Kari Jaquessons siste utspill: "Man HAR ikke fedme, man ER feit"

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Mulig du er inne på noe her, SF...

[Divine]

smilefjes:

[Tussa]

Eg kan godt svare, nei det er ikkje meg. Fordi eg ikkje skal dit, for helsa mi og det å sjå bra ut er så viktig for meg at eg ikkje tar den sjokoladen som eg har lyst på og at eg pushe meg til den trimmen som eg hatar.

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

Eg kan godt svare, nei det er ikkje meg. Fordi eg ikkje skal dit, for helsa mi og det å sjå bra ut er så viktig for meg at eg ikkje tar den sjokoladen som eg har lyst på og at eg pushe meg til den trimmen som eg hatar.

Nettopp. Og da er det ikke deg. Jeg blir innmari lei meg når noen slenger ut et "det kunne vært meg, men jeg tok grep jeg". Det antyder nettopp at om man har alvorlig fedme så er man tiltaksløs og teit. Det øker dermed kraftig på skamfølelsen.

Og skamfølelsen er for svært, svært mange den største bøygen å komme over i forhold til nettopp å ta grep. Og hvordan døyves den skammen? Jepp. Med mat. Det er energikrevende å forakte seg selv og å skamme seg. Man orker ikke stort utover det om man først kommer i gang med litt skikkelig skam. Det er med andre ord et vesentlig poeng i å få overvekt (alvorlig overvekt - bikinikiloene får noen andre snakke om) knyttet løs fra skam - fordi flere da vil greie å få det bedre.

Jeg tør påstå at den desidert største grunnen til at jeg greide å kvitte meg med det meste av overvekten min var at jeg greide å slutte å skamme meg og heller bli glad i meg selv. Enda jeg ikke hverken var eller er pen i manges øyne.

[tink]

Hm, nei, jeg tror ikke jeg kunne ha kost på meg 40 kg - for de siste ville ikke vært kos. Men 10-15 kg, ja, det tror jeg at jeg kan få om verden snur alt på hodet for meg og den dagen forbrenninga mi stopper opp.

Men jeg tror det er mange som burde ha tenkt seg litt mer om når kiloene begynner å krype oppover, som burde ha gjort noe. Men vet ikke helt om KJ treffer disse med sleivspark og veivende armer. Det blir for lett å tenke at det gjelder noen andre, for jeg har jo [insert grunn].

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Men vet ikke helt om KJ treffer disse med sleivspark og veivende armer.

Da må de i så fall stå forrerst på areobics-timene hennes.

Jeg tenkte aldri at jeg var stor fordi jeg hadde en eller annen mystisk sykdom. Jeg var fullstendig klar over at det at jeg ikke beveget meg i det hele tatt kombinert med et ekstremt inntak av sukker og fett gjorde meg slik. Som jeg pleide å si: Det er ikke det at jeg er dum - jeg skjønner poenget med å spise mindre og bevege på meg, men jeg greier ikke å gjøre det.

De aller fleste som ikke har noe problem greier å gjøre noe den dagen de feks ikke lenger finner klær som passer. Heldigvis.

[Katta]

Jeg kunne fint kost på meg 20-30-40 kg. Men selvfølgelig, som SF sier, de som ikke har et problematisk forhold til mat greier stort sett å ta grep som snur dette. Jeg tror det Esme mener er at rent fysiologisk kan mange fint kose på seg 20-40 kg i løpet av relativt kort tid, det er ikke slik at man har en eller annen innebygd mekanisme i kroppen som gjør at det regulerer seg selv. Med andre ord er det hodet og speilet som gjør at man velger å ta grep. Og det greier man fordi man ikke har andre problemer enn å være glad i mat og bedagelig anlagt. Det betyr ikke at de som har større problemer fint kunne snudd like enkelt, men at det rent fysiologisk er fullt mulig å legge på seg mye i løpet av kort tid også uten spiseforstyrrelse hvis man lar lysten og apetitten bestemme.

[allium]

Men vi som har kosekilo - vi kaller det jo ikke en sykdom. Når KJ sier at det er fedme, og ikke sykdom, må man vel gå ut fra at hun retter utsagnet mot dem som sier at de er syke. Det er det da ingen med noen kosekilo for mye som gjør?

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Men vi som har kosekilo - vi kaller det jo ikke en sykdom. Når KJ sier at det er fedme, og ikke sykdom, må man vel gå ut fra at hun retter utsagnet mot dem som sier at de er syke. Det er det da ingen med noen kosekilo for mye som gjør?

Har man et par kosekilo så har man ikke fedme. Fedme starter etter overvekt på skalaen - og det er ikke på et par kilo.

[him]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Har man et par kosekilo så har man ikke fedme. Fedme starter etter overvekt på skalaen - og det er ikke på et par kilo.

Jeg er på fedme. BMI på 30 (men jeg trenger bare å gå ned 1-2 kg for å komme på BMI=29). Synes selv at det er "kosekilo", mulig jeg burde pusse kontaktlinsene mine. Eventuelt legge ut bilder av meg i bloggen min og få noen objektive vurderinger. (Dessverre har vi ikke noen pollmulighet i bloggen. Jeg elsker poller! :furte: )

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Nemlig. Og da nytter det ikke å forsvare KJ med at hun snakker til oss som liker bedre å spise et kakestykke ekstra enn å ta en joggetur.

Det er i det hele tatt litt vanskelig å tolke hvem det er KJ veiver og sleivsparker etter.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Med andre ord er det hodet [og speilet] som gjør at man velger å ta grep.

Ja, nettopp. Og det er jo her kjernen ligger. Vi må skille mellom fysiologi og psykologi her, altså. Hva er det som gjør at noen ikke "lar seg stoppe" av det de ser på vekta eller i speilet? Enten det nå er uvitenhet, handlingslammelse, fastlåste atferdsmønstre, manglende motivasjon, eller noe helt annet. Dette er jo nettopp det som skiller en som ikke "koser på seg" 40 kilo, og en som gjør det, er det ikke? Som SF påpeker, dere som ikke har "kost på dere 40 kilo", har jo definitivt ikke gjort det, og det er jo et slags bevis for at dere ikke kan gjøre det lett som bare det. Rent fysiologisk, ja.

[Milfrid]

Ei som klarte å kose på seg 31 kilo melder seg.

Men det har kanskje litt å si hvor man starter også? Jeg hadde gjennom hele barne- og ungdomsårene vært slank og av dem som kunne spise hva jeg ville uten å merke det. Jeg veide 53 kg da jeg begynte på p-piller, og la på meg 15 kg på tre mnd. Vips, liksom. I følge legen min var årsaken usedvanlig kraftige bivirkniner av Pillen (jeg gikk fra en A-cup til en DD-cup på de samme tre mnd), men da jeg sluttet på pillen var tydeligvis kroppen min en helt annen, og jeg kunne ikke lengre spise hva jeg ville, uten å legge på meg. Men det tok 16 kg til før jeg innså det. De siste 16 tok dog litt lengre enn tre mnd.

Men det endrer ikke det faktum at jeg koste på meg 31 kilo over et års tid. Og gikk fra slank til chubby og fra formløs til formfull, helt uten å ha et promblematisk forhold til mat. Det ble riktignok litt problematisk da jeg innså hva som hadde skjedd og skulle kvitte meg med kiloene, og jeg brukte mange, mange år på å få dem bort (dvs 20 av dem, resten satt som spikret).

Og nå er jeg der at jeg koser dem på meg igjen.

Det er bare til å innse at jeg har gått fra være ei som kunne spise alt uten å legge på meg, til en som må passe seg og trene masse for å holde vekten. Kjiipt men sant. Det KJ sa traff meg der det svei mest, men jeg er jo ikke dummere enn at jeg innser at det nok treffer noen som det ikke burde treffe også, og at det kanskje ikke var det smarteste innspillet på mange vis.

Jeg tror virkelig at vi er laget forskjellige, og at ikke alle har samme "motoren". Jeg kan jo bare se på meg selv, som alltid har spist det jeg ville uten problemer, helt til jeg plutselig ikke kunne det lengre. Kroppen min før og etter Pillen er ikke samme kroppen, på noe vis (den ga meg PCOS i tillegg. ). Jeg har ingen problemer med å akseptere at det som er enkelt for noen er vanskelig for andre - begge veier.

Likevel så tror jeg også at det er et aspekt mht hva man putter i munnen. For jeg innser jo at jeg legger jo ikke på meg av luft og kjærlighet. Det er jo fordi jeg er så himla glad i mat. Glad i mat. Jeg liker det aller meste. Og mangler den der "nå er jeg snart mett, best å ikke spise mer"-følelsen. Jeg spiser til jeg kjenner jeg er god og mett - og da er jeg som regel stappmett innen det får "satt seg". Hadde jeg vært mindre glad i mat og i stand til å naturlig spise mindre, så tror jeg neppe jeg hadde klart å kose på meg kilo.

Så da er det vel kanskje i alle fall to måter å bli overvektig på - det ene er å kose på seg kilo fordi man er glad i mat, og den andre er å spise på seg kilo fordi man har et problematisk forhold til noe, og bruker mat? Jeg kan jo forstå at for en i den siste kategorien så blir det provoserende å høre at man bare er feit og bør skjerpe seg. Men for min del så var det rett og slett bare et solid spark i ræva som traff smertefullt, men riktig: Skjerp deg, Milfrid!

Men jeg er enig med Smilefjes at man neppe koser på seg så mange kilo at man ender opp som sykelig feit. Det er forskjell på 40 kilo og 40 kilo også. Det er noe annet å gå fra 53 kg til 84 kg, som jeg gjorde, enn det er å gå fra 80 kg til 110. Uten tvil.

Og jeg tror ikke at det med overvekt som samfunnsproblem kan løses med at alle bare "skjerper seg og trener mer". Men at det er løsningen for en god del av oss, det er jeg ikke i tvil om.

Eh - jeg gikk ut fra at man snakker om å kose på seg 40 kilo som i at man mener å kose seg opp i ekstrem overvekt. Ikke at man kommer opp i normalvekt og litt forbi.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Eh - jeg gikk ut fra at man snakker om å kose på seg 40 kilo som i at man mener å kose seg opp i ekstrem overvekt. Ikke at man kommer opp i normalvekt og litt forbi.

Da jeg veide 84 kg hadde jeg en BMI på 30,5 og hadde passer "litt forbi" normalvekt, altså. Det var i tillegg ikke akkurat muskler jeg bar på. Men ja, det er forskjell på å kose på seg 40 kilo som gjør at man får en BMI på 30 og å kose på seg 40 kilo slik at man har en BMI på 40.

Men altså, jeg bor i USA, og jeg nekter å tro at alle (og det er mange, mange!!) de ekstremt overvektige her er det på grunn av sykdommer og psykdommer, altså. Ikke trenger man å være ufin og stirre på folk når man er ute og spiser heller, fordi man vet at porsjonene her er gedigne (og de skryter av det i reklamene. Og folk spiser ekstremt ofte ute her. Og skolematen... don't get me started. Og når man vet at det omtrent er umulig å bevege seg uten å gå aktivt inn for det her, så forstår man jo at det blir et fedmeproblem. At de som blir feite ikke nødvendigvis synes det er noe koselig at det blir det, det er en annen sak. Men jeg er ganske sikker på at det er en kraftig sammenheng mellom vektkurvene og samfunnsutviklingen med ferdigmat og biler og kontorjobber (sånn ganske forenklet).

Men jeg har jo vært lenge nok på FP til å forstå at dette er et minefelt delux, fordi bakgrunnen for overvekt ikke er A4 hos alle. At det langt fra er snakk om kos og trivsel og tilgang på mat og manglende trim for hver og en.

Mitt poeng var bare at selv for noen av oss som bare legger på seg fortere enn andre (for der er jeg havnet ), så hjelper det ikke akkurat på at man elsker mat og da særlig den maten med høyest energiinhold. Jeg ble ikke fornærmet av det KJ sa. Ikke litt en gang, selv om jeg følte meg skikkelig truffet. Men jeg forstår at andre blir det.

To tanker i hodet på en gang.

[Tussa]

Men om en er 160 høg og går frå 50 til 90 så er jo det ekstrem overvekt. Eller om en er 172 og får frå 62 til 102... På mitt verste gikk eg frå 71 til 104.

[Brutus_]

Ørjasæter med innspill:

http://e24.no/kommentar/e24-kommenta...cle3853217.ece

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Brutus_, her.

Ørjasæter med innspill:

http://e24.no/kommentar/e24-kommenta...cle3853217.ece

Synes nå dette var godt sagt. Mange av poengene drukner jo her i sinnautspill om psykiske problemer, spiseforstyrrelser og ekstrem fedme. Det er vel ikke disse som utgjør brorparten av et økende helseproblem? Det er hard jobbing å endre livstil og vaner ja, deal with it.

[Bokormen]

Før var jeg naturlig tynn. I første svangerskap gikk jeg vel opp 6 kg, og et par uker etter fødselen hadde jeg gått ned 10. På den tiden spiste jeg mer sjokolade og andre søtsaker enn jeg gjør nå, og beveget meg mindre. I mange år trodde jeg at jeg levde ganske sunt, jeg holdt meg jo til str 34, og de som la på seg måtte jo spise potetgull og drike cola nesten daglig trodde jeg.

Det er fort gjort å glemme det kakestykket man spiste på besøk, eller å overvurdere effekten av en sykkeltur, de fellene har i alle fall jeg gått i. Men fra tiden som naturlig slank så vet jeg at det er lett å overvurdere hvor "flink" en er også, for holder en seg slank er det vel bra nok?