What's your cultural dealbreaker?

[My]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Dealbreaker eller ei, jeg blir ganske obstfeldersk av å se feeden min en ESC-lørdag. En gang hadde vi middagsgjester som lurte på om ESC-finalen kunne stå på i bakgrunnen. Jeg ble virkelig oppriktig overrasket over at voksne mennesker mener TV er viktigere enn middag med venner.

Jeg og mannen var en gang i middagsselskap hos en daværende kollega av han, der alle (de voksne) gjestene gikk fra bordet midt under middagen fordi de bare måtte se utstemminga på Big Brother. Vi kjente ingen av dem særlig godt, mannen og jeg ble bare sittende og se måpende på hverandre.

Dealbreaker så skikkelig.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Jeg og mannen var en gang i middagsselskap hos en daværende kollega av han, der alle (de voksne) gjestene gikk fra bordet midt under middagen fordi de bare måtte se utstemminga på Big Brother. Vi kjente ingen av dem særlig godt, mannen og jeg ble bare sittende og se måpende på hverandre.

Dealbreaker så skikkelig.

Atdetvar!?

Seriøst?

[My]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Atdetvar!?

Seriøst?

Ikke sant ...

Ei av de samme som var gjester der kom ved en senere anledning med følgende imponerende utsagn, angående røyking og svangerskap: "Man slutter jo ikke å leve bare fordi man blir gravid".

Jeg ble aldri bestevenninne med noen der.

[Candy Darling]

:stryker Miley fra 8-retteren jeg hadde tenkt å invitere henne til:

[Einhyrningur]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

:stryker Miley fra 8-retteren jeg hadde tenkt å invitere henne til:

Like greit, MGP passer best til pizza.

[Addison]

Danseband er nok veldig nærme for min del. Visse realityserier er også kandidater. Men å kutte ut venner av den grunn tror jeg likevel hadde sittet langt inne. Noe annet er nye mennesker man møter, og man straks finner ut at de er ekte blodfan av Glenn Rogers og Big brother/Paradise Hotel/hva har du. Da blir det muligens med helt overfladisk prat når man må.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Det eneste måtte være folk som lar tven stå på når de får besøk. Det har jeg opplevd. De slår lyden ned, men tven blir stående på, og man sitter sånn at den tar oppmerksomheten. Det er forferdelig forstyrrende og virker som om man egentlig ikke har lyst på besøket. Det er veldig nedtur.

Det er sant. Det er nesten en dealbreaker for meg også, hvis det skjer gjentatte ganger. Ikke slik og forstå at jeg ikke vil være venner med vedkommende mer, men hvis TV-en har stått på de siste tre–fire gangene jeg har vært på besøk, så kvier jeg meg faktisk for å besøke personen igjen. (Men jeg møter gjerne vedkommende på kafé eller hjemme hos meg altså.)

[Røverdatter]

Det er jo vanskelig å oppretteholde nære vennskap og relasjoner om man er på kollisjonskurs gjeldende det rent kulturelle. Min erfaring er at da er man ikke særlig kompatible samtalepartnere heller, og det er greit nok å møtes for overfladisk samvær/for at ungene skal leke/whatever, men noe dypt vennskap og de fine samtalene blir det aldri av sånt.

Jeg tror jeg har relativt høy terskel, men jeg ser jo at jeg har et slags indre krav om at vedkommende i det minste har et slags bevisst forhold til hva som er kultur og hva de syns om det for at jeg skal investere i bekjentskapet. Det er mest interessant med mennesker som har en forståelse av samfunnet vi lever nasjonalt og internasjonalt, og som har et visst begrep om historie og kultur. Jeg syns at respekt for kultur og kulturutrykk er mest tydelig hos dem som har kunnskap om samfunn og historie, og jeg liker at folk respekterer f.eks musikere, kunstnere og skuespillere og anerkjenner at den gruppen trengs i et velfungerende samfunn.

Det bekymrer meg en del for tiden faktisk, at kultur trykkes ned fremfor å løftes frem. Det er feks en sterk lobby som jobber for å bygge ned NRK til å ikke lenger levere et breddetilbud, men konsentrere seg om et smalere tilbud. Det sier litt om hva slags status kulturformidlingen har syns jeg. Blant kritiseres NRK for å lage et for godt tilbud til barn fordi de hindrer de kommersielle kanalene i å lage barne-tv. Jeg er enig i at NRK lager et eksepsjonelt godt tilbud til barn med NRKSuper, men jeg syns det er riktig, jeg da, at ikke barnekulturen styres av reklameinntekter. Jeg syns det er riktig at NRK er en breddeformidler av kultur og jeg tror det er en viktig forutsetning for kulturutviklingen i et så lite land som vårt at NRK har den rollen de har.

Dealbreaker for meg er visst alle de som syns NRK-lisensen er "harry".

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Røverdatter, her.

Det er jo vanskelig å oppretteholde nære vennskap og relasjoner om man er på kollisjonskurs gjeldende det rent kulturelle. Min erfaring er at da er man ikke særlig kompatible samtalepartnere heller, og det er greit nok å møtes for overfladisk samvær/for at ungene skal leke/whatever, men noe dypt vennskap og de fine samtalene blir det aldri av sånt.

Ja. Det var jo mye kortere og mer konsist enn mitt.

[Skilpadda]

Jeg har jo ikke postet selv i det hele tatt, jeg bare lagde tråden i full fart fordi jeg syntes det var et morsomt spørsmål. Det er jo ikke overraskende at de aller fleste - i likhet med "originalen" på avclub.com - sier at de er skeptisk til "folk som ikke er interessert i kultur" eller "folk som ikke synes kultur er viktig", og ikke at de ikke kan være venner med folk som liker f.eks. Miley Cyrus eller ikke liker Game of Thrones. For det er jo selvsagt i drøyeste laget å helt avskrive en person fordi de ikke har samme smak som en selv.

Men jeg er - ikke overraskende - veldig på linje med Toffskij, som vel sa noe i retning av at det handler om hvem man [ikke] tror man kan bli sjelevenner med. Jeg har flere gode venner som jeg har bondet med over felles kulturelle referanser og felles elsk- og hat-objekter, og selv om det i seg selv ikke er nok til å bygge et solid vennskap på, sier det ganske mye om hvor man har noe felles, hvordan man tenker, hva man synes er morsomt og givende og hva som er viktig for en. Og alt det er viktige deler av et vennskap. (Og i disse tilfellene har vi jo typisk funnet ut etter hvert at vi er kompatible på andre områder også.) Omvendt kan jeg selvsagt både like og respektere folk som ikke liker "mine" ting i det hele tatt, men da er sjansen noe mindre for at vi f.eks. har sammenfallende sans for humor eller at vi vil kunne ha spennende samtaler.

Klart det finnes unntak, og å diskutere med folk jeg er helt uenig med, men som har sterkt engasjement og gode argumenter, det er jo veldig morsomt! Så det viktigste er jo en felles oppfatning av at kultur er viktig. Men det er sjelden jeg treffer folk som f.eks. synes film er kjempeviktig og interessant, og som gjerne diskuterer det, men som ikke har noen felles elsk- eller hat-objekter med meg.

Så jeg vil kanskje si at ikke jeg heller har noen konkrete dealbreakers, men at jeg blir mer skeptisk til folk som totalt avviser kulturelle uttrykk som er viktige for meg - og jo flere av "mine" ting de ikke liker (eller bryr seg om), jo mer får jeg følelsen av at dette nok ikke er en av "mine" personer. (Selv om de ikke trenger å spesifikt like f.eks. Magnetic Fields, eller filmene til Wes Anderson, eller Breaking Bad, eller Terry Pratchett.)

[Candy Darling]

Man bonder jo generelt veldig godt gjennom felles kulturopplevelser, ja. F.eks. har jeg et mye nærmere forhold til min ene søster gjennom mange øyafestivaler enn hva vi har klart å utvikle på familiemiddager.

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Det eneste måtte være folk som lar tven stå på når de får besøk. Det har jeg opplevd. De slår lyden ned, men tven blir stående på, og man sitter sånn at den tar oppmerksomheten. Det er forferdelig forstyrrende og virker som om man egentlig ikke har lyst på besøket. Det er veldig nedtur.

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Det er sant. Det er nesten en dealbreaker for meg også, hvis det skjer gjentatte ganger. Ikke slik og forstå at jeg ikke vil være venner med vedkommende mer, men hvis TV-en har stått på de siste tre–fire gangene jeg har vært på besøk, så kvier jeg meg faktisk for å besøke personen igjen. (Men jeg møter gjerne vedkommende på kafé eller hjemme hos meg altså.)

Dere er hjertelig velkommen!
Har ikke TV i stuen, nettopp fordi det er så veldig forstyrrende og oppmerksomhetskrevende.


Jeg har grublet litt på denne tråden, og kom frem til at jeg jo har noen i nærheten som ikke stemmer det samme som meg (ikke i nærheten en gang), som nok bare leser kiosklitteratur og ser mye på reality og den slags. Vi har ikke all verden å snakke om, akkurat. Jeg har også hatt kollegaer som har referert til et og annet morro-show på tv fra dagen før, og ledd hjertelig av det, mens jeg bare sitter der og skjønner ingenting (uten at det plager meg på noe vis). Så lenge man ikke forventer at alle liker, ser og hører på det samme, så finner man jo som oftest noe felles likevel.

[Milfrid]

Jeg har plenty å snakke med min realityshow venninne. Men vi snakker aldri om realityshow for å si det sånn. Hun er veldig langt fra enkel og grunn, på tross av sin - for meg - grunne interesse for reality. Vi har mange andre felles interesser, og hun er det mest varme og hyggelige menneske jeg kjenner, med en fantastisk innsikt i mennesker og et brennende engasjement for ting hun tror på, og som opptar henne.

Men jeg diskurerer ofte og gjerne politikk med kjæresten. Og jeg har måttet gå kraftig i meg selv og innse at man faktisk kan stemme Frp og ha noen ok sider i tillegg. Så da tester jeg ut det, siden han jeg delte avis med i 20 år, som jeg stort sett var ganske på linje med politisk, og som hadde fryktelig mange likhetstrekk med meg mht oppvekst, utdannelse og kulturelle møtepunkter viste seg å ikke virke skikkelig når det kom til stykket likevel.

Jeg har til og med ei venninne som er healer (healer!!), og det er virkelig for meg langt fjernere enn både reality-interesser og Frp-preferanser. Men vi er gode venninner okke som. Vi bare snakker ikke om akkurat det, og hun er ikke fornærma over at jeg ikke "liker" healingen hennes på facebook. Det kunne jo sikkert vært en dealbreaker for henne også at jeg ikke tror på det hun gjør. Men vennskapet vårt stikker dypere og vi har andre felles ting som gjør at vi enda er venner.

Jeg har også en gruppe venner (tidligere kollegaer) som jeg kommer ekstremt godt over ens med, og det er nok helt sikkert fordi vi har masse felles ut over at vi en gang i tiden jobbet sammen. Så selvfølgelig er slike ting også viktige, og kanskje særlig når man ikke har gammelt vennskap eller fysisk tiltrekking (ok, det er mer enn det mht kjæresten. ) felles.

[Katta]

Det er vel kanskje verre der man ikke har noe å diskutere engang enn der man er uenige om hva som er bra? Hvis de andre mener at en bok var uinteressant og virkelighetsfjern, men man selv mener det motsatte har man tross alt noe å snakke om. Det er verre når man møter "bok?" (Men jeg er glad enkelte av mine venner og kollegaer holder ut med meg selv om jeg reagerer med når de snakker om sportsnyheter).

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det er vel kanskje verre der man ikke har noe å diskutere engang enn der man er uenige om hva som er bra? Hvis de andre mener at en bok var uinteressant og virkelighetsfjern, men man selv mener det motsatte har man tross alt noe å snakke om. Det er verre når man møter "bok?" (Men jeg er glad enkelte av mine venner og kollegaer holder ut med meg selv om jeg reagerer med når de snakker om sportsnyheter).

Jeg er i grunnen enig. Det er vanskeligst å forholde seg til mennesker som ikke har meninger, enten fordi de ikke har gjort seg opp noen, eller fordi de overhode ikke leser bøker/ser filmer/interesserer seg for politikk/samfunn/noe som helst. Ulike meninger er ofte bare spennende og gir utgangspunkt for både interessante og lærerike samtaler rundt det man er uenige om.

Jeg er riiiimelig blåst når det gjelder sport, jeg også. Og det er sikkert de som synes det er på grensen til en dealbreaker.

[Røverdatter]

Det finnes jo ingen fasit på hva som gjør at man får stor sympati for noen og lite sympati for andre, men jeg ser at jeg oftere finner gode venner i den gruppen som ikke er kulturelt ignorante. Utdanning syns jeg kan slå ut begge veier, det er ikke noe must at folk har utdanning for at vi skal ha kulturell fellesskap.

[rine]

Humor er veldig viktig, ja, kanskje noe av det viktigste. Mine nærmeste venner har alle samme humor som meg, og jeg ser heller ikke for meg at jeg kunne vært gift med en som ikke delte min form for humor.

Zoe: Egentlig en veldig interessant diskusjon: Jeg er også selvhøytidelig og har humor, (synes jeg selv, da ) men jeg og du er f.eks. riv, ruskende uenige om en del ting. Tror du vi kunne funnet tonen likevel? Altså: Er det politisk syn/verdier eller humor/å være lite selvhøytidelig som er viktigst?

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Zoe: Egentlig en veldig interessant diskusjon: Jeg er også selvhøytidelig og har humor, (synes jeg selv, da ) men jeg og du er f.eks. riv, ruskende uenige om en del ting. Tror du vi kunne funnet tonen likevel? Altså: Er det politisk syn/verdier eller humor/å være lite selvhøytidelig som er viktigst?

Veldig morsomt at du nevner dette - for jeg tenkte akkurat på det samme selv!

Vi hadde garantert funnet tonen - jeg tilgir deg stadig vekk (selv om det har hendt at jeg har vært mer enn bare litt opprørt) og det er fordi jeg digger at du er morsom og lite selvhøytidelig.

[Einhyrningur]

Det med humor er kjempeviktig. Jeg sliter med dette i forhold til noen i familien, og jeg merker at det går ut over det sosiale. Jeg trekker meg unna for jeg takler dårlig den overhysteriske alt skal være så morsomt hele tiden tonen. For meg må humor komme naturlig og når den passer, heller en å være påtatt og hysterisk. For meg er dette viktigere en av vi liker de samme bøkene.

Og dessuten hører en av mine favorittpersoner på dansebandmusikk, men han er over 80 år, så det er kanskje innenfor?