Det jeg ser som problemet med Knausgård

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jo, han er åpen om det, men det fører jo til at man får et forhold til menneskene han illustrerer, og for meg blir da kikkerdelen for stor, det blir ikke så lett å tenke "fiksjon" når karakterene står frem i media og føler seg misbrukt.

Nei, jeg er som sagt ikke blind for at det er et etisk dilemma der.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Knausgård er vel langt mer nøye med å få frem at det aller meste ikke er fiksjon enn at det kan finnes noe som er det?

Er han det?

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Nei, jeg er som sagt ikke blind for at det er et etisk dilemma der.

Hehe, nå var jeg egentlig mest nysgjerrig på hvordan det påvirket leseropplevelsen. At det er et etisk dilemma er det vel ingen som er uenig i.

Dette er det han er sitert med:

Opprinnelig lagt inn av avisen

Karl Ove Knausgård har tjent millioner på romanprosjektet sitt. Han forteller om en samtale med en amerikansk redaktør.
- Jeg sa: Jeg har ikke solgt min sjel til djevelen, men det er slik det føles. Jeg får jo en veldig belønning.
- Hva slags belønning?
- Penger, berømmelse. Alle dører står åpne.

Han forteller om sin eksistensielle krise da han skjønte hvordan familien reagerte. Sier at han forstår reaksjonene, og er enig i at det han har gjort, er «helt opp imot uforsvarlig». Han gjør det likevel, fordi han mener at hans motiver er gode. Han vil skrive sitt liv slik han ser det.

Dette er for meg ikke en som sier at han skriver fiksjon.

[Filifjonka]

Det er faktisk veldig annerledes å rydde og vaske i sin egen familes alkis-griseri enn hos en tilfeldig fremmed. Det siste er bare ekkelt, det første inneholder utrolig mye mer følelser. Dette har jeg faktisk personlig erfaring med, og den delen av boka der de ser forfallet og vasker i bestemorens hus syns jeg er veldig gripende og lett å kjenne seg igjen i. I tillegg er faren hans nettopp død under veldig uverdige forhold, for de fleste er vel det en opplevelse som gjør at en er i en litt annen stemning enn en hjelpepleier på jobb hos ukjente. Jeg tror forresten det er sjelden at hjelpepleiere blir sendt ut på oppdrag ned å vaske ned og tømme sånne hus.

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Det er faktisk veldig annerledes å rydde og vaske i sin egen familes alkis-griseri enn hos en tilfeldig fremmed. Det siste er bare ekkelt, det første inneholder utrolig mye mer følelser. Dette har jeg faktisk personlig erfaring med, og den delen av boka der de ser forfallet og vasker i bestemorens hus syns jeg er veldig gripende og lett å kjenne seg igjen i.

Joda.

Det er noe helt annet. Og som datter av en alkoholiker så skjønner jeg såpass jeg og. Men man blir ikke religiøs ved synet av en brokkoli etterpå lell da.

[Java]

I bok tre bekrives det detaljerte hendelser fra han var veldig liten. Selvfølgelig er det fiksjon. Han har bilder og minner han bygger det på, men ingen husker så mye fra egen barndom. Det samme gjelder lange dialoger som er beskrevet i detalj. Ergo synes jeg det kommer veldig tydelig fram at dette er fiksjon bygget på reelle hendelser. Han trenger ikke si det for å fremheve det. Det står for seg selv.

Jeg fascineres av ærligheten og hvor mye av seg selv og sine tanker han tør å utlevere. Som Scarlett sier fører det til at jeg kjenner meg igjen. Det er både ubehagelig, men også tankevekkende. Bøkene får meg i stor grad til å reflektere over både eget og andres liv.

Og hvordan forsvarer dette at han utleverer sin ekskone rått og brutalt og overlater ansvaret til henne fordi hun ikke setter seg kraftig til motverge?

[Candy Darling]

Jeg klarer ikke helt å se hvorfor det han gjør med ekskonen skal trekkes frem hele tiden? Er det et eksempel? I tilfelle er det ikke vanskelig å finne atskillig verre eksempler.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Og hvordan forsvarer dette at han utleverer sin ekskone rått og brutalt og overlater ansvaret til henne fordi hun ikke setter seg kraftig til motverge?

Hvorfor skal den som leser boka forsvare dette? Det finnes ikke noe godt forsvar på det. Hun vil jo uansett være utlevert i egne øyne selv om jeg sier at jeg ikke opplevde passasjene om henne som rå og brutal utlevering da jeg leste boka. Jeg som leser kan ikke bestemme at det var greit at hun ble utlevert. For meg ville bøkene stått like godt selv om kapitlene om henne hadde vært utelatt, for Knausgård ville antakelig prosjektet vært meningsløst om han ikke skulle skrevet om dette. Man kan jo godt være enig i at det var uforsvarlig av han.

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Jeg klarer ikke helt å se hvorfor det han gjør med ekskonen skal trekkes frem hele tiden? Er det et eksempel? I tilfelle er det ikke vanskelig å finne atskillig verre eksempler.

Jeg bruker det fordi jeg nettopp har sett hennes opplevelse av å brettes ut. Men det er sikkert andre ting som er verre, ja.

[m^2]

Jeg må si meg enig med Esme og Smilefjes her.

Og ja, de rundt har fått valget om å være anonyme men hvor anonymt er det egentlig å være "ekskona til Knausgård" da, i noe som framstilles som (for det meste) Sannhet

Og ref diskusjonen om ikke Wassmo m.fl har gjort det samme - som min far pleier å si - "det hjelper ikke å være i samme båt når båten er lekk". Å utlevere andre, fortelle personlige detaljer om andres liv, det er ikke greit. Det er sladder på høyt nivå. Hadde dette skjedd IRL over lunsjbordet hadde det vært fullstendig uakseptabelt, og skriftlig er det jo enda verre.
Det jeg synes er vanskelig med Knausgård, er at det omtales som ekte og fiksjon på en gang. Så man vet aldri hva som er smådramatisering fra hans side og hva som virkelig skjedde. Det gjør det nesten enda verre enn en "ekte" dokumentar synes jeg, fordi man leser jo bøkene og tenker at dette er ekte, reelle, eksisterende mennesker.

[m^2]

Sånn sett liker jeg også Christoffer-boken dårlig.

Og "kjør meg til Slottsparken" også, selv om den er av eldre dato. Jenta/dama det skrives om i den boken har jo i ettertid satt seg kraftig til motmæle rundt beskrivelsen av henne i den boken.

[Java]

Jeg forsvarer ikke KOK og utleveringen av andre personer.

Jeg synes imidlertid mye av det som sies i tråden her blir veldig feil i forhold til det som er skrevet i bøkene og det som de han har skrevet om selv sier.

Her er et sitat fra ekskona:

– Klokka er tre og jeg har ligget våken i hele natt og lest manus. Jeg synes det var like vakkert som jeg husker det. Jeg leste boka og skrattlo for meg selv, og husket tilbake på den gangen det var fint…, akkurat nå klarer jeg ikke å reflektere over at dette skal ut i verden og hva slags konsekvenser det vil få, forteller hun.

Slik jeg leser det føler ikke hun seg rått og brutalt utlevert. Hun sier videre at

– Uavhengig av om det er en forferdelig eller flott historie, for det er begge deler, slik jeg ser det, så er det ditt blikk, sier hun til ham i dokumentaren.

Det er det siste hun reagerer på. Ikke hvordan hun blir fremstilt i boken. Derfor reagerer jeg på ordbruken i denne tråden og fremstilling av ekskona som et offer. Det er nettopp det hun ønsker å IKKE være. Hun tar et modig oppgjør og gjør det på den optimale måten. Gi henne heller kred for det. Ikke stakkarsliggjør henne.

[him]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det er vel ingen som mener Hamsun var en trivelig kar - men bøkene hans lever jo greit videre likevel. Fordi de står på egne bein. Knausgårds serie står mest på andres tær.

Det er vel akkurat det folk er uenige om. De som berømmer Knausgårds serie mener at den (litterært sett) står på egne ben.

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Det jeg snakker om er den sympatien de som leser bøkene hans føler for ham. Han virker jo så fin. Alle er på kanten til nesten litt småforelsket i ham.

Nei, men hallo! Jeg kan love deg at jeg ikke gjør det i alle fall.

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg har ikke lest og uttaler meg derfor forsiktig om innholdet, (at Knausgård ikke virker som et menneske jeg hadde blitt sjarmert av har vel strengt tatt ingenting å si), men det er flere som sier at man føler på en kikkermentalitet, og det forundrer meg at man da leser videre? Det er jo forferdelig ubehagelig!

Jeg synes ikke nødvendigvis det er rart at folk oppsøker kunst som de opplever som ubehagelig. En bok som har påvirket meg sterkt ("Mørke midt på dagen" - som faktisk også har et selvbigrafisk tilsnitt, selv om den rommer flere sjangre), var faktisk så ille at jeg brukte 14 dager på ett kapittel. Det var beskrevet tortur, og jeg ble regelrett fysisk dårlig av å lese den.

Men jeg ønsket å lese den, fordi jeg hadde et ønske om å lese en bok som viste verden gjennom en deprimert person sine øyne. Fordi jeg ønsket å "se" den verdenen.

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

En ting som er litt skjevt fremstilt syns jeg er dette med at han beskriver hver brokkolikvast og hver eneste hverdagslige detalj. Dette er en ytterst liten del av bøkene, og det samme grepet har vært gjort av flere kvinnelige forfattere for å beskrive det monotone og gjentagende ved hverdagslivet, blant annet feministforfatteren Marilyn French som skrev side opp og side ned om klesvask i "Sin mors datter" på 70-tallet.

Jeg er enig i at dette er en fortellerteknisk del av boken, tilsiktet. Jeg synes det gir boken et veldig "TV-preg". Man er i rommet mens det skjer og får en sterk tilstedeværelse. Og i tillegg blir det sjokkerende i boken sterkere (men jeg personlig synes det blir for langdrygt).

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Og ref diskusjonen om ikke Wassmo m.fl har gjort det samme - som min far pleier å si - "det hjelper ikke å være i samme båt når båten er lekk". Å utlevere andre, fortelle personlige detaljer om andres liv, det er ikke greit.

Nei, men man bør jo vite hva man diskuterer. Hvis man mener at denne type litteratur ikke er grei, så er det jo spennende å diskutere hvor grensene går. Hvor mye "realisme" kan hentes inn i litteraturen og samtidig være akseptabelt?

Hvis det er slik at man misliker alle spor av realisme i litteraturen er det selvfølgelig OK, men da må man jo si akkurat det. Og hvis man godtar noe realisme og ikke en annen type realisme, så bør man jo kunne si hva det er som er forskjellen.

[Maverick]

Godt skrevet, Java.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Hvor mye "realisme" kan hentes inn i litteraturen og samtidig være akseptabelt?

Hvis det er slik at man misliker alle spor av realisme i litteraturen er det selvfølgelig OK, men da må man jo si akkurat det. Og hvis man godtar noe realisme og ikke en annen type realisme, så bør man jo kunne si hva det er som er forskjellen.

(og hvis du med "man" her mente meg, så eksemplifiserte jeg svaret mitt. Det er også grunnen til at jeg leser forsvinnende lite av den typen litteratur.)

[Brutus_]

Opprinnelig lagt inn av Java, her.

Jeg forsvarer ikke KOK og utleveringen av andre personer.

Jeg synes imidlertid mye av det som sies i tråden her blir veldig feil i forhold til det som er skrevet i bøkene og det som de han har skrevet om selv sier.

Her er et sitat fra ekskona:

– Klokka er tre og jeg har ligget våken i hele natt og lest manus. Jeg synes det var like vakkert som jeg husker det. Jeg leste boka og skrattlo for meg selv, og husket tilbake på den gangen det var fint…, akkurat nå klarer jeg ikke å reflektere over at dette skal ut i verden og hva slags konsekvenser det vil få, forteller hun.

Slik jeg leser det føler ikke hun seg rått og brutalt utlevert. Hun sier videre at

– Uavhengig av om det er en forferdelig eller flott historie, for det er begge deler, slik jeg ser det, så er det ditt blikk, sier hun til ham i dokumentaren.

Det er det siste hun reagerer på. Ikke hvordan hun blir fremstilt i boken. Derfor reagerer jeg på ordbruken i denne tråden og fremstilling av ekskona som et offer. Det er nettopp det hun ønsker å IKKE være. Hun tar et modig oppgjør og gjør det på den optimale måten. Gi henne heller kred for det. Ikke stakkarsliggjør henne.

Det er jo det som er essensen i den radiodokumentaren som hun selv, i kraft av å være oppgående journalist i NRK, legger frem. Er vel kjipere for andre, som ikke klarer å møte ham på en så bra og reflektert måte, f.eks faren som endog har gått i grava.

[him]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

(og hvis du med "man" her mente meg, så eksemplifiserte jeg svaret mitt. Det er også grunnen til at jeg leser forsvinnende lite av den typen litteratur.)

Nei, men "man" så mente jeg "man". Det var et generelt utsagn. Jeg synes generelt sett det er mer interessant å vite hvorfor folk mener det de gjør heller enn hva de mener.

Og da er det jo veldig interessant å diskutere grensene for hva man tåler/tolererer/liker/mener er akseptabelt. For noen vil det være OK, med feks selvbiografier som er veldig innadrettet. Jeg leste feks en selvbiografi fra en kvinne som var kronisk syk (MS) og den handlet mye om hennes indre verden for å si det slik. Mye beskrivelse av smerter, fysiske utfordringer, reaksjoner på medisiner etc (Men noen leger, slektinger og samboer ble nevnt da)

[Katinka]

Opprinnelig lagt inn av Scarlett, her.

Og jeg må si at noe av det som fascinerer meg med boken, til tross for kikkerproblematikken, er at jeg kjenner meg veldig godt igjen i veldig mange av tankene han har om seg selv. Jeg har ikke tenkt å utlevere meg på samme måte som ham, det er jeg ikke modig nok til (og ikke får jeg penger for det heller ), men jeg kjenner virkelig godt følelsen av at jeg egentlig er altfor egoistisk til å skulle ha barn og familie. For eksempel.

Akkurat dette tror jeg er en av grunnene til at bøkene har fått så mange lesere og har blitt den store snakkisen både i media og rundt kafébord og over ettermiddagskaffen. KOK skriver om å være menneske. Og han serverer det uten filter. Rått. Og vi speiles i all vår nakenhet med alle våre feil. Faktisk til trøst.

Så kan man legge til de reint skjønnlitterære grepene som imponerer, blant annet. Og når man leser mange av hans svimlende dialogpassasjer over flere sider er det greit å minne seg selv på at dette er også fiksjon.