Superlæreren?

[Teflona]

I tillegg forteller jeg foreldrene at de, som tross alt ser hva som skjer hjemme (det hender nemlig at elevene "pynter" på virkeligheten rundt leksegjøringa, dvs noen overdriver jo, men det er ikke disse som er bekymringen) skal sette ned foten når de ser at tiden og kreftene tar slutt. Da sender de meg bare en mail om hva som ikke er gjort. Enkelte foreldre misbruker "ordningen" (gjerne de med barn som har en mengde fritidsaktiviteter og det samme selv), men som oftest går dette veldig bra.

[Katta]

2-3 timer er ikke regelen her altså, men det hender med ujevne mellomrom at det kommer hjem en vanvittig mengde som skal gjøres etter. Nå har jeg roet meg ned. Vi sliter med kommunikasjonen med denne læreren. Både vi og de andre foreldrene på trinnet. Og vi er grunnleggende uenige, og det hjelper ikke å bli enig om noe på foreldresamtaler, for det blir ikke fulgt opp. Men hun er likevel veldig flink med ungene. Hun har helt klart sine kvaliteter, ikke minst er hun god på å lage stemning rundt seg og skape godt miljø. Og de lærer mye. Derfor er det ingen som bråker så høyt, vi fruster mest overfor hverandre.

Akkurat leksene er imidlertid et evig tilbakevendende tema, det er rett og slett mye og til tider vanskelig (som idag da åtteåringen skal forklare ord som iris, tinnitus og øyentjener og skrive om hva som var spesielt med Helen Keller. Og det var bare en bitteliten bit av oppgaven). Og det blir ikke godtatt at det ikke blir gjort, da kommer det sint lapp hjem.

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

2-3 timer er ikke regelen her altså, men det hender med ujevne mellomrom at det kommer hjem en vanvittig mengde som skal gjøres etter. Nå har jeg roet meg ned. Vi sliter med kommunikasjonen med denne læreren. Både vi og de andre foreldrene på trinnet. Og vi er grunnleggende uenige, og det hjelper ikke å bli enig om noe på foreldresamtaler, for det blir ikke fulgt opp. Men hun er likevel veldig flink med ungene. Hun har helt klart sine kvaliteter, ikke minst er hun god på å lage stemning rundt seg og skape godt miljø. Og de lærer mye. Derfor er det ingen som bråker så høyt, vi fruster mest overfor hverandre.

Akkurat leksene er imidlertid et evig tilbakevendende tema, det er rett og slett mye og til tider vanskelig (som idag da åtteåringen skal forklare ord som iris, tinnitus og øyentjener og skrive om hva som var spesielt med Helen Keller. Og det var bare en bitteliten bit av oppgaven). Og det blir ikke godtatt at det ikke blir gjort, da kommer det sint lapp hjem.

Kan det være et forslag å oppfordre til at et av foreldremøtene blir et med temaet lekser? Kan klassekontakt oppfordre til dette? Hvis man kunne fått til gruppediskusjon sammen med læreren på foreldremøtet for å lufte noen av frustrasjonene, kunne man kanskje fått litt mer forståelse for hverandres sider.

Jeg synes leksen du beskriver høres ganske meningsløs ut, og elever som har foreldre som ikke kan bidra vil falle langt etter. Lekser skal først og fremst være repitisjon av gjennomgått stoff på skolen.

[Mams]

Lekser er et mareritt her i huset når det gjelder mellomste gutten min.
De to siste årene på barenskolen hadde han leksefri, alt av lekser ble gjort med assistent.
Før det så fikk vi gjort leksene, men det var et mareritt og gnåling osv osv.
Ikke kunne han gjøre det rett etter skolen heller for da var han en mark som satt en halvmeter over stolen.
Satt vi på kjøkkenet mistet han helt konsentrasjonen om en av brødrene gikk forbi rommet. Kom en av de inn og spurte om noe kunne vi fint bruke 15 minutter for å få han til å klare å konsentrere seg litt om boka elelr det han skulle gjøre.
Så leksene tok alltid rundt 2 timer, men effektiv jobbing i ca 20 minutter......
Kjekt når man har flere barn.

Nå går han på ungdomsskolen og han har jo ikke innarbeidet seg noen gode lekserutiner.
Så de er fortsatt et mareritt.
De gjør endel på skolen, men man rekker ikke alt der så noe må gjøres hjemme.
Hvor mange timer mellomste og jeg bruker på å krangle omlekser har jeg ikke peiling på men i løpet av en uke blir det fort noen timer. Han mangler bøker, han har ikke a-planen osv osv. Noen ganger føler jeg at trusler var det eneste jeg kom med. Du får ikke ditt du får ikke datt.
Læreren han hadde i fjor var super og skrev opp hva han skulle gjøre hjemme, men selv ikke det ble alltid fulgt og noen ganger gjorde han det på skolen. Da kunne jeg bare glemme å forsøke å si at han måtte gjøre noe annet, for det hadde ikke **** sagt.
Mye lekser ble ikke gjort, og jeg er veldig åpen om det på samtalene med skolen at det er et kjempeproblem her hjemme. Jeg har jo andre barn også og minsten måtte jeg sitte mye ved siden av når han gjorde leker i fjor siden det var endel leselekser.

Dette skoleåret har startet litt bedre når det gjelder lekser og mellomste. Ikke bra, men bedre.
Men det er igjen "trussel" som blir brukt.
Han har fått rom nede og den goden mister han om han får 3 advarsler.
1 advarsel for hver gang a-planen ikke er ferdig (den går gjerne over 3 uker)
Jepp, han har en advarsel allerede.

Det som gjør leksene ekstra vanskelig er at han ofte ikke kan stoffet han har lekser i og han er lite mottagelig for hjelp fra min side.
Medisinene har sluttet å virke når jeg kommer hjem fra jobb og innimellom er han skikkelig pyton da. Han fikk sin diagnose i på slutten av 6. klasse og fram til da hadde han ikke sittet stille en hel skoletime. Slitsom for alle parter og det sier seg selv at han har gått glipp av masse. Dette skal han lære i tillegg til alt det nye som også kommer.
Men klart det er tøft å jobbe med matte når man ikke kan gangetabellen, eller ikke kan dele.

[Maverick]

Om ikke annet har i det minste denne tråden inspirert meg til å sende en ektefølt takkemail til min sønns lærer på hans forrige skole, som virkelig har vært helt fantastisk å forholde seg til i hans første to skoleår. Jeg visste hele tiden at hun var bra, men HVOR bra visste jeg ikke før jeg fikk en ny skole i fleisen.

[Mams]

Får ta med at jeg er ikke mot lekser altså (sønnen min er det dog), men jeg er kanskje mere mot at de skal slippe lekser for en periode.
I allefall om det ikke er noe som kan følges opp under hele skoletiden og det sier seg selv at det kan man ikke.
Leksefri skaper bare trøbbel egentlig.

Men får skryte litt av gutten min også da, i to dager har vi terpet matte.
Han var ikke veldig mottagelig i starten, men skjønte at mammaen faktisk ikke er helt hjernedød når det gjelder det.

Til han sier jeg alltid at det som er så rart er jo at han er så utrolig flink når han bare vil.
(for det er han faktisk)

[Darth]

Jeg er både lærer og mor til skolebarn - og av og til så vil jeg nesten kveles av alle kravene. Foreldre har enorme krav til seg sammenlignet med da jeg var liten - det er en oppfølging uten like både på skolen, og ikke minst med fritidsaktiviteter. Som lærer kjenner jeg på mye av det samme - forventningene er enorme. Først så har jeg høye forventninger til meg selv, og så har foreldrene høye forventninger til hva jeg skal klare. Elevene stakkars - jeg er usikker på hvor bra det er det vi holder på med nå. Det er et eksperiment som vi ikke har prøvd før - dette med den ekstreme oppfølgingen av barna hele tiden. Jeg er usikker på om den barneoppdragelsen, og den skolen, som vi legger opp til nå er helt heldig egentlig. Ikke fordi jeg vil tilbake til gamle dager, men jeg er i tvil - i sterkt tvil - om at det at voksne rundt barna står tett i ring og bare pusher og puser og støtter og presser - hele tiden, at det egentlig er så lurt.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Jeg er både lærer og mor til skolebarn - og av og til så vil jeg nesten kveles av alle kravene. Foreldre har enorme krav til seg sammenlignet med da jeg var liten - det er en oppfølging uten like både på skolen, og ikke minst med fritidsaktiviteter. Som lærer kjenner jeg på mye av det samme - forventningene er enorme. Først så har jeg høye forventninger til meg selv, og så har foreldrene høye forventninger til hva jeg skal klare. Elevene stakkars - jeg er usikker på hvor bra det er det vi holder på med nå. Det er et eksperiment som vi ikke har prøvd før - dette med den ekstreme oppfølgingen av barna hele tiden. Jeg er usikker på om den barneoppdragelsen, og den skolen, som vi legger opp til nå er helt heldig egentlig. Ikke fordi jeg vil tilbake til gamle dager, men jeg er i tvil - i sterkt tvil - om at det at voksne rundt barna står tett i ring og bare pusher og puser og støtter og presser - hele tiden, at det egentlig er så lurt.

Dette har jeg også tenkt mye på i det siste. Hva med å akseptere at ikke alle kommer til å få 5 i alle fag? Hva med å akseptere at vi har forskjellige styrker og svakheter?

Det aller viktigste for meg som lærer er faktisk at elevene mine kan lese godt, skrive greit, nok matematikk til å klare seg gjennom skolen og ellers i livet og rimelig ok engelsk. Om de har full kontroll på Egypts historie eller fiskenes forplantnigslære pleier jeg å si til foreldre at er av mindre viktighet. Hovedsaken er at de ikke får store hull i basisfagene fordi de hele tiden bygger på hva de kan fra før. Om man ikke kan noe om Egypt ødelegger ikke det for forståelsen neste år av 2. verdenskrig f.eks.

Så til foreldre med lekseleie barn: Prioriter basisfagene! Spesielt i barneskolen er dette viktig! Grunnleggende ferdigheter er virkelig det - grunnleggende for all videre skolegang og i alle jobber. For ikke å snakke om i privatlivet, det er jo bare å se på Luksusfellen for å forstå at f.eks. økonomisk innsikt er viktig å ta med seg ut i livet. Og da må man kunne litt matematikk.

[Minerva]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Jeg er både lærer og mor til skolebarn - og av og til så vil jeg nesten kveles av alle kravene. Foreldre har enorme krav til seg sammenlignet med da jeg var liten - det er en oppfølging uten like både på skolen, og ikke minst med fritidsaktiviteter. Som lærer kjenner jeg på mye av det samme - forventningene er enorme. Først så har jeg høye forventninger til meg selv, og så har foreldrene høye forventninger til hva jeg skal klare. Elevene stakkars - jeg er usikker på hvor bra det er det vi holder på med nå. Det er et eksperiment som vi ikke har prøvd før - dette med den ekstreme oppfølgingen av barna hele tiden. Jeg er usikker på om den barneoppdragelsen, og den skolen, som vi legger opp til nå er helt heldig egentlig. Ikke fordi jeg vil tilbake til gamle dager, men jeg er i tvil - i sterkt tvil - om at det at voksne rundt barna står tett i ring og bare pusher og puser og støtter og presser - hele tiden, at det egentlig er så lurt.

Tja, jeg vet ikke. Jeg tror at mange barn ikke får nok krav utenfor skolen, jeg da. Jeg synes det finnes en del voksne der ute som syr puter under ermene på ungene sine. Tror det var mange flere som måtte ta mer ansvar tidligere før. Kanskje ikke på det faglige planet, men på husarbeid og på å ta del av det som er en familie. Jeg tror vi er en del foreldre som har for lite tid og da er det raskere å gjøre selv. Igjen sitter det en del barn som ikke har helt kontroll på hvor de er og hvor de skal, og som ikke føler ansvar for det de holder på med.

Kravene i skolen er mye større enn tidligere, men samtidig er det også et mye større fokus på trivsel enn da vi var små. Det at det finnes vksne rundt barnet som bryr seg og stiller krav behøver ikke alltid å være stressende hvis det gjøres på en måte som viser at du har aksept for den du er.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Darth, her.

Jeg er både lærer og mor til skolebarn - og av og til så vil jeg nesten kveles av alle kravene. Foreldre har enorme krav til seg sammenlignet med da jeg var liten - det er en oppfølging uten like både på skolen, og ikke minst med fritidsaktiviteter. Som lærer kjenner jeg på mye av det samme - forventningene er enorme. Først så har jeg høye forventninger til meg selv, og så har foreldrene høye forventninger til hva jeg skal klare. Elevene stakkars - jeg er usikker på hvor bra det er det vi holder på med nå. Det er et eksperiment som vi ikke har prøvd før - dette med den ekstreme oppfølgingen av barna hele tiden. Jeg er usikker på om den barneoppdragelsen, og den skolen, som vi legger opp til nå er helt heldig egentlig. Ikke fordi jeg vil tilbake til gamle dager, men jeg er i tvil - i sterkt tvil - om at det at voksne rundt barna står tett i ring og bare pusher og puser og støtter og presser - hele tiden, at det egentlig er så lurt.

Ja, jeg kjenner på det samme selv.

[kie]

Jeg tenker at vi er ekstremt flinke til å stille krav til hverandre. Noen ganger på bekostning av de kravene vi burde ha stilt til eleven selv.

[rine]

Veldig enig i det du skriver der, Minerva. Som jeg skrev i et annet innlegg, det er curlinggenerasjonen vi har med å gjøre i skolen nå, og de (mange, for mange)er ikke vant til krav og til å måtte jobbe for ting, rett og slett.

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Veldig enig i det du skriver der, Minerva. Som jeg skrev i et annet innlegg, det er curlinggenerasjonen vi har med å gjøre i skolen nå, og de (mange, for mange)er ikke vant til krav og til å måtte jobbe for ting, rett og slett.

Jeg er enig i at genereasjonen som er i vdg nå er curlinggenerasjonen. Men har vi ikke endret oss litt det siste tiåret? Våre barn er I HVERT FALL ikke curlingbarn. Her ordner de klærne selv, har faste oppgaver i huset, forventes å hjelpe til når vi spør, fikser lekeavtaler selv, stikker på fotballtrening og kommer hjem igjen selv, går til og fra skolen på egen hånd fra andre dag i første klasse, fikser leksene på egen hånd, (jeg ser over etterpå), smører frokost og matpakker selv, osv.

Jeg merker at jeg forventer mye av dem på skolen. Fordi jeg vet hvor tøft det blir oppover i systemet. Men jeg må passe på at de får tid til å leke også. Så det var mest til meg selv jeg skrev det innlegget...

[kie]

Men det er neimenn ikke lett å ikke være curlingforelder i møte med skolen heller bestandig. I alle fall om man møter på en lærer eller to som er av den oppfatning at spesielle behov = massiv curling er på sin plass. Når det etter mitt syn nesten til tider er omvendt. Disse barna har enda dårligere forutsetninger enn mange andre. De vil kanskje ikke bare lære av sine feil etterhvert når de skal etablere seg på egen hånd, men ha et enda større behov for å virkelig ha dreisen på enkelte ting, unngå tillært hjelpeløshet osv.

Jeg har møtt på en del "curlingpress" fra den andre siden av bordet også, og det er litt kjipt når mine ønsker for barnets fremtid blir misforstått som manglende omtanke for barnets behov osv.

[Katta]

Jeg sitter og tenker på hvorvidt jeg produserer curlingbarn eller ikke. For på den ene siden lurer jeg stadig på om jeg følger opp for lite. Jeg har jo mange unger og de har vesentlig mer frihet enn mange andre og må greie mye selv. På den andre siden er jo også jeg et produkt av min tid og jeg gjør helt sikkert det som er vanligst for vår generasjon. Så jeg vet ikke.

Jeg krever endel av dem, men jeg sjekker også at de gjør lekser i mye større grad enn mine foreldre gjorde. Jeg er også hjemmelærer i større grad enn dem. Kanskje. De var ganske involvert de også når det var noen som trengte hjelp, men det var i større grad lagt opp til at ungene skulle greie ting selv da, det ble ikke forventet at foreldrene hadde den hele og fulle oversikt over skolearbeidet. Hm. Jeg vet ikke.

[rine]

Jeg er definitivt mer curlingforelder enn mine egne var. Tror ikke de har hjulpet meg med lekser en eneste gang og i tillegg passet jeg søsken fra jeg var 6 og vasket hus fra jeg var 10. Det slipper mine unger. Jeg tror likevel at jeg er mindre curling enn de mange andre på min alder siden jeg diller utrolig lite med ungene. "Hva vil du nå da?" og "Liker du ikke det? "Vil du ha det?" gjør meg .

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Jeg er definitivt mer curlingforelder enn mine egne var.

Jeg også. På den andre siden har jeg et barn som krever mer curling enn andre, hun har spesielle behov. (Jeg sier ikke at unger med spesielle behov trenger curling, men mitt barn trenger at vi er slik på mange områder, slik at vi kan fokusere på noen utvalgte ting som hun må jobbe spesielt med. Hun fikser ikke alt, som mange andre.)

[Katta]

Mine foreldre var desperat lite curlete på noen punkter. Vi bodde der, de bodde der. Jeg merket ikke stort til oppdragelse. Men de var også utrolig lite aktive på opplæringsfronten mhp husarbeid, så jeg vet ikke.

Jeg lar mine få lov til ting senere enn jeg fikk og jeg er nok mer aktiv på skoleoppfølging enn de var. Samtidig er jeg den desidert minst putesyende i gata her. Både i direkte og overført betydning faktisk.

[Charlie]

Vi har rett og slett droppet fritidsaktiviteter for en periode. Utrolig deilig med en pause - for små og store, tror jeg. De leser, driver hobbyprosjekter og har god tid til lekser. Ok, de maser om å begynne på x fra tid til annen, men det virker som de har det ganske fint i mellomtiden. Det har ihvertfall jeg. Nå er mitt slogan glad mamma = glade barn