Jeg innrømmer det - jeg får litt hetta av en del mammaer

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av bloma, her.

Er helt enig med deg her.

På den annen side, sånne mødre som HI beskriver, oppfatter jeg som utrolige skumle. Jeg føler det blir noe psykopatisk over dem.
Akkurat som om noe er alvorlig galt i samspillet mor-barn, og de må lage et skuespill når de er sammen med andre voksne, så de ikke skal skjønne hvordan den egentlige oppførselen er.
Får alltid en følelse av at sånne mammaer denger ungene så fort de lukker døra hjemme.

Den ubehagelige følelsen der har jeg også hatt når jeg har sett eksempler som Pelen beskriver. Ekkelt.

[Tøtto]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Jeg synes ikke man skal irettesette barnet sitt med andre tilstede.

Det er jeg helt enig i, men det må kunne gå an å gi en beskjed med litt streng stemme selv om det er andre tilstede.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Sina, her.

Det er jeg helt enig i, men det må kunne gå an å gi en beskjed med litt streng stemme selv om det er andre tilstede.

Hva er forskjellen?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hva er forskjellen?

På å kjefte og å gi en streng beskjed? Jeg synes "Nå må du legge fra deg den ballen og komme, for vi skal gå nå!" er en streng beskjed, mens "Hva i alle dager er det du driver med, nå holder du opp med en eneste gang, du vet da godt at du ikke får lov til å gjøre slik, det er helt forbudt og det blir jo vondt for gutten og hvis du gjør sånt og ikke kan oppføre deg ordentlig blir det i hvert fall ikke noen kinotur på deg i dag, nå ber du om unnskyldning med en eneste gang!" er å kjefte. Men det er klart det er en glidende overgang.

[Harriet Vane]

Jeg gir beskjed der og da, enten til eget eller andres barn, dersom det skjer noe der og da. Jeg tar henne ikke til side for å snakke om noe som skjedde i sted, liksom. Dersom hun holder på å knerte til Jon eller Maren, så tar jeg det når det skjer. Det samme gjør jeg med Maren eller Jon, og det er det noen foreldre som reagerer på, for de mener at de, og bare de, skal irettesette egne barn. Jeg synes det er HELT greit at min datter blir irettesatt av andre, dersom hun gjør noe galt. Altfor mange tenker på oppdragelse som en privatsak, men det ser nå ut som om de som tenker slik har de rareste ungene også. Litt sosialisering kan da ikke skade.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

På å kjefte og å gi en streng beskjed? Jeg synes "Nå må du legge fra deg den ballen og komme, for vi skal gå nå!" er en streng beskjed, mens "Hva i alle dager er det du driver med, nå holder du opp med en eneste gang, du vet da godt at du ikke får lov til å gjøre slik, det er helt forbudt og det blir jo vondt for gutten og hvis du gjør sånt og ikke kan oppføre deg ordentlig blir det i hvert fall ikke noen kinotur på deg i dag, nå ber du om unnskyldning med en eneste gang!" er å kjefte. Men det er klart det er en glidende overgang.

Nei, på å irettesette og å gi en beskjed med litt streng stemme. Det var vel det det stod?

[Dronningen]

Silkestemme er nok ikke min stemme nei. Men jeg kjenner noen som er ganske sånn. Som tror de gjør "alt riktig" ved aldri å vise at de blir sint og ikke tolererer noe. De barna gjør også utrolig mye rart i huset uten å respektere foreldrene, enn f.eks. vi ville tillatt.

[Blåbær]

Vet ikke hvorfor jeg føler meg bittelitt truffet her jeg, men det gjør jeg (uten å bli blodig fornærmet altså).

Slikestemme har jeg ikke, men jeg er en svært rolig person. Det skal mye til før jeg blir sint.
Jeg er ikke den som skriker og gauler, og har jeg tid så venter jeg til han er klar. Ved henting i barnehagen lar jeg han gjøre seg ferdig med det han driver med (som oftest løper han jo rett i armene mine og vil være med meg). Jeg gir klare beskjeder, selv om jeg ikke hever stemmen (kroppsspråk er mer effektivt syns jeg). Jeg har mine kampsaker der jeg setter foten ned, men jeg passer på ikke gjøre for mange saker til en kamp.

- Etter to advarlser er det nok!
- Dersom noen slår, sparker, biter ol reageres det!
- Jeg bortforklarer ikke min sønn sine handlinger.

Men:

- Enkelte dager kan jeg sitte meg ned på en benk å vente til min sønn er ferdig å leke før vi kjører hjem.
- Det er sjelden jeg hever stemmen min, men den er autoritær.
- Jeg overser handlinger der jeg ikke vil ta opp en kamp.
- Dersom vi har tid lar jeg ofte trollet få bestemme når/hva/hvor
(dersom vi ikke har tid bestemmer jeg).

[Pelen]

AnnKi - jeg er helt overbevist om at du ikke er den typen mor som jeg henviser til. Du kan si i fra, det kan ikke disse mødrene, de er alltid bare snille og greie og silkemyke og diskusjonsklare og forklarende.

Kie

[kie]

Jeg er definitivt ikke en sånn mamma. Men jeg en gang prøvde jeg. Her er det jeg skrev etter den dagen:

En julefortelling
Det hendte i de dager…
Ja, det var i allefall lille julaften.
Fembarnsmoren hadde ENDELIG fått julepenger på kontoen og skulle ut på handletur.
Bilen ble stappet full av gretne unger og en bister mann. Altså en helt vanlig handletur.

På veien kom noen på den brilliante ideen om å spørre fembarnsmoren hva hun ønsket seg til jul. Da hadde familien allerede oppholdt seg i bilen sammen i 10 minutter og svaret var derfor åpenbart. En kjeftefri jul. Det ønsket fembarnsmoren seg.

Første stopp var lekebutikken. Fembarnsmoren var uten barn og så effektiv som bare fembarnsmødre på frifot kan.

Så var det Europris. Og der var der magen begynte å kremte. Fembarnsmoren gjorde som fembarnsmødre uten palass med mange toaletter er veltrente i. Hun holdt seg alt hun orket. Det er et faktum at antall barnefødsler fører til god knipetrening både foran og bak. Hvordan det står til med de som har flere toaletter i huset, aner jeg ikke.

Da fembarnsmoren var kommet til kassa ved Europris, med handlevogna full av diverse billigstæsj, begynte det å virkelig rumle. Kvalme, kaldsvette og en følelse av at man bare må, må, MÅ på do. Så fembarnsmoren tar med skjelvende hender frem mobilen for å ringe fembarnsfaren. Han tar telefonen, det blir brutt. Og dett var dett. Han skjønner selvsagt ikke at han kanskje kan gå noen meter og spørre om hans kone trenger hjelp.

Fembarnsmoren gjør diskret noen pusteøvelser og kniper for konge og fedreland. Eller noe.

Jaja.
Så blir det litt bedre.

En handletur fra helvete på KIWI er også med på planen. Fembarnsmoren er nå bare litt uggen, smiler tappert og minner vennlig barna om hva hun ønsker seg til jul. En kjeftefri jul. Og nei, du får ikke kinderegg selv om du har mast 500 ganger. Samtidig mens man trøster en søster på telefonen som har kranglet med sin samboer og nå lurer på hva hun skal kjøpe som hun kan ha råd til osv. Takk og lov at man har vært innom Europris og kan foreslå en gave til 5 barn for 89,-

Så stopper man og kjøper noe brus på veien hjem. Selvsagt må man stoppe på Coop på veien hjem for det de ikke hadde mer igjen av på KIWI og pokker! vi glemte glitter til treet, men det driter vi i.

Turen er et lite helvete, fembarnsmoren kniper. Kaldsvetter og kniper.

Etter 3,5 timer er de hjemme igjen. Og fembarnsmoren løøøper til do for å sette seg ned med et lettelsens sukk. Endelig fred og ro og rumpa på do.

Haha!
For det første; doen må vaskes før den kan sittes på. Sånn er det når 4 gutter og en mann skal på do før man drar på tur.
For det andre; når man har utholdt knipeøvelsen fra helvete i 3,5 timer, så er det innmari vanskelig å slippe taket. Så man må puste så godt man kan. Minne kroppen på at nå er det trygt. Det er lov å drite nå.

Så kommer dofadderne.

Først datteren. Hun har noe viktig å fortelle. Hun blir sendt ut igjen av en rolig fembarnsmor med luft på stemmen som ønsker seg en kjeftefri jul og derfor må gå foran med et godt eksempel.

Så Eldstegutten. Han har heldigvis vett på å fortsette den lange innviklede talen om hvorfor han bør få SuperMario for Gameboy Advanced i julegave utenfor. (Fembarnsmoren har selvsagt ikke kjøpt det.) Han avbrytes av smil og luft på stemmen. Husk, kjeftefri jul. *kvitre*

Så den nest eldste sønnen, som har kranglet med datteren og vil fortelle sin histore. Det var dette med å få være på do i fred da, lille venn. Fembarnsmoren prøver seg på kjeftefri og smil.

Så datteren som selvsagt ikke er enig i den nest eldste sønnen sin versjon. Samme prosedyre som sist.

Så kommer minstemann løpende, men den nest eldste sønnen har nettopp fått beskjed om dette med å forstyrre mamma på do, så han prøver å lukke døra i full fart før minstemann kommer inn. Det må jo gå galt. Minstemann får døra i hodet. Skrik og hyl. Fembarnsfaren må komme å hente og trøste en liten gutt som hikster at han skulle bare snakke med mamma. Mamma kommer snart, lille venn. *smil, luft på stemmen og litt ekstra kvitring*

Eldstemann kom på enda et argument for hvorfor SuperMario-spillet er velfortjent. Han jages ut. Smilet er jævlig anstrengt nå.

Så kommer jaggu fembarnsfaren inn for å høre om det var den buksa jeg mente. (Ja, jeg hadde tråkket ned den andre i søle og slaps, så den var våt til leggen.) Han jages ut. Husk, kjeftefri jul. SMIL!

Imens dette skjer skal fembarnsmoren megle mellom de som krangler på utsiden, rope på fembarnsfaren når superørene som fembarnsmødre har hører at det snokes i feil bæreposer på utsiden i gangen.

Og ja. Det glemte jeg nesten. Fembarnsmoren skal prøve å slappe av i mange nok sammenhengende sekunder sånn at hun klarer å drite.

Til slutt sier det *klikk* og fembarnsmoren, som jo med et anstrengt smil og Siv Stubsveen-stemme har ønsket seg en kjeftefri jul av hver jævla en av familiemedlemmene får nok.

Med buksa på knærne, møkk i ræva og dopapir i hånda brøøøler hun til alle de imbesille idiotene på utsiden.

KAN DET VÆRE SÅ JÆVLA VANSKELIG Å OPPFYLLE
ET ENESTE HELVETES JULEGAVEØNSKE
OM EN
KJEFTEFRI
JUL?!

Da blir det stilt.
Og julefreden senker seg omsider i hjemmet.

God jul!

[Skilpadda]

Jeg er oftest ganske rolig, og den eneste som får meg til å miste store deler av besinnelsen innimellom, er Poden. Jeg tror ikke ville gi HI hetta, jeg heller.

Og så elsker jeg Kie.

[Plipp]

Fantastisk Kie!

[Snuppa]

Opprinnelig lagt inn av kie, her.

Jeg er definitivt ikke en sånn mamma. Men jeg en gang prøvde jeg. Her er det jeg skrev etter den dagen:

En julefortelling
Det hendte i de dager…
Ja, det var i allefall lille julaften.
Fembarnsmoren hadde ENDELIG fått julepenger på kontoen og skulle ut på handletur.
Bilen ble stappet full av gretne unger og en bister mann. Altså en helt vanlig handletur.

På veien kom noen på den brilliante ideen om å spørre fembarnsmoren hva hun ønsket seg til jul. Da hadde familien allerede oppholdt seg i bilen sammen i 10 minutter og svaret var derfor åpenbart. En kjeftefri jul. Det ønsket fembarnsmoren seg.

Første stopp var lekebutikken. Fembarnsmoren var uten barn og så effektiv som bare fembarnsmødre på frifot kan.

Så var det Europris. Og der var der magen begynte å kremte. Fembarnsmoren gjorde som fembarnsmødre uten palass med mange toaletter er veltrente i. Hun holdt seg alt hun orket. Det er et faktum at antall barnefødsler fører til god knipetrening både foran og bak. Hvordan det står til med de som har flere toaletter i huset, aner jeg ikke.

Da fembarnsmoren var kommet til kassa ved Europris, med handlevogna full av diverse billigstæsj, begynte det å virkelig rumle. Kvalme, kaldsvette og en følelse av at man bare må, må, MÅ på do. Så fembarnsmoren tar med skjelvende hender frem mobilen for å ringe fembarnsfaren. Han tar telefonen, det blir brutt. Og dett var dett. Han skjønner selvsagt ikke at han kanskje kan gå noen meter og spørre om hans kone trenger hjelp.

Fembarnsmoren gjør diskret noen pusteøvelser og kniper for konge og fedreland. Eller noe.

Jaja.
Så blir det litt bedre.

En handletur fra helvete på KIWI er også med på planen. Fembarnsmoren er nå bare litt uggen, smiler tappert og minner vennlig barna om hva hun ønsker seg til jul. En kjeftefri jul. Og nei, du får ikke kinderegg selv om du har mast 500 ganger. Samtidig mens man trøster en søster på telefonen som har kranglet med sin samboer og nå lurer på hva hun skal kjøpe som hun kan ha råd til osv. Takk og lov at man har vært innom Europris og kan foreslå en gave til 5 barn for 89,-

Så stopper man og kjøper noe brus på veien hjem. Selvsagt må man stoppe på Coop på veien hjem for det de ikke hadde mer igjen av på KIWI og pokker! vi glemte glitter til treet, men det driter vi i.

Turen er et lite helvete, fembarnsmoren kniper. Kaldsvetter og kniper.

Etter 3,5 timer er de hjemme igjen. Og fembarnsmoren løøøper til do for å sette seg ned med et lettelsens sukk. Endelig fred og ro og rumpa på do.

Haha!
For det første; doen må vaskes før den kan sittes på. Sånn er det når 4 gutter og en mann skal på do før man drar på tur.
For det andre; når man har utholdt knipeøvelsen fra helvete i 3,5 timer, så er det innmari vanskelig å slippe taket. Så man må puste så godt man kan. Minne kroppen på at nå er det trygt. Det er lov å drite nå.

Så kommer dofadderne.

Først datteren. Hun har noe viktig å fortelle. Hun blir sendt ut igjen av en rolig fembarnsmor med luft på stemmen som ønsker seg en kjeftefri jul og derfor må gå foran med et godt eksempel.

Så Eldstegutten. Han har heldigvis vett på å fortsette den lange innviklede talen om hvorfor han bør få SuperMario for Gameboy Advanced i julegave utenfor. (Fembarnsmoren har selvsagt ikke kjøpt det.) Han avbrytes av smil og luft på stemmen. Husk, kjeftefri jul. *kvitre*

Så den nest eldste sønnen, som har kranglet med datteren og vil fortelle sin histore. Det var dette med å få være på do i fred da, lille venn. Fembarnsmoren prøver seg på kjeftefri og smil.

Så datteren som selvsagt ikke er enig i den nest eldste sønnen sin versjon. Samme prosedyre som sist.

Så kommer minstemann løpende, men den nest eldste sønnen har nettopp fått beskjed om dette med å forstyrre mamma på do, så han prøver å lukke døra i full fart før minstemann kommer inn. Det må jo gå galt. Minstemann får døra i hodet. Skrik og hyl. Fembarnsfaren må komme å hente og trøste en liten gutt som hikster at han skulle bare snakke med mamma. Mamma kommer snart, lille venn. *smil, luft på stemmen og litt ekstra kvitring*

Eldstemann kom på enda et argument for hvorfor SuperMario-spillet er velfortjent. Han jages ut. Smilet er jævlig anstrengt nå.

Så kommer jaggu fembarnsfaren inn for å høre om det var den buksa jeg mente. (Ja, jeg hadde tråkket ned den andre i søle og slaps, så den var våt til leggen.) Han jages ut. Husk, kjeftefri jul. SMIL!

Imens dette skjer skal fembarnsmoren megle mellom de som krangler på utsiden, rope på fembarnsfaren når superørene som fembarnsmødre har hører at det snokes i feil bæreposer på utsiden i gangen.

Og ja. Det glemte jeg nesten. Fembarnsmoren skal prøve å slappe av i mange nok sammenhengende sekunder sånn at hun klarer å drite.

Til slutt sier det *klikk* og fembarnsmoren, som jo med et anstrengt smil og Siv Stubsveen-stemme har ønsket seg en kjeftefri jul av hver jævla en av familiemedlemmene får nok.

Med buksa på knærne, møkk i ræva og dopapir i hånda brøøøler hun til alle de imbesille idiotene på utsiden.

KAN DET VÆRE SÅ JÆVLA VANSKELIG Å OPPFYLLE
ET ENESTE HELVETES JULEGAVEØNSKE
OM EN
KJEFTEFRI
JUL?!

Da blir det stilt.
Og julefreden senker seg omsider i hjemmet.

God jul!

Fantastisk

U made my day...

[Blånn]

Kie:

Jeg er nok ikke av de mest lavmælte, nei. Skulle ønske jeg var litt mer av den typen og jobber mot det. Jeg mener at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom det å sette grenser og det å snakke rolig og lavmælt. Men å sette grenser, det må man!

[tink]

Jeg får litt hetta av foreldre som har barn som ligger laaangt foran skjemaet i alle ferdigheter, "ikke at det er noen konkurranse altså, men gullet gikk faktisk allerede ved 9-månedersalderen".

De som mener Duplo begynner å bli barnslig for to-åringen, de som kjefter på "rampegutten" på 6 måneder fordi han river mamma/tante i håret og de som er eksperter på barneoppdragelse med en 3 måneder gammel sovebaby ("det er jo bare å...").

Heldigvis omgås jeg ikke mange sånne, og de jeg omgås har jeg anstendighet nok til å pense inn på andre temaer før det ryker ut ørene mine.

[Billa]

Kie:

[Propella]

Råbra Kie

Et godt eksempel på at silkestemme ikke virker

[Propella]

Silkestemme? Hva er det? Tror ikke at det finnes her i huset. Foretrekker å snakke med normal stemme til ungene.

Jeg må nok innrømme at skrikermamma finnes her. Typ datteren sykler avgårde med sykkelhjelm på styret i stedet for på hodet. Da står mor på trappen og hopper av sinne og skriker: "Stopp og ta på hjelmen NÅÅÅÅÅÅÅ. Ellers inndrar jeg sykkelen på flekken."

[Pelen]

Opprinnelig lagt inn av Lindamor, her.

Jeg må nok innrømme at skrikermamma finnes her. Typ datteren sykler avgårde med sykkelhjelm. Da står mor på trappen og hopper av sinne og skriker: "Stopp og ta på hjelmen NÅÅÅÅÅÅÅ. Ellers inndrar jeg sykkelen på flekken."

Jeg pleier å rope når han IKKE har på seg sykkelhjelmen jeg. (Foreløpig trengs det ikke her for når det gjelder det så er han veldig pliktoppfyllende).

[Propella]

Opprinnelig lagt inn av Pelen, her.

Jeg pleier å rope når han IKKE har på seg sykkelhjelmen jeg. (Foreløpig trengs det ikke her for når det gjelder det så er han veldig pliktoppfyllende).

Ups, glemte halve setningen. Hun hadde sykkelhjelmen på styret og ikke på hodet