"Jeg er ikke ute etter noen, jeg er ute etter noe"

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av 007, her.

Jeg kan ikke dokumentere dette, men jeg har elever der foreldrene er uføre og de har full peiling på trygderettighetene sine. Så pass full peiling at de stiller på NAV etter endt grunnskole og forteller hva de har rett på. Og det stemmer. Og målet er ung uførhet.
De har blitt oppdratt til å kreve sine rettigheter og overse sine plikter. Godt mulig det ikke kan kalles arv, men hva kalles det da?

Jeg skjønner ikke at det kan være noen tvil om at det er en viss sammenheng her. Da jeg jobbet i kommunes bygge- og eiendomsavdeling satt jeg vegg i vegg med hun som bosatte i kommunele boliger og hun var så godt voksen at hun flere ganger måtte finne bolig til både barna og barnebarna av tidligere klienter. Når du har tredje generasjon med folk som aldri har vært i arbeid og som vet alt om rettighetene sine så kan jeg ikke skjønne at det er helt tilfeldig.

[Pebbles]

Jeg synes tvert i mot det er kjempelett å lese det nokon skriver - helt tydelig og ryddig. Og ingen steder er det vel definert at en ikke skal ta med personlige erfaringer i en prinsippdebatt? I Nokon sitt tilfelle er det et fint bidrag til debatten den kunnskapen hun tar med seg her.

Du tar vel med deg dine erfaringer som lege du også, Esme?

Og "stråmansstaktikk så det holder" er en drøy og usann beskyldning. Nokon, som flere andre, diskuterer i hvor stor grad uførhet går i arv - det luftes ulike meninger og innfallsvinkler til tematikken. Jeg ser ikke et eneste halmstrå.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg skjønner ikke at det kan være noen tvil om at det er en viss sammenheng her. Da jeg jobbet i kommunes bygge- og eiendomsavdeling satt jeg vegg i vegg med hun som bosatte i kommunele boliger og hun var så godt voksen at hun flere ganger måtte finne bolig til både barna og barnebarna av tidligere klienter. Når du har tredje generasjon med folk som aldri har vært i arbeid og som vet alt om rettighetene sine så kan jeg ikke skjønne at det er helt tilfeldig.

Eg har ikkje hevda at det ikkje er samanheng. Eg har vist til forskning som seier at det er samansette årsaker som forklarer samanhengen, ikkje bare sosial læring. Det er stor forskjell. For ein del sosialklienter handler det nok om ressurser. Eksempelet til Luftslottet, med lesing, er eit godt eksempel. For ein del uføre, handler det om arvelige sjukdommar. For ein del barn av trygdemottakarar med mykje psykiatri og rus handler det om omsorgssvikt og traumer som fører til ein negativ spiral. Dette er komplekst.

[007]

Enig med Esme!
Når man oppfostres med rettidigheter og ikke plikter og i tillegg ser at en overlever fint på trygd, så er det klart at man lærer. Noe annet hadde jo vært veldig rart.
Jeg ser det daglig i jobbsammenheng.

[rine]

Jeg må innrømme at jeg blir litt når jeg leser at alle er rørende enig med hypokonderlegen i den andre tråden om at vi bruker for mye tid på våre små problemer, mens mange av de samme personene ikke ser at det litt for ofte er det det handler om når det kommer til sykmeldinger også. Når vi kjenner for mye på vondtene og tankene våre, går det sånn. For ikke så snakke om hvor god tid man får til å kjenne på vondter og tanker når man faktisk har tid til å gjøre det hele dagen.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg må innrømme at jeg blir litt når jeg leser at alle er rørende enig med hypokonderlegen i den andre tråden om at vi bruker for mye tid på våre små problemer, mens mange av de samme personene ikke ser at det litt for ofte er det det handler om når det kommer til sykmeldinger også. Når vi kjenner for mye på vondtene og tankene våre, går det sånn. For ikke så snakke om hvor god tid man får til å kjenne på vondter og tanker når man faktisk har tid til å gjøre det hele dagen.

Det blir to forskjellige debatter for meg. Selvsagt er det en fordel om egentlig friske mennesker lærer å leve med de vondtene de har, og slutter å kjenne etter hele tiden. Men når man har et reelt helseproblem, så kommer jo også diskusjonen om hvordan de skal håndteres, både på person- og samfunnsnivå til gjelde. Wilhelmsen har jo selv vært lam i bena en periode. Jeg tror ikke han våknet og tenkte "pyttsann, det må jeg bare ikke kjenne etter på", og slepte seg etter tenna ut på badet og kom seg på jobb.

[Luftslottet]

Niobe, for en fantastisk visualisering.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg må innrømme at jeg blir litt når jeg leser at alle er rørende enig med hypokonderlegen i den andre tråden om at vi bruker for mye tid på våre små problemer, mens mange av de samme personene ikke ser at det litt for ofte er det det handler om når det kommer til sykmeldinger også. Når vi kjenner for mye på vondtene og tankene våre, går det sånn. For ikke så snakke om hvor god tid man får til å kjenne på vondter og tanker når man faktisk har tid til å gjøre det hele dagen.

... mens andre igjen må lære seg å kjenne etter så de ikke klasker rett i veggen/får hjerteinfarkt/må akuttopereres fordi de er vant til å tenke at alle helsetilstander går seg til, såpass får man tåle, osv., også de som burde vært tatt på alvor. Jepsi pepsi.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg må innrømme at jeg blir litt når jeg leser at alle er rørende enig med hypokonderlegen i den andre tråden om at vi bruker for mye tid på våre små problemer, mens mange av de samme personene ikke ser at det litt for ofte er det det handler om når det kommer til sykmeldinger også. Når vi kjenner for mye på vondtene og tankene våre, går det sånn. For ikke så snakke om hvor god tid man får til å kjenne på vondter og tanker når man faktisk har tid til å gjøre det hele dagen.

Wilhelmsen jobber kognitivt med mestring i praksisen sin. Det er jo nettopp det eg etterlyser som tiltak i staden for å kutte i sjukelønn over heile linja.

Eg har sjølv jobba kognitivt med smertemestring med Peer Staff, forfattar av boka Når plager blir sykdom. Dette har gitt meg eit mykje høgare funksjonsnivå, tross kroniske smerter, fordi eg har lært kva eg skal kjenne etter på og kva som "bare" er vondt. Mi erfaring er at det er mykje lettare å bite tennene saman tross smerter, dersom ein veit at dette blir ikkje verre (eller betre), enn dersom ein går rundt og frykter at det er noko alvorleg gale. Og her trur eg det er veldig mykje å hente - men for at slikt arbeid skal ha effekt på sjukelønnsstatistikken, må ein jobbe med kompetanse og kapasitet i helsevesenet.

[Polyanna]

(Feil tråd)

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

(Feil tråd)

Nei, det var Rine som dro den andre tråden inn i denne. Jeg tok det videre.

[Polyanna]

Ja, det var det som lurte meg. Men jeg syns svaret mitt passet bedre i den andre tråden, så jeg flyttet det.

[nokon]

Dette er veldig godt og relevant om korleis behandlingsapparatet fungerer for den gruppa som blir mest kritisert i debattar som denne.

Sitat:

Den typiske pasienten er en kvinne i 40-årene som har slitt med mange somatiske helseplager og etterhvert fått psykiske plager med angst og moderate depressive plager. Hun har fått dårlig råd på grunn av manglende arbeidsevne og sliter med sine psykiske plager. Det går ofte går ut over barn i tenårene. Hun trenger sårt samtalebehandling for å fungere i hverdagen og gi den omsorgen som ungdommene i hjemmet trenger.

Denne kvinnen blir ikke prioritert hos en avtalepsykolog, men henvises til å bruke de helprivate psykologene. De har naturlig nok en timepris som kun de med helseforsikring eller de økonomisk priviligerte kan ta seg råd til. Slik kan vi ikke ha det i 2016.

Sitat:

Jeg stiller følgende spørsmål:

Er det rett prioritering at noen få pasienter skal beholde godet med gratis behandling i flere år når andre ikke en gang får tilgang til en vurderingstime på grunn av manglende kapasitet?
Burde det ikke settes et timetak for behandling for ulike problemstillinger før pasienten eventuelt vurderes på ny for videre behandling?
Burde ikke psykologer ha plikt til en viss turnover av pasienter slik at de til enhver tid kan ta imot nye pasienter til vurdering?
Burde ikke avtalepsykologer forplikte seg til å være på helsenett, prioritere sine pasienter og være forutsigbare aktører – som alle andre i helsevesenet?

http://www.bt.no/btmeninger/debatt/V...p-323339b.html

[Katta]

@karensdager. Jeg var på kurs om oppfølging av sykmeldte forleden dag, og de kunne melde om at karensdager øker fraværet. Hvorfor? Jo, da vil folk være sikre før de prøver seg på jobb igjen når de først har tatt den utgiften. Dessuten er det legemeldt lengre fravær som er hovedproblemet sa de.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

@karensdager. Jeg var på kurs om oppfølging av sykmeldte forleden dag, og de kunne melde om at karensdager øker fraværet. Hvorfor? Jo, da vil folk være sikre før de prøver seg på jobb igjen når de først har tatt den utgiften. Dessuten er det legemeldt lengre fravær som er hovedproblemet sa de.

Det har vel allerede blitt sagt i denne tråden, tror jeg.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

@karensdager. Jeg var på kurs om oppfølging av sykmeldte forleden dag, og de kunne melde om at karensdager øker fraværet. Hvorfor? Jo, da vil folk være sikre før de prøver seg på jobb igjen når de først har tatt den utgiften. Dessuten er det legemeldt lengre fravær som er hovedproblemet sa de.

Det blir litt som tredagers egenmelding versus IA-bedrifter der man kan ta enkeltdager. Mange blir hjemme alle tre dagene når de først har "kastet bort" en egenmeldingsperioede.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Interessant diskusjon.



Har vært noen år i arbeidslivet og ser at det er ulike grenser hos folk. Noen er borte pga bad hairday så å si, mens andre spyr av migrene om morran og kommer på jobb etter lunsj. Det har noe med ansvarsfølelse for oppgavene sine å gjøre også, tror jeg.

For nokre år sida hadde eg ei på gravid dame på kontoret som lurte kva ho skulle gjere med nettopp morgenkvalme. Eg ba henne stemple sjuk på jobb timar på morgonen og så komme når ho var i stand til det. "Men det går ikkje an!" fekk eg då vite frå lønning. Sjuk på jobb er kun lov mot slutten av dagen. Det blei lov då for å seie det slik, men eg tenker det er eit godt døme på kva arbeidsgivar kan gjere for å hjelpe folk på jobb.