"Tårnfrid" fratatt omsorgen for sitt barn

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Jeg synes noen ganger biologisk familie er "oppskrytt", og det gjelder ikke bare i barnvernsaker. Har man en familie som bare tilfører en sorg og nedelagsfølelse ser jeg få gode grunner til at man må fortsette å ha kontakt med disse.

Dette har du selvsagt helt rett i. Men for at en forelder skal ha sjansen til å forbedre seg, er det ikke da til det beste at barnet får være med på den prosessen? At det jevnlig kan treffe forelderen, se evt forbedringer og dermed kanskje få bygget opp ny tillit til denne forelderen? Snakker nå om tilfeller der omsorgsfratakelse utløser en vilje til å jobbe mot et mål, med seg selv, for å få tilbake barnet man har mistet.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Jeg skal innrømme at jeg ikke blir klok på Mim. For i utgangspunktet forfekter hun radikale, feministiske verdier - men så plutselig blir hun besteborgerlig og ser ned på alle i "lavere sosiale lag", og fremhever sin egen enorme kapasitet.

Min innstilling er at "sosiale klasser" ikke eksisterer. Joda, det finnes noen som prøver å skape seg sin egen "elite-klasse", men i mine øyne er ikke den fremmedspråklige, uutdannede alenemoren noe mindre verd enn det Mim er. Jeg misliker sterkt når mennesker prøver å definere seg selv som ånds-elite, og prøver å fortelle at de er litt bedre enn alle andre.

I mine øyne er det å se ned på andre noe av det styggeste man kan gjøre. I mine øyne er den som vil fremheve seg selv på bekostning av andre den som er minst verd. For i mine øyne er det ikke utdanningsnivået og de akademiske gradene som avgjør om du er et godt menneske. Godheten ligger i hjertet.

Vi får helt forskjellig innhold ut av det mim skriver, du og jeg. Jeg kan ikke med min verste vilje se hvordan mim rakker ned på andre. I mine øyne er det heller ikke utdanningsnivå, penger eller akademiske grader som avgjør om man er et godt menneske. Og jeg oppfatter ikke at noen - inkludert mim - mener noe annet.

At mennesker har ulike vilkår for å blomstre, det er et faktum. Det blir ikke annerledes om man ikke sier det. Og at noen - feks modige mim - sier det høyt, betyr ikke at man mener svakere grupper er mindre verdt.

Det å være bevisst at man har hatt et godt utgangspunkt, og brukt det bra, er for meg en fin ting. Da setter man kanskje større pris på det man har i livet.

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Dette kapasitetsbegrepet forvirrer meg litt. Kanskje fordi jeg ikke anser det nødvendig å ha "kapasitet" for å ha samvær med og omsorg for barna sine.

Ohohhh.... jeg trenger å være i form jeg, for å være engasjert og tilstedeværende for ungene mine. Jeg har tatt konsekvensen av å være en sur vridd klut etter endt arbeidsdag, og trappet ned. Hadde jeg hatt større kapasitet, hadde jeg ikke gjort det.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Dette har du selvsagt helt rett i. Men for at en forelder skal ha sjansen til å forbedre seg, er det ikke da til det beste at barnet får være med på den prosessen? At det jevnlig kan treffe forelderen, se evt forbedringer og dermed kanskje få bygget opp ny tillit til denne forelderen? Snakker nå om tilfeller der omsorgsfratakelse utløser en vilje til å jobbe mot et mål, med seg selv, for å få tilbake barnet man har mistet.

Jeg tror at foreldrene har hatt så mange sjanser til å "forbedre" seg gjennom de årene(!) barnevernet er inne før det ender med omsorgsovertakelse. Det er ofte mengder av hjelpetiltak som er prøvd for å styrke foreldrekompetansen og for å se etter endring i positiv rettning hos foreldrene.

Jeg vet ikke hvor vanlig det er at omsorgsovertakelsen fører til en vilje til å endre seg og jobbe mot å få omsorgen tilbake. Jeg har ikke gjennom mine 7-8 år i barnevernet sett ett velykket forsøk på dette. Det jeg derimot ofte har sett er at tingenes tilstand forværrer seg hos foreldrene etter omsorgsovertakelsen. De har på en måte mistet den siste gode grunnen til å holde livet sitt nogen lunde på rett kjøl. I tilegg er vel nederlagsfølsen over å ha blitt fratatt barnet så stor at det ikke akkurat er med på å bygge opp vedkommende, men heller bryte ytterligere ned - dessverre.

Det jeg i tilegg ofte har sett er at barna etter de flytter fra biologisk familie og inn i institusjon/fosterfamilie etter kort tid raser forbi foreldrene sine både intelektuelt og i modning. Foreldrene har under sine forhold ikke så store utviklingsmuligheter som barna som har mye resurser og mange resurspersoner rundt seg. Dette hjelper jo selvsagt ikke på det å få bygget ny tilitt mellom barn og foreldre.

Vet ikke om dette ble et svar på det du spurte om Sitron, men det med hvor mye samvær barn og foreldre bør ha etter omsorgsovertakelse er noe av det vanskeligste jeg er med på å vurdere.

[Sitron]

Joda, du svarte veldig fint der. Jeg har meget begrenset erfaring med dette selv, bortsett fra et par saker innefor familie/bekjente. Og i de sakene peker en mot det jeg spurte om, derfor spørsmålet. Den andre saken, derimot, understreker det du kommer med i dette innlegget ditt.

[Harriet Vane]

Klart man ikke får flere timer i døgnet selv om man har stor kapasitet, men man får gjort mer på jobben på kortere tid og kan gå hjem etter 8-9 timer og ikke 12-14. I tillegg er det fint og viktig å være i form, så man orker mer, holder seg frisk og har godt humør.

Sånn for min del: Det er vanligvis bare en eller to dager i uka jeg jobber så lenge. Normalt jobber jeg rundt 50 timer og har mulighet til å jobbe ganske mye hjemmefra. Men i det siste har det vært kampanjeuker, seminarer og veldig veldig veldig mye å gjøre. Men nå er det snart ferie. Og jeg burde overhodet ikke trenge å rettferdiggjøre meg overfor noen.

:kallerdumegendårligmorTM:

[007]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Derfor kommer jeg aldri til å gjøre karriere.

Det er kanskje der skoen trykker?

Opprinnelig lagt inn av bina

Men vinner jeg 20 millioner i Lotto sier jeg opp jobben på dagen.

Det gjør ikke jeg!
Jeg har en jobb jeg har slitt for å få, en jobb jeg har utdannet meg til og som jeg synes er utrolig givende. Norge nyter godt av at jeg betaler skatt og jeg gjør en samfunnsnyttig og viktig jobb. Jobben min tilfører livet mitt mye positivt, jeg vokser og utvikler meg som menneske av å jobbe. Alt dette klarer jeg uten å forsømme barna mine. Jeg har, som Mim, kapasitet til både jobb og barn.

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

:kallerdumegendårligmorTM:

Og der kjente jeg gufset fra fortiden...

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Selv om jeg ikke synes to timer intens "kvalitetstid" på søndag veier opp for å ikke ha noe tid sammen på hverdagene, så er det jo likevel ikke slik at "tid sammen" betyr akkurat det samme uansett hva man gjør med tiden. Det å gjøre ting sammen og snakke med hverandre og være bevisst på hverandre og til stede for hverandre er viktig, selv om jeg jo også tror det er viktig bare rett og slett å tilbringe tid sammen. (Det gjelder jo både i forhold til barn og i forhold til ektefelle/samboer.)

Jeg tror man kan føle seg temmelig ignorert og forsømt av noen selv om man tilbringer all sin våkne tid i samme hus som dem, hvis man ikke fokuserer på hverandre i det hele tatt - og tilsvarende tror jeg man kan få mye nærhet og omsorg gjennom å virkelig være sammen i bare en time eller to. Så selv om "kvalitetstid" er et foreldet begrep slik det ble brukt en gang i tiden, synes jeg ikke man trenger å kaste absolutt hele ideen vekk.

Enig med Skilpadda her.

Selv har jeg ennå små barn, og jobber en liten stillingsprosent fra hjemmekontor, og føler heller ikke at jeg trenger å forsvare mine valg. Poenget er ikke hvor mye man jobber, trener eller annet, poenget er at man er klar over sine barns følelsesmessige behov og dekker de. Å ha en partner som stiller opp som en partner skal og bør, er selvfølgelig med på å gjøre det lettere for både oss og barna.

I diskusjoner om dette temaet både på nett og IRL synes jeg at de som jobber mye føler at DE blir sett på som dårlige, statusjagende foreldre, og at de som er mer hjemme synes at DE blir fremstilt som late, uopplyste og gammeldagse foreldre. Alle er vel opptatt av å bevise at VÅRE valg i forhold til barna er de beste, og kjempe med nebb og klør for det, uten kanskje å huske at ikke alle er i samme situasjon, har samme preferanser og samme type nettverk rundt seg og barna.

Ja til mangfold, også i familiesituasjoner, så lenge barnas behov blir dekket.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Tidsbruksundersøkelser gjengitt i feks Jan Eivind Myhres bok om barndom i Oslo, sier at de hjemmeværende husmødrene brukte 13 timer på husarbeid og 1 time på barnestell. Dette gjaldt også spedbarn.

Jeg er bare litt nysgjerrig. Gjelder dette også for husarbeid man inkluderer barna i?

Kan det tenkes at man i større grad gjennomførte nødvendige gjøremål sammen og side og side fremfor å ha samvær gjennom leketid og sånt?

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av bina, her.

Derfor kommer jeg aldri til å gjøre karriere.

Men hva er karriere? Er det å ha en "statusjobb" a'la redaktør for et magasin, være direktør for et firma eller leder i det offentlige? Eller er det å jobbe i seg selv, som sykepleier, lærer, saksbehandler eller bussjåfør? Alle som jobber har vel en karriere, og er vel derfor karrierekvinner/karrieremenn?

Opprinnelig lagt inn av Liven, her.

Jeg har en jobb jeg har slitt for å få, en jobb jeg har utdannet meg til og som jeg synes er utrolig givende. Norge nyter godt av at jeg betaler skatt og jeg gjør en samfunnsnyttig og viktig jobb. Jobben min tilfører livet mitt mye positivt, jeg vokser og utvikler meg som menneske av å jobbe. Alt dette klarer jeg uten å forsømme barna mine.

Signerer hvert eneste ord Liven skriver her. Det er veldig givende å vite at man yter til fellesskapt, at man jobber med noe som har betydning for samfunnet og gir noe igjen etter mange år på skolebenken. Selv om noen selvsagt føler og velger annerledes, er det for meg helt utenkelig å ikke skulle bruke utdannelsen min, kreativiteten, arbeidslysten og ressursene mine.

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg er bare litt nysgjerrig. Gjelder dette også for husarbeid man inkluderer barna i?

Kan det tenkes at man i større grad gjennomførte nødvendige gjøremål sammen og side og side fremfor å ha samvær gjennom leketid og sånt?

Nei. Femtitallet er virkelig oppskrytt. Av de mange kildene jeg har gjennomgått på feltet var det lite inkludering av barn i husarbeidet eller andre daglige gjøremål. Man regner med at dette var en holdningsmessig pendelssving, ettersom det at mor var hjemme og barna kunne bruke sin tid på lek ble sett på som et overskuddsfenomen. Det var jo litt "synd" på de familiene der mor måtte jobbe ute, eller der ungene måtte gjøre mye hjemme. Barn var ute med andre barn fra etter frokost til formiddagsmat og ute igjen til middag. Husarbeid ble oppgradert til yrke og både rollen og arbeidet ble profesjonalisert. Og man har helst ikke med barn på jobben. Det at barn skulle leke og ha det gøy og ikke ha så mange plikter var en reaksjon på de harde tredveårene som foreldrene hadde vokst opp med, og også en politisk målsetting fra styresmaktene på den tiden.

Det finnes unntak, og det var stort sett på gårder, der ungene hjalp til i ferier, men også der endret ting seg, for før femtitallet hadde det vært vanlig at ungene var med i fjøset om morgenen og kvelden, men dette ble det slutt på. Barnevernet kunne faktisk gripe inn, dersom ungene hadde for mange plikter som kunne tenkes å gå ut over lekser og lek.

Det nye synet på barn som vokste frem i denne tiden, at barn og barndom var viktig i seg selv, kombinert med den nye kvinnerollen som profesjonalisert husmor, medførte mindre kontakt mellom barn og foredlrene deres, så langt jeg har sett. Husmorrollen vektla HUS, ikke MOR, om dere skjønner.

Også muntige kilder bekrefter det samme, og alle som har foreldre med hjemmeværende mødre som vokste opp på femtitallet vil sikkert kunne bekrefte, i hvertfall stort sett, at dette er riktig.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Også muntige kilder bekrefter det samme, og alle som har foreldre med hjemmeværende mødre som vokste opp på femtitallet vil sikkert kunne bekrefte, i hvertfall stort sett, at dette er riktig.

Jeg har en annen erfaring med muntlige kilder angående dette. (Og litt sosialantropologikunnskap/interesse))
Søsken, flokk, foreldre, besteforeldre. Strukturen var helt annerledes, i hvertfall her jeg kommer fra.
Familien var viktig, de gjorde ting sammen, "hjalp til" hjemme, og lærte å fungere i flokken som et flokkmedlem bør.
I dag stuer vi våre besteforeldre på gamlehjem, før bodde de hos sine barn som hjalp dem. I dag MÅ man jo innse at familien ikke har den samme posisjon som før, at man har store gap mellom generasjonene, at man rett og slett ikke er en flokk lenger.

Eksempel: Småbarnsforeldre jobber, har nanny's, barnehage, besteforeldre bor i Spania, oldeforeldre finnes ikke, da folk ofte får barn lenge etter fylte 30.
Satt på spissen...

Før: Besteforeldre var i nærheten, unger hadde ofte nær familie rundt seg mye mer, familiestrukturen var ikke mine, dine, våre barn, mor var hjemme, men ofte var det fler enn mor hjemme.

Skjønner du hvor jeg vil?

Jeg romantiserer ikke, men det er da en kjennsgjerning at folk hadde større familienettverk før, og hadde et annet forhold til det å ta vare på hverandre.

Mange her snakker om at besteforeldre ikke har tid til barnebarna sine, eller at de ikke vil at de skal ha dem mens de er små, etc...
Men likevel jobber mange av de samme mye, og er lite sammen med ungene. Som kanskje ville hatt det fint sammen med sine pensjonerte besteforeldre som ikke bor i Spania i stedet?


Bare noen tanker...

[Harriet Vane]

Line, beklager, men dette er ren romantisering. Har du lest Lillebror og Knerten? Eller tenkt over all tilflytting til drabantbyer i etterkrigstiden? Ikke mye familiebånd og storfamilie der, altså.

[annemede]

Line* Jeg tror heller ikke dine tanker holder mål, ihvertfall ikke generelt, mulig i spesielle tilfeller, men der hvor noen har flyttet for å kunne jobbe, har man jo ikke besteforeldrekontakt. Dessuten var det mye vanskeligere å reise, man kunne ikke bare sette seg på et fly og være fremme om 2 timer liksom. Der tror jeg det er lettere nå, selv om man bor lenger fra hverandre.

[allium]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Også muntige kilder bekrefter det samme, og alle som har foreldre med hjemmeværende mødre som vokste opp på femtitallet vil sikkert kunne bekrefte, i hvertfall stort sett, at dette er riktig.

Jeg vokste riktignok opp på sekstitallet, men jeg husker det som du beskriver det. Vi var ute og lekte hele dagen, og fikk komme inn for å spise. Husarbeidet hjalp jeg ikke til med - før min mor da jeg var 15-16 begynte å klage over hvor lite jeg kunne og hvor lite jeg gjorde.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Husarbeidet hjalp jeg ikke til med - før min mor da jeg var 15-16 begynte å klage over hvor lite jeg kunne og hvor lite jeg gjorde.

Har vi samme mor?

Nei, jeg er fristet til å si med Maggie Thatcher: You never had it so good. Det er merkelig hvor romantisert 50-tallet har blitt.

[kie]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Nei. Femtitallet er virkelig oppskrytt. Av de mange kildene jeg har gjennomgått på feltet var det lite inkludering av barn i husarbeidet eller andre daglige gjøremål. Man regner med at dette var en holdningsmessig pendelssving, ettersom det at mor var hjemme og barna kunne bruke sin tid på lek ble sett på som et overskuddsfenomen. Det var jo litt "synd" på de familiene der mor måtte jobbe ute, eller der ungene måtte gjøre mye hjemme. Barn var ute med andre barn fra etter frokost til formiddagsmat og ute igjen til middag. Husarbeid ble oppgradert til yrke og både rollen og arbeidet ble profesjonalisert. Og man har helst ikke med barn på jobben. Det at barn skulle leke og ha det gøy og ikke ha så mange plikter var en reaksjon på de harde tredveårene som foreldrene hadde vokst opp med, og også en politisk målsetting fra styresmaktene på den tiden.

Det finnes unntak, og det var stort sett på gårder, der ungene hjalp til i ferier, men også der endret ting seg, for før femtitallet hadde det vært vanlig at ungene var med i fjøset om morgenen og kvelden, men dette ble det slutt på. Barnevernet kunne faktisk gripe inn, dersom ungene hadde for mange plikter som kunne tenkes å gå ut over lekser og lek.

Det nye synet på barn som vokste frem i denne tiden, at barn og barndom var viktig i seg selv, kombinert med den nye kvinnerollen som profesjonalisert husmor, medførte mindre kontakt mellom barn og foredlrene deres, så langt jeg har sett. Husmorrollen vektla HUS, ikke MOR, om dere skjønner.

Også muntige kilder bekrefter det samme, og alle som har foreldre med hjemmeværende mødre som vokste opp på femtitallet vil sikkert kunne bekrefte, i hvertfall stort sett, at dette er riktig.

Tusen takk for utfyllende og lærerikt svar!
Da er altså mine bange anelser riktige. At svigermor (selv om hun ikke hadde barn før på 60 og 70-tallet) dessverre ikke er noe for seg selv.

Hun var hjemme "med ungene", men det var intet tilsyn.

Og jeg har jo sett det i praksis også. Når hun skal "jobbe" så må ungene vekk. Barn som snakker til henne får som regel ikke noe svar for hun er "opptatt". De blir rett og slett ignorert. Den som tydeligvis skal få oppmerksomhet og omsorg er mannen i huset. Og det kan man om man har vært flink husmor og jobbet effektivt i løpet av dagen. Når far kommer hjem så skal barna være stille og behagelige mens mor degger for far.

Jeg tror at dagens husmødre har helt andre prioriteringer. Så selv om det er feil å romantisere 50-tallet så er forhåpentligvis også husmorrollen endret til det bedre. Slik var det i alle fall da jeg var hjemmeværende med små barn. Jeg hadde et fast opplegg for aktivisering av barna. Utetid, sang, tegning/maling/perling, butikktur, rotid, måltider og husarbeid der barna var med. Svigermor steilet over prioriteringene, selvsagt.

[Benmurphy]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Nei. Femtitallet er virkelig oppskrytt.

Jeg må bare slutte meg til kie: Dette var virkelig informativt og velskrevet, og det er ting som burde vært mye mer fremme i samfunnsdebatten. Det er jo veldig utbredt å fremheve "femtitallet" som en gullalder på alle måter, og med den enorme veksten vi hadde i levestandard i vesten i etterkrigstiden er det jo ikke så rart at mange av de som opplevde det tenker tilbake på det på den måten.

Det femtitallet som de "verdikonservative" tilsynelatende ønsker oss tilbake til har aldri eksistert. I virkeligheten var det ganske fælt, og det burde man oftere bli minnet på.

Ben "You can't go back. Luckily." Murphy

[Muad'Dib]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Tusen takk for utfyllende og lærerikt svar!
Da er altså mine bange anelser riktige. At svigermor (selv om hun ikke hadde barn før på 60 og 70-tallet) dessverre ikke er noe for seg selv.

Hun var hjemme "med ungene", men det var intet tilsyn.

Og jeg har jo sett det i praksis også. Når hun skal "jobbe" så må ungene vekk. Barn som snakker til henne får som regel ikke noe svar for hun er "opptatt". De blir rett og slett ignorert. Den som tydeligvis skal få oppmerksomhet og omsorg er mannen i huset. Og det kan man om man har vært flink husmor og jobbet effektivt i løpet av dagen. Når far kommer hjem så skal barna være stille og behagelige mens mor degger for far.

Jeg tror at dagens husmødre har helt andre prioriteringer. Så selv om det er feil å romantisere 50-tallet så er forhåpentligvis også husmorrollen endret til det bedre. Slik var det i alle fall da jeg var hjemmeværende med små barn. Jeg hadde et fast opplegg for aktivisering av barna. Utetid, sang, tegning/maling/perling, butikktur, rotid, måltider og husarbeid der barna var med. Svigermor steilet over prioriteringene, selvsagt.

Har noen sett "Far from Heaven" ? Det er en film som foregår på 50-tallet, i en hvit Amerikansk øvre-middelklassefamilie. Familiens to barn er ret perifære i familiesammenhengen, og blir stort sett kun talt til for å sendes opp på sitt rom / gjøre lekser / bli irettesatt på orden og adferd.

Jeg har flere gange tenkt på, at min mor, som var hjemmegående med ukentlig hushjelp, sluttet å kjøre oss rund til dette og hint da vi var ca. 10 år. Vi syklede/gikk/tok bussen, liksom alle vores jevneldrende.

Jeg har jobb, forskningsprosjekt og ingen hushjelp, og jeg kjører min snart 10-åring til og fra alt, lager hans matpakker osv. Det er for meg en selvfølge. På den videregående skole hvor jeg jobber, står det hver morgen en sirlig kø biler: mange foreldre leverer fortsatt deres poder i skolen, og ingen synes at det er rart. Det å ha barn er blitt mere et fritt valg enn det var før, og det er også mitt inntryk at de fleste barn følges tettere opp av deres foreldre enn tidligere. Jobb eller ingen jobb.

[Blåbær]

50-60 tallet er nok oppskrytt ja.
Snakket mye med min mormor om dette. Hun hadde selv små barn på slutten av 50-tallet og begynnelsen av 60-tallet.

Hun har fortalt at på den tiden skulle spedbarn ligge i vogn/seng mellom måltider. Ofte ble de kun tatt opp for å få måltid/bleiskift iløpet av dagen. Kos og ekstra oppmerksomhet fikk vente til kvelden. Tok du barnet for mye opp fnøs de andre mødrene av deg fordi du skjemte barnet helt bort.

Det at så mange besteforeldre ikke stiller opp for barnabarna sine er en myte. Besteforeldre i dag er ressurssterke, har bedre helse og blir eldre enn på 50-tallet.. Henviser til artikkel i siste nummer av "Foreldre og barn".

[Sitron]

Besteforeldrene mine hadde langt mer tid til meg da jeg var liten, enn min mor har til mine barn. Tror det er ganske kjedelig for ungene å være på besøk hos mormor, mens jeg hadde det storartet på ferie, gjerne mnd i gangen før skolestart, hos mine besteforeldre. Så på det aspektet så glorifiserer jeg så absolutt besteforeldrerollen før fremfor nå.

[Pebbles]

Jeg har lyst til å si noe i denne debatten - men jeg synes igrunnen at det aller meste er sagt, og det på en god måte.

Jeg er enig i det meste av det både bina og Mim sier - selv om de representerer motpolene i debatten.

Selv takker jeg Gud for at jeg lever i en tid hvor kvinner utdanner seg og har mulighet til å fylle livet sitt med et yrke de trives med, om de ønsker det.
Om jeg hadde vært husmor på 50-tallet, så hadde nok jeg vært blant de valiumknaskende, ja.

Samtidig får jeg helt klaus av en for travel hverdag. Vekke trøtte unger, hente dem i firetiden ( de er slitne, vi er slitne ), lage mat mens sultne små er grinete, spise, se på barne-tv, bade, legge dem.
Jeg jobber 60 % nå, og er hjemme med minstemann to dager i uka. Henter eldstemann tidlig, har rolige ettermiddager og får gjort mer hjemme.
Det er gull verdt for vårt familieliv.
Jeg vil helst være mer sammen med barna enn de ansatte i barnehagen.

Jeg er nok preget av å ha jobbet med barn i mange år før jeg selv får barn. Og det er faktisk sånn at det er mange slitne skolebarn rundt omkring. SFO på morgenen, skoledag, SFO på ettermiddagen og ofte fritidsaktiviteter i tillegg.
Jeg er slett ikke reaksjonær eller gammeldags i forhold til mors rolle i heimen.
Men at begge foreldrene - periodevis eller jevnt og trutt - har nok tid til barna sine er essensielt for et barns trygghet og selvverd.
Det er ikke sjelden jeg har sett inn i et sårt barneblikk fordi foreldre ikke har prioritert skoleavslutning eller annet som gjelder barnet.
Det hjelper ikke at mor alltid er der om far aldri er det, og omvendt.
Et barn vil føle seg avvist om en eller begge foreldrene ikke tydelig viser at det er barnet som er aller viktigst for dem. Og det gjør man ved å bruke tid på dem.

At det skulle være like bra om andre voksne enn foreldrene alltid bringer og henter i barnehagen eller er med på fritidsaktiviteter, er direkte usant.
Ingen er like gode som mamma eller pappa, så lenge de er foresatte.

Hva man gjør av og til, eller i perioder, er selvfølgelig noe helt annet.

Barna speiler seg i foreldrene hele tiden, og alle valg vi tar, vil ha innvirkning på dem. De fanger opp alle signaler vi bevisst og ubevisst sender ut, og om vi knapt ser dem i løpet av arbeidsuka, så skal ingen få overbevise meg om at det ikke virker inn på selvverdet deres. Om man er viktigst for noen annen, merker alle, også de allr minste. Og om noen tilbringer spesielt lite tid med oss - ja, så vet vi at vi ikke er viktigst. Punktum.

For meg handler ikke dette temaet om yrkesliv. Det handler kun om tid.