Er det galskap å sette fire barn til verden?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Det blir temmeleg nedlatande å hevde at det å ønske å vere med i miljøet handlar om å leve gjennom ungane.

Jeg snakket om min tante, jeg. Og bittelitt om noen av de foreldrene jeg har møtt om lærer på musikkskole i mange mange år. Det er veldig ulike holdninger ute og går, og jeg tror feks det er veldig forskjell på om man har fått utnyttet eget potensiale eller om man må la ungene gjøre det for seg.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg er overbevist om at mange barn fra store familier opplever en viss grad av "fordommer" om mindre oppfølging. Jeg tror til og med at barn fra store familier generelt sett FÅR mindre oppfølging enn barn fra mindre familier.

Det er denne typen uttalelser som får meg til å se rødt, fordi det ikke er sant. Ikke som en allmengyldig regel. Og det handler ikke om at min familie er almenngyldig, men jeg tror ikke omsorgssvikt er det et generelt problem i store familier, slik du får det til å høres ut som.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Det er denne typen uttalelser som får meg til å se rødt, fordi det ikke er sant. Ikke som en allmengyldig regel. Og det handler ikke om at min familie er almenngyldig, men jeg tror ikke omsorgssvikt er det et generelt problem i store familier, slik du får det til å høres ut som.

Helt enig. Og det handler ikke om min familie heller. Om du definerer "store familier" som familier med ned til fire barn, så tror jeg virkelig ikke at de barna generelt får så mye mindre oppfølging enn om de hadde vært bare to. Fire barn er virkelig innafor det veldig mange klarer å følge opp på en utmerket måte, det er jeg veldig overbevist om.

[Sokk]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Har to, men ønsker meg tre. Egentlig.
Men senest i dag våknet jeg usannsynlig trøtt og sa til meg selv at jeg kanskje ikke er cut out til å ha tre barn - jeg som er så glad i søvn, egentid og faglig utvikling!

Men da ble jeg jo straks lei meg.

Før jeg ønsker meg virkelig én til. Og det er de første årene som er mest slitsomme for meg - å delta på fritidsaktiviteter og foreldremøter er langt mindre slitsomt enn å surre rundt i stua med en liten grinete tass som jeg ikke får til å sove... Og de er jo ikke småbarn så veldig lenge - ikke sant??

: overbeviser seg selv om at tre barn er en god idé :

Fikk ikke prikket deg, men dulter litt i stedet.

[bina]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg snakket om min tante, jeg. Og bittelitt om noen av de foreldrene jeg har møtt om lærer på musikkskole i mange mange år. Det er veldig ulike holdninger ute og går, og jeg tror feks det er veldig forskjell på om man har fått utnyttet eget potensiale eller om man må la ungene gjøre det for seg.

Det er denne typen uttalelser som får meg til å se rødt, fordi det ikke er sant. Ikke som en allmengyldig regel. Og det handler ikke om at min familie er almenngyldig, men jeg tror ikke omsorgssvikt er det et generelt problem i store familier, slik du får det til å høres ut som.

Av og til lurer jeg på deg, Mim.

Hvordan fikk du "mindre oppfølging" til å bli synonymt med "omsorgssvikt"?

[bina]

Opprinnelig lagt inn av konemor, her.

Du får det til å høres mye mer attraktivt (i mine øre) å vokse opp i en familie med 4 barn eller mer. Iallefall ville jeg valgt det om jeg var barn!

Jeg har ingen motforestillinger mot store familier. Tvert i mot! Jeg tror faktisk at mange (de fleste?) som velger flere barn enn snittet gjør bevisste valg rundt det, og tilrettelegger livene sine slik at det blir plass til barna der. Jeg tror derfor også at det på mange måter ER mer attraktivt å være barn i en litt større familie - altså igjen forutsatt at foreldrene ikke jobber 150 %, ikke er kronisk syke, osv.

[Zip]

Eg har fleire venninner som har 3 eller 4 søsken. Dei vil veldig gjerne ha mange barn sjølv. Dei argumenterar med at dei syns det har vore topp og syns det er topp å ha mange søsken. Eg har ikkje inntrykk av at dei med fleire søsken mistar noko vesentleg med tanke på oppfølging. Mange stader trur eg dei har like god oppfølging som andre. Dei som har fleire barn velger kanskje oftare mindre stillingar og dermed har meir tid så det endar opp ganske likt med dei som jobbar meir. Eg hadde nok jobba meir om eg hadde hatt færre barn, det er ein balansegang syns eg.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Det er denne typen uttalelser som får meg til å se rødt, fordi det ikke er sant. Ikke som en allmengyldig regel. Og det handler ikke om at min familie er almenngyldig, men jeg tror ikke omsorgssvikt er det et generelt problem i store familier, slik du får det til å høres ut som.

Jeg tror du tolker mer inn i de uttalelsene enn det som ligger i dem.

Hvor mye oppfølging et barn får, er antagelig avhengig av veldig mye annet enn hvor mange søsken det har. Jeg tror til og med at antall søsken har lite å si i forhold til alle de andre tingene.

Men det sier seg da selv, at hvis en familie som har fem-seks barn, istedenfor bare hadde hatt ett, så hadde de hatt bedre tid til det ene barnet. Hvis du hadde vært enebarn, ville foreldrene dine hatt mer tid til deg.

Om det er positivt, er en helt annen diskusjon. Det tror jeg ikke nødvendigvis det er. Jeg mener generelt at mange søsken gir mer tilbake enn det man kanskje mister gjennom redusert oppmerksomhet. Og som du selv er inne på, kanskje ikke mye oppmerksomhet er av det gode i det hele tatt?

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av Zip, her.

Eg hadde nok jobba meir om eg hadde hatt færre barn, det er ein balansegang syns eg.

Dette gjelder meg også. Da jeg hadde ett og to barn jobbet jeg 100%, men etter at minsten kom har jeg jobbet redusert, og trives med det.

[Snippa]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Helt enig. Og det handler ikke om min familie heller. Om du definerer "store familier" som familier med ned til fire barn, så tror jeg virkelig ikke at de barna generelt får så mye mindre oppfølging enn om de hadde vært bare to. Fire barn er virkelig innafor det veldig mange klarer å følge opp på en utmerket måte, det er jeg veldig overbevist om.

Enig.
Signerer både deg og Mim. I tillegg må jeg bare si at det er da helt naturlig å snakke ut fra seg selv og sin egen situasjon, uten at man nødvendigvis gjør en allmenngyldig regel ut av det.

Jeg er vel en omsorgssvikter, jeg da. Jeg har som sagt 4 barn, både jeg og mannen har 100% jobb og vi har egne fritidsaktiviteter også (ikke 4 ganger i uka, men 2 dager hver). Jeg skjønner ikke helt at det om man har 2 eller 4 barn skal avgjøre hvorvidt man skal få jobbe fullt eller ha egne fritidsaktiviteter? Jeg vil nesten si motsatt; så mye som livet mitt dreier seg om logistikk og familie, er jeg helt avhengig av å få ha mine egne aktiviteter der jeg ikke holder på med barn. Uten jobb ville jeg heller ikke vært noe hyggelig menneske å være sammen med, verken for barn eller voksne. Jeg trives ikke med å gjøre lite eller ingenting.

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Dette minner meg om en artikkel i et lugubert ukeblad (som jeg leste på legekontoret, selvfølgelig). Den stakkars 17-barns faren var forlatt til fordel for en 28-åring hans kone hadde møtt på ferie. Men som hun sa "vi hadde lenge slitt i ekteskapet. De siste 4 barna fikk vi for å prøve å bøte på forholdet".

[Smash]

Jeg er oppvokst i en familie med 5 barn + 2 som pappa hadde med seg fra et tidligere ekteskap. Jeg har ikke lidd noen nød, annet enn at det var enkelte materielle ting jeg ikke fikk som barn. Jeg fikk hjelp til lekser, det var alltid mat på bordet, vi ble kjørt hit og dit på aktiviteter m.m.
Og, i dag er jeg kjempeglad for alle mine søstre, og syns det er veldig trist at snuppa mi ikke skal få oppleve det samme som meg. Hun har en lillebror og en lillebror på vei, og jeg tror vi gir oss med det. Heldigvis har hun et par kusiner som fungerer som søstre.

Jeg har også sett at der det er flere barn så jobber foreldrene mindre, og de barna får minst like god oppfølging som i familier der det er 2 barn.

Altså, det finnes ikke galskap i å ha fire barn.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg ser vi er en voksende flokk av late potensielle mangebarnsmødre. Vi får stelle pent med mennene våre.

Jeg tror nok at jeg kan melde meg på. *lat*

[Hannah]

Men dere som har 4 barn. Er det merkbart på økonomien i fht til å bare ha tre barn? Økonomi er det tyngste argumentet til mannen, mot å få nr 4. Jeg har lyst på en attpåklatt om noen år. Tror jeg.

[Filifjonka]

Merkbart på økonomien er det selvfølgelig. Hvert barn skal jo ha mat, klær, utstyr, plass i bilen og huset, barnehageplass, ferier osv. i 18-20 år.

[Hannah]

Ja, joda. Merkbart er det jo selvfølgelig, men er det så merkbart at man i mange tilfeller kan tenke at man har råd til tre barn, men ikke fire?
Man kan jo arve endel klær og utstyr?

[kie]

Ang. oppmerksomhet: De jeg har pratet med som har vokst opp med mange søsken sier ofte det helt motsatte av hva mange antar om store familier og oppmerksomhet. At det kunne bli for mye oppmerksomhet til tider. Fra foreldre, søsken etc. Utfordringen for foreldrene ble derfor heller at hvert barn fikk sin egen oppmerksomhetsfrie sone. Privatliv.

En til en-kontakt med barn synes jeg også ble lettere etterhvert som de ble flere. Når ungene leker sammen med f.eks. lego er det mye lettere å ta seg spesielt av et barn mens de andre underholder hverandre, enn når man har to barn og leken stopper opp når en ikke er med. Da blir det vanskeligere å gi en-til-en-kontakt siden det andre barnet gjerne også vil være med.

[Zip]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

En til en-kontakt med barn synes jeg også ble lettere etterhvert som de ble flere. Når ungene leker sammen med f.eks. lego er det mye lettere å ta seg spesielt av et barn mens de andre underholder hverandre, enn når man har to barn og leken stopper opp når en ikke er med. Da blir det vanskeligere å gi en-til-en-kontakt siden det andre barnet gjerne også vil være med.

Ja det merka eg godt når me fekk nr 3. Det var mykje greiare med tanke på at da hadde dei to største kvarandre å leike med og var ikkje så avhengig av meg når eg måtte amme og stelle vesla. Var værre når det berre var storebror.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Av og til lurer jeg på deg, Mim.

Hvordan fikk du "mindre oppfølging" til å bli synonymt med "omsorgssvikt"?

Næsj, det er bare noe med den litt humørløse tonen din som får alt til å høre så negativt ut, regner jeg med. Du fremstiller det ikke som veldig staselig å ha mange søsken/barn og fikk det jo til å høres ut som jeg hadde hatt en eksepsjonelt bra oppvekst, mine mange søsken til tross.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Ang. oppmerksomhet: De jeg har pratet med som har vokst opp med mange søsken sier ofte det helt motsatte av hva mange antar om store familier og oppmerksomhet. At det kunne bli for mye oppmerksomhet til tider. Fra foreldre, søsken etc. Utfordringen for foreldrene ble derfor heller at hvert barn fikk sin egen oppmerksomhetsfrie sone. Privatliv.

Jeg vokste opp i et kjempedigert hus, men det er jo ikke akkurat fredlig i store familier, og jeg lærte meg å lukke ørene veldig effektivt. Det har vist seg som en veldig nyttig egenskap senere, jeg kan være konsentrert i min egen verden hvor som helst. Jeg pleide å sitte på vedkassa og lese, mens noen øvde, andre gjorde lekser, noen laget middag og noen lekte. Da jeg ble fjortis så hendte det jeg satte vekkerklokken poå 4-5 om morgenen for å å være litt i fred. Og jeg var veldig glad i å være på rommet mitt og holde på med mitt. Ellers var det jo folk overalt.

[kie]

Nemlig.

Det blir da ofte litt rart når mange antar at det er oppmerksomhet det skorter på i en mangebarnsfamilie. Det er vel nettopp det omvendte. Det kan bli for mye oppmerksomhet om man ikke passer på.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Dette minner meg om en artikkel i et lugubert ukeblad (som jeg leste på legekontoret, selvfølgelig). Den stakkars 17-barns faren var forlatt til fordel for en 28-åring hans kone hadde møtt på ferie. Men som hun sa "vi hadde lenge slitt i ekteskapet. De siste 4 barna fikk vi for å prøve å bøte på forholdet".

Sånn for å sette ting i perspektiv.