Har du vært sint på barnet ditt/barna dine?

[Veronal]

I en annen tråd her inne var det mange som skrev at de ble sinna på ungene sine. Noen skrev vel også at de aldri ble så sinte på noen som de ble på ungene sine (fritt etter hukommelsen på en fredagskveld).

I barselklubben med førstemann husker jeg også at det var mange som sa at de hadde vært sinte på ungen. For meg så var det en helt fremmed tanke da og fremdeles nå - jeg har aldri vært i nærheten av å være sint på ungen. Jeg får legge til at jeg er avbalansert av natur og det er særdeles sjelden jeg blir sint på noen som helst.

Det jeg nå lurer på er hvor vanlig det er å bli sint på ungene.

Poll kommer.

[Bluen]

Ja - enda så små de er. Jeg har ikke lang lunte.

[him]

Jeg begynte å bli sint på dem etter at de kom i den såkalte trassalderen, før det var jeg aldri sint, da var de bare søte og deilige. Etter trassalderen ble de enda søtere, men de fikk også stålben i nesen. Tøfft! Og til tider vannvittig irriterende.

[Maxine]

Jeg har nok vært sint på eldste ja, men nå begynner han å komme i en alder hvor han har fått litt for sterke meninger på visse områder ja.

Jeg har kort lunte, men har blitt veldig flink til å telle til 56.

[tiddelibom]

Ja, og jeg synes det er rart at flere har huket av på "nei".

[Katta]

Kie: jeg tror nok du har rett i det at man reagerer forskjellig på forskjellige barn. Jeg blir mye sintere på storebror som ignorerer meg og later som han ikke hører enn på lillebror som argumenterer og skriker meg i ansiktet når han ikke får viljen sin.

[Katta]

Ja, jeg har vært sint på dem. Ofte til og med. Jeg prøver å ikke eksplodere. *også kort lunte*

[Siw]

Ja det har jeg mange ganger,hadde en som stakk av så fort han hadde sjansen,på kjøpesenter,uten for hjemmet,17 mai på tivoli ol. Han var håpløs,var ikke redd for å ikke finne meg igjen når han stakk av. To ganger måtte jeg ringe politiet,ene gangen var han 4 år og andre gangen 6 år og vi hadde nettop flyttet til et nytt sted.Jeg var sikker på at jeg ikke kom til å se han igjen og var livredd.
Når en blir redd og fortvilt ja da blir man sint også når man ikke finner barnet sitt og attpå til gjemte han seg når han så bilen vi kjørte med da vi lette etter han.
jeg kunne ikke slippe han av synet et sekund før han benyttet sjansen og stakk av!
Når de er tenåringer og trykker på de rette knappene ja da blir man sint!!
Nå er han 15 år senest i stad han han tent på alle fyrstikkeskene i esken på rommet sitt,det er første gang han har gjort noe sånt,om jeg ble sint? ja!! Det er ganske normalt å bli sint på barna sine i løpet av årene frem til de blir voksne. Jo større de blir jo større blir utfordringene.

[Palmen]

En klok person fortalte meg, lenge foer jeg fikk barn, at det er sjelden det er barnet som er vrang eller skaper problemer, det er de voksne. Jeg tror det er veldig riktig. Jeg faller inn i samme kategori som deg, jeg har ikke vært sint på barnet mitt. Jeg kan bli irritert, ja, men når jeg tar et skritt tilbake er det som regel jeg selv som er skyld i at jeg blir irritert.

[Misteri]

Ja på eldstemann kan jeg desverre bli ganske så sint på ja, men det er nok mye meg selv jeg er sint på også. Fordi jeg ikke forstår han. Vi er blitt ganske så flinke til å si unnskyld til hverandre også da. Går veldig fort over, er sint der og da, men når vi har roet oss begge to så er vi venner igjen.

En ting jeg ikke fikser er å legge han uten at vi er venner, så vi skværer heldigvis fort opp.

[Susse]

Jeg har kun vært skikkelig sint på eldstemann, og da med god grunn.
De andre to har jeg kun vært irritert og oppgitt over.

[Libra]

Opprinnelig lagt inn av Stompa, her.

Jeg tror vi lever i forskjellige verdener. Her er min:
Irritert:
Sint:

Jeg kjenner meg vel best igjen i denne kategoriseringen. Jeg har vært og kan være skikkelig sinna på guttungen på 11 år. Han vet hvilke knapper han skal trykke på for å få meg skikkelig sinna. Mange ganger kan se at han faktisk "bare" provoserer for å få frem konflikt og for å se hvor langt han kan dra strikken før jeg blir skikkelig sinna. Da er det '"enkelt" å holde seg på irritertsiden av skalaen. Men, jeg går mange ganger i fella og det er vel aldri noen situasjoner som jeg blir så sint av som det. Når jeg står der og er usikker på om jeg er mest sinna på guttungen eller på meg selv.

[Estrella]

Ja.

[Blå]

Jeg blir fullstendig rasende, både på barnene og på andre.

Jeg har kort lunte og et eksplosivt temperament. Jeg skrek til storesøster senest i dag. Vi har en ødelagt bok liggende som et minne om hva som skjer dersom man kaster bøker i gulvet for hardt.

Men jeg sier unnskyld. Når jeg ser at det er mest min egen feil at jeg ble sint, så sier jeg det også. Og vi er veldig flinke til å snakke om det og gå videre.

For meg er dette den eneste måten jeg klarer å takle det på. Bare fremtiden vil vise om det gjør noe galt med barnene. Men jeg satser på at det å si unnskyld og snakke om det også er bra. Og tenker litt, som Miss Norway, at andres reaksjoner må de lære seg å takle, på godt og vondt.

[Kate]

Ja det har jeg. Men jeg viser ikek sinnet mitt ovenfor barnet som med roping etc, jeg prater vanlig. Noen ganger med hevet stemme dersom jeg kjenner at jeg nesten tilter.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Palmen, her.

En klok person fortalte meg, lenge foer jeg fikk barn, at det er sjelden det er barnet som er vrang eller skaper problemer, det er de voksne. Jeg tror det er veldig riktig. Jeg faller inn i samme kategori som deg, jeg har ikke vært sint på barnet mitt. Jeg kan bli irritert, ja, men når jeg tar et skritt tilbake er det som regel jeg selv som er skyld i at jeg blir irritert.

Å være irritert eller sint - jeg vet ikke helt om jeg ser forskjellen. Irritert er kanskje en mindre hissig følelse enn sint. Men det har også med hva slags ord man selv setter på det å gjøre. Jeg har det med å si jeg er sint når min mann som åpenbart er sintere, sier han er irritert eller frustrert.

Jeg er forøvrig enig i at hvis man greier å ta et skritt tilbake og tenke, er det minst like mye den voksne som er skyld i at man blir irritert/sint. I hvertfall hvis vi snakker om barn under skolealder.

[Irma]

Jeg opplever det på den måten du beskriver Veronal. Men nå har jeg en fireåring da, så det er mange år igjen å bli sint på.

[Fadese]

Jeg sliter litt med å skille helt mellom irritert og sint, men jo, det har jeg. Mange ganger, faktisk ukentlig. Minst. For eksempel kjenner jeg at det bobler inni meg når seksåringen sutrer over strømpebukse med søm der det helst ikke skulle vært søm eller genser som ikke kan brukes fordi det er lommer foran på genseren.
Jeg er ingen tålmodig sjel.

[Guttemammis]

Opprinnelig lagt inn av Fadese, her.

Jeg sliter litt med å skille helt mellom irritert og sint, men jo, det har jeg. Mange ganger, faktisk ukentlig. Minst. For eksempel kjenner jeg at det bobler inni meg når seksåringen sutrer over strømpebukse med søm der det helst ikke skulle vært søm eller genser som ikke kan brukes fordi det er lommer foran på genseren.
Jeg er ingen tålmodig sjel.

Samme her.
Ser ikke helt forskjellen på irriter og sint, hva er best liksom?
En irritert mamma eller en sint mamma? det er spørs jo hva man definerer
som sint eller irritert, for meg er det det samme

[Toffskij]

Eh, ja? Hoppende sint, rett som det er, på begge to. Og de er sinte på meg. Her er det hete gemytter og korte lunter på alle kanter.

Jeg hadde også en periode med begge hvor de bare var søte og deilige, jeg tror den sluttet omtrent i toårsalderen med begge.