Er NAV virkelig så ille?

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Men man kan jo få en diagnose av å "brenne sitt lys i begge ender". Tenker du at det er greiere at man ikke får ekstra fri, står på til man blir sykemeldt og så får betaling fordi man er sykemeldt?

Men det er til dels en myte at det er en enveisgreie. I de aller fleste tilfeller så går det jo over, og så blir det greit igjen.

[OlleVia]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Men man kan jo få en diagnose av å "brenne sitt lys i begge ender". Tenker du at det er greiere at man ikke får ekstra fri, står på til man blir sykemeldt og så får betaling fordi man er sykemeldt?

Ups, nei... Jeg foruttsetter jo at en får fri. *Naiv*. Det er klart får en ikke fri, så er jo sykemelding eneste virkemidlet.
Men om en "brenner sit lys i begge ender", vil en vel kunne få en diagnose som deprimert da?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Som samfunn så er det ikke noe i veien for å bestemme at man kan få fri med lønn i ekstra belastende perioder i livet. Man kan godt jobbe for at vi skal flytte penger vekk fra noe annet til dette formålet.

Jeg *tror* (men dette er ikke noe jeg har skjekket ut i noen som helst form) at mye av det urettsmessige fraværet som eksisterer i dag er basert på at når man får for mye i livet sitt så kutter man jobben. Noe av grunnen til at det blir slik er personlige prioriteringer (man legger dobbelt belastning i hverdagene fremfor at man legger ting til ferier) og noe er samfunnsmessige grunner (feks omsorg til eldre og barn, det er ingen som er hjemme som dekker opp for dette - slik det var tidligere)

Jeg sier ikke at dette er riktig eller slik det bør/må være. Jeg sier at dette er slik jeg oppfatter her-og-nå-situasjonen. I alle slike diskusjoner er det noe med å ha felles ståsted på hva er egentlig problemet. (Jeg oppfatter at en del her faktisk mener at det ikke eksisterer et slikt problem, men der er jeg uenig. Norge har mye fravær meg bekjent).

Men så er det jo årsakene til problemet. Jeg er ikke uenig i at det er noen skulkere og snyltere (det vil alltid være det), men jeg håper og tror, ikke at det er det som er hele forklaringsmodellen.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men det er til dels en myte at det er en enveisgreie. I de aller fleste tilfeller så går det jo over, og så blir det greit igjen.

Nei, jeg mener ikke å si at det er et 1-1 forhold heller.

OlleVia: Jeg jobber i en bransje hvor arbeidsgivere "tradisjonelt" har tatt på seg mye av denne type fravær. Så jeg personlig har ingenting å klage over. Jeg ser at jeg som arbeidstaker har blitt vel ivaretatt. Men jeg tror ikke det er slik overalt.

[Esme]

Som samfunn så er det ikke noe i veien for å bestemme at man kan få fri med lønn i ekstra belastende perioder i livet. Man kan godt jobbe for at vi skal flytte penger vekk fra noe annet til dette formålet.

Men sånn som det er nå så har vi det ikke sånn, vi har tatt oss råd til å dekke sykdom, ikke skilsmisser og slike ting. Derfor er det urettmessig støtte man sniker seg til om man sykemelder seg for sånt.

Og det at en lege har skrevet under en sykemelding er ikke noe som helst bevis for at en sykemelding er nødvendig, legen er helt prisgitt hva pasienten sier.

[nokon]

Eg trur du rine er inne på noko med tanke på at diffuse smertediagnoser sitt veldig laust, når folk i ein vanskeleg livssituasjon går til fastlegen. Det burde vore ei innstramming her. Men det er eit langt stykke frå det og til å differensiere mellom kva diagnoser som har rett på kor stor utbetaling. Personleg trur eg at ein reduksjon i sjukelønna frå første dag (for eksempel til 80%) ville vore eit incentiv for å prioritere jobb.

[him]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg trur du rine er inne på noko med tanke på at diffuse smertediagnoser sitt veldig laust, når folk i ein vanskeleg livssituasjon går til fastlegen.

Men hvis de er blitt syke av det, da? Jeg vil jo tro at folk venter med å gå til legen til de rett og slett ikke greier mere? Er de da ikke per definisjon for syke til å jobbe? (Jeg bare spør, fordi jeg blir veldig usikre på hva du mener er alternativene)

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Men hvis de er blitt syke av det, da? Jeg vil jo tro at folk venter med å gå til legen til de rett og slett ikke greier mere? Er de da ikke per definisjon for syke til å jobbe? (Jeg bare spør, fordi jeg blir veldig usikre på hva du mener er alternativene)

Eg trur folk kunne tatt større ansvar tidlegare, i å skaffe avlastning på andre måtar, istadenfor å vente til dei blir sjuke av det.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Men man kan jo få en diagnose av å "brenne sitt lys i begge ender". Tenker du at det er greiere at man ikke får ekstra fri, står på til man blir sykemeldt og så får betaling fordi man er sykemeldt?

Men er det riktig at folk som har tre små barn skal jobbe 100%, ta seg av alt husarbeidet sjølv og dermed bli sjuke av totalbelastninga? Ville det ikkje vore "riktigare" om ein sjølv tok ansvar for å unngå å bli utbrent, ved å a) jobbe redusert i denne livsperioden eller b) betale folk for å hjelpe til på heimebane? Då ville ein unngått at denne gruppa "brente lyset i begge endar" og samtidig flytta ansvaret over på privatpersonen. Det kan hende ein må prioritere bort feriereisar fordi ein ikkje har råd til alt. Men viss totaltbelastninga er så stor at ein ikkje klarer både jobb og alt på heimebane er det - i mine auge - viktigare å skaffe avlastning slik at kvardagen går opp, enn å stå på til ein blir sjuk av totalbelastninga.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Men er det riktig at folk som har tre små barn skal jobbe 100%, ta seg av alt husarbeidet sjølv og dermed bli sjuke av totalbelastninga? Ville det ikkje vore "riktigare" om ein sjølv tok ansvar for å unngå å bli utbrent, ved å a) jobbe redusert i denne livsperioden eller b) betale folk for å hjelpe til på heimebane? Då ville ein unngått at denne gruppa "brente lyset i begge endar" og samtidig flytta ansvaret over på privatpersonen. Det kan hende ein må prioritere bort feriereisar fordi ein ikkje har råd til alt. Men viss totaltbelastninga er så stor at ein ikkje klarer både jobb og alt på heimebane er det - i mine auge - viktigare å skaffe avlastning slik at kvardagen går opp, enn å stå på til ein blir sjuk av totalbelastninga.

Enig i mye det du skriver her.

Og jeg føler for å presisere at dette gjelder normalt ressurssterke mennesker. I tillegg så er det ofte også litt glemt at i et liv er enkelte perioder tunge og da må man kutte ned alt. Jeg har en beintøff jobb, små barn, stort hus og hage.
For å få det til å gå rundt sånn passelig så har jeg skåret alt av andre forpliktelser ned til benet. Jeg tar ikke en gang på meg julekalenderluker i FP sin julekalender. Sånn må det være noen år til det løsner.

Om jeg skulle komme til å merke at jeg blir mer sliten for hver uke, så må jeg kutte ned eller ordne med avlastning på noe vis, vaskehjelp f.eks.

Poenget er at vi må bli mer bevisst på å administere kreftene våre, akkurat som økonomien.

[Katta]

"Problemet" er lettpsykiatridiagnosene. En depressiv reaksjon etter en skilsmisse er vel ikke noe mindre verdt enn en depressiv reaksjon av andre årsaker. Men det er skremmende at 1 av 3 blir langtidssykmeldt i forbindelse med skilsmisser hva er det for noe?

[Polyanna]

Ja, der kan du se.

[Polyanna]

En skikkelig uheldig trend er at politikere eller andre med høy synlighet bruker sykemeldinger som velferdspermisjoner ved høy belastning, som når de opplever stort mediepress i en sak. Gerd Liv Valla, Øyvind Halleråker, andre. At NOEN av disse blir syke av belastningen tviler jeg ikke på, men nå er det jo fast takst: Så massivt mediepress at det er vanskelig å gå på jobb (og man i tillegg må bruke masse tid med pr-rådgivere for å drive brannslokking) = sykemelding. Jeg syns det sender ekstremt uheldige signaler.

Som flere andre her sier: Det er nesten umulig for en lege å nekte noen å få sykemelding hvis de virkelig VIL ha det. Det er jo heller ikke uvanlig at folk i en konflikt med jobben truer med sykemelding hvis de ikke får viljen sin ("jeg vil ikke bli omplassert, selv om jeg ikke får til den jobben jeg har. Gjør dere det så sykemelder jeg meg!", for så å gjøre akkurat det. True story.). Det undergraver jo også systemet.

[Mjau]

Med det presset som er her inne på kvinner, i forhold til det å tape pensjonspoeng om man jobber redusert feks, og at kvinner bør klare å stå i 100% jobb i tillegg til å takle hus, hjem, familielogistikk med syke foreldre osv, osv, så tenker jeg at det nok ikke er annerledes i den virkelige verden. Og det igjen tror jeg gjør det utrolig vanskelig å innrømme for seg selv at man faktisk ikke klarer alt dette, men man fortsetter jo gjerne til det sier pang. For dette klarer jo alle, og tenk for en dårlig kvinne man er om man ikke klarer det.

Jeg tror man har en lang vei å gå på det punktet også jeg. Å innse at en småbarnsperiode er ekstrem tøff om alt ikke går på skinner hjemme og på jobb, og at kvinner faktisk fortsatt står med det største ansvaret hjemme, for slik er det, bare les litt rundt her inne. Eller les forskning på området for de som trenger enda mer overbevisning.

Det er jammen ikke rart enkelte går seg på vegger av ulik størrelse altså. Om NAV skal dekke tapet for alle disse må gjerne diskuteres i det vide og brede, men jeg tror en stor del av problemet ligger hos oss selv. Våre holdninger til andre kvinner i småbarnsfasen feks. Hva vi bør klare og orke osv.
Grunnen til at jeg trekker frem kvinner er at det er størsteparten kvinner som blir sykemeldt av slike årsaker, og vi er flest kvinner her inne også. Og jeg syns vi er alt for harde mot hverandre.

[nokon]

Mjau: Det er derfor eg skreiv over at dette handler om haldningar og krav til kva einskildpersonar skal klare, på samfunnsnivå og ikkje individnivå. Eg les, som eg skreiv over, Kjøkenbenkrealisme av Olaug Nilssen. Og dette med pensjonspoeng er noko alle intervjuobjekta som har vald å jobbe frivillig deltid trekk fram. Dette er folk som faktisk tar ansvar for at dei ikkje klarer å balansere alt og gjer eit anna val enn det samfunnet fordrer, for å få kvardagen til å gå opp. Det mest interessante intervjuet i så måte er med Ingebjørg Eitrheim Norndal på 28 som etter å ha gått på ein smell har vald å jobbe 50% for å få meir tid til å ta seg av dei tre barna sine:

Sitat:

- Før blei du provosert over kvinner som ville vere heime og stelle for mann og barn.

- Ja, eg blei det. Eg meinte heimeverande kvinner var ei katastrofe for likestillinga og eit steg tilbake til kjønnsrollene på femtitalet, men det var før eg var i denne situasjonen sjølv. (...) Eg synest ikkje det er bra om kvinner taper terreng på arbeidsmarknaden, og eg skulle øsnkje at fleire menn valde å arbeide redusert også. Men det er den store samanhengen. Vi må sjå dei små samanhengane også, og i min situasjon føles det som om likestillingspolitikk ikkje har noko med saka å gjere lenger. Dette er vårt liv.

Normen er at begge foreldra skal jobbe 100% og ta seg av alt på heimebane sjølv. Det er ikkje stor aksept for å velje å gjere ting annleis. Vel ein å jobbe redusert, må ein forsvare at ein taper pensjonspoeng og arbeidserfaring. Vel ein å ha au pair, er ein ein kynisk jævel som utnytter fattige asiatiske jenter. Det kan hende at litt meir aksept for frivillig deltid eller (riktig!) betalt hjelp i heimen, ville gjort noko med sjukefråveret blant småbarnsforeldre. Eg veit ikkje, men eg trur det.

Vi har vald å ha betalt hjelp i huset nå ein periode. Vi bruker opp feriebudsjettet på det, men det er verdt det, fordi vi får kvardagen til å gå opp (situasjonen vår er litt annleis, for eg er i permisjon, men eg er for sjuk til å ta meg av ungen min). Og det er viktigare enn ferie akkurat nå. Når eg snakker med folk som er sååå slitne at det er så vidt dei klarer å jobbe men som ikkje har råd til å jobbe redusert, som likevel har råd til å reise på sydenferie tre gonger i året, kjenner eg at eg stiller spørsmål ved om dei kunne prioritert annleis for å få kvardagen til å gå opp.

Då mor mi veks opp, jobba mormor 75%. Det var ganske sjeldan at ei kvinne jobba så mykje i småbarnsperioden. Dei hadde praktikant og vaskehjelp, som avlasta heime.

Viss vi ser på det reint historisk, er det ganske spesielt at begge foreldra skal jobbe fullt i småbarnsperioden. Det er ikkje sikkert dette bare handler om kjønnsroller og likestilling. Det kan hende at det at ein er heime, er det som skal til for at kvardagen skal gå opp. Og det kan hende at det at samfunnet insisterer på at begge foreldre skal jobbe, er eit gode vi må betale for med høgare sjukefråver.

[Pebbles]

Interessant det dere kommer inn på over her.

Det er mulig det ikke kommer fra de samme røstene, men i diskusjoner her inne er det sterke røster for at alle kvinner må jobbe 100% (ellers tar man ikke et samfunnsansvar, ellers bidrar man ikke til likestilling, man er sikkert en sånn cupcake-blogger etc) - samtidig som det er sterke røster for å ta ansvar for balanse i eget liv ved å kutte ned på noe, som f.eks å jobbe redusert for å unngå å bli syk (ellers kan man skylde seg selv når man får en kvinnesykdom som ikek blir tatt på alvor, ellers påfører man samfunnet kostnader ved å kreve sykepenger).

Kankskje skal man være lit greiere med hverndre, og tone ned kritikk av kvinner som jobber redusert i en periode - anerkjenne at de tar ansvar for balanse i familien istedet for å beskylde dem for å ikke være samfunnsnyttige og likestilte, og kanskje skal man ikke være så strenge med kvinner som blir syke, fordi de ønsket å leve opp til idealet om å være både samfunnsnyttige og likestilte og i iverene etter dette lukket både øyne og ører for kroppens signaler og gikk på til det smalt (og de plutselig befant seg i en situasjon der de ikke bare var samfunnsnyttige lenger, men også en økonomisk belastning for samfunnet og bare kunne håpe at ikke så altfor mange skulte på dem og tenkte at de både A)kunne skylde seg selv og B) egentlig hadde en tøysesykdom de kunen skjerpe seg fra.)

Vi skal fortsette å debattere dette både her og ellers i samfunnet. Men jeg etterlyser mer raushet og varme i møte med oss alle, egentlig, som står i en hverdag som er mer innholdsrik og sammensatt enn for bare noen tiår siden.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Med det presset som er her inne på kvinner, i forhold til det å tape pensjonspoeng om man jobber redusert feks, og at kvinner bør klare å stå i 100% jobb i tillegg til å takle hus, hjem, familielogistikk med syke foreldre osv, osv, så tenker jeg at det nok ikke er annerledes i den virkelige verden. Og det igjen tror jeg gjør det utrolig vanskelig å innrømme for seg selv at man faktisk ikke klarer alt dette, men man fortsetter jo gjerne til det sier pang. For dette klarer jo alle, og tenk for en dårlig kvinne man er om man ikke klarer det.

Men løsningen er jo ikke at alle kvinner skal jobbe redusert for å klare å opprettholde de kunstig høye kravene som folk føler seg truffet av.

Jeg mener at man må heller lære seg å drite litt i hva andre mener (og innse at det er ikke de andre som mener det, men sin egen dårlige selvtillit) og kutte ned på servicenivået hjemme.

For å sette ting helt karikert på spissen, til de av dere som er på grensen til å bli utbrent, men som tross alt bare jobber 40 timer i uka (som jeg synes er kjempelite).

Ikke bruk mer enn en time i døgnet på husarbeid, begrens til det. Det som ikke blir gjort, får være.
Ikke bruk tid på dilldall som å bytte gardiner flere ganger i året.
Ikke la barna dra på fritidsaktiviteter som krever mye fra foreldre
Handle en gang i uken
La vær å pusse opp mens barna er små

Man kan faktisk la vær å havne i tidsklemme, det handler i de aller fleste tilfelle (dvs jeg snakker ikke om syke, de som har ekstrabelastninger av annet slag, men oss helt vanlige folk, med friske barn og grei partner) om prioritering.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Men løsningen er jo ikke at alle kvinner skal jobbe redusert for å klare å opprettholde de kunstig høye kravene som folk føler seg truffet av.

Jeg mener at man må heller lære seg å drite litt i hva andre mener (og innse at det er ikke de andre som mener det, men sin egen dårlige selvtillit) og kutte ned på servicenivået hjemme.

For å sette ting helt karikert på spissen, til de av dere som er på grensen til å bli utbrent, men som tross alt bare jobber 40 timer i uka (som jeg synes er kjempelite).

Ikke bruk mer enn en time i døgnet på husarbeid, begrens til det. Det som ikke blir gjort, får være.
Ikke bruk tid på dilldall som å bytte gardiner flere ganger i året.
Ikke la barna dra på fritidsaktiviteter som krever mye fra foreldre
Handle en gang i uken
La vær å pusse opp mens barna er små

Man kan faktisk la vær å havne i tidsklemme, det handler i de aller fleste tilfelle (dvs jeg snakker ikke om syke, de som har ekstrabelastninger av annet slag, men oss helt vanlige folk, med friske barn og grei partner) om prioritering.

Eg er einig i at det handler om prioritering. Men det må vere opp til den einskilde kva ein vil prioritere bort.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg er einig i at det handler om prioritering. Men det må vere opp til den einskilde kva ein vil prioritere bort.

På enkeltnivå så selvfølgelig må det være det.

Men døtrene våre får ikke bedre liv om mødrene reduserer jobb for å få tid til å ha plettfrie hjem.

[Cuyahoga]

Opprinnelig lagt inn av Mjau, her.

Med det presset som er her inne på kvinner, i forhold til det å tape pensjonspoeng om man jobber redusert feks, og at kvinner bør klare å stå i 100% jobb i tillegg til å takle hus, hjem, familielogistikk med syke foreldre osv, osv, så tenker jeg at det nok ikke er annerledes i den virkelige verden. Og det igjen tror jeg gjør det utrolig vanskelig å innrømme for seg selv at man faktisk ikke klarer alt dette, men man fortsetter jo gjerne til det sier pang. For dette klarer jo alle, og tenk for en dårlig kvinne man er om man ikke klarer det.

Jeg synes dette er ganske interessant. For dette "presset mot kvinner" (som jeg synes er nok en generalisering jeg ikke kjenner meg igjen i) finnes vel egentlig bare i hodene til en del kvinner.

Jeg kan ikke se det på annet vis at det er individene som må velge bort ting når det blir for mye (med all verdens disclaimer for at det finnes problemstillinger som ikke kan velges bort), ikke samfunnet som skal gjøre det norske arbeidslivet enda snillere* og velferdsordningene enda rausere.

Og man kan ikke forvente at det er staten, tante, nabodama i 8c, FAU eller avdelingslederen som anbefaler, applauderer og støtter at man kutter ut muffinsbakinga, de nyvaskede vinduene, den velstelte hagen, medlemssskapet i Elixia og tre av månedens åtte kaffetreff med venninnne om det blir for tøft og travelt. Man må tørre velge det selv.

*Ja, enda snillere. Norge er et fantastisk land når det kommer til å ha reelle muligheter til å kombinere yrkesdeltakelse og barn for kvinner.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Ja, enda snillere. Norge er et fantastisk land når det kommer til å ha reelle muligheter til å kombinere yrkesdeltakelse og barn for kvinner.

Dette fortjener å komme opp fra fotnotene, for det er veldig sant.