så ville det jo vært forteste snarveien i hjernen min til en årsaksforklaring. Istedet tenker jeg at her var det jammen dårlig service.

Og det samme når noen ikke hilser på meg. Jeg regner ikke med at det er fordi jeg er undervektig, men tenker at vedkommende gikk i helt andre tanker, kanskje ikke så meg, kanskje var usikker på noe og ikke turde hilse, kanskje ikke kjente meg igjen, kanskje hadde en dårlig dag og ikke ønsket å snakke med meg. Jeg tillegger ikke det at noen hilser på meg noen annen grunn enn at det er noe med dem, ikke at det skyldes noe ved meg.

Og jeg merker godt i livet mitt at noen mennesker er der i motgang, men de fleste ikke. Jeg vet med meg selv, at det er vanskelig å holde kontakt med mennesker som har motgang, man må ofte være den som tar kontakt og opprettholder kontakt, og i tillegg er humøret og tiltakslysten hos den som har motgang er ikke det samme som det pleide, og det kan kreve ganske mye mer av en. Og selv om følelsen min sier meg at det er så mange som gir blaffen i meg nå som jeg er syk, og at de ikke bryr seg om meg. Så vet jeg også at dette er mennesker som liker meg, og som kommer til å være der når jeg får det bedre og har mer overskudd. Å dømme dem for å ikke orke å opprettholde kontakt med meg når vi i utgangspunktet ikke har et så nært forhold vil jo bare gå ut over meg selv. Og det kan jo være litt hyggelig å gi folk litt slækk ifht hva de har overskudd til og ikke i perioder.
Man er to i en relasjon, og problemet i samspillet/forholdet er jo ikke bare mitt dersom den andre parten sliter med å forholde seg til meg i motgang, da har jo den andre parten også et problem, og det har jeg forståelse for.
Og så hva dette har med overvekt å gjøre, jeg er jo syk, - men jeg kunne like godt lagt skylden på undervekten. Og jeg ser også at mange overvektige har endel livsproblemer som gjør at de blir overvektige, og det er ofte slik jeg har erfart det mye sammenfallende med dem som tenker og opplever det som Divine og Maz beskriver om andres oppførsel ifht dem og overvekten / vektnedgangen deres. Jeg har enda ikke hørt dem som er overvektig og lever fint med det klage over noe slikt.

Det jeg prøver å si er at humør, livsproblemer, utstråling, holdninger og hvordan vi tolker ting virker inn på hvordan vi opplever hverdagene våre og medmenneskene våre i veldig stor grad.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

[positiv tolking]Kanskje de bare var glad for at du endelig var ute av huset, kanskje de ville komplimentere deg og vekt er lett å ty til, kanskje de virkelig hadde lyst til å være sammen med deg?
[/positiv tolking]

[negativ tolking]Eller kanskje de er noen overfladiske nek som ikke ville blitt sett levende med noen som ikka kastet glans, og som du derfor burde kuttet ut for lengst. [/negativ tolking]

Vet ikke? Jeg er så rar at jeg i 99 % av tilfellene velger å holde meg til den positive tolkingen, og da viser et seg at nesten alt jeg opplever også kan plasseres i den boksen.

NB: gærninger fins det overalt, og de skal man drite i.

Da er jeg også rar, for jeg holder meg også stort sett til den positive tolkningen over her. Jeg tror aldri jeg har blitt sur/skuffet/sint når folk har kommentert vekten min i positiv forstand, jeg har rett og slett bare tatt det som et flott kompliment og smilt resten av dagen. Men det kommer nok an på hvem det kommer fra og hvordan det sies.

[Harriet Vane]

DM er så fin og klok og sier akkurat det som jeg tenker om dette, bare på en mye finere og klokere måte.

[DM]

Og mens jeg skrev hadde det meste blitt sagt i mellomtiden.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

DM er så fin og klok og sier akkurat det som jeg tenker om dette, bare på en mye finere og klokere måte.

Og jeg tenkte det samme om ditt innlegg når jeg leste det.


(Morsomt. )

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

.
Og jeg ser også at mange overvektige har endel livsproblemer som gjør at de blir overvektige, og det er ofte slik jeg har erfart det mye sammenfallende med dem som tenker og opplever det som Divine og Maz beskriver om andres oppførsel ifht dem og overvekten / vektnedgangen deres. Jeg har enda ikke hørt dem som er overvektig og lever fint med det klage over noe slikt.

Jeg skjønte ikke helt hva du mente her, jeg. Kan du parafrasere? :domm:

[Harriet Vane]

Jeg tror det DM mente var at overvektige ofte har kjipe grunner til at de er overvektige, at overvekten skyldes andre ting som overgrep, vonde erfaringer, avvising, uro, psykiske problemer eller andre ting. Maten er bare en måte å håndtere det vonde på.

De som har har årsaker til overvekten sin som skyldes andre og vondere ting enn at man er glad i mat og stillesitting lever mindre fint med overvekten sin og har større problemer med å akseptere seg selv. (De ville kanskje hatt problemer med å akseptere seg selv uansett? og funnet andre måter å skade seg selv på?) De har et negativt selvbilde.

Den som har et negativt selvbilde vil tolke erfaringer som passer med dette selvbildet for å bekrefte den de er og det de opplever.

[DM]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg skjønte ikke helt hva du mente her, jeg. Kan du parafrasere? :domm:

Jeg prøvde å si at for mange, så er det en annen årsak enn bare matinntak som er årsak til overvekt, og at lavt selvbilde også spiller en stor rolle. Og at dem som har lavt selvbilde og andre livsproblemer med seg i bagasjen har lettere for å se og oppleve negative ting, fordi hjernen vår er litt slik laget at den søker bekreftelse på det verdensbildet vi har. Og dersom vi har lavt selvbilde og tenker negavtivt om oss selv, så vil vi søke bekreftelse på det ute av de andre gjennom tolkningene vi gjør, gjennom utstråling, kroppsspråk og oppførsel (ubevisst).

[Divine]

Ok, da skjønner jeg hva dere vil fram til. Jeg er ikke heeeeelt enig, men finner ikke ord på det, så da avventer jeg med å ev. svare til jeg klarer å analysere meg fram til hva det er jeg reagerer på. :i tenkeboksen:

[DM]

Ja, jeg behøvde egentlig ikke å svare her, for Mim sa det så bra.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

Jeg får veldig mange tanker om dette med å bli møtt og ikke møtt sosialt. Jeg ser jo helt klart at det finnes dumme mennesker med dumme tanker, det gjør det alltid.

Men når det gjelder det med å komme inn i en butikk, og ikke få oppmerksomhet. Det tror jeg er noe som skjer alle. Det skjer meg på både gode og dårlige dager. Jeg skjønner det godt på dårlige dager, for da kjenner jeg selv at jeg har en utstråling som sier: La meg være i fred. Men på gode dager, der jeg kommer inn og søker kontakt med personale, så får jeg som oftest det, og de gangene jeg ikke får det, så blir jeg gankse sur og indignert. Men jeg tenker aldri at det har med vekten min å gjøre, men om jeg hadde et problematisk selvbilde i forhold til den, så ville det jo vært forteste snarveien i hjernen min til en årsaksforklaring. Istedet tenker jeg at her var det jammen dårlig service.

Og det samme når noen ikke hilser på meg. Jeg regner ikke med at det er fordi jeg er undervektig, men tenker at vedkommende gikk i helt andre tanker, kanskje ikke så meg, kanskje var usikker på noe og ikke turde hilse, kanskje ikke kjente meg igjen, kanskje hadde en dårlig dag og ikke ønsket å snakke med meg. Jeg tillegger ikke det at noen hilser på meg noen annen grunn enn at det er noe med dem, ikke at det skyldes noe ved meg.

Og jeg merker godt i livet mitt at noen mennesker er der i motgang, men de fleste ikke. Jeg vet med meg selv, at det er vanskelig å holde kontakt med mennesker som har motgang, man må ofte være den som tar kontakt og opprettholder kontakt, og i tillegg er humøret og tiltakslysten hos den som har motgang er ikke det samme som det pleide, og det kan kreve ganske mye mer av en. Og selv om følelsen min sier meg at det er så mange som gir blaffen i meg nå som jeg er syk, og at de ikke bryr seg om meg. Så vet jeg også at dette er mennesker som liker meg, og som kommer til å være der når jeg får det bedre og har mer overskudd. Å dømme dem for å ikke orke å opprettholde kontakt med meg når vi i utgangspunktet ikke har et så nært forhold vil jo bare gå ut over meg selv. Og det kan jo være litt hyggelig å gi folk litt slækk ifht hva de har overskudd til og ikke i perioder.
Man er to i en relasjon, og problemet i samspillet/forholdet er jo ikke bare mitt dersom den andre parten sliter med å forholde seg til meg i motgang, da har jo den andre parten også et problem, og det har jeg forståelse for.
Og så hva dette har med overvekt å gjøre, jeg er jo syk, - men jeg kunne like godt lagt skylden på undervekten. Og jeg ser også at mange overvektige har endel livsproblemer som gjør at de blir overvektige, og det er ofte slik jeg har erfart det mye sammenfallende med dem som tenker og opplever det som Divine og Maz beskriver om andres oppførsel ifht dem og overvekten / vektnedgangen deres. Jeg har enda ikke hørt dem som er overvektig og lever fint med det klage over noe slikt.

Det jeg prøver å si er at humør, livsproblemer, utstråling, holdninger og hvordan vi tolker ting virker inn på hvordan vi opplever hverdagene våre og medmenneskene våre i veldig stor grad.

Og Mim.
Dere sa det så sinnsykt bra.
Jeg må visst dele ut flere prikker.

[Divine]

Jeg beklager at jeg mistenkeliggjør det folk sier i denne diskusjonen, men jeg har fortsatt denne friskt i minne. :elefantminne:

[Salt]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Veldig bra innlegg, DM. Jeg har vært veldig undervektig, så jeg kjenner meg igjen i det med å få vondt av å sitte på harde stoler, fryse lett, ha nedsatt immunforsvar, stadige kommentarer fra folk som syns det er helt greit å kommentere utstikkende knokler og at menn liker litt å ta i. Jadda. Jeg har aldri vært overvektig, så jeg vet ikke hvordan det er, og syns det er vanskelig å si hva som er "verst". Kan egentlig ikke se det store poenget i den problemstillingen heller. Det blir litt sånn "hva ville du helst vært, blind eller døv?"

Jeg får vondt i rompa av å sitte på harde stoler, jeg er en frysepinn uten like, og jeg har nedsatt imunforsvar. I tillegg får jeg ofte kommentarer om at menn liker slanke kvinner, og at de ikke helt kan skjønne hva mannen (som er sylslank selv) kan se i meg, som "bare er SÅÅ overvektig, dah!"

Forøvrig funker kroppen min aldeles fint (foruten om nedsatt imunforsvar ), så jeg ville heller vært så mange 10-talls kilo overvektig enn undervektig. Samtidig ville jeg, som noen andre nevnte tidligere, heller vært "litt undervektig" enn "litt overvektig". Jeg drømmer om å kunne gå inn i de fleste butikkene, og dra på meg det ene fine plagget etter det andre. Vil jeg har fine klær nå må jeg spandere opptil 2, til og med 3 ganger så mye penger på klær som da jeg var tynn (lenge siden).

[Toffskij]

Jeg synes det er litt naivt å plassere praktisk talt all stigmatisering av overvektige i deres egne hoder. Det er så fryktelig lettvint å gjøre sånt, det kan brukes på all forskjellsbehandling. «Men hvordan kan du vite at det var pga. hudfargen/kjønnet/utdannelsen/inntekten/barten din? Dette handler nok bare om at du utstråler negativ energi!»

[Divine]

Takk, Tinetoff. Der slapp jeg å gå i tenkeboksen likevel.

Jeg har nettopp trent på et fancy treningssenter og opplevde ingen stygge blikk, ingen nedlatende, hånlige snøft eller skjulte kommentarer. Det var veldig rart. Til og med da jeg kom ned i resepsjonen, tomatrød etter styrketreninga, og spurte om saltimer fikk jeg gode, informative svar og ikke et ord om vekt - bare vanskelighetsgrad. Det er sikkert ikke fordi jeg er spesielt pen i dag heller, så jeg føler meg merkelig ikke-stigmatisert. Jeg tror lobotomien hjalp.

[Divine]

Jeg trener også på et fancy treningssenter, og har ikke opplevd noe negativt der, jeg heller, selv om jeg selv om oftest føler meg som en liten lort når jeg er der. Ifølge det jeg leser her inne, så burde jeg ha følt at alle var "ute etter meg", men det gjør jeg altså ikke.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Og Mim.
Dere sa det så sinnsykt bra.
Jeg må visst dele ut flere prikker.

[Maz]

Opprinnelig lagt inn av DM, her.

....
Og så hva dette har med overvekt å gjøre, jeg er jo syk, - men jeg kunne like godt lagt skylden på undervekten. Og jeg ser også at mange overvektige har endel livsproblemer som gjør at de blir overvektige, og det er ofte slik jeg har erfart det mye sammenfallende med dem som tenker og opplever det som Divine og Maz beskriver om andres oppførsel ifht dem og overvekten / vektnedgangen deres. Jeg har enda ikke hørt dem som er overvektig og lever fint med det klage over noe slikt.

Det jeg prøver å si er at humør, livsproblemer, utstråling, holdninger og hvordan vi tolker ting virker inn på hvordan vi opplever hverdagene våre og medmenneskene våre i veldig stor grad.

Jeg går heller ikke rundt og sier jaja det er fordi jeg er feit, så kokko er jeg ikke. Men jeg har variert mye i vekt og jeg har opplevd hvor forskjellig folk forholder seg. I perioder har jeg levd godt med overvekten min og hatt det veldig bra med meg selv. Og jeg har da ikke trodd at det at enkelte ikke virker interessert i å kjenne meg som relatert til vekten min. Men når jeg så går ned i vekt og de plutselig er imøtekommende for så å endre seg igjenn når jeg går opp så tror jeg ikke det er så enkelt at det er min innbildning.

Jeg tror ikke det er bevisste holdninger hos disse menneskene heller, jeg tror det er veldig ubevisst. At feite mennesker ilegges en del karaktristikker er vel dokumentert. Dette er heller ikke bevisst hos folk.

Jeg er av de som helst ikke vil ha så mye oppmerksomhet for kiloene jeg går ned. Jeg har blitt rusa av det før og det gjør ikke dagen min på noen som helst måte.

At slike observasjoner som MANGE overvektige gjør seg avskrives som deres endrede selvfølelse når de går ned i vekt gjør meg ganske så irritert.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Maz, her.

At slike observasjoner som MANGE overvektige gjør seg avskrives som deres endrede selvfølelse når de går ned i vekt gjør meg ganske så irritert.